Category Archives: moral

bøker, ensomhet, gammel, generasjon, læring, makt, mennesker, moral, motivasjon, ord, personlig utvikling, primadonnaer, svik

Skvising av seniorer

 Som sjefredaktør og daglig leder i landets største magasin for kvinner og menn over 60 år i Norge, er jeg opptatt av hvordan godt voksne arbeidstakere behandles av sine arbeidsgivere. Undersøkelser viser at svært mange bedrifter enten a) ikke ansetter folk over 55 år eller b) kvitter seg med folk som nærmer seg eller er over 55 år. Det er også min erfaring, og vi får ukentlig henvendelser fra fortvilte voksne som bekrefter dette. De forteller om hvordan de søker på stillinger, men aldri kommer til intervju. Om hvordan de på en direkte eller subtil måte blir presset ut av sine stillinger og ut av bedriften de jobber i. Med skjult aldersdiskriminering. De unge blir igjen – de eldre må ut.

Dette er en vond sirkel – der de som blir arbeidsledige med eller uten sluttpakke – ofte er for unge til å slutte i arbeidslivet. Men altså for gamle til å få en ny jobb. Ganske ufrivillig blir de uten jobb på et tidspunkt i livet der det fremdeles er mange år til de kan pensjoneres, og der de fortsatt har mye å bidra til samfunnet med. Situasjonen er både økonomisk og moralsk vanskelig. Både for enkeltmennesket og for samfunnet. Når et økende antall personer tvinges ut i tidlig «førpensjonering» og må melde seg på NAV, sløser vi med betydelige samfunnsressurser. Godt voksne arbeidstakere er ofte en ressurs for mange bedrifter. De er lærevillige- og omstillingsdyktige og pliktoppfyllende, i en fase av livet der de kan konsentrere seg fullt og helt om jobben.

Jeg er selv mangeårig næringslivsleder med personalansvar. For noen år siden ansatte jeg en redaksjonssjef på nesten 60 år og har aldri angret. Hun har vist seg svært omstillings- og tilpasningsdyktig og har gått i bresjen for store teknologiske endringsprosesser i vår mediebedrift. Mediebransjen har gjennomgått enorme omstillinger de 10 siste årene. Vi var blant de første med å tilpasse oss til en ny digital tidsalder, og det har vært en voldsom og smertefull prosess. Ikke minst fordi de tradisjonelle inntektskildene har forsvunnet og er blitt erstattet av nye. Den transformasjonsprosessen har også handlet om å erstatte gammel kompetanse med ny kompetanse, og det har vært mange kutterunder og sluttpakker. Som det også har vært i en rekke andre bransjer.

Men midt oppi disse opprivende prosessene har aldri alder på ansatte vært et tema for oss. Det handler mer om at arbeidsoppgaver flyttes eller forsvinner. Vi er nødt å omstille og endre organisasjonene for å overleve i fremtiden, alle må det. Men det er oppsiktsvekkende at så mange bedrifter tømmes for eldre medarbeidere i disse rundene. Kompetanse må gå foran alder! Det å våkne opp om morgningen, uten innhold og mening i hverdagen, er ikke en god måte å starte sin ufrivillig tidige pensjonisttilværelse på for noen. Vi lever lenger enn noen gang, i snitt til vi er godt oppi 80-årene, og det å bli skjøvet ut av arbeidslivet i midten eller slutten av 50-årene betyr at pensjonisttilværelsen i realiteten kan bli 20-30 år!

Det er jo helt sprøtt og på ingen måte bærekraftig verken for samfunnet eller menneskene. For det betyr faktisk at en risikerer å gå virkeløs og uten arbeid i en tredjedel av livet! Verken pensjonsordningen vår eller samfunnet er lagt opp til at en så stor mengde mennesker til enhver tid ikke skal bidra. Og hvor er fokuset på hva det gjør med folk å bli satt på sidelinjen på denne måten? Ikke få bidra? Ikke bli behandlet med verdighet? Har noen regnet på de direkte og indirekte kostnadene ved at så mange godt voksne nå faller utenfor arbeidslivet? Det er på tide at vi tar en offentlig diskusjon på hvordan eldre medarbeidere behandles i arbeidslivet nå. For det skjer mye – i øredøvende stillhet. Statistikken fra NAV dokumenterer det, ledigheten blant godt voksne øker betydelig. Pensjonsalderen i Norge er tross alt 67 år og mange vil jobbe til de er 72 år. Hva må gjøres???

bøker, frihet, følelser, kalorier, læring, mat, mennesker, moral, motivasjon, personlig utvikling

Du blir hva du spiser?

Jeg vet at dette er et utfordrende spørsmål. Det ville vært enda mer utfordrende om jeg hadde satt et utropstegn bak. Slått det hardnakket fast. Det skal jeg ikke gjøre. Jeg vet at det er provoserende, har kjent det på kroppen selv i årevis. Alle disse «besserwisserne» som har predikert om hva som er sunt og usunt å spise. Disse «helsefreakene» som har mast om at «kroppen er ditt tempel» og at du skal leve med den hele livet og derfor må behandle den aktsomt. Alle som har sammenlignet pleien av bilen med hvilket fokus vi gir kroppen vår. Dette finstemte maskineriet som vi forventer bare skal fungere og fungere, år ut og år inn. Bein og knær som skal bære oss i gode og onde dager. Hormoner som skal være i evig balanse som en del av et skjørt kjemisk program.

