Bare stillhet

By Anne Marit Hjelme

Behovet for å ha et møte med meg selv, et helt stille sted, øker med alderen. Et sted hvor det bare er plass og rom og tid til meg og alt mitt. Mine tanker. Mine følelser. Et sted uten distraksjoner, der jeg virkelig kan kjenne etter og lytte til all den uroen som finnes inne i meg. Alle stemmene, «vondtene» – det ubehaget som også er en del av mitt indre landskap. Og som jeg gjerne løper fra, rømmer fra. Flytter oppmerksomheten bort fra, fordi det er lettest sånn. Minst smertefullt. Jeg fyller på med inntrykk og fart og innhold og lar meg selv være opptatt og i bevegelse. Alltid underveis, fordi stillheten er så brutalt ærlig. Så fordømt naken og sår. I møte med meg selv, uten forstyrrende lyder og lukter og andre sanseinntrykk, fyller jeg rommet med bare meg. Pusten min. Bevegelsene mine, kroppen og bevisstheten om mitt eget nærvær. Et slikt møte kan være svært krevende.

Krevende, fordi jeg må tåle meg selv. Min egen person. Hele meg, både de positive og negative sidene. Jeg kan ikke fokusere på en annen eller noe annet som en flukt fra meg selv. Jeg må tåle at de ulike deler av min personlighet kommer frem og har stemmer og meninger. Kanskje om ting jeg ikke ønsker å forholde meg til, ikke ønsker, klarer eller vil bli berørt av. Som jeg har fortrengt, gjemt bort et sted inne i meg hvor døren er lukket. Og i en travel hverdag i 2018 er det verdens enkleste sak å fylle tilværelsen med så mye støy og innhold at jeg klarer å holde dette maset på en armlengdes avstand. Helt til stillheten tar meg. Det rommet av ingenting. Det rommet av alt. I fraværet av lyder og lukter og estetiske inntrykk som døyver et indre kaos, kommer kjedsomheten lett. Vi er så vant til å bli stimulert og underholdt hele tiden, at det å sitte stille i alenehet i seg selv blir krevende. For hvor går tankene og følelsene når vi ikke dukker inn i en film, hører på podkast, er på facebook eller poster bilder på instagram? De går innover. Og i streben etter den totale stillhet – også på innsiden – må vi først lytte, og ta på alvor, den informasjonen som kommer. Det er derfor meditasjon er så bra for mange. I meditasjonen setter vi oss i en tilstand av totalt hvile, stenger den ytre verden ute, og hilser stillheten velkommen. Alle som starter med meditasjon vet hvor vanskelig det er i begynnelsen, hvordan de må bruke pusten for å fokusere på å få den indre roen.

Verdien av stillhet er undervurdert. Stillhet er blitt en ettertraktet gode, en mangelvare. Derfor er det blitt en kommersiell luksusvare som selger. Vi er så underernært på stillhet, at reiseoperatører nå tilbyr egne reisemål hvor stillheten er det som lokker. Silence-retreat i Italia. Stillhetsyoga i fjellheimen. På NSB tilbyr de egne stillevogner, Flytoget har stillesoner og på flyplasser er det egne stillerom. I barnehagen leker ungene stilleleken – alt for å dempe det totale støynivået vi har rundt oss hele tiden. Mobiler som ringer og piper. Ipader som summer. Biler som tuter. Reklameplakater som skriker mot oss. Musikk som dundrer. Folk som roper. Anleggsmaskiner som bråker. Computere som suser.

Vær stille, så jeg kan høre de indre stemmene mine. Vær stille, så jeg kan kjenne etter hva følelsene mine forteller meg. Vær stille, så jeg får mulighet til å tenke en lang tanke. «Alle» sier at vi skal lytte til det kroppen vår sier til oss, før det er for sent. Før vi møter lettveggen eller tungveggen, går tom for energi og blir helt utmattet. Men klarer den indre stemmen å nå gjennom all støyen vi omgir oss med hver eneste dag? Kanskje ikke helt av seg selv. Derfor er det smart å sette av tid til stillhet, legge det inn i kalenderen; «Et møte med meg selv».  Selv mediterer jeg jevnt og trutt, så jeg får tømt hodet for søppel og inntrykk. Og reflektere litt grundigere over livets mange sider. Det kan være at jeg bare sitter i en solstol eller bare ligger flat ut på en yogamatte og hører mine egne åndedrag. Det skal ikke mer til.