Category Archives: mat

bøker, frihet, følelser, kalorier, læring, mat, mennesker, moral, motivasjon, personlig utvikling

Du blir hva du spiser?

Jeg vet at dette er et utfordrende spørsmål. Det ville vært enda mer utfordrende om jeg hadde satt et utropstegn bak. Slått det hardnakket fast. Det skal jeg ikke gjøre. Jeg vet at det er provoserende, har kjent det på kroppen selv i årevis. Alle disse «besserwisserne» som har predikert om hva som er sunt og usunt å spise. Disse «helsefreakene» som har mast om at «kroppen er ditt tempel» og at du skal leve med den hele livet og derfor må behandle den aktsomt. Alle som har sammenlignet pleien av bilen med hvilket fokus vi gir kroppen vår. Dette finstemte maskineriet som vi forventer bare skal fungere og fungere, år ut og år inn. Bein og knær som skal bære oss i gode og onde dager. Hormoner som skal være i evig balanse som en del av et skjørt kjemisk program.

Jeg innrømmer det gjerne; Jeg har tatt den for gitt. Altfor lenge! Tatt for gitt at kroppen alltid skulle være der for meg. Spille på lag og være min beste venn. Tilgi meg alle synder. Leve med konsekvensene av mine dårlige valg. Reparere og fikse det jeg skader, igjen og igjen. Om att og om att. År ut og år inn. Som betingelsesløs kjærlighet mellom foreldre og barn. En symbiose av gjensidig kjærlighet, og i alle fall ikke motarbeide meg og streike. Slutte å fungere. Slutte å samarbeide. Når merker vi det, egentlig? At alt har sin pris. At det koster å ta den andre for gitt, ta kroppen for gitt. Koster å være likegyldig og behandle den stemoderlig. Det er som oftest ingen eureka-opplevelse. Mer en snikende erkjennelse når den begynner å knirke. Når de små plagene blir større, når plagene blir til sykdom. Da innser vi det ofte, at kroppen vår må tas på største alvor. At den muligens er blitt vanskjøttet. Som et kjærlighetsforhold eller et venninneforhold. Det må investeres i relasjonen, begge veier, for at det skal fungere. Sånn er det også med forholdet mellom en selv og kroppen.

Vi mennesker forenkler, forvrenger og fortrenger – hele tiden. Det er sånn hjernen vår fungerer. Jeg har i over 52 år programmert meg selv på bestemt måte for å rettferdiggjøre at jeg kan spise hva jeg vil. Når jeg vil. «Det skulle bare mangle, jeg lever bare én gang og butikkene bugner av herlige sukker og fettbomber. Klart jeg skal nyte. Ingen skal få fortelle meg hva som er bra for meg og hva som ikke er det. Jeg kjenner meg selv og kroppen min. Jeg vet hva den trenger og tåler.» Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg forledet meg selv og snakket meg inn i et spisemønster som kroppen reagerte på, og stadig oftere. Men jeg bagatelliserte, rasjonaliserte og hørte ikke etter. Derfor fikk jeg stadig flere helseplager.

Nå har jeg endret livsstilen. I løpet av tre korte måneder på et kosthold uten sukker og mye karbohydrater, er de fleste plagene borte. Blodverdiene viser at jeg teoretisk sett ikke har diabetes lenger. Og alle «farlige» verdier som øker sjansen for hjerte- og karsykdommer er nå normale. Jeg må innrømme at de gode resultatene overrasker meg. Sammen med mer bevegelse i hverdagen har altså et nytt kosthold gjort meg friskere. Mye friskere. Maten jeg nå spiser er god for kroppen min og jeg spiller nå på lag med den. Den belønner meg på sin måte, smiler til meg. Det er nesten magisk. Jeg er den første til å innrømme at jeg tok feil tidligere. At jeg har vært uklok. At jeg har vært for sta. Men jeg vil ikke ha dårlig samvittighet for «gammel moro» og uklokskap. Det hjelper ingen at jeg bebreider meg selv. Jeg har heller ikke tenkt å påføre andre dårlig samvittighet, alle får gjøre sine valg. Og ta konsekvensene av dem. Jeg tror nå på at vi blir det vi spiser. At det ikke er uten betydning hvilken mat vi putter i det fine maskineriet som kroppen er. Både egen erfaring og forskning underbygger det.

