Category Archives: detgodeliv

detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, gammel, generasjon, kjærlighet, kvinner, lykke, mennesker, Uncategorized

Realitetsorientering

Realitetsorientering er et begrep i tiden. Enkelt sagt vil det si å ha en forståelse av hvordan virkeligheter er. Virkelighetsforståelse, altså. Smak på ordet. Realiteter kan jo tolkes på så mange ulike måter. Og hva med virkeligheten, er den lik for alle? Selvsagt ikke. Som journalist gjennom flere tiår vet jeg en del om hvor forskjellig vi journalister kan rapportere om og beskrive det vi ser og opplever. Vi gjør det utfra slik vi tolker og oppfatter det som skjer, utfra vår egen «personlige» virkelighet. Som igjen er farget av våre verdier, vår kunnskap, våre holdninger og våre erfaringer. Vår oppvekst og bakgrunn. Derfor finnes det jo ikke noe som kan kalles objektiv journalistikk, den vil alltid være subjektiv og farget.

Historiefortelling fortalt gjennom fortellerens munn og penn. Basert på hva fortelleren har sett og hørt og hvordan han eller hun bearbeider inntrykkene i hodet etterpå. Både bevisste og ubevisste prosesser, fordommer og oppfatninger. Kalde fakta kjøler ned kognitive prosesser og følelser som kommer ut av kontroll. Kjølige vitenskapelige fakta basert på forskning og tall som knuses. Det er det nærmeste vi kommer «sannheten», selv om tall også kan manipuleres og brukes på feil måte. Spørsmålet er om en skal fokusere på at fire av ti over 60 år leser magasinet VIOVER60 – eller på seks av ti ikke gjør det. Om glasset er halvfullt eller halvtomt, skjønner? Det er øyet som ser og tolker som definerer «virkeligheten». Sin virkelighet.

Dette sto så soleklart for meg her om dagen. Jeg ble del av en samtale mellom to enslige voksne damer på 66 og 72 år over en kaffekopp, i heftig diskusjon om hvordan de har innrettet seg i sin alderdom. Den ene i en praktisk lettstelt leilighet på ett plan, med i heis i bygget og servicetilbud midt i byen. Den andre har nettopp kjøpt seg et eldre hus på to etasjer i landlige omgivelser, med trapper og bratt bakke. To ulike verdener, to ulike virkelighetsoppfatninger. Begge med mål om å klare seg selv lengst mulig alene – og leve lengst mulig. Den ene ved å gjøre det enkelt og praktisk for seg selv i hverdagen, den andre ved å bo slik at naturlig bevegelse med hage og trapper blir en del av «slik skal jeg holde meg frisk lengst mulig»-prosjektet.

Hvilken strategi er mest fornuftig? Bydamen var sjokkert over sin medsøsters valg og mente hun burde realitetsorientere seg. Slutte å være en romantisk drømmer, forholde seg til fakta. Fordi hun ikke kan kontrollere sin egen helse, alderdommen innheter oss. Fordi all erfaring tilsier at hun med økende alder kommer til å bli så svekket at bakker og trapper blir en hemsko. At hun risikerer å bli gissel i sitt eget hjem – fengslet i godstolen – og avhengig av andres hjelp. Bli uselvstendig og ufri. Neida, sa medsøsteren. Det er hagearbeidet og trappene og bakken som skal sørge for at hun holder seg på beina og forblir frisk. At hun kan klare seg selv og være fri. Sitte innestengt i en liten leilighet i byen dag inn og ut? No way! Det er den beste måten å bli gammel og syk på.

Temperaturen rundt bordet steg noen hakk. Damene har helt ulike virkelighetsoppfatninger. Er den ene mer riktig enn den andre? Vi innretter oss i livet på ulike måter og tar ulike valg. Velger hvilke argumenter vi legger til grunn for våre valg, basert på verdiene våre og hvordan vi ønsker å leve livet. Hva som er viktig for oss. Enig eller uenig; vi må respektere hverandre og har egentlig ikke noe med hva andre gjør. Pass dine egne saker, sier jeg. Det kommer ingen oppskrift med livet. Og nettopp det er en realitet!

detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, kjærlighet, kvinner, lykke, mennesker, moral, motivasjon, ord, personlig utvikling, pusterom, Uncategorized

Sykt hysteriske bekymringer

Det er interessant med ord og moteord og hvordan de blir en del av hverdagsspråket. For tiden brukes ordet «sykt» i alle mulige sammenhenger. Det er så «sykt herlig». Så «utrolig sykt digg». Så «sykt moro». Så «sykt tøft». Når ble dette sykelige uttrykket et ord som både store og små bruker i tide og utide? Vet ikke, men bare legg merke til det. På TV, i radio – alle steder. Om det er kjendiser eller ikke. Det er bare helt sykt hvor mye brukt dette nye fyndordet, adjektivet, blir brukt. Det er jo ikke akkurat det at vi mangler andre ord som kan uttrykke det samme. Men plutselig er ordet «sykt» allemannseie og dekkende når vi skal beskrive både positive og negative hendelser og følelser. Og jeg må bare innrømme det – jeg bruker også ordet sykt mye i muntlig tale. Sykt mye! Et annet helserelatert ord som (mis)brukes mye er ordet hysterisk. I vanlig folkesnakk sier vi gjerne at «hun ble jo helt hysterisk jo». Og mener da at hun egentlig gikk litt av hengslene, ble noe litt utenfor seg selv. Vi bruker også ordet i dagligspråket som «den var helt hysterisk morsomt» om en revy eller film. Eller «det var hysterisk kaos» da salget åpnet. Og har du ikke hørt mannfolk snakke om de «hysteriske kjerringene» hjemme?