Jeg innrømmer det gjerne; Jeg har tatt den for gitt. Altfor lenge! Tatt for gitt at kroppen alltid skulle være der for meg. Spille på lag og være min beste venn. Tilgi meg alle synder. Leve med konsekvensene av mine dårlige valg. Reparere og fikse det jeg skader, igjen og igjen. Om att og om att. År ut og år inn. Som betingelsesløs kjærlighet mellom foreldre og barn. En symbiose av gjensidig kjærlighet, og i alle fall ikke motarbeide meg og streike. Slutte å fungere. Slutte å samarbeide. Når merker vi det, egentlig? At alt har sin pris. At det koster å ta den andre for gitt, ta kroppen for gitt. Koster å være likegyldig og behandle den stemoderlig. Det er som oftest ingen eureka-opplevelse. Mer en snikende erkjennelse når den begynner å knirke. Når de små plagene blir større, når plagene blir til sykdom. Da innser vi det ofte, at kroppen vår må tas på største alvor. At den muligens er blitt vanskjøttet. Som et kjærlighetsforhold eller et venninneforhold. Det må investeres i relasjonen, begge veier, for at det skal fungere. Sånn er det også med forholdet mellom en selv og kroppen.

Vi mennesker forenkler, forvrenger og fortrenger – hele tiden. Det er sånn hjernen vår fungerer. Jeg har i over 52 år programmert meg selv på bestemt måte for å rettferdiggjøre at jeg kan spise hva jeg vil. Når jeg vil. «Det skulle bare mangle, jeg lever bare én gang og butikkene bugner av herlige sukker og fettbomber. Klart jeg skal nyte. Ingen skal få fortelle meg hva som er bra for meg og hva som ikke er det. Jeg kjenner meg selv og kroppen min. Jeg vet hva den trenger og tåler.» Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg forledet meg selv og snakket meg inn i et spisemønster som kroppen reagerte på, og stadig oftere. Men jeg bagatelliserte, rasjonaliserte og hørte ikke etter. Derfor fikk jeg stadig flere helseplager.

Nå har jeg endret livsstilen. I løpet av tre korte måneder på et kosthold uten sukker og mye karbohydrater, er de fleste plagene borte. Blodverdiene viser at jeg teoretisk sett ikke har diabetes lenger. Og alle «farlige» verdier som øker sjansen for hjerte- og karsykdommer er nå normale. Jeg må innrømme at de gode resultatene overrasker meg. Sammen med mer bevegelse i hverdagen har altså et nytt kosthold gjort meg friskere. Mye friskere. Maten jeg nå spiser er god for kroppen min og jeg spiller nå på lag med den. Den belønner meg på sin måte, smiler til meg. Det er nesten magisk. Jeg er den første til å innrømme at jeg tok feil tidligere. At jeg har vært uklok. At jeg har vært for sta. Men jeg vil ikke ha dårlig samvittighet for «gammel moro» og uklokskap. Det hjelper ingen at jeg bebreider meg selv. Jeg har heller ikke tenkt å påføre andre dårlig samvittighet, alle får gjøre sine valg. Og ta konsekvensene av dem. Jeg tror nå på at vi blir det vi spiser. At det ikke er uten betydning hvilken mat vi putter i det fine maskineriet som kroppen er. Både egen erfaring og forskning underbygger det.

detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, kjærlighet, kvinner, lykke, mennesker, moral, motivasjon, ord, personlig utvikling, pusterom, Uncategorized

Sykt hysteriske bekymringer

Det er interessant med ord og moteord og hvordan de blir en del av hverdagsspråket. For tiden brukes ordet «sykt» i alle mulige sammenhenger. Det er så «sykt herlig». Så «utrolig sykt digg». Så «sykt moro». Så «sykt tøft». Når ble dette sykelige uttrykket et ord som både store og små bruker i tide og utide? Vet ikke, men bare legg merke til det. På TV, i radio – alle steder. Om det er kjendiser eller ikke. Det er bare helt sykt hvor mye brukt dette nye fyndordet, adjektivet, blir brukt. Det er jo ikke akkurat det at vi mangler andre ord som kan uttrykke det samme. Men plutselig er ordet «sykt» allemannseie og dekkende når vi skal beskrive både positive og negative hendelser og følelser. Og jeg må bare innrømme det – jeg bruker også ordet sykt mye i muntlig tale. Sykt mye! Et annet helserelatert ord som (mis)brukes mye er ordet hysterisk. I vanlig folkesnakk sier vi gjerne at «hun ble jo helt hysterisk jo». Og mener da at hun egentlig gikk litt av hengslene, ble noe litt utenfor seg selv. Vi bruker også ordet i dagligspråket som «den var helt hysterisk morsomt» om en revy eller film. Eller «det var hysterisk kaos» da salget åpnet. Og har du ikke hørt mannfolk snakke om de «hysteriske kjerringene» hjemme?