detgodeliv, frihet, følelser, kalorier, kjærlighet, lykke, mat, Uncategorized

Helse og uhelse

By Anne Marit Hjelme

Noen telefoner er ikke hyggelige å få. Da jeg så «legen» dukke opp i displayet mitt på mobilen skjønte jeg at det var dårlig nytt. Hun sa jeg hadde fått Diabetes type 2. Den nye folkesykdommen. Den sykdommen som virker så uskyldig og vanlig, men som slettes ikke er til å spøke med. Fordi den ubehandlet utvikler seg til andre plager og sykdommer. Og før en vet ordet av det kan det handle om liv eller død. Mange jeg kjenner har den, de bare nevner det sånn i forbifarten. 200.000 har fått diagnosen i Norge, men mørketallene er store. Nå er jeg en del av statistikken, og jeg vil være åpen om det. Møte alle fordommene.

Klart jeg ble overrasket over beskjeden, nesten litt skamfull. For er ikke dette en av de sykdommene en har seg selv å takke for? Som er forårsaket av dårlig livsstil, dårlig kosthold og dårlig fysisk fostring? Tilhører ikke denne diagnosen den stigmatiserende gruppen «lite anerkjente sykdommer» som ties i hjel og bekjempes i øredøvende og ensom stillhet? Jovisst! Det er så mye skyldfølelse og skam rundt en del diagnoser, at det i seg selv blir en ekstra belastning for den som rammes. Om det handler om lungekreft eller leversykdommer, diabetes eller HIV. Som merkelapper og brennmerker, som forteller verden om umoral, dårlig dømmekraft, manglende kontroll. Om for mye mat, alkohol, sex eller utagerende festing. Begrepet «livsstilssykdom» er blitt belastende i seg selv, fordi det gjør oss ansvarlig. Ansvarlig for egen uhelse.

Mange profilerte leger sier at helse handler om flaks og uflaks. Om arv og miljø. Slik er det også med Diabetes type 2, leser jeg. En må være arvelig disponert – og så utvikles den av triggere som høy BMI, overvekt og inaktivitet. Jepp, der kom forklaringen! Med diabetes og høyt blodtrykk i familien, burde jeg passet bedre på vekten og treningen. Men der har jeg sluntret unna og det får jeg svi for nå. Etter den søte kløe kommer den sure svie, også i dette tilfellet. Det positive er at jeg kan gjøre noe med det selv. Det negative er at det er vanskelig. For hadde det vært lett, hadde jeg gjort det for lengst.

Når jeg likevel slår et slag for egeninnsats her, er det fordi jeg synes det blir for enkelt å bare ta en pille. Kan jeg unngå medisinering, prøver jeg det. Forskning forteller at endret kosthold og økt aktivitet gjør underverker i kampen mot Diabetes type 2. I takt med at kiloene renner av, stabiliseres også blodsukkeret. Og det er nettopp det å få kontroll med insulinet det handler om. I ytterste konsekvens handler det nemlig om liv eller død, derfor må jeg forplikte meg. Ta dere lesere med på den «helsereisen» jeg nå starter. Gjennom en rekke artikler i magasinet i de kommende utgavene vil jeg skrive om snuoperasjonen og de endringene jeg må gjøre på veien mot en varig, sunnere livsstil. Det blir et blodslit, for her må jeg jobbe både mentalt, psykisk og fysisk. Snu holdninger og etablere nye vaner. Kaste på båten utdaterte oppfatninger om hvem jeg er – en skikkelig «karbohydrat-junkie». Redefinere meg.