Jeg kan bli litt hysterisk selv, klart det. Hysterisk sint. Hysterisk stresset. Hysterisk glad. Hysterisk engstelig. Det slo meg her om dagen at hysteri er en helsetilstand vi ikke snakker så mye om i våre dager. Et ord vi bruker i hytt og pine, men uten helt å vite hva det egentlig betyr. Tankene kom da jeg kjente mitt eget hysteri øke på innsiden. Det brygget seg opp som en liten Tsunami-bølge da fly begynte å styrte til bakken i Indonesia og Etiopia i mars. Hundrevis av mennesker døde. Nye fly skal ikke kræsje på den måten i 2019. Det gjør meg hysterisk opprørt, for jeg har allerede flyskrekk. Og jobber med å ikke få hysteriske anfall når jeg er i maskinen og jeg blir redd.

Hysteri er egentlig et eldre medisinsk begrep som ble brukt for å beskrive dramatiske atferdsmessige reaksjoner eller kroppsplager. Ofte forbundet med sterke, synlige og tilsynelatende ukontrollerbare følelser. Når noen fikk hysteriske nevroser var det lammelser, smerter og kramper som kom – uten at det kunne påvises legemlig sykdom. Når personer hadde en hysterisk oppførsel var atferden preget av dramatikk, oppmerksomhet og teatralsk væremåte – og farget av sterke følelsesmessige sanseinntrykk. I dag er ikke hysteri lenger en diagnose. Mer en tilstand vi alle opplever fra tid til annen. Et emosjonelt uttrykk, som vi forsøker å stagge. For det tar seg dårlig ut.

Jeg er også typen som bekymret meg lett, er du? Jeg har en sånn hjerne som går på høygir hele tiden og tenker de verste tanker. Stygge tanker. Skumle tanker. Jeg tror bekymringen er genetisk, min mor er også sånn. Min datter også. Et familie-gen jeg stadig må overvinne med kognitive teknikker. Hører jeg om jordskjelv og naturkatastrofer, ser jeg for meg et vulkanutbrudd på Lanzarote. Hvor vi har et feriested. Leser jeg om terrorangrep, ser jeg meg over skulderen og ser for meg angrep i nærmiljøet. Det er utrolig krevende å være i et bekymringsmodus hele tiden, tar mye livsglede. Det meste av det jeg frykter, skjer jo aldri. Bortkastet tid. Og det er noe sykelig over det, å være en person som bekymrer seg for mye. Jeg vil jo ikke være en sånn. For når vi setter sammen disse tre ordene i vår dagligtale så får vi «sykt hysteriske bekymringer». Med andre ord; vanvittig bortkastet energi!

detgodeliv, frihet, følelser, kalorier, kjærlighet, lykke, mat, Uncategorized

Helse og uhelse

By Anne Marit Hjelme

Noen telefoner er ikke hyggelige å få. Da jeg så «legen» dukke opp i displayet mitt på mobilen skjønte jeg at det var dårlig nytt. Hun sa jeg hadde fått Diabetes type 2. Den nye folkesykdommen. Den sykdommen som virker så uskyldig og vanlig, men som slettes ikke er til å spøke med. Fordi den ubehandlet utvikler seg til andre plager og sykdommer. Og før en vet ordet av det kan det handle om liv eller død. Mange jeg kjenner har den, de bare nevner det sånn i forbifarten. 200.000 har fått diagnosen i Norge, men mørketallene er store. Nå er jeg en del av statistikken, og jeg vil være åpen om det. Møte alle fordommene.

Klart jeg ble overrasket over beskjeden, nesten litt skamfull. For er ikke dette en av de sykdommene en har seg selv å takke for? Som er forårsaket av dårlig livsstil, dårlig kosthold og dårlig fysisk fostring? Tilhører ikke denne diagnosen den stigmatiserende gruppen «lite anerkjente sykdommer» som ties i hjel og bekjempes i øredøvende og ensom stillhet? Jovisst! Det er så mye skyldfølelse og skam rundt en del diagnoser, at det i seg selv blir en ekstra belastning for den som rammes. Om det handler om lungekreft eller leversykdommer, diabetes eller HIV. Som merkelapper og brennmerker, som forteller verden om umoral, dårlig dømmekraft, manglende kontroll. Om for mye mat, alkohol, sex eller utagerende festing. Begrepet «livsstilssykdom» er blitt belastende i seg selv, fordi det gjør oss ansvarlig. Ansvarlig for egen uhelse.