Jeg kan bli litt hysterisk selv, klart det. Hysterisk sint. Hysterisk stresset. Hysterisk glad. Hysterisk engstelig. Det slo meg her om dagen at hysteri er en helsetilstand vi ikke snakker så mye om i våre dager. Et ord vi bruker i hytt og pine, men uten helt å vite hva det egentlig betyr. Tankene kom da jeg kjente mitt eget hysteri øke på innsiden. Det brygget seg opp som en liten Tsunami-bølge da fly begynte å styrte til bakken i Indonesia og Etiopia i mars. Hundrevis av mennesker døde. Nye fly skal ikke kræsje på den måten i 2019. Det gjør meg hysterisk opprørt, for jeg har allerede flyskrekk. Og jobber med å ikke få hysteriske anfall når jeg er i maskinen og jeg blir redd.

Hysteri er egentlig et eldre medisinsk begrep som ble brukt for å beskrive dramatiske atferdsmessige reaksjoner eller kroppsplager. Ofte forbundet med sterke, synlige og tilsynelatende ukontrollerbare følelser. Når noen fikk hysteriske nevroser var det lammelser, smerter og kramper som kom – uten at det kunne påvises legemlig sykdom. Når personer hadde en hysterisk oppførsel var atferden preget av dramatikk, oppmerksomhet og teatralsk væremåte – og farget av sterke følelsesmessige sanseinntrykk. I dag er ikke hysteri lenger en diagnose. Mer en tilstand vi alle opplever fra tid til annen. Et emosjonelt uttrykk, som vi forsøker å stagge. For det tar seg dårlig ut.

Jeg er også typen som bekymret meg lett, er du? Jeg har en sånn hjerne som går på høygir hele tiden og tenker de verste tanker. Stygge tanker. Skumle tanker. Jeg tror bekymringen er genetisk, min mor er også sånn. Min datter også. Et familie-gen jeg stadig må overvinne med kognitive teknikker. Hører jeg om jordskjelv og naturkatastrofer, ser jeg for meg et vulkanutbrudd på Lanzarote. Hvor vi har et feriested. Leser jeg om terrorangrep, ser jeg meg over skulderen og ser for meg angrep i nærmiljøet. Det er utrolig krevende å være i et bekymringsmodus hele tiden, tar mye livsglede. Det meste av det jeg frykter, skjer jo aldri. Bortkastet tid. Og det er noe sykelig over det, å være en person som bekymrer seg for mye. Jeg vil jo ikke være en sånn. For når vi setter sammen disse tre ordene i vår dagligtale så får vi «sykt hysteriske bekymringer». Med andre ord; vanvittig bortkastet energi!

ensomhet, frihet, følelser, generasjon, kjærlighet, kvinner, lykke, mennesker, moral, motivasjon

Arv og miljø

By Anne Marit Hjelme

Noen ganger blir du bare sittende klistret til stolen. Klarer nesten ikke å røre på deg. Kroppen er blytung, hodet forvirret, følelsene i opprør. Slik hadde jeg det etter å ha sett DNS i Bergen sin oppsetning og dramatisering av «Arv og miljø» – basert på Vigdis Hjort sin bestselgende bok med samme navn. Sjelden har et teaterstykke gjort sånt inntrykk på meg. Både innholdet og den kunstneriske formen var oppsiktsvekkende og sjelden. Et mesterverk i hvordan en med enkle virkemidler kan kommunisere så vanskelige ting som familiefeider, arv og incest på en troverdig måte. Det treffer midt i Sola Plexus – uansett hvordan din egen familiehistorie er.

For det virkelig triste med familiehistorien til Hjort, der søsteren Helga også har gitt ut sin egen bok som et motsvar til søsteren Vigdis, er at dette ikke er så uvanlig. Dessverre langt mer vanlig enn vi liker å ta innover oss. Familietragedier og familiehemmeligheter. Historier og fortellinger som blir tiet i hjel, som ødelegger relasjonene og klipper familiebånd. Hendelser som ikke tåler dagens lys, som for enhver pris må nedtones og unngås. Holdes innenfor husets fire vegger. Holdes skjult. Men som blir den store rosa elefanten i rommet, alltid nærværende. Det alle vet, men ingen snakker om. Giften.

