Category Archives: frihet

detgodeliv, frihet, følelser, kjærlighet, lykke, læring, mennesker, moral, motivasjon

Sjelen og den indre stemmen

By Anne Marit Hjelme

Sjelen har gjennom tidene vært noe mennesker har vært opptatt av. Finnes den eller ikke. Og hvilken hensikt har den? Jeg grubler ofte rundt det sjelelige. Overbevist om at sjelen finnes i oss, og kanskje i ting rundt oss. Rent visuelt ser jeg det for meg som en livsenergi, en brusende foss av erfaring og innsikt. Visdom. Hjertelag. Vi bruker ordet sjel på ulike måter i det hverdagslige. Sier at et hus har sjel. At vi finner sjelero på fjellet. Og i begge tilfeller legger vi mer innhold til både huset og fjellet. Vi beskriver en tilstand, bruker ordet for å verdisette det vi snakker om. Et hus med sjel er ofte et eldre hus med en historie og en atmosfære. En opplevelse av kos og hygge, tilhørighet. Et sted å føle seg hjemme. Det samme når vi sier vi finner sjelero på fjellet, eller ved havet. Vi finner roen, føler oss hjemme. I harmoni med noe. Finner hvile i oss selv.

Ifølge mange religiøse og filosofiske tradisjoner er sjelen en selvbevisst “eterisk substans” som er unikt for ethvert vesen. Ofte tenkes det at det er sjelen som gir grunnlag for bevissthet, og den betraktes av mange som udødelig. Kroppen forlater den fysiske verden, mens sjelen blir igjen. Sjelen utgjør altså selve “selvet” hos oss mennesker, kroppen er bare hylsteret og boligen. Materiet som forvitrer og blir til jord. Mens sjelen kanskje har evig liv. Som en energi som blir værende igjen?

Jeg liker å tenke på sjelen som min indre stemme. En guide som vet mer enn min fornuft i dette livet. For kanskje er det også slik at sjelen min har levd flere liv og tar med seg erfaring jeg trenger i dette livet? At sjelen har en innsikt jeg trenger og som ikke fornuften og logikken noengang kan gi meg. Jeg er åpen for muligheten, for hvem kan overbevise meg om at det er feil så lenge ingen av oss vet? Den indre stemmen er mitt indre kompass, min veileder. Når jeg bare stopper opp og lytter, får jeg kontakt med stemmen. Den forteller meg hva som er rett og galt for akkurat meg, og gjør det lettere å ta ulike valg. Ikke sjelden hender det at fornuften og sjelen er på kollisjonskurs, den ene vil noe den andre advarer mot. Hode og hjertet samsnakker ikke og det gjør meg rådvill. Jeg blir forvirret og usikker, noen ganger handlingslammet. For hvor enkelt er det å ta beslutninger når to sterke indre krefter jobber mot hverandre og råder en i to ulike retninger?

Du kjenner det kanskje igjen, denne indre nådeløse maktkampen som virker lammende på deg. Som sliter og drar i deg og bidrar til at du aldri føler deg helt fornøyd eller lykkelig. Som gjør at alt kommer i ubalanse, om du velger feil. Min erfaring er at det er lurt å lytte til sjelen, til den indre stemmen. For dersom fornuften alene får herje, mister du lett kontakten med den du egentlig er. I verste fall mister du deg selv. For fornuften og logikken vil til enhver tid være styrt av den kunnskapen vi sitter med akkurat på det tidspunktet avgjørelsen tas. Den kan være mangelfull, den kan være gal. Hvis den bare hentes fra den ytre verden, er vi prisgitt at vi har all sann informasjon tilgjengelig. I sånne situasjoner kan det være lurt å vise tillit og stole på den indre stemmen. Noen kaller den også magefølelsen.

 

bøker, detgodeliv, døden, ensomhet, frihet, kjærlighet, lykke

Kjent helvete og ukjent himmelrike

By Anne Marit Hjelme

Papir er døende, det er «alle» enige om. At tiden for å trykke nyheter og informasjon på døde trær er utdatert og gammeldags. Opplagene på papir raser og det er i den digitale verden utviklingen skjer, det er der alle mediehusene satser tid og penger. Så vi som fortsatt lager papirmagasiner er derfor en utdøende rase. Derfor er magasinet vårt nå i en helt ny drakt! Fordi vi er sterke i troen på at det fortsatt er behov for oss og et ønske om at vi skal leve lenge i papirverden. Og da må vi kontinuerlig omstille, endre og utvikle produktet. Stillstand er å kalle på døden for tidlig.

