Når de gamle skiller seg

By Anne Marit Hjelme

Ektepar over 60 år skiller seg nå mest! Aldri før har så mange gamle mennesker som engang sa «ja, til døden skiller oss ad» gått ut av ektestanden. Mens statistikken er nedadgående for de yngre, er økningen dramatisk for folk over 60 år. Det at mor og far velger å gå fra hverandre i høy alder er et nytt fenomen. Det at bestemor og bestefar velger hverandre vekk. At de ikke lenger holder ut, selv om de snart skal dø, eller i alle fall er i en siste livsfase, det rører ved noe dypt i oss. Rokker ved troen på at noe er ekte, varig. Det får oss til å stille spørsmål ved verdien av forpliktelse og samhørighet. Utfordrer budskapet om evig troskap og det å stå ved hverandres side, uansett. I motgang og medgang. For det at mennesker i 60, 70 og 80 årene faktisk flytter fra hverandre. Bryter opp med hverandre, bryter ut av den etablerte familiestrukturen, det er mer enn selv voksne kan bære. For trodde du det var enklere for de voksne barna som for lengst har flyttet ut av redet å forholde seg til at mor og far splitter opp? Neida.

Dermed brister illusjonen om «at det å holde sammen mens ungene er små» fullstendig. Det er nesten motsatt. Selv som voksen oppfører vi oss som barn når våre rollemodeller feiger ut og ikke gidder lenger. Når de river opp bindingen som holder familien sammen. Når de setter seg selv og sine behov foran behovet for at familien trenger en matriark og en patriark å se opp til. Overhoder, som hører sammen. Som yin og yang, som sol og måne, som mørket og lyset. Utfyller hverandre. Bare fordi de vil realisere seg selv og være individualistiske, leve ut sine drømmer og være egoistiske. Hvorfor kan de ikke bare fortsette å late som om de er lykkelige og harmoniske, så ikke grunnfjellet i hverdagslivet rister? Alt det vi unge trodde på, om våre foreldre. At de for alltid var forent i minner og historien og foreldreskapet. Og ikke hadde et liv og en identitet, hver for seg. Alt det vi trodde på, fortellingen om virkeligheten vår, forsvinner over natten. Som en vegg som faller ut, en dør som lukker seg. For foreldrene er jo ikke hvem som helst. De er opphav og gener, forbilder og læremestre.

Når de gamle skiller seg i dag er det fordi de lever lenger og er friske og ungdommelige mye lenger ut i livsfasen. Samfunnet stigmatiserer ikke de skilte, derimot bejubler vi de som står på egne bein og tar egne valg. Som følger sine drømmer og ikke lar alder stå i veien for å leve livet til fulle. Dette ene livet vi har. De gamle har bedre økonomi og mye frihet, og de kopierer barnas levestil. De vil ta for seg av livets goder og finne seg selv og egen identitet. Da spiller det ingen rolle om de har passert 67 eller 75 år. Vi lever i mulighetenes tidsalder. Dersom vi ikke er lykkelige nok, tilfredse der vi er, søker vi lykken andre steder. Også hos andre mennesker. Ingen trenger å være i et dødt forhold selv om diamantbryllupet er feiret. Det er bedre å være alene, enn å være med feil person, sier vi gjerne. Og fordi Tinder bare er noen tastetrykk unna, kan selv seniorer, de gamle, boltre seg i sjekkemarkedet. Finne en ny partner, eller bare velge å være alene. Fordi det er bedre sånn.

Så får vi heller tåle at barn og barnebarn gråter over at bestemor og bestefar går fra hverandre for egen lykke. De gamle er på ingen måte gamle lenger – alt kan skje. Og hvem er mest egoistiske, egentlig?

