detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, gammel, generasjon, kjærlighet, kvinner, lykke, mennesker, Uncategorized

Realitetsorientering

Realitetsorientering er et begrep i tiden. Enkelt sagt vil det si å ha en forståelse av hvordan virkeligheter er. Virkelighetsforståelse, altså. Smak på ordet. Realiteter kan jo tolkes på så mange ulike måter. Og hva med virkeligheten, er den lik for alle? Selvsagt ikke. Som journalist gjennom flere tiår vet jeg en del om hvor forskjellig vi journalister kan rapportere om og beskrive det vi ser og opplever. Vi gjør det utfra slik vi tolker og oppfatter det som skjer, utfra vår egen «personlige» virkelighet. Som igjen er farget av våre verdier, vår kunnskap, våre holdninger og våre erfaringer. Vår oppvekst og bakgrunn. Derfor finnes det jo ikke noe som kan kalles objektiv journalistikk, den vil alltid være subjektiv og farget.

Historiefortelling fortalt gjennom fortellerens munn og penn. Basert på hva fortelleren har sett og hørt og hvordan han eller hun bearbeider inntrykkene i hodet etterpå. Både bevisste og ubevisste prosesser, fordommer og oppfatninger. Kalde fakta kjøler ned kognitive prosesser og følelser som kommer ut av kontroll. Kjølige vitenskapelige fakta basert på forskning og tall som knuses. Det er det nærmeste vi kommer «sannheten», selv om tall også kan manipuleres og brukes på feil måte. Spørsmålet er om en skal fokusere på at fire av ti over 60 år leser magasinet VIOVER60 – eller på seks av ti ikke gjør det. Om glasset er halvfullt eller halvtomt, skjønner? Det er øyet som ser og tolker som definerer «virkeligheten». Sin virkelighet.

Dette sto så soleklart for meg her om dagen. Jeg ble del av en samtale mellom to enslige voksne damer på 66 og 72 år over en kaffekopp, i heftig diskusjon om hvordan de har innrettet seg i sin alderdom. Den ene i en praktisk lettstelt leilighet på ett plan, med i heis i bygget og servicetilbud midt i byen. Den andre har nettopp kjøpt seg et eldre hus på to etasjer i landlige omgivelser, med trapper og bratt bakke. To ulike verdener, to ulike virkelighetsoppfatninger. Begge med mål om å klare seg selv lengst mulig alene – og leve lengst mulig. Den ene ved å gjøre det enkelt og praktisk for seg selv i hverdagen, den andre ved å bo slik at naturlig bevegelse med hage og trapper blir en del av «slik skal jeg holde meg frisk lengst mulig»-prosjektet.

Hvilken strategi er mest fornuftig? Bydamen var sjokkert over sin medsøsters valg og mente hun burde realitetsorientere seg. Slutte å være en romantisk drømmer, forholde seg til fakta. Fordi hun ikke kan kontrollere sin egen helse, alderdommen innheter oss. Fordi all erfaring tilsier at hun med økende alder kommer til å bli så svekket at bakker og trapper blir en hemsko. At hun risikerer å bli gissel i sitt eget hjem – fengslet i godstolen – og avhengig av andres hjelp. Bli uselvstendig og ufri. Neida, sa medsøsteren. Det er hagearbeidet og trappene og bakken som skal sørge for at hun holder seg på beina og forblir frisk. At hun kan klare seg selv og være fri. Sitte innestengt i en liten leilighet i byen dag inn og ut? No way! Det er den beste måten å bli gammel og syk på.

Temperaturen rundt bordet steg noen hakk. Damene har helt ulike virkelighetsoppfatninger. Er den ene mer riktig enn den andre? Vi innretter oss i livet på ulike måter og tar ulike valg. Velger hvilke argumenter vi legger til grunn for våre valg, basert på verdiene våre og hvordan vi ønsker å leve livet. Hva som er viktig for oss. Enig eller uenig; vi må respektere hverandre og har egentlig ikke noe med hva andre gjør. Pass dine egne saker, sier jeg. Det kommer ingen oppskrift med livet. Og nettopp det er en realitet!

Uncategorized

Skam deg mindre

Vi lever i skammens tidsalder. Det finnes ikke grenser for hva vi skal skamme oss over. Stort og smått, viktig og uviktig. Både moralsk og sosialt, kjenne på denne sterke følelsen av ubehag. Følelsen av å ha vist en dårlig side av oss selv, og dermed avslørt oss selv. Hvor mislykket, ubrukelig og umoralsk vi er som menneske. Fy skam deg! Vi sier det til barna våre når de vokser opp. Planter den dårlige følelsen i dem så tidlig at de for alltid kjenner det på innsiden når de har gjort noe galt. Noe andre opplever som galt. Foreldrene, omgivelsenene.

Skamfølelsen er et viktig korrektiv i forhold til andre. Den holder oss på plass, både sosialt, moralsk og kulturelt. Gir et varsel om at vi er i ferd med å falle utenfor, hvis vi sier eller gjør noe dumt. Nyttig, når den får oss til å følge sosiale spilleregler i et samfunn. Passe inn. Men ofte unyttig, fordi det vi ofte skammer oss over er ting vi ikke selv har kontroll over. At magen rumler høyt, at du slipper ut tarmluft, at du snubler på gaten, at du mister jobben uforskyldt. Vi rødmer og vil synke i et hull i bakken. Grave oss ned.