Det handler ikke bare om seksuelle overgrep. Om følelsesmessige og psykologiske overgrep i hjemmet. Det handler også om kampen om materielle goder, om arv. Om familier som splittes og går i oppløsning – til grunne – på grunn av urettferdig fordeling av arv. Søsken som blir uvenner og bitre fiender, barn og foreldre som velger hverandre bort på grunn av forskjellsbehandling. Det er også den røde tråden i Hjorts «Arv og miljø» – skjevfordelingen av hyttene på Hvaler. Der mor og far fører over barndommens hytterike til to av fire søsken. Uten at de andre vet, og til spottpris. Handlingen utløser et kaos av følelser, en form for krigsmodus mellom søsken – og handler i bunn og grunn lite om hyttene når det kommer til stykket. Men om sårheten. Fortvilelsen. Irritasjonen. Over å ikke bli sett og anerkjent, elsket. Verdsatt like høyt av sine foreldre. Det irrasjonelle, sårbare barnet får fritt utløp i de voksne kroppene. Urettferdigheten i arveoppgjøret forsterkes av anklagene fra mor og far om at «dere var aldri på hytten» og «det er deres to søstre som har holdt stedet i alle år». Uten at noen spør, hvorfor? Hvorfor drikker Jeppe? Hvorfor følte ikke to av søsknene for å komme på hytten? Svaret ville ingen høre, det var for smertelig. Familiehemmeligheten sprakk.

Krangel om arv er en gjenganger. Alle kjenner noen som røk uklar etter at foreldrene forlot denne verden. Eller forskutterte sitt jordiske gods. Det er trist å erkjenne at så mange er villige til å sette personlige forhold og familiesituasjonen i fare fordi de skal karre til seg noe som de egentlig ikke har rett på. For det er ingen selvfølge at en arver noe etter sitt opphav. Det er ingen selvfølge at den tidligere gererasjonen skal etterlate seg penger og land og pynteting. I dag ser vi at unge mennesker låner langt over pipen fordi de kalkulerer med en millionarv. De fråtser og tar for seg av livets goder, og planlegger å dekke opp sin gjeld med foreldrenes oppsparte arvekroner. Det er på grensen til uspiselig. Det virker som om arv får frem det verste i oss. Gjør oss til grådige kannibaler – uten etikk og moral. Jeg slår et slag for rettferdigheten, ærgjerrigheten – ja. Men griskheten er utålelig. Den gjør oss små og primitive.

 

ensomhet, frihet, følelser, gammel, makt, mennesker, moral

Utdatert

 

By Anne Marit Hjelme

Det blir stadig flere eldre i dette landet. Vi er friskere, lever lenger – vi må – og vil – stå lenger i jobb. Samfunnsøkonomer viser til at det ikke er bærekraftig for Norge at en så stor del av befolkningen som fortsatt kan være yrkesaktiv, går på trygd eller tar ut pensjon i fremtiden. Landet trenger varme hender og mennesker som bidrar med sin        arbeidskraft til velferdssamfunnet – i større del av levetiden. Bare på den måten vil vi kunne opprettholde vår høye levestandard.

Flott, flott, flott! Men hva er det egentlig som skjer der ute i virkelighetens verden? Jo, mange seniorer vil jobbe lenge – men får ikke lov. De blir ufrivillig utestengt fra arbeidslivet og stemplet som utdatert! Det er kanskje ett av de største paradoksene vi har i dag. «Alle» sier at vi må stå lenger i jobb – men nesten ingen vil ansette eller ha seniorer ansatt. Er det ikke underlig? Foruroligende? Uetisk? Uansvarlig? Og skal vi bare sitte stilltiende og observere at det er slik – uten at mer gjøres?

Da jeg skulle ansette redaksjonssjef i VI OVER 60, valgte jeg en dame på snart 60 år. Det vakte oppsikt. For hvem ansetter «en gammel kjerring» i mediebransjen dag? Eller i andre bransjer? Ikke mange. Og det som er skikkelig utfordrende er at næringslivsledere i undersøkelser svarer «ja» på at de kan tenke seg å ansette personer over 55 år – men de gjør det ikke! Og det er her problemet ligger; det er politisk korrekt for en leder å si at de er positive til å ansette eldre medarbeidere, men i virkeligheten skjer det nesten aldri. Det er altså avstand mellom det som sies og det som gjøres. Denne dobbelt-   moralen må det kastes lys på. Trollet må sprekke. Sannheten må frem. For med den kommende eldrebølgen, aktualiseres dette ytterligere.

Både det faktum at seniorer ikke blir ansatt i nye stillinger – og det at de presses ut av sine stillinger før de selv ønsker å gå og er i sin «beste alder» – er urovekkende. Vi lever i gjennomsnitt til vi er langt opp i 80-årene. Det å bli skjøvet ut av arbeidslivet før du er 60 år er både et samfunnsproblem og en utfordring for mennesket selv. I verste fall mister du jobben midt i 50-årene på grunn av nedskjæringer og omstillinger – og kommer aldri tilbake til arbeidslivet igjen. Blir en Naver, fordi ingen kaller deg inn til intervjuer på nye jobber. Ingen gir deg en sjanse, et jobbtilbud. Du er utdatert. Parkert. Uinteressant som arbeidstaker. Det er utallige historier om godt utdannede og kompetente kvinner og menn i 50-årene som søker og søker, uten å komme i betraktning til jobber de er kvalifiserte til. Selvsagt finnes det hederlige unntak, for all del, men det store bildet er mørkt og dystert; holdningene til eldre arbeidstakere er ikke gode i norsk næringsliv. Det kalles også aldersdiskriminering.