Kanskje sliter du også med helseproblemer som det er mulig å forbedre gjennom et sunnere kosthold? Kanskje vil økt trening og aktivitet være et helsefremmende positivt bidrag for livskvaliteten din? Jeg vil gjerne inspirere deg til å litt mer ansvar for din egen helse, dersom du kan. Ikke på grunn av mørke følelser som skyld og skam, glem dem – legg dem bort. Men, fordi det faktisk gjør en forskjell å ha god eller dårlig helse i alderdommen. Du risikerer å få bedre hverdager, mer glede og mindre vondt – og det er vel det livet handler om? Økt lykke og det gode liv. Sammen kan vi bli litt friskere. Blir du med?

frihet, følelser, kalorier, kjærlighet, lykke, mat, mennesker

Vaffelens verdi

By Anne Marit Hjelme

Vaffelen er blitt en selvfølge i norsk kultur. Noe  vi alle vet hva er og som kan serveres til alle tidspunkt og i alle sammenhenger. Den er nesten generasjonsløs fordi man spiser vafler uansett om man er liten eller stor – alle elsker vafler! Hver fredag steiker vi vafler på kontoret vårt i Bergen. Alle de ansatte er begeistret for det, og for mange er det helt klart ukens høydepunkt. Det er faktisk så populært at da ledelsen bestemte at vaflene skulle erstattes med salat, ja, da hang folk virkelig med nebbet. Etter noen måneder med sutring ble vaflene gjeninnført i lunsjen, og igjen fylles våre redaksjonslokaler med duften av nysteikte vafler når det er ukeslutt. Det bringer frem smilene og er trolig også bra for trivselen og effektiviteten i organisasjonen.

   Jeg har tenkt litt på hva det er som gjør at vafler er så populært. Noe mel, egg, sukker og melk rørt sammen i en kasserolle. Med en dash rømme, syltetøy og brunost på?  Ikke mer mystisk enn det, enkelt å lage, tilgjengelig for hvermannsen. Krever lite forkunnskaper, krever ikke at du er gourmetkokk eller kan briljere over grytene. At du må forberede deg og ha hyllene full av kokebøker med vanskelige oppskrifter. Og kanskje er det nettopp det vafler handler om. Det enkle og rimelige, som i tillegg smaker himmelsk? For med vaflene følger det sosiale anledninger, samvær. Gjestfrihet og kjærlighet. Over en kopp kaffe og en vaffel forenes mennesker, samtaler om smått og stort. Åpner opp hjertedøren, og slipper medmennesker inn. Uansett om det er en vaffelstund inne eller ute i det fri, stemningen øker flere hakk med de hjerteformede kakebitene. Det er min erfaring i alle fall.

   Vafler er selve symbolet på det ur-norske, tenkte vi da vi i VIOV60 startet resortene våre for langstidsferie i Spania. To ganger i uken steker vi ferske vafler på samtlige resort, og det er superpopulært. Når vaffelstunden nærmer seg, øker køen inn til vaffelstuen. Frivillige hender steker hundrevis av vaffelplater av litervis med røre. Og området fylles med forventning og en spesiell atmosfære. Det er nesten litt andektig, det å spise  norsk vaffel på tur i utlandet. Rører ved noe ekte på innsiden, barndomsminner og hyggelig samvær med mennesker man er glad i. Forbinder oss til røttene våre, minner oss om hvor vi kommer fra. Hvem vi er.