Skam er en stor følelse som får oss til å føle oss liten. En av de største og mørkeste følelsene vi har, fordi den er så sterkt knyttet til selvfølelsen vår. Egenverdet. Måten vi ser på oss selv. Skam får oss til å ville skjule eller gjemme oss for andres blikk. Andres fordømmelse. I vår vestlige ros-kultur der vi flasher våre vellykkede liv på Instagram og Facebook, ligger skammen tett under overflaten. For hva med alle oss som ikke har så spennende liv? Ikke fyller fritiden med kule aktiviteter? Ikke blir invitert på middager og galleriåpninger? Hva med alle oss som bare har en «normal» hverdag med en vanlig jobb og middag på bordet og sofakvelder foran TV. Skal vi bare gå hen å skamme oss i hjel? Det føles litt sånn.

Klart det finnes viktige og riktige ting å skamme seg over. Handlinger som gjøres som ikke burde vært gjort fremkaller skyldfølelse. Og skamfølelse i mennesket for å ha gjort den dumme handlingen. Skam er ofte på sin plass. Skam finnes i alle kulturer, og det er positivt. Fungerer som et korrektiv og kompass, og er nødvendig for at det mellommenneskelige samspillet skal fungere. Problemet er når den sosiale skammen skaper hindringer for livsglede og livsutfordring. Når vi skammer oss over hvordan vi ser ut, over de overflødige kiloene, lidelsene vi påfører oss selv gjennom dårlig livsstil. Skammer oss over å ikke eldes med stil, lar oss selv forfalle. Over den seksuelle legningen vår, avvikene utenfor det som er definert som normalen.

Flyskam er det hotteste ordet nå. Skam over å fly mye, fordi det er politisk ukorrekt og miljøfiendtlig. To ord satt sammen på en ny måte. Fly og skam. Og plutselig er det noe vi alle må forholde oss til i hverdagen. Forsvare at vi gjør. Føler oss blottlagt, avkledd og avslørt når vi bestiller flybilletter i stedet for tog. Pinlig berørt av andres blikk. Hva med å sette sammen flere ord til nyord? Jeg har allerede lest om oljefondskam og cruiseskam. Hva med spiseskam? Karbohydratskam? Dieselbilskam? Fedmeskam? Aldringsskam? Sånn kan jeg fortsette, det er enkelt å finne ting vi burde skamme oss over. Fy deg, er du helt skamløs? Neida, ikke skamløs. Bare møkk lei av å leve i en samtid som velter seg med skam-begrepet! La oss skamme oss litt mindre og fremme andre gode og betydelige følelser i livet; Glede og takknemlighet, for eksempel.

bøker, ensomhet, gammel, generasjon, læring, makt, mennesker, moral, motivasjon, ord, personlig utvikling, primadonnaer, svik

Skvising av seniorer

 Som sjefredaktør og daglig leder i landets største magasin for kvinner og menn over 60 år i Norge, er jeg opptatt av hvordan godt voksne arbeidstakere behandles av sine arbeidsgivere. Undersøkelser viser at svært mange bedrifter enten a) ikke ansetter folk over 55 år eller b) kvitter seg med folk som nærmer seg eller er over 55 år. Det er også min erfaring, og vi får ukentlig henvendelser fra fortvilte voksne som bekrefter dette. De forteller om hvordan de søker på stillinger, men aldri kommer til intervju. Om hvordan de på en direkte eller subtil måte blir presset ut av sine stillinger og ut av bedriften de jobber i. Med skjult aldersdiskriminering. De unge blir igjen – de eldre må ut.

Dette er en vond sirkel – der de som blir arbeidsledige med eller uten sluttpakke – ofte er for unge til å slutte i arbeidslivet. Men altså for gamle til å få en ny jobb. Ganske ufrivillig blir de uten jobb på et tidspunkt i livet der det fremdeles er mange år til de kan pensjoneres, og der de fortsatt har mye å bidra til samfunnet med. Situasjonen er både økonomisk og moralsk vanskelig. Både for enkeltmennesket og for samfunnet. Når et økende antall personer tvinges ut i tidlig «førpensjonering» og må melde seg på NAV, sløser vi med betydelige samfunnsressurser. Godt voksne arbeidstakere er ofte en ressurs for mange bedrifter. De er lærevillige- og omstillingsdyktige og pliktoppfyllende, i en fase av livet der de kan konsentrere seg fullt og helt om jobben.

Jeg er selv mangeårig næringslivsleder med personalansvar. For noen år siden ansatte jeg en redaksjonssjef på nesten 60 år og har aldri angret. Hun har vist seg svært omstillings- og tilpasningsdyktig og har gått i bresjen for store teknologiske endringsprosesser i vår mediebedrift. Mediebransjen har gjennomgått enorme omstillinger de 10 siste årene. Vi var blant de første med å tilpasse oss til en ny digital tidsalder, og det har vært en voldsom og smertefull prosess. Ikke minst fordi de tradisjonelle inntektskildene har forsvunnet og er blitt erstattet av nye. Den transformasjonsprosessen har også handlet om å erstatte gammel kompetanse med ny kompetanse, og det har vært mange kutterunder og sluttpakker. Som det også har vært i en rekke andre bransjer.