Kan noen forklare meg hvorfor dette skjer? En rekke undersøkelser viser at voksne arbeidstakere både leverer og er sultne nok. At de omstiller seg til nye tider og har lyst å jobbe lenge. For mange er jobben selve livet, deres identitet er tett knyttet til det å bidra til samfunnet. Det å bli utestengt fra arbeidslivet nesten 30 år før forventet dødsalder, har både en økonomisk og en menneskelig side. Hva skal vi bruke livet til når den siste tredjedelen av det er utenfor arbeidslivet på lediggang og små pensjoner? Det er heller ikke samfunnsmessig bærekraftig over tid. Regnestykkene går ikke opp. Både politikere og næringslivsledere må våkne. Selv har jeg aldri angret på ansettelsen jeg gjorde.

læring, makt, mennesker, moral, motivasjon

Makt i det skjulte

By Anne Marit Hjelme

Noen ganger kjenner du det bare i magen. I ryggraden. At du blir utsatt for noe. Utsatt for en type påvirkning du ikke ønsker. En type manipulering du bare fornemmer og registrerer, uten helt å skjønne hva som skjer rundt deg. Uten å forstå spillet som spilles og hvem som er spillerne. Du merker det på kroppen og i hodet på en subtil måte. Registrerer småtingene som skjer rundt deg, ordene som sies og som ikke sies. Blikkene og usikkerheten. De innskutte bisetningene med plantet informasjon som strør rundt deg. Gjerne helt ute av en sammenheng og når du minst venter det. Informasjonen du får, som du ikke har bedt om, men som du nå må forholde deg til. Ikke sagt i klartekst, men tydelig nok. Et skjult budskap, ofte pakket inn i en smigrende og innyndende innpakning. Gjort ufarlig, gjennom humor og slengbemerkninger. Som små hint og antydninger, avvæpnende. Eller informasjon som holdes tilbake, skaper forvirring. Satt i system er det hersketeknikker, som gjentas og gjentas. Ofte i det stille, nesten litt umerkelig. Men for et følsomt sinn lett å registrere og kjenne igjen. Drypp, drypp. Av sarkasme, ord som rammer. Handlinger som rammer. Problemet er at du ikke selv forstår hva du utsettes for, at du ikke klarer å se hvordan andre utøver skjult makt for å posisjonere seg selv og sine saker. Gjerne på bekostning av deg og det du ønsker. Helt i det stille foretar de seg ting, tar beslutninger, gjør sine hoser grønne hos, drar i tråder, som resulterer i at du selv blir satt på sidelinjen. Mister innflytelse, mister kontroll.

   Jeg er så utrolig lei av den skjulte maktkampen jeg ser rundt meg på ulike arena. I næringslivet, politikken og sågar på hjemmebane. Når jeg skriver denne lederen er det den kvinnelige sjefen i Telenor som må gå. Sjefen hennes tålte henne ikke lenger, har jobbet lenge for å få henne ut. Exit. Trolig først mobilisering og planlegging helt i det stille, musestille. I lukkede rom. Tilbud om omplasseringer og andre fine og ufine forslag. Ulike metoder testes ut, helt sånn usynlig. Så får pressen kjennskap til det, og maktkampen flyttes ut i det åpne rommet. Skittentøyvasken. Alle gir miner til slett spill og svarer eplekjekt til journalistene at «nei, det foregår ingen maktkamp i Telenor» inntil meldingen om at hun går på dagen sendes ut. Pressemeldingen er velregissert og inneholder ordene «jeg er stolt av det jeg har fått til» og «nå går jeg videre til nye spennende oppgaver». Ikke et vondt ord sies høyt av noen av partene, kommentatorene sier «hun hadde ikke noe valg». Det spiller ingen rolle at du har tjenestegjort i selskapet i 30 år. Den dagen du er uønsket, er du ferdig. Over og ut. Ingen hviler på gamle meritter og penger får selv dårlig behandlete ledere til å holde kjeft. Tausheten har en pris.

    Maktkamp utøves sjelden åpenlyst, skriver Endre Sjøvold i boken sin «Makt og maktbruk i arbeidslivet». Og sier at vi ofte oppdager for sent at vi blir utsatt for maktbruk fra mennesker som ikke vil oss vel. Han oppfordrer oss nettopp til å lytte til våre følelser og ikke være så godtroende. Det holder ikke «å gjøre sitt beste og arbeide hardt og tro at det er nok til at det går oss vel». Tar vi ikke straks brodden av utidig maktbruk, er det ofte for sent. Derfor er det nødvendig å kunne gjenkjenne signaler og vite noe om hvordan man skal agere. Og nøkkelen til mestring er å bli bevisst effekten av egen og andres atferd. Jeg tror at dersom vi tør å lytte til det kroppen sier, er det lettere å oppdage og avsløre ødeleggende maktbruk. Husk at definisjonen på makt er evnen til å dra fordel av andre på tross av deres motstand.  Kjenn etter – og stol på intuisjonen din. Min er sjelden feil.