   Vaffelen er imidlertid en internasjonal verdi, som er særlig spisset i Norge. Brød, vafler, kake – alle har samme opphav. En flat kake av korn og vann stekt på begge sider på en stein. I middelalderen ble vaffelmaker et yrke, og selv kirken tok vaflene inn i varmen. Nattverdoblatene har sitt navn herfra. I middelalderens Europa var det visstnok vanlig at folk skaffet seg ekstra inntekt ved å selge vafler utenfor kirkene ved forskjellige høytider. På 1200-tallet kom det første vaffelmønstrete jernet, og i dag finner du vafler overalt. På bensinstasjoner, valgmøter, sjømannskirken og thailandske gateboder. Der det er kaffe er det ofte også vaffel. Vafler ble tidlig husmorens ære, servert med selvtillit og uuttalt overbevisning om at de var bygdas beste. Det finnes tusenvis av oppskrifter og «alle» vil sette sitt egen personlighet på den. Tilføre den ekstra lille touchen av særegen smak. Men for alle oss som har vokst opp i Toro-generasjonen fungerer posene fremdeles utmerket. Både hjemme og på tur. Både med og uten gluten.

   Verdien av en vaffel er så mye mer enn den faktiske verdien. Det er verdien av kos og glede, av langsom tid. Smaken av søtt og syrlig i en munnfull, kreative smaksopplevelser og eksperimentelle varianter. Og på samme måte som vann og mel blir lim, blir vaffelstunder limet i sosiale relasjoner. Selve symbolet på nestekjærlighet. For alle har råd og anledning til å by på en plate. Invitere naboen inn eller servere dugnadsgjengen, barnebarna eller kompisen noen hjerter. Det sies at der det er hjerterom er det husrom. Jeg vil skrive det om å si at der det er hjerterom er det vafler. For på samme måte som den korteste veien mellom to personer er et smil, så har vafler den samme effekten. Limer mennesker sammen.

 

 

detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, lykke, læring, mat, mennesker, motivasjon

Tåler du å ikke vite?

By Anne Marit Hjelme

Dette helt enkle og litt rare spørsmålet stilte forfatter Kristin Flood meg på et kurs for ikke lenge siden. Tåler du å ikke vite? Jeg tok setningen inn og kjente hva den gjorde med meg. Ingen hadde formulert seg slik til meg tidligere. Om jeg tåler å ikke vite? Hva er det for et spørsmål, egentlig. Kjente at det var utfordrende, at det umiddelbart satt i gang masse tanker og følelser. Som om spørsmålet rommet så mye mer enn det virket ved første høring. Noe dypere og mer grunnleggende som måtte bli gjenstand for nærmere refleksjon. Som traff noe sentralt inne i meg.  For jeg klarte ikke å svare verken nei eller ja. Jeg visste ganske enkelt ikke, om jeg tåler uten å vite. Vite, hva da? Og tåle, hva da? Og hvor mye?

Etter hvert som jeg lot ordene synke  økte også innsikten. Spørsmålet er nemlig relevant i en tid hvor vi planlegger og forholder oss til stadig omskiftelige forhold. Hvor vi har et enormt mulighetsrom og kan finne løsninger på det meste og liker å ha kontroll over egen tid og eget liv. En tid hvor vi vet stadig mer og samtidig stadig mindre. Hva er det å vite? Tør vi å ha tillit til oss selv, og til andre, uten å kjenne dem.  Vite hvem de er og hva de er? Tillit til at vi kan stole på vårt indre kompass som viser vei, har svaret. Det er som et rom uten svar, en tilstand. Det rommet vi beveger oss inn i uten å ha alle svarene. Vite helt hva vi går til, hva som skjer. Tåler du å ikke vite? Uten å få panikk og angst. Uten å ha hastverk?

Det å ha tillit til universet, til skjebnen, handler om å miste kontrollen. Gi fra seg kontrollen. Ikke ha kontrollen. Kjenn på følelsen, den er opprivende og skaper indre kaos. Jeg blir rådvill og sårbar, for tåler jeg å miste fotfestet? Våger jeg å bevege meg på en vei jeg ikke aner hvor ender. Som jeg ikke har gått på før? Som i verste fall gir meg innsikt og læring som belønning, lykke og et godt liv. Men som også kan føre til elendighet og masse problemer. Å ikke vite handler om å bevege seg utenfor sikkerhetsnettet og komfortsonen. Om å ta sjanser og gripe muligheter – og stole på det indre kompasset og den indre stemmen.