Men midt oppi disse opprivende prosessene har aldri alder på ansatte vært et tema for oss. Det handler mer om at arbeidsoppgaver flyttes eller forsvinner. Vi er nødt å omstille og endre organisasjonene for å overleve i fremtiden, alle må det. Men det er oppsiktsvekkende at så mange bedrifter tømmes for eldre medarbeidere i disse rundene. Kompetanse må gå foran alder! Det å våkne opp om morgningen, uten innhold og mening i hverdagen, er ikke en god måte å starte sin ufrivillig tidige pensjonisttilværelse på for noen. Vi lever lenger enn noen gang, i snitt til vi er godt oppi 80-årene, og det å bli skjøvet ut av arbeidslivet i midten eller slutten av 50-årene betyr at pensjonisttilværelsen i realiteten kan bli 20-30 år!

Det er jo helt sprøtt og på ingen måte bærekraftig verken for samfunnet eller menneskene. For det betyr faktisk at en risikerer å gå virkeløs og uten arbeid i en tredjedel av livet! Verken pensjonsordningen vår eller samfunnet er lagt opp til at en så stor mengde mennesker til enhver tid ikke skal bidra. Og hvor er fokuset på hva det gjør med folk å bli satt på sidelinjen på denne måten? Ikke få bidra? Ikke bli behandlet med verdighet? Har noen regnet på de direkte og indirekte kostnadene ved at så mange godt voksne nå faller utenfor arbeidslivet? Det er på tide at vi tar en offentlig diskusjon på hvordan eldre medarbeidere behandles i arbeidslivet nå. For det skjer mye – i øredøvende stillhet. Statistikken fra NAV dokumenterer det, ledigheten blant godt voksne øker betydelig. Pensjonsalderen i Norge er tross alt 67 år og mange vil jobbe til de er 72 år. Hva må gjøres???

bøker, frihet, følelser, kalorier, læring, mat, mennesker, moral, motivasjon, personlig utvikling

Du blir hva du spiser?

Jeg vet at dette er et utfordrende spørsmål. Det ville vært enda mer utfordrende om jeg hadde satt et utropstegn bak. Slått det hardnakket fast. Det skal jeg ikke gjøre. Jeg vet at det er provoserende, har kjent det på kroppen selv i årevis. Alle disse «besserwisserne» som har predikert om hva som er sunt og usunt å spise. Disse «helsefreakene» som har mast om at «kroppen er ditt tempel» og at du skal leve med den hele livet og derfor må behandle den aktsomt. Alle som har sammenlignet pleien av bilen med hvilket fokus vi gir kroppen vår. Dette finstemte maskineriet som vi forventer bare skal fungere og fungere, år ut og år inn. Bein og knær som skal bære oss i gode og onde dager. Hormoner som skal være i evig balanse som en del av et skjørt kjemisk program.

Jeg innrømmer det gjerne; Jeg har tatt den for gitt. Altfor lenge! Tatt for gitt at kroppen alltid skulle være der for meg. Spille på lag og være min beste venn. Tilgi meg alle synder. Leve med konsekvensene av mine dårlige valg. Reparere og fikse det jeg skader, igjen og igjen. Om att og om att. År ut og år inn. Som betingelsesløs kjærlighet mellom foreldre og barn. En symbiose av gjensidig kjærlighet, og i alle fall ikke motarbeide meg og streike. Slutte å fungere. Slutte å samarbeide. Når merker vi det, egentlig? At alt har sin pris. At det koster å ta den andre for gitt, ta kroppen for gitt. Koster å være likegyldig og behandle den stemoderlig. Det er som oftest ingen eureka-opplevelse. Mer en snikende erkjennelse når den begynner å knirke. Når de små plagene blir større, når plagene blir til sykdom. Da innser vi det ofte, at kroppen vår må tas på største alvor. At den muligens er blitt vanskjøttet. Som et kjærlighetsforhold eller et venninneforhold. Det må investeres i relasjonen, begge veier, for at det skal fungere. Sånn er det også med forholdet mellom en selv og kroppen.

Vi mennesker forenkler, forvrenger og fortrenger – hele tiden. Det er sånn hjernen vår fungerer. Jeg har i over 52 år programmert meg selv på bestemt måte for å rettferdiggjøre at jeg kan spise hva jeg vil. Når jeg vil. «Det skulle bare mangle, jeg lever bare én gang og butikkene bugner av herlige sukker og fettbomber. Klart jeg skal nyte. Ingen skal få fortelle meg hva som er bra for meg og hva som ikke er det. Jeg kjenner meg selv og kroppen min. Jeg vet hva den trenger og tåler.» Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg forledet meg selv og snakket meg inn i et spisemønster som kroppen reagerte på, og stadig oftere. Men jeg bagatelliserte, rasjonaliserte og hørte ikke etter. Derfor fikk jeg stadig flere helseplager.