 

døden, ensomhet, frihet, følelser, gammel, kjærlighet, lykke, mennesker, moral, motivasjon, personlig utvikling

Angstfylt paradoks

By Anne Marit Hjelme

Jeg må bare innrømme det, jeg gruer meg til å bli skikkelig gammel. Om jeg blir det. Det er et paradoks jeg sliter med, for jeg vil jo leve lengst mulig i denne fantastiske verden. Oppleve å se barna etablere seg og lage sine egne familier. Få barnebarn. Være lengst mulig sammen med mine venner. Se hvordan verden utvikler seg, kanskje oppleve førerløse fly og busser. At en kan reise til månen på ferie og finner liv på andre planeter? Paradokset ligger i at jeg vil leve lengst mulig for å oppleve mest mulig – og mer av det gode jeg allerede har erfart. Men det å bli riktig gammel, sånn rundt 85-100 år, virker utrolig skremmende. For hvordan er livet da, egentlig?

Èn ting er å være rundt 50 år, som jeg er nå, i full jobb og med god helse og god økonomi. Der jeg virkelig kan ta for meg av livets muligheter og bestemme selv. Der jeg er sjåfør i eget liv og ikke lar folk plukke meg på nesen. Der min identitet og integritet og mitt selvbilde er knyttet opp til den jeg er, det jeg gjør. Det er så lett å tenke at det alltid skal være sånn, for evig tid. At ingenting av alt dette jeg har brukt femti år av mitt liv på å bygge opp, kan tas fra meg. Bygges ned, rives bort. Men jeg frykter det skjer. At jeg på et tidspunkt i livet mister kontrollen over meg selv, livet mitt. At alt det jeg setter pris på og synes er viktig, verdiene mine, ikke betyr noe lenger.

Jeg synes lege Ingvard Wilhelmsen sier det så treffende; Vi løper og løper for å forlenge livet vårt, men tenker lite på at «de ekstra» årene faktisk kommer på slutten. I en fase av livet hvor ting er annerledes for de fleste av oss. En fase hvor kroppens forfall er merkbart, hvor livsenergien er dalende, hvor antall diagnoser øker, hvor den mentale kapasiteten endres, hvor en til slutt trenger hjelp. For å leve, for å overleve. Kanskje vi skulle prioritere tiden litt annerledes, spør han retorisk, for å tydeliggjøre at et langt liv nødvendigvis ikke betyr å ha det slik en har det idag. Men faktisk ganske annerledes. Kanskje som enke/enkemann. Kanskje på et sykehjem. Kanskje sengeliggende på sykehus.

Angsten min er knyttet opp til dette uvisse. Det ukjente. Jeg er sikker på jeg deler den med mange. Det føles så sårbart å bli riktig gammel. Ikke «gammel og frisk og klar i hodet». Men «gammel og syk og dement». Hjelpetrengende. Pleietrengende. Totalt avhengig av hjelp fra andre. Kanskje alene, nettverket forsvinner, venner og familie dør. Ensomheten. Manglende kontroll over egen økonomi, kanskje umyndiggjort.

Jeg tror det er sunt å anerkjenne at det å bli gammel er utfordrende for mange. At det ikke bare gies inntrykk av at alderdom kun er en dans på roser, en glede. Noe en skal være takknemlig for å oppleve. Vi bør kunne snakke om paradokset. At «alle» i utgangspunktet ønsker å leve lengst mulig, men at det ikke bare er enkelt å være en overlever. Det er i seg selv tankevekkende.

detgodeliv, frihet, følelser, kjærlighet, lykke, mennesker, moral, motivasjon, personlig utvikling

Gidder jeg å bruke energi på dette?

 

By Anne Marit Hjelme

Du har kanskje lagt merke til hvor enkelt det er å irritere seg over ting. Og ikke minst hvor lett det er å irritere seg over andre mennesker. Det skal ikke så mye til, egentlig. Det gjelder bare å ha de riktige «brillene» på. Du vet de nå-er-jeg-ute-etter-å-finne-feil-brillene, der det eneste du legger merke til er det som er galt eller ikke passer deg. Både med omgivelsene og med de som befinner seg rundt deg. De som ikke passer inn med meningene, atferden eller den overbevisningen du selv har og synes er riktig og sømmelig. Med disse «brillene» på, billedlig sagt, er det ingenting som går under radaren. Dette er fordømmelsens brilleglass. De som er proppfulle av forakt for andres måte å leve livet på, og som har varierende styrke på glassene – avhengig av hvor du selv er i livet. Om du selv har det dårlig eller bra.

Når du bruker disse brillene, er det som om du bevisst og ubevisst leter etter det som ikke er bra for at du selv skal få det litt bedre. For hvis du ikke føler seg helt frisk, er det alltid en trøst at noen andre har det dårligere. Hvis du har noen kilo for mye, ser du garantert tjukkasen på senteret. Og hvis du røyker, er det alltid noen som røyker dobbelt så mye som deg. Heldigvis! På den måten klarer vi å leve med oss selv, vårt skjøre legeme og vår sårbare sjel. Ved å ta mismotets briller på, støvsuger vi verden rundt oss på jakt etter det ikke-perfekte. Det mismodige, det vi kan kritisere andre for. For selv å føle oss bittelitt bedre og holde ut.

