Category Archives: følelser

Realitetsorientering

Realitetsorientering er et begrep i tiden. Enkelt sagt vil det si å ha en forståelse av hvordan virkeligheter er. Virkelighetsforståelse, altså. Smak på ordet. Realiteter kan jo tolkes på så mange ulike måter. Og hva med virkeligheten, er den lik for alle? Selvsagt ikke. Som journalist gjennom flere tiår vet jeg en del om hvor forskjellig vi journalister kan rapportere om og beskrive det vi ser og opplever. Vi gjør det utfra slik vi tolker og oppfatter det som skjer, utfra vår egen «personlige» virkelighet. Som igjen er farget av våre verdier, vår kunnskap, våre holdninger og våre erfaringer. Vår oppvekst og bakgrunn. Derfor finnes det jo ikke noe som kan kalles objektiv journalistikk, den vil alltid være subjektiv og farget.

Historiefortelling fortalt gjennom fortellerens munn og penn. Basert på hva fortelleren har sett og hørt og hvordan han eller hun bearbeider inntrykkene i hodet etterpå. Både bevisste og ubevisste prosesser, fordommer og oppfatninger. Kalde fakta kjøler ned kognitive prosesser og følelser som kommer ut av kontroll. Kjølige vitenskapelige fakta basert på forskning og tall som knuses. Det er det nærmeste vi kommer «sannheten», selv om tall også kan manipuleres og brukes på feil måte. Spørsmålet er om en skal fokusere på at fire av ti over 60 år leser magasinet VIOVER60 – eller på seks av ti ikke gjør det. Om glasset er halvfullt eller halvtomt, skjønner? Det er øyet som ser og tolker som definerer «virkeligheten». Sin virkelighet.

Dette sto så soleklart for meg her om dagen. Jeg ble del av en samtale mellom to enslige voksne damer på 66 og 72 år over en kaffekopp, i heftig diskusjon om hvordan de har innrettet seg i sin alderdom. Den ene i en praktisk lettstelt leilighet på ett plan, med i heis i bygget og servicetilbud midt i byen. Den andre har nettopp kjøpt seg et eldre hus på to etasjer i landlige omgivelser, med trapper og bratt bakke. To ulike verdener, to ulike virkelighetsoppfatninger. Begge med mål om å klare seg selv lengst mulig alene – og leve lengst mulig. Den ene ved å gjøre det enkelt og praktisk for seg selv i hverdagen, den andre ved å bo slik at naturlig bevegelse med hage og trapper blir en del av «slik skal jeg holde meg frisk lengst mulig»-prosjektet.

Hvilken strategi er mest fornuftig? Bydamen var sjokkert over sin medsøsters valg og mente hun burde realitetsorientere seg. Slutte å være en romantisk drømmer, forholde seg til fakta. Fordi hun ikke kan kontrollere sin egen helse, alderdommen innheter oss. Fordi all erfaring tilsier at hun med økende alder kommer til å bli så svekket at bakker og trapper blir en hemsko. At hun risikerer å bli gissel i sitt eget hjem – fengslet i godstolen – og avhengig av andres hjelp. Bli uselvstendig og ufri. Neida, sa medsøsteren. Det er hagearbeidet og trappene og bakken som skal sørge for at hun holder seg på beina og forblir frisk. At hun kan klare seg selv og være fri. Sitte innestengt i en liten leilighet i byen dag inn og ut? No way! Det er den beste måten å bli gammel og syk på.

Temperaturen rundt bordet steg noen hakk. Damene har helt ulike virkelighetsoppfatninger. Er den ene mer riktig enn den andre? Vi innretter oss i livet på ulike måter og tar ulike valg. Velger hvilke argumenter vi legger til grunn for våre valg, basert på verdiene våre og hvordan vi ønsker å leve livet. Hva som er viktig for oss. Enig eller uenig; vi må respektere hverandre og har egentlig ikke noe med hva andre gjør. Pass dine egne saker, sier jeg. Det kommer ingen oppskrift med livet. Og nettopp det er en realitet!

Du blir hva du spiser?