La oss være ærlige; All endring og forandring smerter! Det gjør vondt å vrake noe som er kjent og kjært for noe annet nytt og bedre. Som kanskje ikke engang er bedre. Det gjør vondt å måtte tilpasse seg en ny virkelighet og hverdag i ukjent terreng. Med nye rutiner og endrete vaner. Med ny teknologi og nye arbeidsprosesser. Ny kompetanse og kunnskap som må læres. Det gjør også vondt med endringer i det private livet. Å erkjenne at en ikke elsker mannen sin lenger, og vil skilles. Eller mistrives på jobben. Bryte ut av noe som er trygt og kjent og erstatte det med noe annet. For mange er det bedre å bli værende i et kjent helvete enn å bevege seg mot et ukjent himmelrike. De orker ikke tanken på de mentale og fysiske endringene som må til for å skape seg et bedre liv – selv når de vet at det kan bli bedre. Omkostningene virker for store. Belastningene for mange.

For endring handler ofte om tap av trygghet. Det er akkurat som om det kjente i seg selv gir oss en livslenke, et fast holdepunkt i tilværelsen. Og selv når noen forteller oss at «du kan få det så mye bedre», så finner mange verken motivasjon eller energi til å skape det nye livet som kan være nærmere et himmelrike. For vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Og er vi ikke blitt oppfostret med at gresset sjelden er så mye grønnere på den andre siden?

Det er lett å lage unnskyldninger for å gjøre noe, være passiv og konserverende. Endring er handlekraft, og ofte kreves det både mot og mye arbeid for å skape nye ting. Og alltid med den faren at vi ikke vet hva resultatet blir. Vi kan tro det blir bedre, men det er en gnagende usikkerhet der. Endring uten forhåndsgitte garantier. Om et lykkeligere liv, eller et mer populært redesignet VIOVER60-magasin i ny drakt. Men det er akkurat derfor vi må våge å være i bevegelse likevel. For ved å tenke positivt om de endringene og omstillingene som skjer, tror jeg sjansen er større for et positivt og godt resultat. Når vi tenker «riktige tanker» gjør vi ofte «riktige ting» og tar valg som borger for suksess. Vi ser for oss at det blir bra, vi gjør det vi kan for at det skal bli bra – og det blir bra!

Denne formelen er min ledestjerne. Jeg har stor tro på tankens kraft. Og på menneskets evne til å endre seg, selv gjennom smerte. For hvor smertelig er det ikke og bare å bli værende i stillstand? Hvor vondt gjør det ikke å være et offer for andres valg, for omstendighetene? Hvor gnagende er ikke smerten i det kjente helvete, hvor det å holde ut blir selve livet? En sterk tro og vilje til handling utgjør mirakler. Ja, noe må vrakes for å gi plass til nye ting. Men etter hvert finner en et nytt fotfeste i det nye, og vi får tryggheten tilbake. Det nye blir inngangsbilletten til et himmelrike, hvor du både kan være litt lykkeligere og ha litt bedre livskvalitet. Vi er aller endringsagenter i vårt eget liv. Bruk makten din!

detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, generasjon

Meg, meg, meg!

By Anne Marit Hjelme

2017 tror jeg blir et krevende år å være menneske. Uroen i den ytre verden avspeiler seg i mitt ellers så optimistiske indre. Det er terror og IS. Det er Brexit. Det er ny amerikansk president. Det er hacking av valg. Det er høyrepopulistiske strømninger i Europa. Det er Russlands opprustning. Forhold som gjør meg urolig på innsiden og bittelitt nedstemt og pessimistisk på menneskeheten sine vegne. Du kjenner kanskje på det selv, uvissheten. Usikkerheten om hva som kan komme til å skje. Vi ser et tydelig bilde av maktkåte menn som styrer verden – proppfulle av testosteroner og med en personlighet som roper meg, meg, meg! De er uredde og maktsyke. De er uempatiske og selvhevdende. De har kongstanker og kommer garantert til å forandre verden slik vi kjenner den.

Det slo meg for alvor da jeg for litt siden var på teater og så forestillingen «Min kamp», basert på Karl Ove Knausgård sine mye omtalte bøker. At det ikke finnes grenser for hvor selvopptatt og navlebeskuende mennesker kan bli. I sin lille boble av sin virkelighet, der alt dreier seg om dem og deres tanker, følelser og handlinger. Det er som om denne typen mennesker mener verden er til for dem, og at deres velbehag og vilje er hevet over alle oss andres. Jeg leste aldri bøkene til Knausgård.

Vi lever i en tid stappfull av narsissister og store egoer, 2017 er virkelig deres storhetstid. Begrepet narsissisme er hentet fra den greske myten om yndlingen Narkissos som så sitt eget speilbilde i vannet – og ble så forelsket at han ble dømt til å tæres hen og dø. Narsissismen er en sykelig og skadelig selvnyter, kvalmt selvopptatt og en stor beundrer av egne egenskaper, evner og suksess. Langt utover det å bare være egoist, som er mer å tenke på seg selv og egen vinning. Irriterende nok, men ikke like «farlig» som de langt mer uforutsigbare narsissistiske personlighetene med psykopattrekk.