Mange profilerte leger sier at helse handler om flaks og uflaks. Om arv og miljø. Slik er det også med Diabetes type 2, leser jeg. En må være arvelig disponert – og så utvikles den av triggere som høy BMI, overvekt og inaktivitet. Jepp, der kom forklaringen! Med diabetes og høyt blodtrykk i familien, burde jeg passet bedre på vekten og treningen. Men der har jeg sluntret unna og det får jeg svi for nå. Etter den søte kløe kommer den sure svie, også i dette tilfellet. Det positive er at jeg kan gjøre noe med det selv. Det negative er at det er vanskelig. For hadde det vært lett, hadde jeg gjort det for lengst.

Når jeg likevel slår et slag for egeninnsats her, er det fordi jeg synes det blir for enkelt å bare ta en pille. Kan jeg unngå medisinering, prøver jeg det. Forskning forteller at endret kosthold og økt aktivitet gjør underverker i kampen mot Diabetes type 2. I takt med at kiloene renner av, stabiliseres også blodsukkeret. Og det er nettopp det å få kontroll med insulinet det handler om. I ytterste konsekvens handler det nemlig om liv eller død, derfor må jeg forplikte meg. Ta dere lesere med på den «helsereisen» jeg nå starter. Gjennom en rekke artikler i magasinet i de kommende utgavene vil jeg skrive om snuoperasjonen og de endringene jeg må gjøre på veien mot en varig, sunnere livsstil. Det blir et blodslit, for her må jeg jobbe både mentalt, psykisk og fysisk. Snu holdninger og etablere nye vaner. Kaste på båten utdaterte oppfatninger om hvem jeg er – en skikkelig «karbohydrat-junkie». Redefinere meg.

Kanskje sliter du også med helseproblemer som det er mulig å forbedre gjennom et sunnere kosthold? Kanskje vil økt trening og aktivitet være et helsefremmende positivt bidrag for livskvaliteten din? Jeg vil gjerne inspirere deg til å litt mer ansvar for din egen helse, dersom du kan. Ikke på grunn av mørke følelser som skyld og skam, glem dem – legg dem bort. Men, fordi det faktisk gjør en forskjell å ha god eller dårlig helse i alderdommen. Du risikerer å få bedre hverdager, mer glede og mindre vondt – og det er vel det livet handler om? Økt lykke og det gode liv. Sammen kan vi bli litt friskere. Blir du med?

bøker, detgodeliv, frihet, kvinner, lykke, makt, Uncategorized

Hyggehat

 By Anne Marit Hjelme

Ord skaper virkelighet. Og nye ord bidrar til en ny virkelighetsforståelse. Noen ganger slår nye ord rot i dagligtalen vår og blir en del av hverdagsspråket vårt, nesten uten at vi merker det. Noen kommer inn i ordboken, andre gjør det ikke. Hvert år kåres «årets ord» av Språkrådet og i 2018 ble dette ordet «skjebnelandsmøte». I 2017 var det «falske nyheter, i 2016 «hverdagsintegrering» og i 2015 var det «det grønne skiftet». Ordene i kåringen har vært aktuelle i det gjeldende året og har gode språklige kvaliteter. Mange av de er også kreative.

Her om dagen ble jeg introdusert for et nytt ord som har dukket opp i det danske språket. «Hyggehat». Det er betegnelsen på danske kvinner som sitter sammen på kafe eller i andre sosiale settinger, og klager på mennene sine. De klager over at mennene ikke er gode nok i sengen, ikke henger opp klær, ikke trekker i snoren, ikke rydder sokkene sine, ikke tar seg av ungene eller tørker opp smulene på bordet. I dette «hyggehatet» fremstår det som en konkurranse mellom kvinnene om å klage mest og ha den verste mannen. De hygger seg med hatet, i stedet for å ta det opp med den det gjelder. For nettopp denne anbefalingen ble gitt av psykologer som kjenner til fenomenet; Ta det opp med den det gjelder – i stedet for å baksnakke og sverte. På den måten får alle det bedre!

Jeg tenker det finnes en del «hyggehat» i Norge også, både blant kvinner og menn. Baksnakking og sverting av andre er nærmest en hobby for enkelte. Som bruker enhver anledning til å snakke ned sine medmennesker. Ikke bare i forhold til de valgene de tar, men også den personligheten og holdningene de har. Ulikhet bidrar til fremmedgjøring. Det er så mye enklere å like noe og noen som ligner en selv. Som står for det samme, har det samme synet i ulike spørsmål. Det er mindre utfordrende og farlig, opprettholder ens eget verdensbilde og fortelling om virkeligheten. Den fortellingen vi forteller oss selv om livet, for å forstå vår plass i verden. Meningen med tilværelsen og de tingene som skjer rundt oss. I en kompleks verden har vi behov for å forenkle og kategorisere. Bare på den måten klarer vi å leve med oss selv som menneske. Da er det god støtte i å finne mennesker som tenker, føler og handler likt oss selv. Det forsterker mestringsfølelsen og tilhørigheten. Får oss til å være en del av et felleskap vi drar kjensel på.