Jeg vet at dette er et utfordrende spørsmål. Det ville vært enda mer utfordrende om jeg hadde satt et utropstegn bak. Slått det hardnakket fast. Det skal jeg ikke gjøre. Jeg vet at det er provoserende, har kjent det på kroppen selv i årevis. Alle disse «besserwisserne» som har predikert om hva som er sunt og usunt å spise. Disse «helsefreakene» som har mast om at «kroppen er ditt tempel» og at du skal leve med den hele livet og derfor må behandle den aktsomt. Alle som har sammenlignet pleien av bilen med hvilket fokus vi gir kroppen vår. Dette finstemte maskineriet som vi forventer bare skal fungere og fungere, år ut og år inn. Bein og knær som skal bære oss i gode og onde dager. Hormoner som skal være i evig balanse som en del av et skjørt kjemisk program.

Jeg innrømmer det gjerne; Jeg har tatt den for gitt. Altfor lenge! Tatt for gitt at kroppen alltid skulle være der for meg. Spille på lag og være min beste venn. Tilgi meg alle synder. Leve med konsekvensene av mine dårlige valg. Reparere og fikse det jeg skader, igjen og igjen. Om att og om att. År ut og år inn. Som betingelsesløs kjærlighet mellom foreldre og barn. En symbiose av gjensidig kjærlighet, og i alle fall ikke motarbeide meg og streike. Slutte å fungere. Slutte å samarbeide. Når merker vi det, egentlig? At alt har sin pris. At det koster å ta den andre for gitt, ta kroppen for gitt. Koster å være likegyldig og behandle den stemoderlig. Det er som oftest ingen eureka-opplevelse. Mer en snikende erkjennelse når den begynner å knirke. Når de små plagene blir større, når plagene blir til sykdom. Da innser vi det ofte, at kroppen vår må tas på største alvor. At den muligens er blitt vanskjøttet. Som et kjærlighetsforhold eller et venninneforhold. Det må investeres i relasjonen, begge veier, for at det skal fungere. Sånn er det også med forholdet mellom en selv og kroppen.

Vi mennesker forenkler, forvrenger og fortrenger – hele tiden. Det er sånn hjernen vår fungerer. Jeg har i over 52 år programmert meg selv på bestemt måte for å rettferdiggjøre at jeg kan spise hva jeg vil. Når jeg vil. «Det skulle bare mangle, jeg lever bare én gang og butikkene bugner av herlige sukker og fettbomber. Klart jeg skal nyte. Ingen skal få fortelle meg hva som er bra for meg og hva som ikke er det. Jeg kjenner meg selv og kroppen min. Jeg vet hva den trenger og tåler.» Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg forledet meg selv og snakket meg inn i et spisemønster som kroppen reagerte på, og stadig oftere. Men jeg bagatelliserte, rasjonaliserte og hørte ikke etter. Derfor fikk jeg stadig flere helseplager.

Nå har jeg endret livsstilen. I løpet av tre korte måneder på et kosthold uten sukker og mye karbohydrater, er de fleste plagene borte. Blodverdiene viser at jeg teoretisk sett ikke har diabetes lenger. Og alle «farlige» verdier som øker sjansen for hjerte- og karsykdommer er nå normale. Jeg må innrømme at de gode resultatene overrasker meg. Sammen med mer bevegelse i hverdagen har altså et nytt kosthold gjort meg friskere. Mye friskere. Maten jeg nå spiser er god for kroppen min og jeg spiller nå på lag med den. Den belønner meg på sin måte, smiler til meg. Det er nesten magisk. Jeg er den første til å innrømme at jeg tok feil tidligere. At jeg har vært uklok. At jeg har vært for sta. Men jeg vil ikke ha dårlig samvittighet for «gammel moro» og uklokskap. Det hjelper ingen at jeg bebreider meg selv. Jeg har heller ikke tenkt å påføre andre dårlig samvittighet, alle får gjøre sine valg. Og ta konsekvensene av dem. Jeg tror nå på at vi blir det vi spiser. At det ikke er uten betydning hvilken mat vi putter i det fine maskineriet som kroppen er. Både egen erfaring og forskning underbygger det.