Vår tid stimulerer virkelig slike karaktertrekk gjennom «se meg», «hør meg» og «lik meg» kulturen både i jobblivet, samfunnet generelt og ikke minst i sosiale medier. Bloggere. Likes på Facebook. Følgere på Instagram. Twitter-meldinger. Reality-show. Hjemme-hos-reportasjer. Alt handler om å vise seg frem og få oppmerksomhet. Om å bade i den gode følelsen av å være likt eller beundret. Skrive seg inn i historieboken, sette spor etter seg.

Jeg tenker det er sunt å kjenne på litt uro, det gjør oss menneskelige. Men jeg tenker samtidig at frykten ikke må ta oss. Det pleier som oftest å gå bedre enn fryktet.

 

bøker, detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, kjærlighet, kvinner, lykke

Om å møte veggen

By Anne Marit Hjelme

Det er tankevekkende hvor mange som møter den etterhvert berømte veggen. Du har hørt om den? Den usynlige, metaforiske veggen som egentlig er en svart gardin som går ned i hodet eller en av-knapp som aktiviseres i kroppen. Som gjør at svært oppegående og energiske mennesker plutselig ikke klarer å stå opp om morgenen. Som gjør at tankene ikke sorteres lenger, at konsentrasjonen uteblir. At den livskraften som holder en på beina og i bevegelse ikke lenger finnes.

Jeg har sett dette på nært hold flere ganger, og det er ikke et pent syn. Direkte vondt gjør det, å se mennesker flate ut på ubestemt tid. Totalt maktesløse og uten kraft, parkert på sidelinjen i sitt eget liv. Uten styring og kontroll. Uten å vite så mye om fremtiden. Jeg har sett direktører og mennesker med mye ansvar og masse jern i ilden bli helt handlingslammet og ute av stand til å arrangere bursdagsselskap for sitt eget barn. De orket bare ikke. Klarte ikke å mobilisere energi i kroppen til gjøremålene, de ville bare sove. Ikke tenke, ikke kjenne på hvor ille og vanskelig de hadde det inne i seg. For i møtet med veggen møter en gjerne også skammen. Over å ikke strekke til, ikke klare å levere og prestere. Skammen over det kroppslige og mentale sammenbruddet, den nådeløse kollapsen. En går fra «på» til «av», fra å være «inne» til å bli helt «ute». Både i den private og den jobbmessige sfære.

En venn av meg sa at hun ble totalt koblet av det livet hun kjente og bevegde seg som en zombie i vakuum-land. På ubestemt tid. For ingen vet hvor lenge dette ørkenlandet varer. Når de mørke tunge skyene letter. Når sevjen igjen gir kraft til å fortsette. Veggen er nokså usynlig, har ingen gips eller plaster, ingen åpne sår. Det er ikke lett å se på noen at smellen har vært knallhard. At møtet med den harde veggen har vært mer enn både hjernerystelse og sjokk og avmakt på samme tid. For det er fortsatt tabu. Å innrømme at en ikke strekker til, klarer kravene. Går på trynet – selv om stadig flere gjør det. Og jeg tenker; kan det skje meg?

Selvsagt. Veggen spør ikke om alder eller kjønn. Ikke om sivilstand eller posisjon. Den er som en lumsk sykdom som kommer snikende. Igler seg innpå uten at en er helt klar over det. Før det har gått for langt. Jeg har selv i perioder av livet kjent på det jeg kaller «lettveggen». Da kroppen har gitt så mange urovekkende signaler som jeg har valgt å overse, at jeg bare ble helt utladet. Tom og kraftløs. Sengeliggende. Det er mange røde lamper og varselsignal, men hvor ofte tar vi oss tid til å lytte og eventuelt korrigere kursen?

Ikke ofte nok. Og derfor går det i utforbakke med altfor mange. Jeg har tro på at noen er mer disponert enn andre i møte med veggen. At ulik helse, psyke og mental styrke gjør en forskjell. Men jeg mener det er farlig å tro at utbrenthet og depresjon, som ofte er de medisinske uttrykkene for veggen, ikke kan ramme selv de som kjenner seg uovervinnelige og sterke. For krav, stress og andre miljøpåvirkninger kan over tid tære på kreftene og slukke selv den kraftigste flamme. Og det er jo gjerne den som brenner mye og ofte, som brenner ut…

frihet, følelser, pusterom, stillhet, yoga

Kunsten å koble av

Leave a comment

india2

By Anne Marit Hjelme

Det er en kunst å gjøre ingen verdens ting. Bare sitte der og glo fremfor seg. Legge seg til å sove på en benk i parken. Spille kort med naboen. Grekerne gjør det hele tiden. Og midt på dagen. I flere timer hver dag sover byene. Det er siesta. Det hevdes at det ikke skal være så vanskelig å venne seg til. Å ikke gjøre noen ting, mener jeg. Man kan foreksempel tvinne tommeltotter eller slå med kastanjetter. Eller ganske enkelt flate ut.