 

SOME-livet og vi

By Anne Marit Hjelme

Hvilket forhold har du til SOME – sosiale medier? Digitale nettsider og apper som tilrettelegger for å skape og dele innhold, for å delta i sosiale nettverk. Det mest kjente nettverket er Facebook, men også Snapchat, Twitter og Instagram er mye brukt. På disse stedene kan du enkelt holde kontakt med venner, kollega og familie. Du kan finne frem til gamle klassekamerater, spore opp ungdomskjæresten og finne deg en ny kjæreste på en datingtjeneste i voksen alder. Det finnes apper til det meste, både nyttige og unyttige ting. Til glede og underholdning. Eller bare som tidtrøyte. Sosiale medier har totalt endret måten vi kommuniserer med og til hverandre på – både privat og på jobb. I sosiale medier får vi nå de siste nyhetene, politiske budskap, personlige skildringer og blogger, markedsføring av produkter og det meste av offentlig informasjon.

Vi blir holdt oppdatert om kjendiseri, dødsfall, ulykker og tragedier. Får innsikt i hva som skjer i nærområdet, i byen vår, landet vårt og hele kloden. Verdens begivenheter er bare et tastetrykk unna, noen centimeter fra kjøkken- og nattbordet. Bare sekunder etter at noe skjer blafrer de internasjonale nyhetene opp på en skjerm foran deg. Om det er på en SMART-telefon, IPad, nettbrett eller et TV-apparat. Det plinger på meldingsvarselet og setter blodpumpen i sving. Flyulykken, jordskjelvet, orkanen, biluhellet og storbrannen er aldri lenger enn et blikk unna og du er med der det skjer, når det skjer.

Langt unna er heller ikke folks privatliv, eller skal vi heller kalle det «folks SOME-liv». For ikke visste jeg at så mange mennesker elsker å gå på toppturer på fjellet. At så mange løper så ofte hel- og halvmaraton verden rundt. At så mange bruker timevis på kjøkkenet og lager de lekreste gourmetretter – som selvsagt postes på veggen på Instagram eller Facebook. Jeg ante heller ikke at så mange «venner» av meg i sosiale medier var så aktive på ski og skateboard og med løpeskoene som det de tilsynelatende er. At de reiser til eksotiske steder som Bora Bora og Dubai i feriene, og frekventerer London, Berlin og Roma i langhelgene. For det finnes ikke en dag i mitt digitale liv at jeg ikke blir påminnet om hvor spreke og flinke og sunne alle folkene rundt meg er. Hvor bereiste og kontinentale folk er blitt. Hele tiden. Alltid. Bestandig. Verden er blitt en boltrende lekeplass for store voksne barn. En godisbutikk med et rikt utvalg. Et sted for dem med penger og anledning – tid til å bruke på seg selv og mennesker de bryr seg om.

Og SOME er plassen å vise seg fram, utstillingsvinduet. Stedet som forteller hvem du er, som definerer deg. Og du er din egen journalist, fotograf og redaktør. Ingen stopper deg, bare dine egne sperrer. Dine holdninger og verdier. For med sosiale medier står Janteloven for fall. Du skal nemlig tro at du er noe, at du er bedre enn andre. Og på millioner av små skjermer i de tusen hjem, ser du og blir sett. Får vist deg frem, og blir vurdert. Liker. Smilefjes. Kommentarer.

I SOME kan vi være den vi vil være. Vi kan presentere det beste ved oss selv, gjennom bilder og ord. Gi små fragmenter av vårt liv, designe og tilpasse. Det er sjelden gråtedagene som postes, de grå hverdagene med havregrøt og surmelk. Selv om noen deler dødsfall og begravelser og alvorlig sykdom, er mye av det som deles på SOME fremdeles paraplydrinker, godvær, solnedganger og lykkelige øyeblikk. Jeg tenker det henger sammen med at vi alle trenger et pusterom, et hvileskjær fra et dagligliv preget av ansvar, plikt og trivialiteter. Vi trenger å lage vårt eget «visionboard» der vi skaper det livet vi egentlig ønsker oss, det vi drømmer om. Det blir den offisielle fortellingen om vårt liv, det vi vil skape mer av. Mer sol, mer varme, mer skigåing, mer trening, mer sunn mat, mer fri, mer gourmetmat, mer yoga, mer langsom tid, mer reising, mer, mer, mer. Kanskje lurt å ha i bakhodet dette, når vi surfer på nettet og kikker på profilene til alle menneskene vi er «venner» med, og lurer på hvorfor alle andre har så spennende og interessante liv. Kanskje er det bare SOME-livet deres som skinner…