Sykt hysteriske bekymringer

Det er interessant med ord og moteord og hvordan de blir en del av hverdagsspråket. For tiden brukes ordet «sykt» i alle mulige sammenhenger. Det er så «sykt herlig». Så «utrolig sykt digg». Så «sykt moro». Så «sykt tøft». Når ble dette sykelige uttrykket et ord som både store og små bruker i tide og utide? Vet ikke, men bare legg merke til det. På TV, i radio – alle steder. Om det er kjendiser eller ikke. Det er bare helt sykt hvor mye brukt dette nye fyndordet, adjektivet, blir brukt. Det er jo ikke akkurat det at vi mangler andre ord som kan uttrykke det samme. Men plutselig er ordet «sykt» allemannseie og dekkende når vi skal beskrive både positive og negative hendelser og følelser. Og jeg må bare innrømme det – jeg bruker også ordet sykt mye i muntlig tale. Sykt mye! Et annet helserelatert ord som (mis)brukes mye er ordet hysterisk. I vanlig folkesnakk sier vi gjerne at «hun ble jo helt hysterisk jo». Og mener da at hun egentlig gikk litt av hengslene, ble noe litt utenfor seg selv. Vi bruker også ordet i dagligspråket som «den var helt hysterisk morsomt» om en revy eller film. Eller «det var hysterisk kaos» da salget åpnet. Og har du ikke hørt mannfolk snakke om de «hysteriske kjerringene» hjemme?

Jeg kan bli litt hysterisk selv, klart det. Hysterisk sint. Hysterisk stresset. Hysterisk glad. Hysterisk engstelig. Det slo meg her om dagen at hysteri er en helsetilstand vi ikke snakker så mye om i våre dager. Et ord vi bruker i hytt og pine, men uten helt å vite hva det egentlig betyr. Tankene kom da jeg kjente mitt eget hysteri øke på innsiden. Det brygget seg opp som en liten Tsunami-bølge da fly begynte å styrte til bakken i Indonesia og Etiopia i mars. Hundrevis av mennesker døde. Nye fly skal ikke kræsje på den måten i 2019. Det gjør meg hysterisk opprørt, for jeg har allerede flyskrekk. Og jobber med å ikke få hysteriske anfall når jeg er i maskinen og jeg blir redd.

Hysteri er egentlig et eldre medisinsk begrep som ble brukt for å beskrive dramatiske atferdsmessige reaksjoner eller kroppsplager. Ofte forbundet med sterke, synlige og tilsynelatende ukontrollerbare følelser. Når noen fikk hysteriske nevroser var det lammelser, smerter og kramper som kom – uten at det kunne påvises legemlig sykdom. Når personer hadde en hysterisk oppførsel var atferden preget av dramatikk, oppmerksomhet og teatralsk væremåte – og farget av sterke følelsesmessige sanseinntrykk. I dag er ikke hysteri lenger en diagnose. Mer en tilstand vi alle opplever fra tid til annen. Et emosjonelt uttrykk, som vi forsøker å stagge. For det tar seg dårlig ut.

Jeg er også typen som bekymret meg lett, er du? Jeg har en sånn hjerne som går på høygir hele tiden og tenker de verste tanker. Stygge tanker. Skumle tanker. Jeg tror bekymringen er genetisk, min mor er også sånn. Min datter også. Et familie-gen jeg stadig må overvinne med kognitive teknikker. Hører jeg om jordskjelv og naturkatastrofer, ser jeg for meg et vulkanutbrudd på Lanzarote. Hvor vi har et feriested. Leser jeg om terrorangrep, ser jeg meg over skulderen og ser for meg angrep i nærmiljøet. Det er utrolig krevende å være i et bekymringsmodus hele tiden, tar mye livsglede. Det meste av det jeg frykter, skjer jo aldri. Bortkastet tid. Og det er noe sykelig over det, å være en person som bekymrer seg for mye. Jeg vil jo ikke være en sånn. For når vi setter sammen disse tre ordene i vår dagligtale så får vi «sykt hysteriske bekymringer». Med andre ord; vanvittig bortkastet energi!

Helse og uhelse

By Anne Marit Hjelme

Noen telefoner er ikke hyggelige å få. Da jeg så «legen» dukke opp i displayet mitt på mobilen skjønte jeg at det var dårlig nytt. Hun sa jeg hadde fått Diabetes type 2. Den nye folkesykdommen. Den sykdommen som virker så uskyldig og vanlig, men som slettes ikke er til å spøke med. Fordi den ubehandlet utvikler seg til andre plager og sykdommer. Og før en vet ordet av det kan det handle om liv eller død. Mange jeg kjenner har den, de bare nevner det sånn i forbifarten. 200.000 har fått diagnosen i Norge, men mørketallene er store. Nå er jeg en del av statistikken, og jeg vil være åpen om det. Møte alle fordommene.