Nå har jeg endret livsstilen. I løpet av tre korte måneder på et kosthold uten sukker og mye karbohydrater, er de fleste plagene borte. Blodverdiene viser at jeg teoretisk sett ikke har diabetes lenger. Og alle «farlige» verdier som øker sjansen for hjerte- og karsykdommer er nå normale. Jeg må innrømme at de gode resultatene overrasker meg. Sammen med mer bevegelse i hverdagen har altså et nytt kosthold gjort meg friskere. Mye friskere. Maten jeg nå spiser er god for kroppen min og jeg spiller nå på lag med den. Den belønner meg på sin måte, smiler til meg. Det er nesten magisk. Jeg er den første til å innrømme at jeg tok feil tidligere. At jeg har vært uklok. At jeg har vært for sta. Men jeg vil ikke ha dårlig samvittighet for «gammel moro» og uklokskap. Det hjelper ingen at jeg bebreider meg selv. Jeg har heller ikke tenkt å påføre andre dårlig samvittighet, alle får gjøre sine valg. Og ta konsekvensene av dem. Jeg tror nå på at vi blir det vi spiser. At det ikke er uten betydning hvilken mat vi putter i det fine maskineriet som kroppen er. Både egen erfaring og forskning underbygger det.

detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, kjærlighet, kvinner, lykke, mennesker, moral, motivasjon, ord, personlig utvikling, pusterom, Uncategorized

Sykt hysteriske bekymringer

Det er interessant med ord og moteord og hvordan de blir en del av hverdagsspråket. For tiden brukes ordet «sykt» i alle mulige sammenhenger. Det er så «sykt herlig». Så «utrolig sykt digg». Så «sykt moro». Så «sykt tøft». Når ble dette sykelige uttrykket et ord som både store og små bruker i tide og utide? Vet ikke, men bare legg merke til det. På TV, i radio – alle steder. Om det er kjendiser eller ikke. Det er bare helt sykt hvor mye brukt dette nye fyndordet, adjektivet, blir brukt. Det er jo ikke akkurat det at vi mangler andre ord som kan uttrykke det samme. Men plutselig er ordet «sykt» allemannseie og dekkende når vi skal beskrive både positive og negative hendelser og følelser. Og jeg må bare innrømme det – jeg bruker også ordet sykt mye i muntlig tale. Sykt mye! Et annet helserelatert ord som (mis)brukes mye er ordet hysterisk. I vanlig folkesnakk sier vi gjerne at «hun ble jo helt hysterisk jo». Og mener da at hun egentlig gikk litt av hengslene, ble noe litt utenfor seg selv. Vi bruker også ordet i dagligspråket som «den var helt hysterisk morsomt» om en revy eller film. Eller «det var hysterisk kaos» da salget åpnet. Og har du ikke hørt mannfolk snakke om de «hysteriske kjerringene» hjemme?

Jeg kan bli litt hysterisk selv, klart det. Hysterisk sint. Hysterisk stresset. Hysterisk glad. Hysterisk engstelig. Det slo meg her om dagen at hysteri er en helsetilstand vi ikke snakker så mye om i våre dager. Et ord vi bruker i hytt og pine, men uten helt å vite hva det egentlig betyr. Tankene kom da jeg kjente mitt eget hysteri øke på innsiden. Det brygget seg opp som en liten Tsunami-bølge da fly begynte å styrte til bakken i Indonesia og Etiopia i mars. Hundrevis av mennesker døde. Nye fly skal ikke kræsje på den måten i 2019. Det gjør meg hysterisk opprørt, for jeg har allerede flyskrekk. Og jobber med å ikke få hysteriske anfall når jeg er i maskinen og jeg blir redd.

Hysteri er egentlig et eldre medisinsk begrep som ble brukt for å beskrive dramatiske atferdsmessige reaksjoner eller kroppsplager. Ofte forbundet med sterke, synlige og tilsynelatende ukontrollerbare følelser. Når noen fikk hysteriske nevroser var det lammelser, smerter og kramper som kom – uten at det kunne påvises legemlig sykdom. Når personer hadde en hysterisk oppførsel var atferden preget av dramatikk, oppmerksomhet og teatralsk væremåte – og farget av sterke følelsesmessige sanseinntrykk. I dag er ikke hysteri lenger en diagnose. Mer en tilstand vi alle opplever fra tid til annen. Et emosjonelt uttrykk, som vi forsøker å stagge. For det tar seg dårlig ut.

Jeg er også typen som bekymret meg lett, er du? Jeg har en sånn hjerne som går på høygir hele tiden og tenker de verste tanker. Stygge tanker. Skumle tanker. Jeg tror bekymringen er genetisk, min mor er også sånn. Min datter også. Et familie-gen jeg stadig må overvinne med kognitive teknikker. Hører jeg om jordskjelv og naturkatastrofer, ser jeg for meg et vulkanutbrudd på Lanzarote. Hvor vi har et feriested. Leser jeg om terrorangrep, ser jeg meg over skulderen og ser for meg angrep i nærmiljøet. Det er utrolig krevende å være i et bekymringsmodus hele tiden, tar mye livsglede. Det meste av det jeg frykter, skjer jo aldri. Bortkastet tid. Og det er noe sykelig over det, å være en person som bekymrer seg for mye. Jeg vil jo ikke være en sånn. For når vi setter sammen disse tre ordene i vår dagligtale så får vi «sykt hysteriske bekymringer». Med andre ord; vanvittig bortkastet energi!