Men det å kjede seg er en styggedom i Norge. Ikke stuerent, liksom. For da er du både lat og teit. Barn skal underholdes, og vi foreldre fyller fritiden med så mye at vi må til kiropraktor for stress og psykolog for å finne oss selv. På Kreta har de sitt eget kjedsomhets-instrument som brukes flittig som tidsfordriv. Det er en tråd med perler i alle farger som tvinnes over tommeltottene og slås inn mot håndflaten. Slik sitter de – time etter time. Bak skranken på det spartanske supermarkedet. I baren, på busstoppet og til og med i banken. Rish, rasj. Lyden av mennesker som kjeder seg skulle tilsi at folkene kjeder seg i hjel. Men, neida. De filosoferer og grubler og tenker. “Fingertrøyten” kalles kombolói, og er nærmest for et nasjonalt symbol å regne. Som norske troll og vetter. Og minner ikke lite om jojoene. Som aldri har hatt en annen funksjon enn å få tiden til å gå.

Og tid har grekerne i bøtter og spann. Prøv aldri å få en greker til å skynde seg – det er nemlig veldig uhøflig. Gi heller ikke inntrykk av at du har dårlig tid. Da blir du oversett, på samme måte som kvinnene gjerne blir det. Derfor er hurtigmatrestauranter et ukjent begrep i det mangfoldige øyriket. Kjemisk fritt for Fridays og Peppes Pizza og Mc Donalds. Så sitter du der da, på tavernaen. Venter på vinkartet. Venter på menyen. Venter på maten. Venter på å betale. For en dobbeltarbeidende kvinne som vil at ting skal gå fort, fort, fort, fortoner seansen seg som et spennende eksperiment. Klarer du å sitte rolig, uten å skjelle ut kelneren og knipse på ham som en hund? Jo da, alt går. Men det tar noen dager før adrenalinet kommer på Hellas-frekvens. Før du senker skuldrene og bare lar tiden komme. Uten skyldfølelse. Et helt samfunn stenger ganske enkelt av og slukker lysene noen timer midt på dagen. Gjør seg øde og forlatt.

Jeg forflytter med til denne greske idyllen, vandrer gatelangs i en søvnig middelhavsby med 400 fastboende. Klokken er 15.00 og målet er noen sodabokser og solkrem. Jeg møter stengte dører og nedtrukne gitterdører overalt. Blir nesten hissig. Folk bare sitter rundt omkring. De ligger på benker – og sitter. Enten hver for seg, eller i små grupper. Gatene er folketomme og gradestokken smyger seg mot 40 grader. I skyggen. De små greske konene med grått hår og svarte kjoler har tatt kjøkkenstolen ut på trappen. De er enker og dømt til et evig liv i svarte klær for å vise sin sorg. Praten er lavmælt, og atmosfæren avslappet og vennlig. Noen menn spiller kort under rause oliventrær. Bare latteren bryter stillheten. Selv barna er rolige. De er ikke fattige, men ikke velstående heller. Murhusene er idylliske, men enkelt innredet. Folk lever med åpne dører og lar hvermannsen titte inn i deres hjem. Der det er hjerterom, er det også husrom. Derfor takker du ikke nei til en Ozo. Selv om det lokale brennevinet smaker aldri så stygt.    Gjennom generasjoner har siesta vært en selvfølge. Et pusterom som deler dagen i to. Og tillater folk å leve litt lenger om natten. I Hellas er siesta også påbudt med lov. For i følge de gamle skriftene blir ikke mennesket helt uten noen timers hvile midt på dagen. I virkeligheten handler det mer om å overleve den varme hverdagen. Ta en pause i skyggen – og bare være.

detgodeliv, frihet, følelser, kjærlighet

Brune øyne og spretne rumper

Leave a comment

CUBA 028

By Anne Marit Hjelme

Det er godt å være jente om sommeren, dere. Mye flott å se på! For nå har vi damer tatt etter den fremste guttesporten av alle – nemlig å ta det motsatte kjønn nærmere i øyesyn. Og da mener jeg ikke overfladisk og diskré i typisk kvinnestil. Smugtittende bak mørke solbriller. Neida. Svært synlig og betraktende og rått foretar vi vurderingene fra topp til tå. Med poengskala fra “er du gal” og “han der ville jeg ikke tatt i med greip”. Til “innertier” og “helmaks” og “dødslekkert”. En sånn åpenbar glaning, peking og stille sjikanering som ville fått bestemorgenerasjonen til å rødme. Ingen kokett småfnising, men lavmælt og tildels ondskapsfull gapskratting. Om stakkarens øyensynlige skavanker. På gutta-på-byen-vis.