Klart jeg ble overrasket over beskjeden, nesten litt skamfull. For er ikke dette en av de sykdommene en har seg selv å takke for? Som er forårsaket av dårlig livsstil, dårlig kosthold og dårlig fysisk fostring? Tilhører ikke denne diagnosen den stigmatiserende gruppen «lite anerkjente sykdommer» som ties i hjel og bekjempes i øredøvende og ensom stillhet? Jovisst! Det er så mye skyldfølelse og skam rundt en del diagnoser, at det i seg selv blir en ekstra belastning for den som rammes. Om det handler om lungekreft eller leversykdommer, diabetes eller HIV. Som merkelapper og brennmerker, som forteller verden om umoral, dårlig dømmekraft, manglende kontroll. Om for mye mat, alkohol, sex eller utagerende festing. Begrepet «livsstilssykdom» er blitt belastende i seg selv, fordi det gjør oss ansvarlig. Ansvarlig for egen uhelse.

Mange profilerte leger sier at helse handler om flaks og uflaks. Om arv og miljø. Slik er det også med Diabetes type 2, leser jeg. En må være arvelig disponert – og så utvikles den av triggere som høy BMI, overvekt og inaktivitet. Jepp, der kom forklaringen! Med diabetes og høyt blodtrykk i familien, burde jeg passet bedre på vekten og treningen. Men der har jeg sluntret unna og det får jeg svi for nå. Etter den søte kløe kommer den sure svie, også i dette tilfellet. Det positive er at jeg kan gjøre noe med det selv. Det negative er at det er vanskelig. For hadde det vært lett, hadde jeg gjort det for lengst.

Når jeg likevel slår et slag for egeninnsats her, er det fordi jeg synes det blir for enkelt å bare ta en pille. Kan jeg unngå medisinering, prøver jeg det. Forskning forteller at endret kosthold og økt aktivitet gjør underverker i kampen mot Diabetes type 2. I takt med at kiloene renner av, stabiliseres også blodsukkeret. Og det er nettopp det å få kontroll med insulinet det handler om. I ytterste konsekvens handler det nemlig om liv eller død, derfor må jeg forplikte meg. Ta dere lesere med på den «helsereisen» jeg nå starter. Gjennom en rekke artikler i magasinet i de kommende utgavene vil jeg skrive om snuoperasjonen og de endringene jeg må gjøre på veien mot en varig, sunnere livsstil. Det blir et blodslit, for her må jeg jobbe både mentalt, psykisk og fysisk. Snu holdninger og etablere nye vaner. Kaste på båten utdaterte oppfatninger om hvem jeg er – en skikkelig «karbohydrat-junkie». Redefinere meg.

Kanskje sliter du også med helseproblemer som det er mulig å forbedre gjennom et sunnere kosthold? Kanskje vil økt trening og aktivitet være et helsefremmende positivt bidrag for livskvaliteten din? Jeg vil gjerne inspirere deg til å litt mer ansvar for din egen helse, dersom du kan. Ikke på grunn av mørke følelser som skyld og skam, glem dem – legg dem bort. Men, fordi det faktisk gjør en forskjell å ha god eller dårlig helse i alderdommen. Du risikerer å få bedre hverdager, mer glede og mindre vondt – og det er vel det livet handler om? Økt lykke og det gode liv. Sammen kan vi bli litt friskere. Blir du med?

Arv og miljø

By Anne Marit Hjelme

Noen ganger blir du bare sittende klistret til stolen. Klarer nesten ikke å røre på deg. Kroppen er blytung, hodet forvirret, følelsene i opprør. Slik hadde jeg det etter å ha sett DNS i Bergen sin oppsetning og dramatisering av «Arv og miljø» – basert på Vigdis Hjort sin bestselgende bok med samme navn. Sjelden har et teaterstykke gjort sånt inntrykk på meg. Både innholdet og den kunstneriske formen var oppsiktsvekkende og sjelden. Et mesterverk i hvordan en med enkle virkemidler kan kommunisere så vanskelige ting som familiefeider, arv og incest på en troverdig måte. Det treffer midt i Sola Plexus – uansett hvordan din egen familiehistorie er.

For det virkelig triste med familiehistorien til Hjort, der søsteren Helga også har gitt ut sin egen bok som et motsvar til søsteren Vigdis, er at dette ikke er så uvanlig. Dessverre langt mer vanlig enn vi liker å ta innover oss. Familietragedier og familiehemmeligheter. Historier og fortellinger som blir tiet i hjel, som ødelegger relasjonene og klipper familiebånd. Hendelser som ikke tåler dagens lys, som for enhver pris må nedtones og unngås. Holdes innenfor husets fire vegger. Holdes skjult. Men som blir den store rosa elefanten i rommet, alltid nærværende. Det alle vet, men ingen snakker om. Giften.