“Jo mer vi vet, jo mindre vet vi”. Selv i 2017 står Sokrates ord som en bauta og viser vei. For vi tror vi kan regissere og kontrollere og planlegge livene våre. Holder oss selv tilbake i redsel for det ukjente, konsekvensene. Det vi ikke har erfaring med. Og med dette gir vi frykten og angsten næring. Vi mater det dyret i oss som alltid er redd og begrensende. Som står i veien for nysgjerrigheten vår, og dermed også det å utforske selve livet. Men jeg innser at jeg for egen del må gi mer slipp. Slippe løs galskapen og tåle å ikke vite hvor det fører meg. Det virker nesten  lammende, og jeg kan fysisk kjenne sårbarheten krype innunder huden min. Men samtidig tiltrekkes jeg av rommet uten svar. Et rom der alt kan skje.

 

 

detgodeliv, følelser, mat, moral

Moralens voktere

Leave a comment

Spargel und Schinken

By Anne Marit Hjelme

Jeg våkner om natten, spill våken. Vrir meg i sengehalmen. Teller sauer og legoklosser. Har hatt tre timers dyp Tornerosesøvn – og venter fremdeles på prinsen på den hvite hesten. Men forgjeves. Til slutt overgir jeg meg til makten. Overmakten. Lusker musestille ned på kjøkkenet – for ikke å vekke opp hele huset. Det er tid for nattetoktet. Den ulovlige ferden der min svake sjel settes på prøve. I nattens mulm og mørke regjerer jeg alene. Ingen ser meg, fordømmer eller formaner. Ingen hyler opp og bærer seg med skremselspropaganda om hjertekatarr, kreft og leversvikt.

Jeg kan være i fred med alle mine laster. Gnafse sjokoladekake, uten anklagende fraser om at jeg egentlig burde ta av noen kilo. Eller ta en røyk i smug, uten hosting og harking fra omgivelsene som ganske så klart viser at de ikke setter pris på mitt nærvær. Som en ensom majestet kan jeg slurpe i meg den svarte kaffen, selv om det er usunt og bare gjør meg mer våken. Og jeg kan hente whiskyen i lillebrors kosebamse og drikke – uten skyldfølelse og fordømmende miner. Det er i grunnen i nattens mørke teppe jeg tillater meg å hente frem avgrunnen og de dypeste hemmelighetene i meg. De såre sidene som avdekker min mangel på karakterstyrke og vilje. Avdekker alle lastene jeg står ved – men likevel ikke står ved. Som jeg høyt og pompøst legaliserer, men som jeg egentlig skammer meg over. Så inderlig. Men ikke si det til noen. For vi skal jo alle være så utrolig prektige og sunne og velfunderte hele tiden. Gjøre det som er ”riktig” bare fordi det er riktig, og spise sunt bare fordi det er sunt.    Det er irriterende at min egen frie, selvstendige vilje lar seg så til de grader manipulere. Av bedrevitere og forstå-seg-påere som vet så mye bedre hva som er godt for meg. Som setter rammebetingelser for livet. Mitt liv. Får meg til å løpe asfalten varm for å få fart på forbrenningen – selv om jeg egentlig hater det. Spise Omega-3 brød med fiskeolje – selv om alle andre brød smaker bedre. Jeg spiser kylling istedenfor svin og bytter sjokoladen ut med gulrot. Dessuten er det jo bare de med lav utdannelse og mangel på sosial intelligens som fremdeles patter på sugepinner som Helserådet så sterkt advarer mot. Sier trendforskerne. Som lager lister over hva som er in og ut og putter oss i bås.