For vi har i grunnen sett oss lei på å være leketøy og undervurderte objekter på et kynisk kjøttmarked. Der menn har fått operere fritt uten stempler og båser og mobbing for åpen scene. Når sannheten skal sies, er vi i grunnen drittlei av alt maset om at det er det som er inni som teller. Og fremdeles oppleve at vi blir behandlet som bondetupper uten silikonpupper og Barbiehår og fyrstikkbein. I likestillingens navn er vi begynt å vise muskler, gutter! Med dere som forbilder.    Det er faktisk ganske inspirerende å ligge der på badestranden og studere alle de lekre og udelikate kjøttstykkene som vandrer forbi. Brunbarkede muskelbunter med masse svart hår på beina og hvite tangatruser med strek mellom rumpeballene. De deilige med nesen i sky – som eier stranden og glinser som smørreklamer. For tøffe karer bruker ikke solkrem med faktor, vet du. De skjærer bare bort litt hudkreft og syr noen sting de. Og dessuten er det bare vi jenter som får sånne skumle greier.

Og så alle de rosa grisebeinene som går fritt da. Med hvite store hengemager over usexy, misfargede boxershorts. Som flodhester kaster de seg i vannet og lager oversvømmelse. Ser ut som flytebrygger med de strategiske målene 100-150-100. Men det gjør liksom ingenting. For de bærer sin korpulente korpus med hevet hode. Og gjemmer seg ikke bort i store t-skjorter og bruker hold-in og push-up og alle de andre tvangstrøyene som vi jenter utstyrer oss med. De er da barske mannfolk, for faen! Og jeg synes i grunnen det er ganske greit jeg. At de ikke vet at hunndjevlene fryder seg på deres bekostning.    Det var over et iskaldt hvitvinsglass på Zachariasbryggen at jeg oppdaget gleden ved å betrakte. Det var da min venninne i frydefull begeistring erklærte overfor jentejuntaen at nok var nok. At vi skulle slutte å late som vi er så mye bedre enn mannfolkene. Rett og slett stå frem og erklære vår rett til å glane tilbake. Dømme og granske med blikket. Snu rollene på hodet å være jegeren. Ikke det sårbare offeret. Det var da jeg ble erklært kikker. For mannfolkene plystrer, fnyser og glaner uten hemninger – som om det var en naturlov. Kaster spydige bemerkninger og dreper med blikket. Fordømt selvsikre – og med en slags enerett til den slags. Sorry, boys. Fra de innerste jentekretser kan jeg nå avsløre at dere også er omgjort til objekter. Kjøttstykker – som blir veiet og funnet for lette eller tunge.

Slankekurer og skjønnhetssalonger og moteplagg er ingen jentegreie lenger. Det er ganske ekkelt, ikke sant. Å vite at verdien på livet ditt avhenger av ytre attributter. Om du har kulemage eller mye hår. Om nesen er klumpete eller du er plattfot. En kan saktens undres hva Skaperen hadde som baktanke da han utstyrte oss med alle våre skavanker. Offentlig spottelse, kanskje. Slik at vi bruker mesteparten av livet på å leve opp til andres forventninger og idealer. Sånn har vi jentene alltid hatt det, gutter. Nå er det deres tur. Nå er det vi som skal vurdere hvem som går gjennom nåløyet. Om det er de med brune øyne eller en spretten rumpe.

For rumpen er viktig, ser du. Den skal være fast og lekker og akkurat passe stor. Stråler venninnene rundt bordet. Og de vet hva de snakker om. For det er jentene som vet hvordan ekte mannfolk skal være. Som setter kriteriene og kravene og former standarden. En ubehagelig situasjon å ære ufrivillig og maktesløs diskusjonsemne i lystige kvinnelag, karer? Tja, så var det dette med å smake sin egen medisin da.

detgodeliv, frihet, følelser, stillhet

Et hus på landet

Leave a comment

kamerabilder 651

By Anne Marit Hjelme

Jeg våkner en morgen, og bare vet det. At jeg må skaffe meg et hus på landet. Ikke en sånn falleferdig, rivningsklar rønne som forlengst har sett sine solskinnsdager. Heller ikke et oppussingshungrig pengesluk som skriker etter kjærlighet og omtanke. Nei, da tenker jeg mer på et moderne og lettstelt hus av det urbane slaget. Uten sprosser og skodder og gress på taket. Men med store vindusflater, åpne løsninger og flotte takterrasser. Av typen penthouse-light i distriktet.        Mens jeg kler meg for jobbdagen undrer jeg på hvor disse altoppslukende tankene kom fra. Er det nok en virkelighetsfjern romantisk drøm om det gode livet på landsbygden?  Med rautende kuer og bjelleklang fra sauer som aldri sover. Eller er det en dyptliggende lengsel etter det gode og enklere liv som herjet underbevisstheten min?