Det handler ikke bare om seksuelle overgrep. Om følelsesmessige og psykologiske overgrep i hjemmet. Det handler også om kampen om materielle goder, om arv. Om familier som splittes og går i oppløsning – til grunne – på grunn av urettferdig fordeling av arv. Søsken som blir uvenner og bitre fiender, barn og foreldre som velger hverandre bort på grunn av forskjellsbehandling. Det er også den røde tråden i Hjorts «Arv og miljø» – skjevfordelingen av hyttene på Hvaler. Der mor og far fører over barndommens hytterike til to av fire søsken. Uten at de andre vet, og til spottpris. Handlingen utløser et kaos av følelser, en form for krigsmodus mellom søsken – og handler i bunn og grunn lite om hyttene når det kommer til stykket. Men om sårheten. Fortvilelsen. Irritasjonen. Over å ikke bli sett og anerkjent, elsket. Verdsatt like høyt av sine foreldre. Det irrasjonelle, sårbare barnet får fritt utløp i de voksne kroppene. Urettferdigheten i arveoppgjøret forsterkes av anklagene fra mor og far om at «dere var aldri på hytten» og «det er deres to søstre som har holdt stedet i alle år». Uten at noen spør, hvorfor? Hvorfor drikker Jeppe? Hvorfor følte ikke to av søsknene for å komme på hytten? Svaret ville ingen høre, det var for smertelig. Familiehemmeligheten sprakk.

Krangel om arv er en gjenganger. Alle kjenner noen som røk uklar etter at foreldrene forlot denne verden. Eller forskutterte sitt jordiske gods. Det er trist å erkjenne at så mange er villige til å sette personlige forhold og familiesituasjonen i fare fordi de skal karre til seg noe som de egentlig ikke har rett på. For det er ingen selvfølge at en arver noe etter sitt opphav. Det er ingen selvfølge at den tidligere gererasjonen skal etterlate seg penger og land og pynteting. I dag ser vi at unge mennesker låner langt over pipen fordi de kalkulerer med en millionarv. De fråtser og tar for seg av livets goder, og planlegger å dekke opp sin gjeld med foreldrenes oppsparte arvekroner. Det er på grensen til uspiselig. Det virker som om arv får frem det verste i oss. Gjør oss til grådige kannibaler – uten etikk og moral. Jeg slår et slag for rettferdigheten, ærgjerrigheten – ja. Men griskheten er utålelig. Den gjør oss små og primitive.

 

Utdatert

 

By Anne Marit Hjelme

Det blir stadig flere eldre i dette landet. Vi er friskere, lever lenger – vi må – og vil – stå lenger i jobb. Samfunnsøkonomer viser til at det ikke er bærekraftig for Norge at en så stor del av befolkningen som fortsatt kan være yrkesaktiv, går på trygd eller tar ut pensjon i fremtiden. Landet trenger varme hender og mennesker som bidrar med sin        arbeidskraft til velferdssamfunnet – i større del av levetiden. Bare på den måten vil vi kunne opprettholde vår høye levestandard.

Flott, flott, flott! Men hva er det egentlig som skjer der ute i virkelighetens verden? Jo, mange seniorer vil jobbe lenge – men får ikke lov. De blir ufrivillig utestengt fra arbeidslivet og stemplet som utdatert! Det er kanskje ett av de største paradoksene vi har i dag. «Alle» sier at vi må stå lenger i jobb – men nesten ingen vil ansette eller ha seniorer ansatt. Er det ikke underlig? Foruroligende? Uetisk? Uansvarlig? Og skal vi bare sitte stilltiende og observere at det er slik – uten at mer gjøres?

Da jeg skulle ansette redaksjonssjef i VI OVER 60, valgte jeg en dame på snart 60 år. Det vakte oppsikt. For hvem ansetter «en gammel kjerring» i mediebransjen dag? Eller i andre bransjer? Ikke mange. Og det som er skikkelig utfordrende er at næringslivsledere i undersøkelser svarer «ja» på at de kan tenke seg å ansette personer over 55 år – men de gjør det ikke! Og det er her problemet ligger; det er politisk korrekt for en leder å si at de er positive til å ansette eldre medarbeidere, men i virkeligheten skjer det nesten aldri. Det er altså avstand mellom det som sies og det som gjøres. Denne dobbelt-   moralen må det kastes lys på. Trollet må sprekke. Sannheten må frem. For med den kommende eldrebølgen, aktualiseres dette ytterligere.