Kvinnene som bedriver «hyggehat» møtes selvfølgelig i et kvinnefelleskap. De maner frem en felles ytre fiende, mannen, og besudler ham så godt de kan i den sosiale hyggeboblen de deler. Men vi kan være enige om at det ikke er særlig konstruktivt. Det kan til og med være ødeleggende, fordi ord skaper virkelighet. Og hva har en med seg hjem i møte med denne mannen som er så nedsnakket? Trolig mindre respekt og utarming av kjærligheten.

Så kan det være at «hyggehat» bare kan sees på som en måte å ventilere ut dritt på. At det ikke er så vondt ment, men mer enn tidtrøyte en bedriver i sosiale lag hvor andre samtaleemner ikke fungerer som det samme limet. For skittkasting har åpenbart den funksjonen at det samler og forener. Det er lettere å sitte i små avlukker og lukkede rom og tømme den verbale avfallsbøtten, enn det er å ta ting direkte opp med den det gjelder. Det krever mot og ærlighet. Og alle vet at risikoen ved å baksnakke og bli avvist er langt mindre enn den er ved direkte konfrontasjon. Derfor kommer «hyggehatet» til å fortsette til evig tid, dessverre.

detgodeliv, frihet, følelser, kvinner, lanzarote, lykke

Omvalg

By Anne Marit Hjelme

Det å tenke seg grundig om før du skal foreta viktige valg, er aldri dumt. Noen sier at det ikke er lurt å ta slike valg i det hele tatt, dersom du er lei deg eller ting rundt deg er kaos. Da er det bedre å vente til det indre kaoset løses opp og støvet legger seg, slik at du tenker klarere.

   Jeg tror det er smart, har selv erfart det en rekke ganger i livet. Ulempen med å være handlekraftig er at det kan gå for fort i svingene. At en ikke har brukt lang nok tid på å vurdere konsekvensene av det valget som skal tas. For det å ta valg er i seg selv en stor påkjenning for mange. Noen velger å ikke velge, det er også et valg. Men i min verden er det ikke et alternativ. Livet som leder, mor, datter og kjæreste inviterer ikke til det. Daglig tar jeg en rekke beslutninger, store og små. Det er ikke alltid jeg liker å måtte gjøre det. Noen ganger er det deilig å bare slippe å måtte ta stilling. Flyte med, og se hvor det bringer meg. Men veldig klokt er det sjeldent.

   For når jeg vegrer meg for å ta valg, ja, da velger ofte andre for meg. På mine vegne. Og det setter jeg lite pris på. Og nettopp det at jeg ønsker å være sjåfør i eget liv, tvinger meg til å ta valg selv når jeg ikke føler meg hundre prosent overbevist. Jeg er ikke mer modig enn de fleste, men noen ganger tar jeg modige valg. Noen vil si dristige. Selv vurderer jeg dem som oftest som vel gjennomtenkte og reflekterte. Når andre tenker at jeg handler på impuls, har jeg selvsnakket med meg selv i lengre tid. Iallfall når det gjelder litt større spørsmål. Vurdert frem og tilbake, veiet for og imot. Prøvd å tenke hva som er det verste som kan skje.

    Nylig tok jeg et stort valg der jeg tok omvalg. Før det var for sent. Det er lov det, å tenke seg om, igjen. Og kjenne etter. Noen ganger er det du frykter mest at du skal angre på et valg du tok. At du foretar deg noe som ikke kan gjøres om, rettes på. Etter ni år på kanariøyen Lanzarote hadde jeg fått det for meg at jeg skulle selge min lille skrivestue der. Fordi investeringen hadde doblet seg på disse årene. Fordi det er langt og dyrt å fly. Fordi det ikke går direktefly hele året. Fordi, fordi, fordi.

    Så reiser jeg ned til øyen min, møter megler, forteller venner og naboer, skaffer kasser, bestiller flyttesending hos posten – mitt handlingsmodus er upåklagelig og jeg hodet mitt tar alle rasjonelle beslutninger på strak arm. Jeg blir som en maskin, en ustoppelig Duracell-kanin. Fikser og trikser. Tilrettelegger. Etter mange år som alenemor er jeg en mester i organisering. Som leder er jeg vant med å kjøre prosesser, lage og følge planer. Men midt oppi det hele stopper jeg opp og kjenner på smerten i brystet, tårene i øyekroken. Undres over den manglende gleden ved avgjørelsen, den høylytte stemmen fra et sted langt der inne i meg som roper. Stopp, stopp, stopp. Hva holder du på med – selge drømmen din? Der står jeg altså, med listene mine og alle beslutningene, og kjenner en øredøvende uro inne i meg. Kjenner hvor usikker jeg er, fortvilet over min egen ubesluttsomhet. Over at hodet og hjertet ikke snakker samme språk. Vil ikke, vil ikke, vil ikke. Det er som om jeg plutselig forstår hjertespråket. Denne klare meldingen som kommer fra midt i kroppen et sted, sjelen. Følelsen er overveldende. Jeg må snu i tide.