Jeg velger å tro at det er lengselen etter mindre stress, grønne enger og ta-naturopplevelsene-tilbake som kaller. Ivrig og målrettet søker jeg etter tilgjengelige objekter på nettet. Den ene åpenbaringen etter den andre viser seg på skjermen. Det er mye å velge mellom, mange drømmer til salgs. Og hver gang flytter jeg mentalt inn og tar bolig. Innreder og ser for meg teselskapet på terrassen. At jeg ikke er blitt “kallet” tidligere! På en grønn flekk med skog på baksiden og fjorden på forsiden er jeg klar til å bygge nytt rede. Langt borte fra byens larm og støyende trafikk, eksos og estetiske forsøpling. Et farvel til bilhorn og fulle ungdommer, til billige kebabkiosker og hard asfalt. Alt dette skal jeg bytte ut med gruslagte smale veier, en nedlagt bensinstasjon og kilometervis mellom hver lyktestolpe. Jeg kan ikke tenke meg noe mer idyllisk og politisk korrekt enn lang avstand til nærmeste nabo, hjort i hagen og basar på lokalet hver lørdag.

Rart hvordan drømmer kan realiseres og livet ommøbleres. I løpet av kort tid er jeg dronning på åskammen og ihuga tilhenger av “the simple living”. Du vet – den bevegelsen som setter det naturlige og enkle i sentrum. Som forlengst har tatt et oppgjør med de kommersielle kreftene, og sverger til grønn te og mer kontakt med egne verdier. De som spør hva vi egentlig vil med livene våre. Og som ber oss se med kritiske briller på samfunnsutviklingen, forbruksmønsteret og den egosentriske kulturen som råder. En “simple livinger” vil ikke jobbe helsen av seg for noen skillinger. Ikke kaste plast og papir i samme beholder, men kildesortere og grave dritten ned i hagen. Det handler om etikk og moral, om å ta et standpunkt. Og jeg har tatt mitt – og flyttet mot strømmen og på landet. Det føles godt å ha samvittighet!

Jeg smatter på det der jeg ligger, i hengekøyen. Hører på fuglene som sloss om å nå den høyeste tonen. Bekken som siler på min venstre side, båten som tøffer forbi. På himmelen er det minst ti soler og stillheten er øredøvende. Det er et postkort uten frimerke. Det skal ikke sendes til andre enn meg selv, har ingen hilsen på. Det er en ensom nytelse uten bruk av store ord. Det er den indre følelsen av velvære som teller. I hengekøyen får jeg tid til det vi alle lengter etter i tidsklemmen mellom kontoret og sengen – refleksjon og ettertanke. I buddhismen heter det at hvis man eier mer enn syv ting, så er det tingene som eier deg. Jeg titter meg dovent rundt og slår fast at jeg fremdeles er et gissel. Ting-gissel. En simpel wannabe. Ser på det nye uterommet med det siste innen utemøbler og komfort. Tenker på boblebadet og det amerikanske kjøleskapet. For ikke å glemme grillen i kjøkkenøyen og flatskjermene – i flertall. Luksus vil noen kalle det.

Mens jeg ligger der og veier verdiene mine opp mot det livet jeg har skapt meg, innser jeg at “simple living” slettes ikke handler om å flytte på landet. Snarere handler det om å gjøre bevisste valg for å redusere forbruket og maksimere gleden og nytelsen – for mindre penger. Det trenger ikke koste skjorta å ha fred i sjelen og nyte tilværelsen. Det er de små grep i hverdagen som teller. Tenker jeg altså, mens jeg duver frem og tilbake i min aha-lignede boble.

Jeg har i grunnen misforstått det hele og ser nå lyset. Designhuset på landet er bare juks og fanteri, et gedigent selvbedrag. For en enklere måte å leve på krever mer enn nærhet til naturen og selvplukkede egg fra egne høns. Det krever mot og tålmodighet, tro og kunnskap. Og en indre overbevisning som aldri gir en fred når fristelsene banker på, si nei til alt som kan kjøpes for penger. Det handler om å vise måtehold og si at nok er nok, når det er det. Sette menneskene i sentrum og la ting være nettopp det – døde gjenstander.

Jeg får en brå oppvåkning den ettermiddagen. En smertefull erkjennelse som krever handling og tillit til hjertets klang. Derfor lusker jeg inn i stuen, skrur på laptopen og leter meg frem til “bolig tilsalgs” annonsene på nettet. Det er ikke så mange hus tilsalgs på landet lenger. Det er bra, da ordner det seg – det er sikkert flere drømmere der ute. Og jeg kan returnere til min enkle ettroms-leilighet i byen i visshet om at min periode med “heavy living” er forbi. Det var ingen lengsel. Det var bare et øyeblikks innskytelse.