Både det faktum at seniorer ikke blir ansatt i nye stillinger – og det at de presses ut av sine stillinger før de selv ønsker å gå og er i sin «beste alder» – er urovekkende. Vi lever i gjennomsnitt til vi er langt opp i 80-årene. Det å bli skjøvet ut av arbeidslivet før du er 60 år er både et samfunnsproblem og en utfordring for mennesket selv. I verste fall mister du jobben midt i 50-årene på grunn av nedskjæringer og omstillinger – og kommer aldri tilbake til arbeidslivet igjen. Blir en Naver, fordi ingen kaller deg inn til intervjuer på nye jobber. Ingen gir deg en sjanse, et jobbtilbud. Du er utdatert. Parkert. Uinteressant som arbeidstaker. Det er utallige historier om godt utdannede og kompetente kvinner og menn i 50-årene som søker og søker, uten å komme i betraktning til jobber de er kvalifiserte til. Selvsagt finnes det hederlige unntak, for all del, men det store bildet er mørkt og dystert; holdningene til eldre arbeidstakere er ikke gode i norsk næringsliv. Det kalles også aldersdiskriminering.

Kan noen forklare meg hvorfor dette skjer? En rekke undersøkelser viser at voksne arbeidstakere både leverer og er sultne nok. At de omstiller seg til nye tider og har lyst å jobbe lenge. For mange er jobben selve livet, deres identitet er tett knyttet til det å bidra til samfunnet. Det å bli utestengt fra arbeidslivet nesten 30 år før forventet dødsalder, har både en økonomisk og en menneskelig side. Hva skal vi bruke livet til når den siste tredjedelen av det er utenfor arbeidslivet på lediggang og små pensjoner? Det er heller ikke samfunnsmessig bærekraftig over tid. Regnestykkene går ikke opp. Både politikere og næringslivsledere må våkne. Selv har jeg aldri angret på ansettelsen jeg gjorde.

Omvalg

By Anne Marit Hjelme

Det å tenke seg grundig om før du skal foreta viktige valg, er aldri dumt. Noen sier at det ikke er lurt å ta slike valg i det hele tatt, dersom du er lei deg eller ting rundt deg er kaos. Da er det bedre å vente til det indre kaoset løses opp og støvet legger seg, slik at du tenker klarere.

   Jeg tror det er smart, har selv erfart det en rekke ganger i livet. Ulempen med å være handlekraftig er at det kan gå for fort i svingene. At en ikke har brukt lang nok tid på å vurdere konsekvensene av det valget som skal tas. For det å ta valg er i seg selv en stor påkjenning for mange. Noen velger å ikke velge, det er også et valg. Men i min verden er det ikke et alternativ. Livet som leder, mor, datter og kjæreste inviterer ikke til det. Daglig tar jeg en rekke beslutninger, store og små. Det er ikke alltid jeg liker å måtte gjøre det. Noen ganger er det deilig å bare slippe å måtte ta stilling. Flyte med, og se hvor det bringer meg. Men veldig klokt er det sjeldent.

   For når jeg vegrer meg for å ta valg, ja, da velger ofte andre for meg. På mine vegne. Og det setter jeg lite pris på. Og nettopp det at jeg ønsker å være sjåfør i eget liv, tvinger meg til å ta valg selv når jeg ikke føler meg hundre prosent overbevist. Jeg er ikke mer modig enn de fleste, men noen ganger tar jeg modige valg. Noen vil si dristige. Selv vurderer jeg dem som oftest som vel gjennomtenkte og reflekterte. Når andre tenker at jeg handler på impuls, har jeg selvsnakket med meg selv i lengre tid. Iallfall når det gjelder litt større spørsmål. Vurdert frem og tilbake, veiet for og imot. Prøvd å tenke hva som er det verste som kan skje.

    Nylig tok jeg et stort valg der jeg tok omvalg. Før det var for sent. Det er lov det, å tenke seg om, igjen. Og kjenne etter. Noen ganger er det du frykter mest at du skal angre på et valg du tok. At du foretar deg noe som ikke kan gjøres om, rettes på. Etter ni år på kanariøyen Lanzarote hadde jeg fått det for meg at jeg skulle selge min lille skrivestue der. Fordi investeringen hadde doblet seg på disse årene. Fordi det er langt og dyrt å fly. Fordi det ikke går direktefly hele året. Fordi, fordi, fordi.