Og så oss da, som renner solstudioene ned for å kjøpe litt kunstig brunfarge og kanskje litt føflekk-kreft også. Det hjelper liksom ikke hvor mange overleger som maner til fornuft når vi først har bestemt oss for å være ulydige. For det er jo det som det etter hvert handler om. Å trosse og trasse alle pekefingrene som heves og alle disse moralens voktere. Før var det treåringens trassalder vi var opptatt av. Og den rebelske kranglevorne tenåringen. Etter hvert er det blitt mange av oss andre rebeller også. Vi opprørske og godt voksne mennesker med sunn fornuft! Vi som er lei av nattetoktene som gjør oss til umyndige og ulydige barn igjen. Som må snike seg til godteriene, og ty til allverdens tåpelige unnskyldninger.    Fytterakkern. Tenk så ynkelig og forsmedelig det er at vi gjør oss til skaptroll og nattdyr og smugnytere fordi vi er så fordømt redde. For andres kritikk og fordømmelse og nedlatende holdning. Akkurat som om de er så mye bedre. Tenk at vi er så usikre og små at vi tillater oss å bli stemplet og herset med av andres moral og etikk. Det er en tankevekker. Riktignok har noen sagt at alt godt og behagelig her i livet, enten er ulovlig, umoralsk eller fetende. Men hva er galt med å ha det litt hyggelig også? Å gripe dagen og nyte sitt otium i fred og full offentlighet. Jeg synes vi skal glemme den dårlige samvittigheten over å spise sjokolade og heller få dårlig samvittighet av å smugspise den. Og siden summen av laster visstnok er konstant, fortsetter jeg å drikke min pepsimax med andakt. Selv om pågående sjeler forteller meg at stoffer i den spiser opp hjernecellene mine. Herregud, hvor mange trenger jeg egentlig. Hjerneceller, mener jeg…

detgodeliv, følelser, kalorier, mat

Kalorijaget

Leave a comment

Detox text over assorted fruits and vegetables
Detox text over assorted fruits and vegetables

By Anne Marit Hjelme

Du har garantert sett oss. Kalorijegerne. Spesialistene på karbohydrater og kilogramkalorier per hundre gram. Vi står krumrygget med jeg-er-ikke-her holdning og leser varedeklarasjonen i butikkene. Tilsynelatende på jakt etter E-stoffer og andre kunstige tilsetninger. Som sånne erklærte miljøfreakere som går amok i økologidisken. Som kun kjøper egg av frittgående høns, og ikke kan tenke seg å spise oppdrettslaks fordi den har vært i fangenskap. I virkeligheten er det fettet og sukkeret vi frykter. Verre enn Hiroshima-bomben og el-kraftanleggene på Vestlandet.    Det er valkene og bulene som er fienden. Hengemagen og disserompen og dobbelthaken.         Fytterakkern så ekkelt! Vi har ikke råd til plastiske operasjoner og silikonpupper. Eller tid til å pese opp og ned på helsestudiostepper i heftig fettforbrenning og glinsende gevanter. Vi har forlengst sluttet å smile til bildet i speilet, og klarer ikke flere fraser om “at det er det som er inni som teller”. For der er det bare dårlig selvfølelse og mørke og samvittighet som plager. Derfor sniker vi oss i hele vår bredde langs hylleradene på jakt etter lettvariantene, light-utgavene og alt det andre som lover veien til et lykkeligere liv. Et liv i størrelse trettiåtte og ikke førtito.

For det er faktisk hele forskjellen. To nummer. Forskjellen mellom himmelen og helvete. Sommeren er verst. Da vi må blottlegge vårt melkehvite, fete legeme. Skrape hår av leggene og gjøre oss mest mulig deilige. Det er tiden da alt handler om kaloribomber og ja- og nei- og litt-mat. Da du blir omgjort til en grøntfôretende kanin som bytter ut salte chilinøtter med gulrøtter. Du blir så fiksert på noe å sette tennene i, at selv en bit av en muggen skorpe fortoner seg som en Napoleonskake. Du vet disse svære, svulmende kremkakene med glasur på toppen – som bare tigger om å få komme inn i munnen. Og som klorer seg fast rundt hoftekammen i sultne fettceller, som rasjonerer i påvente av neste verdenskrig. For når du er på slankeren ser du mat overalt – til stadig påminnelse om hva du går glipp av.