detgodeliv, frihet, følelser, kalorier, kjærlighet, lykke, mat, Uncategorized

Helse og uhelse

By Anne Marit Hjelme

Noen telefoner er ikke hyggelige å få. Da jeg så «legen» dukke opp i displayet mitt på mobilen skjønte jeg at det var dårlig nytt. Hun sa jeg hadde fått Diabetes type 2. Den nye folkesykdommen. Den sykdommen som virker så uskyldig og vanlig, men som slettes ikke er til å spøke med. Fordi den ubehandlet utvikler seg til andre plager og sykdommer. Og før en vet ordet av det kan det handle om liv eller død. Mange jeg kjenner har den, de bare nevner det sånn i forbifarten. 200.000 har fått diagnosen i Norge, men mørketallene er store. Nå er jeg en del av statistikken, og jeg vil være åpen om det. Møte alle fordommene.

Klart jeg ble overrasket over beskjeden, nesten litt skamfull. For er ikke dette en av de sykdommene en har seg selv å takke for? Som er forårsaket av dårlig livsstil, dårlig kosthold og dårlig fysisk fostring? Tilhører ikke denne diagnosen den stigmatiserende gruppen «lite anerkjente sykdommer» som ties i hjel og bekjempes i øredøvende og ensom stillhet? Jovisst! Det er så mye skyldfølelse og skam rundt en del diagnoser, at det i seg selv blir en ekstra belastning for den som rammes. Om det handler om lungekreft eller leversykdommer, diabetes eller HIV. Som merkelapper og brennmerker, som forteller verden om umoral, dårlig dømmekraft, manglende kontroll. Om for mye mat, alkohol, sex eller utagerende festing. Begrepet «livsstilssykdom» er blitt belastende i seg selv, fordi det gjør oss ansvarlig. Ansvarlig for egen uhelse.

Mange profilerte leger sier at helse handler om flaks og uflaks. Om arv og miljø. Slik er det også med Diabetes type 2, leser jeg. En må være arvelig disponert – og så utvikles den av triggere som høy BMI, overvekt og inaktivitet. Jepp, der kom forklaringen! Med diabetes og høyt blodtrykk i familien, burde jeg passet bedre på vekten og treningen. Men der har jeg sluntret unna og det får jeg svi for nå. Etter den søte kløe kommer den sure svie, også i dette tilfellet. Det positive er at jeg kan gjøre noe med det selv. Det negative er at det er vanskelig. For hadde det vært lett, hadde jeg gjort det for lengst.

Når jeg likevel slår et slag for egeninnsats her, er det fordi jeg synes det blir for enkelt å bare ta en pille. Kan jeg unngå medisinering, prøver jeg det. Forskning forteller at endret kosthold og økt aktivitet gjør underverker i kampen mot Diabetes type 2. I takt med at kiloene renner av, stabiliseres også blodsukkeret. Og det er nettopp det å få kontroll med insulinet det handler om. I ytterste konsekvens handler det nemlig om liv eller død, derfor må jeg forplikte meg. Ta dere lesere med på den «helsereisen» jeg nå starter. Gjennom en rekke artikler i magasinet i de kommende utgavene vil jeg skrive om snuoperasjonen og de endringene jeg må gjøre på veien mot en varig, sunnere livsstil. Det blir et blodslit, for her må jeg jobbe både mentalt, psykisk og fysisk. Snu holdninger og etablere nye vaner. Kaste på båten utdaterte oppfatninger om hvem jeg er – en skikkelig «karbohydrat-junkie». Redefinere meg.

Kanskje sliter du også med helseproblemer som det er mulig å forbedre gjennom et sunnere kosthold? Kanskje vil økt trening og aktivitet være et helsefremmende positivt bidrag for livskvaliteten din? Jeg vil gjerne inspirere deg til å litt mer ansvar for din egen helse, dersom du kan. Ikke på grunn av mørke følelser som skyld og skam, glem dem – legg dem bort. Men, fordi det faktisk gjør en forskjell å ha god eller dårlig helse i alderdommen. Du risikerer å få bedre hverdager, mer glede og mindre vondt – og det er vel det livet handler om? Økt lykke og det gode liv. Sammen kan vi bli litt friskere. Blir du med?

bøker, detgodeliv, frihet, kvinner, lykke, makt, Uncategorized

Hyggehat

 By Anne Marit Hjelme

Ord skaper virkelighet. Og nye ord bidrar til en ny virkelighetsforståelse. Noen ganger slår nye ord rot i dagligtalen vår og blir en del av hverdagsspråket vårt, nesten uten at vi merker det. Noen kommer inn i ordboken, andre gjør det ikke. Hvert år kåres «årets ord» av Språkrådet og i 2018 ble dette ordet «skjebnelandsmøte». I 2017 var det «falske nyheter, i 2016 «hverdagsintegrering» og i 2015 var det «det grønne skiftet». Ordene i kåringen har vært aktuelle i det gjeldende året og har gode språklige kvaliteter. Mange av de er også kreative.