   Og det gjør jeg. Kansellerer det hele. Ombestemmer meg, og føler meg umiddelbart mange kilo lettere. Omvalg er undervurdert. I denne situasjonen handlet det om å ta meg selv og mine behov og ønsker på alvor. Ingen andre steder i verden, og jeg har reist mye, finner jeg sånn sjelero som på denne spanskgreske hvite og blå vulkanøyen. Ingen steder får jeg så mye kvalitets-ro. Stille tid i estetisk vakre omgivelser, krydret med refleksjon og opplevelser. Jeg er ikke ferdig med dette stedet, denne tilstanden. Trolig blir jeg det aldri.

 

detgodeliv, frihet, følelser, kjærlighet, lykke, mennesker, moral, motivasjon, personlig utvikling

Gidder jeg å bruke energi på dette?

 

By Anne Marit Hjelme

Du har kanskje lagt merke til hvor enkelt det er å irritere seg over ting. Og ikke minst hvor lett det er å irritere seg over andre mennesker. Det skal ikke så mye til, egentlig. Det gjelder bare å ha de riktige «brillene» på. Du vet de nå-er-jeg-ute-etter-å-finne-feil-brillene, der det eneste du legger merke til er det som er galt eller ikke passer deg. Både med omgivelsene og med de som befinner seg rundt deg. De som ikke passer inn med meningene, atferden eller den overbevisningen du selv har og synes er riktig og sømmelig. Med disse «brillene» på, billedlig sagt, er det ingenting som går under radaren. Dette er fordømmelsens brilleglass. De som er proppfulle av forakt for andres måte å leve livet på, og som har varierende styrke på glassene – avhengig av hvor du selv er i livet. Om du selv har det dårlig eller bra.

Når du bruker disse brillene, er det som om du bevisst og ubevisst leter etter det som ikke er bra for at du selv skal få det litt bedre. For hvis du ikke føler seg helt frisk, er det alltid en trøst at noen andre har det dårligere. Hvis du har noen kilo for mye, ser du garantert tjukkasen på senteret. Og hvis du røyker, er det alltid noen som røyker dobbelt så mye som deg. Heldigvis! På den måten klarer vi å leve med oss selv, vårt skjøre legeme og vår sårbare sjel. Ved å ta mismotets briller på, støvsuger vi verden rundt oss på jakt etter det ikke-perfekte. Det mismodige, det vi kan kritisere andre for. For selv å føle oss bittelitt bedre og holde ut.

Det er ikke rart det er krig i verden. At søsken krangler, at naboer ligger i rettssaker med hverandre. Overalt er det menneskets blikk alt starter med. Hva er det vi ser etter – og hvilke «briller» har vi på? Mange begynner å bli lei av den positive psykologiens måte å betrakte verden på. Glasset er ikke halvtomt, men halvfullt. Det finnes ikke problemer, bare utfordringer. Jadda. Litt negativitet er vel heller ikke å forakte, når realiteten tilsier det. Det blir noe veldig kunstig og rart over den kollektive positive programmeringen der «alt ordner seg». Bare du tenker riktig, altså positivt. For når du har levd en stund, vet du at det ikke alltid holder. Noen ganger er livet bare jævlig, noen ganger er mennesker onde. Å vende det andre kinnet til og være positiv når psykopaten banker deg, er ikke bare dumt. Det er farlig også.

Men selv om det å være positiv hele tiden nesten er blitt en farse, slår jeg et slag for økt bevissthet rundt hvordan en selv kan programmere hjernen ved nettopp å ikle seg «usynlige positive briller». Briller med et filter av tålmodighet, vennlighet og raushet. Et filter som farger omgivelsene og møtene mellom medmennesker i varme farger. Som fjerner feilsøkingen og heller belyser det gode og fine i møter. For det er utrolig mye en kan irritere seg over her i verden, hvis en vil. Hele tiden, hvert minutt på dagen. Men er det spesielt klokt? Hensiktsmessig? Gir det deg god livskvalitet?

Jeg tror ikke det. Og hver gang jeg irriterer meg over noe nå, tar jeg en fot i bakken og spør meg selv; Gidder jeg å bruke energi på dette? Svaret er ofte nei. For livet er så utrolig kort og jeg lever i en verden der mye faktisk bare er i-lands-irritasjons-problemer. Altså, ikke særlig vesentlige i den store sammenheng.