Det er ikke rart det er krig i verden. At søsken krangler, at naboer ligger i rettssaker med hverandre. Overalt er det menneskets blikk alt starter med. Hva er det vi ser etter – og hvilke «briller» har vi på? Mange begynner å bli lei av den positive psykologiens måte å betrakte verden på. Glasset er ikke halvtomt, men halvfullt. Det finnes ikke problemer, bare utfordringer. Jadda. Litt negativitet er vel heller ikke å forakte, når realiteten tilsier det. Det blir noe veldig kunstig og rart over den kollektive positive programmeringen der «alt ordner seg». Bare du tenker riktig, altså positivt. For når du har levd en stund, vet du at det ikke alltid holder. Noen ganger er livet bare jævlig, noen ganger er mennesker onde. Å vende det andre kinnet til og være positiv når psykopaten banker deg, er ikke bare dumt. Det er farlig også.

Men selv om det å være positiv hele tiden nesten er blitt en farse, slår jeg et slag for økt bevissthet rundt hvordan en selv kan programmere hjernen ved nettopp å ikle seg «usynlige positive briller». Briller med et filter av tålmodighet, vennlighet og raushet. Et filter som farger omgivelsene og møtene mellom medmennesker i varme farger. Som fjerner feilsøkingen og heller belyser det gode og fine i møter. For det er utrolig mye en kan irritere seg over her i verden, hvis en vil. Hele tiden, hvert minutt på dagen. Men er det spesielt klokt? Hensiktsmessig? Gir det deg god livskvalitet?

Jeg tror ikke det. Og hver gang jeg irriterer meg over noe nå, tar jeg en fot i bakken og spør meg selv; Gidder jeg å bruke energi på dette? Svaret er ofte nei. For livet er så utrolig kort og jeg lever i en verden der mye faktisk bare er i-lands-irritasjons-problemer. Altså, ikke særlig vesentlige i den store sammenheng.

 

frihet, følelser, kvinner, mennesker, moral, motivasjon

#metoo

Du kan ikke ha unngått å legge merke til den verdensomspennende kampanjen #metoo, som startet med at en kvinnelig skuespiller i USA anklaget en kjent regissør for seksuell trakassering – og fortalte om det på sosiale medier. I et innlegg på sin egen Facebook-vegg oppfordret hun andre kvinner til også å stå frem med sine historier. Hun trodde nemlig ikke at hun var alene om disse erfaringene. Og dermed eksploderte det! I alle tenkelige digitale kanaler, i land over hele verden, står nå kvinner frem og sier «metoo. Kraften og styrken i denne massive responsen hadde ingen forutsett, og i skrivende stund avsløres det daglig nye navn og personer som enten har begått seksuelle overgrep eller har utøvd seksuell trakassering mot kvinner. Enten privat eller på jobb.

Det er ikke noe nytt at kvinner har måttet tåle mye uønsket atferd fra det andre kjønn gjennom alle tider. Historiebøkene er fulle av fortellinger om hvordan kvinner holder ut krenkelser og biter i seg smerten, fornedrelsen og sinnet. For skammen er utholdelig. Nesten ikke til å leve med, selv i 2017. For det finnes ingen sterkere og større følelse enn skam. Skam er samlebegrepet som rommer frustrasjon, avmakt, sinne og frykt. Skam er alle dårlige følelsers mor. Motstykket til gleden og lykken, til selve livskilden. Skammen dreper selvfølelsen og tapper deg for annerkjennelse. Den tar bolig i deg som en klo og slipper ikke taket før du tar den på alvor og erkjenner at den trolig ikke går over av seg selv. Skammen trenger hjelp til å smuldre opp, oppløses og forsvinne. Og den beste hjelperen er deg selv. Ved å ta et oppgjør med den, konfrontere – og tilgi deg selv. Gi derfor slipp på den dårlige samvittigheten, den mater skammen.

Når kvinner over hele verden nå tar til gatene for å demonstrere mot en styggedom som har vært tiet i hjel gjennom alle tider. Når menn i alle aldre og fasonger nå må gå fra jobbene sine. Når TV og sosiale medier og aviser nå er på kokepunktet og debatterer seksuell trakassering i alle kanaler, ja, da er det håp om at noe godt vil komme ut av det. At all denne forløsningen av skam, dette søsterskapet av kvinner som forenes i en felles kamp, faktisk fører til en endring. Holdningsendring. Atferdsendring. En endring der seksuell krenkelse av personer, om det er kvinner eller menn, får konsekvenser for den som utøver det. Altfor mange har i altfor lang tid fått slippe altfor billig unna. Det er en erkjennelse av at menneskeheten ikke er så raffinerte som vi liker å tro, så intelligente og kloke. For hadde vi vært det, ville ikke dette vært et problem i 2017. Da ville vi for lengst forstått og akseptert at det finnes grenser – og at det å overstige andres grenser på ulike måter ikke er greit. Det er faktisk både umoralsk, uetisk og skadelig.