 

døden, frihet, følelser, generasjon

Når livene endres på sekunder

Leave a comment

IMG_0110

By Anne Marit Hjelme

En i familien min har slitt med dårlig helse det siste året. Det begynte med små ”vondter” her og der, men utviklet seg relativt raskt til langt mer alvorlige ting. Etter måneder med usikkerhet og utredninger, sykehusopphold og masse prøver, tok sykehistorien en dramatisk vending da han plutselig ble rammet av et kraftig hjerneslag. Som lyn fra klar himmel – og svært oppskakende for ham selv og oss pårørende. Fra å være en mann med ukjent diagnose, ble han nå en slagpasient med alvorlige lammelser, taleproblemer og fullstendig hjelpetrengende. Fra den ene dagen til den andre ble håpet om snarlig bedring også endret. For når blodproppen hindrer hjernen i å få nok blod, skjer det store skader på små minutter. Noe funksjonalitet blir kanskje aldri det samme igjen, noe kan trenes opp og bli nesten som før. Men noe forsvinner aldri: Erkjennelsen om hvor fort livet kan endre seg.

Marginene er ørsmå. I løpet av bare noen sekunder kan livet vårt endre helt innhold. Vi kan også miste det, dø brått og uventet. Det er i møte med vår egen og andres sårbarhet jeg virkelig skjønner hvor lett det er å gå seg vill i tanker og handlinger. Miste fokus på hva som virkelig betyr noe, og glemme å verdsette det å ha en god helse. Vi haster og løper, vi stresser og maser og tar oss knapt tid til å kjenne etter hvor godt det kan være å være tilstede. Her og nå! Og så dør vi. Eller blir alvorlig syk. For det er gjerne i møte med sykdom vi erkjenner at vi har tatt livet for gitt. At vi innser at det å være frisk og rørlig ikke er en selvfølge. At det som rammer andre, også kan ramme oss selv.

Livet er ikke rettferdig, og det er ingen som har fått utstedt en garanti om at livet slik det engang var, vil fortsette å være nettopp slik. Det eneste vi vet, er at alt er i endring – også vår egen psykiske og fysiske bolig. Vi eldes, vi påfører kropp og sinn slitasje – og ingen vet med sikkerhet hva kroppen tåler. Det er ikke slik at de som drikker tran og spiser sunt, er de som spares for plager og skrantende helse. Arv og miljø, gode gener som beskytter oss! Visst er det oppmuntrende å tenke seg at vi har trukket vinnerloddet når det kommer til dette. Men ofte er det et selvbedrag og en vrangforestilling. For mennesket er i seg selv et sårbart vesen, vi er komponert så finurlig at det bare skal noen hormoner i ubalanse til før likevekten forstyrres. En jernmangel eller et for høyt blodtrykk, og vips – det blir utskrevet resept for å utbedre ”skaden”. Ubalansen må fikses, slik at den ikke fører til ytterligere ubalanse, sykdom og død.

Når skaden har oppstått eller sykdommen har rammet, jobbes det hardt for å gjenskape en form for helhet. For mange handler det om å bli helt frisk, for andre om å få best mulig livskvalitet og funksjonalitet resten av livet. Uansett handler det om verdighet og identitet, om å få den rammede til å akseptere sin skjebne og finne seg til rette i livet med nye rammebetingelser. Det er ikke enkelt, selv ikke for oss som står ved siden av og ikke er direkte rammet. For sykdom i seg selv er ofte så begrensende på livsutfoldelsen og mulighetene, at det å være for positiv nesten er en hån mot den som er rammet. På den andre siden er det nettopp det å være optimistisk, som gir håp. Og hvem har rett til å ta fra noen håpet?

frihet, følelser, svik

Om svik

Leave a comment

Sledges in deep snow

By Anne Marit Hjelme

Svik, kjenn på ordet. Det smaker bittersøtt av bedrageri og forræderi. Løftebrudd. Det kan handle om at det bevisst er fremsatt uriktige opplysninger. Eller det kan handle om fortielse om kjensgjerninger som har vesentlig betydning.

De aller fleste av oss har kjent på den vonde følelsen. Det kan være sviket fra en kjæreste, som bedrar deg. Det kan være sviket fra foreldre, som ikke er der for deg i oppveksten. Det kan være sviket fra venner, som ikke holder ord. Uansett årsak, det svir. Og mange svik brenner seg så mye fast i kroppen og sinnet, at du føler deg brennemerket for livet.

Blant alle de følelsene vi har, er svik blant de vanskeligste å forholde seg til. For i sviket ligger tap av tillit og tap av illusjoner. Grunnleggende verdier om ærlighet og rederlighet utfordres. Når noen svikter oss, forteller de samtidig at de ikke bryr seg om oss – at de gir blanke i hvordan du har det eller hvordan det går med deg. I sviket ligger det en brutt ”kontrakt” – om den er skrevet eller uskrevet – som ikke lenger overholdes av den andre parten. Det rokker umiddelbart med noe i vårt indre, og fremkaller en rekke negative følelser som det kan være vanskelig å håndtere alene. Nettopp da er det godt å dele med noen. Sette ord på de vanskelige og vonde følelsene som kommer opp. Få hjelp til å sortere tankene på en rasjonell måte.