 

detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, gammel, Uncategorized

Når de gamle skiller seg

By Anne Marit Hjelme

Ektepar over 60 år skiller seg nå mest! Aldri før har så mange gamle mennesker som engang sa «ja, til døden skiller oss ad» gått ut av ektestanden. Mens statistikken er nedadgående for de yngre, er økningen dramatisk for folk over 60 år. Det at mor og far velger å gå fra hverandre i høy alder er et nytt fenomen. Det at bestemor og bestefar velger hverandre vekk. At de ikke lenger holder ut, selv om de snart skal dø, eller i alle fall er i en siste livsfase, det rører ved noe dypt i oss. Rokker ved troen på at noe er ekte, varig. Det får oss til å stille spørsmål ved verdien av forpliktelse og samhørighet. Utfordrer budskapet om evig troskap og det å stå ved hverandres side, uansett. I motgang og medgang. For det at mennesker i 60, 70 og 80 årene faktisk flytter fra hverandre. Bryter opp med hverandre, bryter ut av den etablerte familiestrukturen, det er mer enn selv voksne kan bære. For trodde du det var enklere for de voksne barna som for lengst har flyttet ut av redet å forholde seg til at mor og far splitter opp? Neida.

Dermed brister illusjonen om «at det å holde sammen mens ungene er små» fullstendig. Det er nesten motsatt. Selv som voksen oppfører vi oss som barn når våre rollemodeller feiger ut og ikke gidder lenger. Når de river opp bindingen som holder familien sammen. Når de setter seg selv og sine behov foran behovet for at familien trenger en matriark og en patriark å se opp til. Overhoder, som hører sammen. Som yin og yang, som sol og måne, som mørket og lyset. Utfyller hverandre. Bare fordi de vil realisere seg selv og være individualistiske, leve ut sine drømmer og være egoistiske. Hvorfor kan de ikke bare fortsette å late som om de er lykkelige og harmoniske, så ikke grunnfjellet i hverdagslivet rister? Alt det vi unge trodde på, om våre foreldre. At de for alltid var forent i minner og historien og foreldreskapet. Og ikke hadde et liv og en identitet, hver for seg. Alt det vi trodde på, fortellingen om virkeligheten vår, forsvinner over natten. Som en vegg som faller ut, en dør som lukker seg. For foreldrene er jo ikke hvem som helst. De er opphav og gener, forbilder og læremestre.

Når de gamle skiller seg i dag er det fordi de lever lenger og er friske og ungdommelige mye lenger ut i livsfasen. Samfunnet stigmatiserer ikke de skilte, derimot bejubler vi de som står på egne bein og tar egne valg. Som følger sine drømmer og ikke lar alder stå i veien for å leve livet til fulle. Dette ene livet vi har. De gamle har bedre økonomi og mye frihet, og de kopierer barnas levestil. De vil ta for seg av livets goder og finne seg selv og egen identitet. Da spiller det ingen rolle om de har passert 67 eller 75 år. Vi lever i mulighetenes tidsalder. Dersom vi ikke er lykkelige nok, tilfredse der vi er, søker vi lykken andre steder. Også hos andre mennesker. Ingen trenger å være i et dødt forhold selv om diamantbryllupet er feiret. Det er bedre å være alene, enn å være med feil person, sier vi gjerne. Og fordi Tinder bare er noen tastetrykk unna, kan selv seniorer, de gamle, boltre seg i sjekkemarkedet. Finne en ny partner, eller bare velge å være alene. Fordi det er bedre sånn.

Så får vi heller tåle at barn og barnebarn gråter over at bestemor og bestefar går fra hverandre for egen lykke. De gamle er på ingen måte gamle lenger – alt kan skje. Og hvem er mest egoistiske, egentlig?

 

detgodeliv, frihet, lykke, mennesker, ord

SOME-livet og vi

By Anne Marit Hjelme

Hvilket forhold har du til SOME – sosiale medier? Digitale nettsider og apper som tilrettelegger for å skape og dele innhold, for å delta i sosiale nettverk. Det mest kjente nettverket er Facebook, men også Snapchat, Twitter og Instagram er mye brukt. På disse stedene kan du enkelt holde kontakt med venner, kollega og familie. Du kan finne frem til gamle klassekamerater, spore opp ungdomskjæresten og finne deg en ny kjæreste på en datingtjeneste i voksen alder. Det finnes apper til det meste, både nyttige og unyttige ting. Til glede og underholdning. Eller bare som tidtrøyte. Sosiale medier har totalt endret måten vi kommuniserer med og til hverandre på – både privat og på jobb. I sosiale medier får vi nå de siste nyhetene, politiske budskap, personlige skildringer og blogger, markedsføring av produkter og det meste av offentlig informasjon.

Vi blir holdt oppdatert om kjendiseri, dødsfall, ulykker og tragedier. Får innsikt i hva som skjer i nærområdet, i byen vår, landet vårt og hele kloden. Verdens begivenheter er bare et tastetrykk unna, noen centimeter fra kjøkken- og nattbordet. Bare sekunder etter at noe skjer blafrer de internasjonale nyhetene opp på en skjerm foran deg. Om det er på en SMART-telefon, IPad, nettbrett eller et TV-apparat. Det plinger på meldingsvarselet og setter blodpumpen i sving. Flyulykken, jordskjelvet, orkanen, biluhellet og storbrannen er aldri lenger enn et blikk unna og du er med der det skjer, når det skjer.