Selv husker jeg hvordan gode mannlige journalistkollega advarte meg som 22-åring mot en atferd jeg kunne møte i den bransjen jeg da skulle jobbe i. Det tok meg ikke lang tid å gjøre egne erfaringer. Og jeg glemmer aldri hvor forvirret jeg ble første gangen den dresskledde kilden min nærmest overfalt meg med tungen sin under et intervju. Og hvor handlingskraftig jeg var den gangen jeg kjørte kneet mitt opp i skrittet på en kollega, som trodde at smil og latter var en invitasjon til noe mer. Gifte meg, småbarnsmor og naiv ute i manneverden. Så, #metoo! La oss håpe at de som har svin på skogen og uakseptabel oppførsel nå overtar skammen. Og kjenner litt på den tunge ryggsekken selv.

 

 

frihet, følelser, kjærlighet, kvinner, mennesker, moral, ord, personlig utvikling

Hvem ønsker du å være?

 

By Anne Marit Hjelme

Hvem er du –  egentlig? Identiteten forteller noe om hvem vi er, om personligheten vår. Den betegner vårt selvbilde og selvoppfatning. Sier noe om hva som er ekte, sentralt og veldig typisk for akkurat deg, tingen eller virksomheten det gjelder.  Når vi snakker om hvor viktig det er “å finne sin identitet” handler det nettopp om å danne et selvbilde som du føler du kan akseptere og leve opp til. Og deretter etablere en livsstil som svarer til dette bildet. Over tid.

Har du tenkt på hvordan vårt forbruk er koblet til vår identitet? Gjennom forbruket vårt organiserer vi vårt sosiale liv. Måten vi tenker på, er menneske på. Det er også en måte å rangere og betrakte andre mennesker på. Forbruket er en verdsettingsmekanisme, et mål på lykke og et vellykket liv. En måte å organisere meningen med livet på. Og det er det uendelige behovet, begjæret, som er umettelig og selve ilddraken. Den som gjør oss til konsumerende dyr, med en tørst som aldri slukkes. For formålet med konsumet er nettopp å vise velstand og profilere identitet. Hvem du er, eller hvem du ønsker å være og fremstå som.

Der alle forsøker å overgå de andre i samme klasse – og alle forsøker å etterligne overklassen. Ved å tilegne seg deres livsførsel, gjenstander og ting og de symbolverdiene som er knyttet til disse. -Det sosiale livet er således et bikkjeslagsmål med smaken og tingene som våpen – i kampen for å være minst like god og bedre enn. Identiteten, ditt sosiale verd som menneske, er nært knyttet til hva du liker og hvordan du uttrykker det du liker.

Mange av oss vil ta avstand fra en slik påstand, nettopp fordi mye skjer på det ubevisste planet. I de daglige valgene vi gjør. I må-tingene som vi ikke tenker over, handler det om å bygge og ivareta egen identitet. Som når vi kjøper forskjellige identitetsrekvisitter som biler, klær, fritidsaktiviteter, bøker, viner, reiser, utdannelse – ofte for å sette ulike skiller og distanser til andre. Har du tenkt på at dette er måter å uttrykke seg på og skape seg selv på? Gjennom å ta avstand fra andre og slik de lever? For at forbrukersamfunnet skal opprettholdes må folk stadig jobbe mer for å kjøpe ting de egentlig ikke trenger. Derfor må det produseres et kontinuerlig underskudd på identitet. Du er aldri god nok! Aldri pen nok! Aldri tynn nok! Aldri rik nok! Aldri populær nok!

Hvor blir det av de indre verdiene og det gode selvbildet om at «du er god nok som du er» når det er fasaden og det ytre alle streber etter og ser? Det får meg til å tenke at vi har skapt et sykt samfunn der vi egentlig bare er strebere etter anerkjennelse den korte tiden vi er her på kloden. Vi løper rundt som kåte klatremus for å levere og prestere og skape vår identitet. Og blir brutalt verdsatt etter de tingene andre rundt oss setter verdien på. Det føles som en endeløs sprint i et hjul som bare går fortere og en aldri kommer helt i mål. For hvordan lykkes, egentlig? Det vil jo alltid være noen som er rikere, vakrere, tynnere, sunnere.

I en tid med stor hastighet og endringer stiller mange av oss spørsmålene; “Hvem er jeg når og hvis jeg mister jobben min?”, “Hvem er jeg når jeg pensjonerer meg og ikke lenger har et yrke å vise til?”. ” Hvem er jeg når jeg  blir syk, når jeg ikke lenger har penger til å kjøpe meg det jeg tidligere kjøpte?.  “Hvem er jeg når jeg blir enke eller enkemann?”. Identitet handler om hvordan vi tenker om oss selv. Men mest av alt om hvordan andre rundt oss tenker om oss. Ikke rart identitet selger.