Når jeg blir sveket av noen, settes kroppen min i full beredskap. Alle sanser er på vakt, og jeg mobiliserer krefter jeg både liker og misliker. Svik fremkaller fortrengte minner om tidligere svik – som for å minne meg om at det ikke er første gang svik opptrer. Og trolig ikke blir den siste heller. Kroppen min kjenner igjen tristheten, sinnet og den tapte selvfølelsen. Hodet jobber på overtid for å forstå hva som skjer, og prøve å forklare hvorfor dette inntreffer. På et mentalt plan forsøker jeg å rasjonalisere slik at sviket gir en mening. Jeg kjenner at jeg trenger mening, for å akseptere den andres handlinger. Men jeg lykkes ofte ikke i første runde. Ikke i andre heller.

For svik krever tid å bearbeide. Ofte handler det om at en må tilgi, for selv å komme videre. Tilgi den andre, fordi den ikke visste bedre. Kunne bedre. Ikke evnet å forstå hvilke skade sviket gjorde. Og nettopp i tilgivelsen ligger selve healingen, tenker jeg. Klare å være stor nok til å tilgi at en annen gjør noe vondt med deg, uten at hevnlysten tar overhånd. Uten at smertene setter seg fast i kroppen.

I så fall trenger vi en mestringsstrategi som fungerer. Det å gå inn i offerrollen er ikke en som fungerer over tid. Da slår jeg heller et slag for gode kognitive prosesser, der målet er å jobbe seg gjennom noe vanskelig, legge det bak seg og så gå videre. Den som dveler ved sviket, blir gjerne bitter. Og hvem ønsker å kaste bort livet sitt på bitterhet?

detgodeliv, frihet, følelser, kjærlighet

Det forpliktende paret

Leave a comment
Valentines Day background with hearts and guitar.
Valentines Day background with hearts and guitar.

By Anne Marit Hjelme

De fleste møter kjærligheten en eller annen gang i livet – heldigvis. For noen blir den flyktig og kortvarig, for andre lang og intens. Og – for en etter hvert mindre gruppe mennesker – blir den livslang og varig. Dypere og sterkere med årene. Som en god årgangsvin.

Mange lever alene mot egen vilje, og er på livslang jakt etter den store kjærligheten. Den som varer. Vi ønsker å finne det medmennesket som utfyller oss og gjør oss hel. Sjelevennen. Den spesielle personen som gjør at vi blir sett og ivaretatt, begjært og elsket. Det gjelder om du er 19 eller 64 år. Vi slutter aldri å drømme om å være to og oppleve magien som kjærligheten er. Den fantastiske kraften og energien som utspiller seg mellom to mennesker som vil hverandre vel. Som deler tid sammen, tanker og følelser. Som vever livene sine sammen og gjør hverandre god og trygg. Så derfor undrer jeg meg over hvorfor den er så vanskelig å ta vare på, når vi først finner og opplever den?

Psykolog og samlivsterapeut Sissel Gran skriver mye fornuftig om kjærlighet i moderne tid, synes jeg. Hun er opptatt av at kjærligheten må pleies på en annen måte i dag enn tidligere – ikke minst fordi det er så mange «nye» fristelser og så mye «ny» selvstendighet hos både kvinner og menn. Ny teknologi og nye møteplasser gjør det enklere enn før å finne seg en ny partner, å være utro og få dekket behov utenfor selve parforholdet. Økonomisk frihet hos kvinner gjør det enklere å klare seg selv. Det betyr også en ny frihet for menn som ikke lenger føler seg forpliktet til å ta vare på og forsørge. Derfor er det enklere å gå, forlate hverandre.

Gran er opptatt av at en i større grad nå enn før må definere selve paret. Når vi ikke lenger gifter oss eller får barn sammen, slik mange modne mennesker gjør, må «limet» i relasjonen være et annet. Alt som varer er basert på en form for forpliktelse. I moderne tid handler det gjerne om å forplikte og tydeliggjøre «paret». Deg og meg – og det paret vi utgjør. Det er altså ikke bare to individer i et parforhold, det er også en tredjepart som hun kaller selve «parforholdet». Det er det vi to skaper sammen. Det vi lover hverandre. Det vi legger inn av individuelle ting i parforholdet vårt; tid, kjærlighet, ressurser. Og ikke minst – hvor tydelig vi viser våre omgivelser at vi er et par. At vi er to. At vi har valgt hverandre og hører sammen. Dette er viktig, sier hun, i en tid hvor forpliktelse er mangelvare. For siden kjærligheten krever innsats og må ha næring, krever den også tillit og trygghet. Først da våger vi å åpne hjertene våre og gi oss hen. Slippe den andre helt inn.

Det er ganske modig å gjøre det, egentlig. Men de fleste av oss ville ikke vært foruten. For – størst av alt er fortsatt kjærligheten. Også i moderne tid.