Langt unna er heller ikke folks privatliv, eller skal vi heller kalle det «folks SOME-liv». For ikke visste jeg at så mange mennesker elsker å gå på toppturer på fjellet. At så mange løper så ofte hel- og halvmaraton verden rundt. At så mange bruker timevis på kjøkkenet og lager de lekreste gourmetretter – som selvsagt postes på veggen på Instagram eller Facebook. Jeg ante heller ikke at så mange «venner» av meg i sosiale medier var så aktive på ski og skateboard og med løpeskoene som det de tilsynelatende er. At de reiser til eksotiske steder som Bora Bora og Dubai i feriene, og frekventerer London, Berlin og Roma i langhelgene. For det finnes ikke en dag i mitt digitale liv at jeg ikke blir påminnet om hvor spreke og flinke og sunne alle folkene rundt meg er. Hvor bereiste og kontinentale folk er blitt. Hele tiden. Alltid. Bestandig. Verden er blitt en boltrende lekeplass for store voksne barn. En godisbutikk med et rikt utvalg. Et sted for dem med penger og anledning – tid til å bruke på seg selv og mennesker de bryr seg om.

Og SOME er plassen å vise seg fram, utstillingsvinduet. Stedet som forteller hvem du er, som definerer deg. Og du er din egen journalist, fotograf og redaktør. Ingen stopper deg, bare dine egne sperrer. Dine holdninger og verdier. For med sosiale medier står Janteloven for fall. Du skal nemlig tro at du er noe, at du er bedre enn andre. Og på millioner av små skjermer i de tusen hjem, ser du og blir sett. Får vist deg frem, og blir vurdert. Liker. Smilefjes. Kommentarer.

I SOME kan vi være den vi vil være. Vi kan presentere det beste ved oss selv, gjennom bilder og ord. Gi små fragmenter av vårt liv, designe og tilpasse. Det er sjelden gråtedagene som postes, de grå hverdagene med havregrøt og surmelk. Selv om noen deler dødsfall og begravelser og alvorlig sykdom, er mye av det som deles på SOME fremdeles paraplydrinker, godvær, solnedganger og lykkelige øyeblikk. Jeg tenker det henger sammen med at vi alle trenger et pusterom, et hvileskjær fra et dagligliv preget av ansvar, plikt og trivialiteter. Vi trenger å lage vårt eget «visionboard» der vi skaper det livet vi egentlig ønsker oss, det vi drømmer om. Det blir den offisielle fortellingen om vårt liv, det vi vil skape mer av. Mer sol, mer varme, mer skigåing, mer trening, mer sunn mat, mer fri, mer gourmetmat, mer yoga, mer langsom tid, mer reising, mer, mer, mer. Kanskje lurt å ha i bakhodet dette, når vi surfer på nettet og kikker på profilene til alle menneskene vi er «venner» med, og lurer på hvorfor alle andre har så spennende og interessante liv. Kanskje er det bare SOME-livet deres som skinner…  

 

detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, lykke, læring, mat, mennesker, motivasjon

Tåler du å ikke vite?

By Anne Marit Hjelme

Dette helt enkle og litt rare spørsmålet stilte forfatter Kristin Flood meg på et kurs for ikke lenge siden. Tåler du å ikke vite? Jeg tok setningen inn og kjente hva den gjorde med meg. Ingen hadde formulert seg slik til meg tidligere. Om jeg tåler å ikke vite? Hva er det for et spørsmål, egentlig. Kjente at det var utfordrende, at det umiddelbart satt i gang masse tanker og følelser. Som om spørsmålet rommet så mye mer enn det virket ved første høring. Noe dypere og mer grunnleggende som måtte bli gjenstand for nærmere refleksjon. Som traff noe sentralt inne i meg.  For jeg klarte ikke å svare verken nei eller ja. Jeg visste ganske enkelt ikke, om jeg tåler uten å vite. Vite, hva da? Og tåle, hva da? Og hvor mye?

Etter hvert som jeg lot ordene synke  økte også innsikten. Spørsmålet er nemlig relevant i en tid hvor vi planlegger og forholder oss til stadig omskiftelige forhold. Hvor vi har et enormt mulighetsrom og kan finne løsninger på det meste og liker å ha kontroll over egen tid og eget liv. En tid hvor vi vet stadig mer og samtidig stadig mindre. Hva er det å vite? Tør vi å ha tillit til oss selv, og til andre, uten å kjenne dem.  Vite hvem de er og hva de er? Tillit til at vi kan stole på vårt indre kompass som viser vei, har svaret. Det er som et rom uten svar, en tilstand. Det rommet vi beveger oss inn i uten å ha alle svarene. Vite helt hva vi går til, hva som skjer. Tåler du å ikke vite? Uten å få panikk og angst. Uten å ha hastverk?

Det å ha tillit til universet, til skjebnen, handler om å miste kontrollen. Gi fra seg kontrollen. Ikke ha kontrollen. Kjenn på følelsen, den er opprivende og skaper indre kaos. Jeg blir rådvill og sårbar, for tåler jeg å miste fotfestet? Våger jeg å bevege meg på en vei jeg ikke aner hvor ender. Som jeg ikke har gått på før? Som i verste fall gir meg innsikt og læring som belønning, lykke og et godt liv. Men som også kan føre til elendighet og masse problemer. Å ikke vite handler om å bevege seg utenfor sikkerhetsnettet og komfortsonen. Om å ta sjanser og gripe muligheter – og stole på det indre kompasset og den indre stemmen.