De fordømte genene, faen heller – det er moren min sin skyld! At jeg ikke uhemmet kan gafle innpå med sjokolader, fleskestykker, meloner, jordbær, skillingsboller, rykende ferske brød og saftige smultringer fra svulstige salgsboder. Det verste er at jeg ikke kan gå over torget engang uten at osen fra pommesfriten i gatekjøkkenet sneier innom luktesansene. Og ødelegger dagen. For tarmene vrir seg og ber om nåde. Det er minst fem timer siden de fikk noe å boltre seg med. Det var et knusktørt klibrød med cottage cheese. Med kalorifattig agurk på toppen. Innimellom tygger jeg på Dietorelle og Lakryl for å døyve sulten. Blir sur og forbannet og synes verden egentlig er et råttent sted å være. Selv om solen skinner. For alle rundt meg sleiker på softis og griller. Dessuten heller de innpå halvlitere på uterestauranten – akkurat som det er så hyggelig.    Det er moteskaperne som har skylden for min ufrihet, klart det. Disse homofile mennene som skaper klær for fyrstikkmennesker med guttefigurer. Uten hofter og rompe og bærepose på magen. Butikkene bugner av irrgrønne og oransje miniutgaver av klesplagg som minner om størrelsen til datteren på ti. Der magen skal vises og hoftene svinge. Definitivt ikke noe for oss kvinner som har født barn. Med hvite og røde strekkmerker på magen og celluliter som aldri slipper taket.

Det er mange skapslankere. Som lider i stillhet, fordi de skjemmes. Over å gafle uhemmet innpå med smør og fløte til krampen tar dem. Og deretter å få bondeanger – og sultefôre seg. Det er jo egentlig skammelig. Uverdig. Mens halvparten av verdens befolkning sulter, bruker vi enormt med energi for å kvitte oss med pyntekilo. Overvekt er jo blitt et vestlig helse- og psykisk problem. Et vemmelig bevis på vår mangel på selvbeherskelse og selvdisiplin. Vi vandrer rundt med alle våre valker kamuflert bak vinterklær – og svelger skamfølelsen ned med nok en melkesjokolade. Helt til sommeren kommer, da må vi stå til ansvar. Kle av oss og vise hele vårt velde. Da er ukebladene fulle av årets bademoter med Twiggymodeller med kunstige smil. Og vi gir Pamela og Cindy heltestatus fordi de er så flotte, og tillater at moteskaperne forteller oss hva kroppsproporsjonene våre skal være. Det er jo direkte flaut! At vi – oppegående, reflekterte, fornuftige og modne mennesker lar oss påvirke og forme på denne måten. At vi ikke har rygg og selvtillit nok til å bære alle våre kilo. Men lar oss drive fra skanse til skanse av uoppnåelige idealer – som forringer vår livskvalitet og umyndiggjør oss. Jeg skjemmes over at jeg – svake sjel – atter en gang bruker tid og krefter på å fjerne litt til av min personlighet.

Hva med å lage et opprop mot moteverdens skamløse forming av det vellykkede menneske. Hva med å slå et slag for det fargerike mangfoldet og en sunn og sterk kropp? La oss danne foreningen “Nei til avmagrete skjelettkropper” og motivere til at formfulle kvinner og menn ivaretar sine bakender og mager som de vil. La oss kaste pulver og piller i forakt mot griske, pengesterke, kommersielle, maktsyke og farlige mennesker som tjener seg søkkrike på å få deg og meg ned i størrelse. Gå og kjøp deg en is – og spis den med den beste samvittighet. For vi lar oss ikke lenger herse med!