Her om dagen ble jeg introdusert for et nytt ord som har dukket opp i det danske språket. «Hyggehat». Det er betegnelsen på danske kvinner som sitter sammen på kafe eller i andre sosiale settinger, og klager på mennene sine. De klager over at mennene ikke er gode nok i sengen, ikke henger opp klær, ikke trekker i snoren, ikke rydder sokkene sine, ikke tar seg av ungene eller tørker opp smulene på bordet. I dette «hyggehatet» fremstår det som en konkurranse mellom kvinnene om å klage mest og ha den verste mannen. De hygger seg med hatet, i stedet for å ta det opp med den det gjelder. For nettopp denne anbefalingen ble gitt av psykologer som kjenner til fenomenet; Ta det opp med den det gjelder – i stedet for å baksnakke og sverte. På den måten får alle det bedre!

Jeg tenker det finnes en del «hyggehat» i Norge også, både blant kvinner og menn. Baksnakking og sverting av andre er nærmest en hobby for enkelte. Som bruker enhver anledning til å snakke ned sine medmennesker. Ikke bare i forhold til de valgene de tar, men også den personligheten og holdningene de har. Ulikhet bidrar til fremmedgjøring. Det er så mye enklere å like noe og noen som ligner en selv. Som står for det samme, har det samme synet i ulike spørsmål. Det er mindre utfordrende og farlig, opprettholder ens eget verdensbilde og fortelling om virkeligheten. Den fortellingen vi forteller oss selv om livet, for å forstå vår plass i verden. Meningen med tilværelsen og de tingene som skjer rundt oss. I en kompleks verden har vi behov for å forenkle og kategorisere. Bare på den måten klarer vi å leve med oss selv som menneske. Da er det god støtte i å finne mennesker som tenker, føler og handler likt oss selv. Det forsterker mestringsfølelsen og tilhørigheten. Får oss til å være en del av et felleskap vi drar kjensel på.

Kvinnene som bedriver «hyggehat» møtes selvfølgelig i et kvinnefelleskap. De maner frem en felles ytre fiende, mannen, og besudler ham så godt de kan i den sosiale hyggeboblen de deler. Men vi kan være enige om at det ikke er særlig konstruktivt. Det kan til og med være ødeleggende, fordi ord skaper virkelighet. Og hva har en med seg hjem i møte med denne mannen som er så nedsnakket? Trolig mindre respekt og utarming av kjærligheten.

Så kan det være at «hyggehat» bare kan sees på som en måte å ventilere ut dritt på. At det ikke er så vondt ment, men mer enn tidtrøyte en bedriver i sosiale lag hvor andre samtaleemner ikke fungerer som det samme limet. For skittkasting har åpenbart den funksjonen at det samler og forener. Det er lettere å sitte i små avlukker og lukkede rom og tømme den verbale avfallsbøtten, enn det er å ta ting direkte opp med den det gjelder. Det krever mot og ærlighet. Og alle vet at risikoen ved å baksnakke og bli avvist er langt mindre enn den er ved direkte konfrontasjon. Derfor kommer «hyggehatet» til å fortsette til evig tid, dessverre.

ensomhet, frihet, følelser, generasjon, kjærlighet, kvinner, lykke, mennesker, moral, motivasjon

Arv og miljø

By Anne Marit Hjelme

Noen ganger blir du bare sittende klistret til stolen. Klarer nesten ikke å røre på deg. Kroppen er blytung, hodet forvirret, følelsene i opprør. Slik hadde jeg det etter å ha sett DNS i Bergen sin oppsetning og dramatisering av «Arv og miljø» – basert på Vigdis Hjort sin bestselgende bok med samme navn. Sjelden har et teaterstykke gjort sånt inntrykk på meg. Både innholdet og den kunstneriske formen var oppsiktsvekkende og sjelden. Et mesterverk i hvordan en med enkle virkemidler kan kommunisere så vanskelige ting som familiefeider, arv og incest på en troverdig måte. Det treffer midt i Sola Plexus – uansett hvordan din egen familiehistorie er.

For det virkelig triste med familiehistorien til Hjort, der søsteren Helga også har gitt ut sin egen bok som et motsvar til søsteren Vigdis, er at dette ikke er så uvanlig. Dessverre langt mer vanlig enn vi liker å ta innover oss. Familietragedier og familiehemmeligheter. Historier og fortellinger som blir tiet i hjel, som ødelegger relasjonene og klipper familiebånd. Hendelser som ikke tåler dagens lys, som for enhver pris må nedtones og unngås. Holdes innenfor husets fire vegger. Holdes skjult. Men som blir den store rosa elefanten i rommet, alltid nærværende. Det alle vet, men ingen snakker om. Giften.

Det handler ikke bare om seksuelle overgrep. Om følelsesmessige og psykologiske overgrep i hjemmet. Det handler også om kampen om materielle goder, om arv. Om familier som splittes og går i oppløsning – til grunne – på grunn av urettferdig fordeling av arv. Søsken som blir uvenner og bitre fiender, barn og foreldre som velger hverandre bort på grunn av forskjellsbehandling. Det er også den røde tråden i Hjorts «Arv og miljø» – skjevfordelingen av hyttene på Hvaler. Der mor og far fører over barndommens hytterike til to av fire søsken. Uten at de andre vet, og til spottpris. Handlingen utløser et kaos av følelser, en form for krigsmodus mellom søsken – og handler i bunn og grunn lite om hyttene når det kommer til stykket. Men om sårheten. Fortvilelsen. Irritasjonen. Over å ikke bli sett og anerkjent, elsket. Verdsatt like høyt av sine foreldre. Det irrasjonelle, sårbare barnet får fritt utløp i de voksne kroppene. Urettferdigheten i arveoppgjøret forsterkes av anklagene fra mor og far om at «dere var aldri på hytten» og «det er deres to søstre som har holdt stedet i alle år». Uten at noen spør, hvorfor? Hvorfor drikker Jeppe? Hvorfor følte ikke to av søsknene for å komme på hytten? Svaret ville ingen høre, det var for smertelig. Familiehemmeligheten sprakk.