“Jo mer vi vet, jo mindre vet vi”. Selv i 2017 står Sokrates ord som en bauta og viser vei. For vi tror vi kan regissere og kontrollere og planlegge livene våre. Holder oss selv tilbake i redsel for det ukjente, konsekvensene. Det vi ikke har erfaring med. Og med dette gir vi frykten og angsten næring. Vi mater det dyret i oss som alltid er redd og begrensende. Som står i veien for nysgjerrigheten vår, og dermed også det å utforske selve livet. Men jeg innser at jeg for egen del må gi mer slipp. Slippe løs galskapen og tåle å ikke vite hvor det fører meg. Det virker nesten  lammende, og jeg kan fysisk kjenne sårbarheten krype innunder huden min. Men samtidig tiltrekkes jeg av rommet uten svar. Et rom der alt kan skje.

 

 

detgodeliv, døden, ensomhet, frihet, følelser, lykke, mennesker

Femti-femti-blikk

By Anne Marit Hjelme

Det å være tilstede i øyeblikket er ikke enkelt. Det er så mye støy og så mye informasjon rundt oss til enhver tid, at det er vanskelig å konsentrere seg. Fokusere. Skille ut det viktige fra det uviktige. Vi bombarderes med inntrykk og lyder og bilder døgnet rundt. Og i så store mengder at hjernen vår på en måte kollapser. Forskning viser at den bare klarer å prosessere tre ting av gangen. Tre ting! Ikke rart vi blir stresset på vår vandring gjennom hverdagen.

Du merker det kanskje selv, hvor vanskelig det kan være å ta inn alt det som skjer rundt deg til en hver tid. Være pålogget døgnet rundt. Få med deg detaljer i samtaler, i småting som passerer forbi i turbofart. Lyktestolpene, blomstene, skiltene. Alle ansiktene du ser, stemmene du hører. I hele vår våkne tilstand utsettes vi for kommunikasjon og påvirkning fra alle kanter. Kommersielt eller ikke. Selv når vi slapper av hjemme i sofaen er det mye som roper på oppmerksomheten vår. Mobilen, Ipaden, fjernsynet. Er det ikke rart hvor stresset du kan føle deg på innsiden – liggende som et slakt hjemme i godstolen? Det forundrer meg hele tiden. At selv når kroppen er koblet av så er det høytrykk i hjernen. I hodet. I hjertet. Tanker som spinner, følelses som presser på.

Den indre uroen er ikke bra over tid. Derfor må vi øve oss på å styre oppmerksomheten vår. Ta kontrollen over vårt indre landskap. Stillhet er mangelvare i vår tid. Vi reiser utenfor oss selv og rundt hele verden for å finne hvile og være på retreat. Gjør yoga i India, meditasjon i italienske klostre. Drar på stillhet-retreat i Hellas. Det er et stort kommersielt marked for dem som tilbyr stillhet i en enkel innpakning. Et sted på kloden hvor nøkternhet er nøkkelordet, strippet for jag og mas og prestasjoner. Et sted hvor en bare kan være, med seg selv og andre, i naturens omgivelser. Og bare puste. Puste ut.

For oppmerksomt nærvær, eller mindfulness, handler mye om pusten vår. Den vi tar med oss inn i livet og som vi mister når vi går ut av livet igjen. Følgesvennen, som tåler og holder ut. Og som ofte blir stemoderlig behandlet. Noen ganger totalt neglisjert og glemt. Derfor må den opp i vår bevissthet. Vi kan trene den sterk og god. Trene den rolig. For gjennom å bruke pusten aktivt, roer vi ned den kaotiske innsiden. Opprøret i vårt indre. Pusten påvirker hele sentralnervesystemet vårt, hjernen vår. Den hjelper oss å skille klinten fra hveten, beroliger hormonene og gir oss klarsyn.

Derfor liker jeg så godt tanken om å holde et femti-femti-blikk på det som skjer rundt meg og det som skjer inne i meg. For det å være tilstede i et rom handler også om å være tilstede i seg selv. På samme tid. Registrere hva som skjer inne i meg når ting skjer i den ytre verden. Kjenne etter hvilke tanker og følelser jeg får, hvordan kroppen reagerer. Lytte til innsiden. Vi har så lett for å bare være oppmerksom på det som foregår rundt oss, at vi knapt registrerer hva kroppen sier. Stopp, nå er det nok. Jeg orker ikke mer! Tåler ikke mer! Dette blir for mye for meg, gi meg hvile. Jeg klarer ikke ta inn mer nå. Kjenner at jeg blir forvirret, deprimert. Syk. Levende død.

Så ha blikket på deg selv også! Kjenn etter hva det gjør med kroppen at du velger å flytte fokuset ditt. Jeg er sikker på at mange blir positivt overrasket.