Moralens voktere

Spargel und Schinken

By Anne Marit Hjelme

Jeg våkner om natten, spill våken. Vrir meg i sengehalmen. Teller sauer og legoklosser. Har hatt tre timers dyp Tornerosesøvn – og venter fremdeles på prinsen på den hvite hesten. Men forgjeves. Til slutt overgir jeg meg til makten. Overmakten. Lusker musestille ned på kjøkkenet – for ikke å vekke opp hele huset. Det er tid for nattetoktet. Den ulovlige ferden der min svake sjel settes på prøve. I nattens mulm og mørke regjerer jeg alene. Ingen ser meg, fordømmer eller formaner. Ingen hyler opp og bærer seg med skremselspropaganda om hjertekatarr, kreft og leversvikt.

Jeg kan være i fred med alle mine laster. Gnafse sjokoladekake, uten anklagende fraser om at jeg egentlig burde ta av noen kilo. Eller ta en røyk i smug, uten hosting og harking fra omgivelsene som ganske så klart viser at de ikke setter pris på mitt nærvær. Som en ensom majestet kan jeg slurpe i meg den svarte kaffen, selv om det er usunt og bare gjør meg mer våken. Og jeg kan hente whiskyen i lillebrors kosebamse og drikke – uten skyldfølelse og fordømmende miner. Det er i grunnen i nattens mørke teppe jeg tillater meg å hente frem avgrunnen og de dypeste hemmelighetene i meg. De såre sidene som avdekker min mangel på karakterstyrke og vilje. Avdekker alle lastene jeg står ved – men likevel ikke står ved. Som jeg høyt og pompøst legaliserer, men som jeg egentlig skammer meg over. Så inderlig. Men ikke si det til noen. For vi skal jo alle være så utrolig prektige og sunne og velfunderte hele tiden. Gjøre det som er ”riktig” bare fordi det er riktig, og spise sunt bare fordi det er sunt.    Det er irriterende at min egen frie, selvstendige vilje lar seg så til de grader manipulere. Av bedrevitere og forstå-seg-påere som vet så mye bedre hva som er godt for meg. Som setter rammebetingelser for livet. Mitt liv. Får meg til å løpe asfalten varm for å få fart på forbrenningen – selv om jeg egentlig hater det. Spise Omega-3 brød med fiskeolje – selv om alle andre brød smaker bedre. Jeg spiser kylling istedenfor svin og bytter sjokoladen ut med gulrot. Dessuten er det jo bare de med lav utdannelse og mangel på sosial intelligens som fremdeles patter på sugepinner som Helserådet så sterkt advarer mot. Sier trendforskerne. Som lager lister over hva som er in og ut og putter oss i bås.

Og så oss da, som renner solstudioene ned for å kjøpe litt kunstig brunfarge og kanskje litt føflekk-kreft også. Det hjelper liksom ikke hvor mange overleger som maner til fornuft når vi først har bestemt oss for å være ulydige. For det er jo det som det etter hvert handler om. Å trosse og trasse alle pekefingrene som heves og alle disse moralens voktere. Før var det treåringens trassalder vi var opptatt av. Og den rebelske kranglevorne tenåringen. Etter hvert er det blitt mange av oss andre rebeller også. Vi opprørske og godt voksne mennesker med sunn fornuft! Vi som er lei av nattetoktene som gjør oss til umyndige og ulydige barn igjen. Som må snike seg til godteriene, og ty til allverdens tåpelige unnskyldninger.    Fytterakkern. Tenk så ynkelig og forsmedelig det er at vi gjør oss til skaptroll og nattdyr og smugnytere fordi vi er så fordømt redde. For andres kritikk og fordømmelse og nedlatende holdning. Akkurat som om de er så mye bedre. Tenk at vi er så usikre og små at vi tillater oss å bli stemplet og herset med av andres moral og etikk. Det er en tankevekker. Riktignok har noen sagt at alt godt og behagelig her i livet, enten er ulovlig, umoralsk eller fetende. Men hva er galt med å ha det litt hyggelig også? Å gripe dagen og nyte sitt otium i fred og full offentlighet. Jeg synes vi skal glemme den dårlige samvittigheten over å spise sjokolade og heller få dårlig samvittighet av å smugspise den. Og siden summen av laster visstnok er konstant, fortsetter jeg å drikke min pepsimax med andakt. Selv om pågående sjeler forteller meg at stoffer i den spiser opp hjernecellene mine. Herregud, hvor mange trenger jeg egentlig. Hjerneceller, mener jeg…

Leave a Reply