Krangel om arv er en gjenganger. Alle kjenner noen som røk uklar etter at foreldrene forlot denne verden. Eller forskutterte sitt jordiske gods. Det er trist å erkjenne at så mange er villige til å sette personlige forhold og familiesituasjonen i fare fordi de skal karre til seg noe som de egentlig ikke har rett på. For det er ingen selvfølge at en arver noe etter sitt opphav. Det er ingen selvfølge at den tidligere gererasjonen skal etterlate seg penger og land og pynteting. I dag ser vi at unge mennesker låner langt over pipen fordi de kalkulerer med en millionarv. De fråtser og tar for seg av livets goder, og planlegger å dekke opp sin gjeld med foreldrenes oppsparte arvekroner. Det er på grensen til uspiselig. Det virker som om arv får frem det verste i oss. Gjør oss til grådige kannibaler – uten etikk og moral. Jeg slår et slag for rettferdigheten, ærgjerrigheten – ja. Men griskheten er utålelig. Den gjør oss små og primitive.

 

ensomhet, frihet, følelser, gammel, makt, mennesker, moral

Utdatert

 

By Anne Marit Hjelme

Det blir stadig flere eldre i dette landet. Vi er friskere, lever lenger – vi må – og vil – stå lenger i jobb. Samfunnsøkonomer viser til at det ikke er bærekraftig for Norge at en så stor del av befolkningen som fortsatt kan være yrkesaktiv, går på trygd eller tar ut pensjon i fremtiden. Landet trenger varme hender og mennesker som bidrar med sin        arbeidskraft til velferdssamfunnet – i større del av levetiden. Bare på den måten vil vi kunne opprettholde vår høye levestandard.

Flott, flott, flott! Men hva er det egentlig som skjer der ute i virkelighetens verden? Jo, mange seniorer vil jobbe lenge – men får ikke lov. De blir ufrivillig utestengt fra arbeidslivet og stemplet som utdatert! Det er kanskje ett av de største paradoksene vi har i dag. «Alle» sier at vi må stå lenger i jobb – men nesten ingen vil ansette eller ha seniorer ansatt. Er det ikke underlig? Foruroligende? Uetisk? Uansvarlig? Og skal vi bare sitte stilltiende og observere at det er slik – uten at mer gjøres?

Da jeg skulle ansette redaksjonssjef i VI OVER 60, valgte jeg en dame på snart 60 år. Det vakte oppsikt. For hvem ansetter «en gammel kjerring» i mediebransjen dag? Eller i andre bransjer? Ikke mange. Og det som er skikkelig utfordrende er at næringslivsledere i undersøkelser svarer «ja» på at de kan tenke seg å ansette personer over 55 år – men de gjør det ikke! Og det er her problemet ligger; det er politisk korrekt for en leder å si at de er positive til å ansette eldre medarbeidere, men i virkeligheten skjer det nesten aldri. Det er altså avstand mellom det som sies og det som gjøres. Denne dobbelt-   moralen må det kastes lys på. Trollet må sprekke. Sannheten må frem. For med den kommende eldrebølgen, aktualiseres dette ytterligere.

Både det faktum at seniorer ikke blir ansatt i nye stillinger – og det at de presses ut av sine stillinger før de selv ønsker å gå og er i sin «beste alder» – er urovekkende. Vi lever i gjennomsnitt til vi er langt opp i 80-årene. Det å bli skjøvet ut av arbeidslivet før du er 60 år er både et samfunnsproblem og en utfordring for mennesket selv. I verste fall mister du jobben midt i 50-årene på grunn av nedskjæringer og omstillinger – og kommer aldri tilbake til arbeidslivet igjen. Blir en Naver, fordi ingen kaller deg inn til intervjuer på nye jobber. Ingen gir deg en sjanse, et jobbtilbud. Du er utdatert. Parkert. Uinteressant som arbeidstaker. Det er utallige historier om godt utdannede og kompetente kvinner og menn i 50-årene som søker og søker, uten å komme i betraktning til jobber de er kvalifiserte til. Selvsagt finnes det hederlige unntak, for all del, men det store bildet er mørkt og dystert; holdningene til eldre arbeidstakere er ikke gode i norsk næringsliv. Det kalles også aldersdiskriminering.

Kan noen forklare meg hvorfor dette skjer? En rekke undersøkelser viser at voksne arbeidstakere både leverer og er sultne nok. At de omstiller seg til nye tider og har lyst å jobbe lenge. For mange er jobben selve livet, deres identitet er tett knyttet til det å bidra til samfunnet. Det å bli utestengt fra arbeidslivet nesten 30 år før forventet dødsalder, har både en økonomisk og en menneskelig side. Hva skal vi bruke livet til når den siste tredjedelen av det er utenfor arbeidslivet på lediggang og små pensjoner? Det er heller ikke samfunnsmessig bærekraftig over tid. Regnestykkene går ikke opp. Både politikere og næringslivsledere må våkne. Selv har jeg aldri angret på ansettelsen jeg gjorde.

detgodeliv, frihet, følelser, kvinner, lanzarote, lykke

Omvalg

By Anne Marit Hjelme

Det å tenke seg grundig om før du skal foreta viktige valg, er aldri dumt. Noen sier at det ikke er lurt å ta slike valg i det hele tatt, dersom du er lei deg eller ting rundt deg er kaos. Da er det bedre å vente til det indre kaoset løses opp og støvet legger seg, slik at du tenker klarere.

   Jeg tror det er smart, har selv erfart det en rekke ganger i livet. Ulempen med å være handlekraftig er at det kan gå for fort i svingene. At en ikke har brukt lang nok tid på å vurdere konsekvensene av det valget som skal tas. For det å ta valg er i seg selv en stor påkjenning for mange. Noen velger å ikke velge, det er også et valg. Men i min verden er det ikke et alternativ. Livet som leder, mor, datter og kjæreste inviterer ikke til det. Daglig tar jeg en rekke beslutninger, store og små. Det er ikke alltid jeg liker å måtte gjøre det. Noen ganger er det deilig å bare slippe å måtte ta stilling. Flyte med, og se hvor det bringer meg. Men veldig klokt er det sjeldent.

   For når jeg vegrer meg for å ta valg, ja, da velger ofte andre for meg. På mine vegne. Og det setter jeg lite pris på. Og nettopp det at jeg ønsker å være sjåfør i eget liv, tvinger meg til å ta valg selv når jeg ikke føler meg hundre prosent overbevist. Jeg er ikke mer modig enn de fleste, men noen ganger tar jeg modige valg. Noen vil si dristige. Selv vurderer jeg dem som oftest som vel gjennomtenkte og reflekterte. Når andre tenker at jeg handler på impuls, har jeg selvsnakket med meg selv i lengre tid. Iallfall når det gjelder litt større spørsmål. Vurdert frem og tilbake, veiet for og imot. Prøvd å tenke hva som er det verste som kan skje.

    Nylig tok jeg et stort valg der jeg tok omvalg. Før det var for sent. Det er lov det, å tenke seg om, igjen. Og kjenne etter. Noen ganger er det du frykter mest at du skal angre på et valg du tok. At du foretar deg noe som ikke kan gjøres om, rettes på. Etter ni år på kanariøyen Lanzarote hadde jeg fått det for meg at jeg skulle selge min lille skrivestue der. Fordi investeringen hadde doblet seg på disse årene. Fordi det er langt og dyrt å fly. Fordi det ikke går direktefly hele året. Fordi, fordi, fordi.

    Så reiser jeg ned til øyen min, møter megler, forteller venner og naboer, skaffer kasser, bestiller flyttesending hos posten – mitt handlingsmodus er upåklagelig og jeg hodet mitt tar alle rasjonelle beslutninger på strak arm. Jeg blir som en maskin, en ustoppelig Duracell-kanin. Fikser og trikser. Tilrettelegger. Etter mange år som alenemor er jeg en mester i organisering. Som leder er jeg vant med å kjøre prosesser, lage og følge planer. Men midt oppi det hele stopper jeg opp og kjenner på smerten i brystet, tårene i øyekroken. Undres over den manglende gleden ved avgjørelsen, den høylytte stemmen fra et sted langt der inne i meg som roper. Stopp, stopp, stopp. Hva holder du på med – selge drømmen din? Der står jeg altså, med listene mine og alle beslutningene, og kjenner en øredøvende uro inne i meg. Kjenner hvor usikker jeg er, fortvilet over min egen ubesluttsomhet. Over at hodet og hjertet ikke snakker samme språk. Vil ikke, vil ikke, vil ikke. Det er som om jeg plutselig forstår hjertespråket. Denne klare meldingen som kommer fra midt i kroppen et sted, sjelen. Følelsen er overveldende. Jeg må snu i tide.

   Og det gjør jeg. Kansellerer det hele. Ombestemmer meg, og føler meg umiddelbart mange kilo lettere. Omvalg er undervurdert. I denne situasjonen handlet det om å ta meg selv og mine behov og ønsker på alvor. Ingen andre steder i verden, og jeg har reist mye, finner jeg sånn sjelero som på denne spanskgreske hvite og blå vulkanøyen. Ingen steder får jeg så mye kvalitets-ro. Stille tid i estetisk vakre omgivelser, krydret med refleksjon og opplevelser. Jeg er ikke ferdig med dette stedet, denne tilstanden. Trolig blir jeg det aldri.

 

Morsødeøy.no er stedet for deg som er opptatt av refleksjon, verdispørsmål og eksistensielle tema rundt det å være menneske. Tekster av Anne Marit Hjelme, emblacoaching.no. Jeg er journalist, redaktør og coach. Du når meg på annemarit@emblacoaching.no. Mine tekster kan ikke kopieres og brukes av andre uten mitt samtykke. Copyright.