    Så reiser jeg ned til øyen min, møter megler, forteller venner og naboer, skaffer kasser, bestiller flyttesending hos posten – mitt handlingsmodus er upåklagelig og jeg hodet mitt tar alle rasjonelle beslutninger på strak arm. Jeg blir som en maskin, en ustoppelig Duracell-kanin. Fikser og trikser. Tilrettelegger. Etter mange år som alenemor er jeg en mester i organisering. Som leder er jeg vant med å kjøre prosesser, lage og følge planer. Men midt oppi det hele stopper jeg opp og kjenner på smerten i brystet, tårene i øyekroken. Undres over den manglende gleden ved avgjørelsen, den høylytte stemmen fra et sted langt der inne i meg som roper. Stopp, stopp, stopp. Hva holder du på med – selge drømmen din? Der står jeg altså, med listene mine og alle beslutningene, og kjenner en øredøvende uro inne i meg. Kjenner hvor usikker jeg er, fortvilet over min egen ubesluttsomhet. Over at hodet og hjertet ikke snakker samme språk. Vil ikke, vil ikke, vil ikke. Det er som om jeg plutselig forstår hjertespråket. Denne klare meldingen som kommer fra midt i kroppen et sted, sjelen. Følelsen er overveldende. Jeg må snu i tide.

   Og det gjør jeg. Kansellerer det hele. Ombestemmer meg, og føler meg umiddelbart mange kilo lettere. Omvalg er undervurdert. I denne situasjonen handlet det om å ta meg selv og mine behov og ønsker på alvor. Ingen andre steder i verden, og jeg har reist mye, finner jeg sånn sjelero som på denne spanskgreske hvite og blå vulkanøyen. Ingen steder får jeg så mye kvalitets-ro. Stille tid i estetisk vakre omgivelser, krydret med refleksjon og opplevelser. Jeg er ikke ferdig med dette stedet, denne tilstanden. Trolig blir jeg det aldri.

 

Vaffelens verdi

By Anne Marit Hjelme

Vaffelen er blitt en selvfølge i norsk kultur. Noe  vi alle vet hva er og som kan serveres til alle tidspunkt og i alle sammenhenger. Den er nesten generasjonsløs fordi man spiser vafler uansett om man er liten eller stor – alle elsker vafler! Hver fredag steiker vi vafler på kontoret vårt i Bergen. Alle de ansatte er begeistret for det, og for mange er det helt klart ukens høydepunkt. Det er faktisk så populært at da ledelsen bestemte at vaflene skulle erstattes med salat, ja, da hang folk virkelig med nebbet. Etter noen måneder med sutring ble vaflene gjeninnført i lunsjen, og igjen fylles våre redaksjonslokaler med duften av nysteikte vafler når det er ukeslutt. Det bringer frem smilene og er trolig også bra for trivselen og effektiviteten i organisasjonen.

   Jeg har tenkt litt på hva det er som gjør at vafler er så populært. Noe mel, egg, sukker og melk rørt sammen i en kasserolle. Med en dash rømme, syltetøy og brunost på?  Ikke mer mystisk enn det, enkelt å lage, tilgjengelig for hvermannsen. Krever lite forkunnskaper, krever ikke at du er gourmetkokk eller kan briljere over grytene. At du må forberede deg og ha hyllene full av kokebøker med vanskelige oppskrifter. Og kanskje er det nettopp det vafler handler om. Det enkle og rimelige, som i tillegg smaker himmelsk? For med vaflene følger det sosiale anledninger, samvær. Gjestfrihet og kjærlighet. Over en kopp kaffe og en vaffel forenes mennesker, samtaler om smått og stort. Åpner opp hjertedøren, og slipper medmennesker inn. Uansett om det er en vaffelstund inne eller ute i det fri, stemningen øker flere hakk med de hjerteformede kakebitene. Det er min erfaring i alle fall.

   Vafler er selve symbolet på det ur-norske, tenkte vi da vi i VIOV60 startet resortene våre for langstidsferie i Spania. To ganger i uken steker vi ferske vafler på samtlige resort, og det er superpopulært. Når vaffelstunden nærmer seg, øker køen inn til vaffelstuen. Frivillige hender steker hundrevis av vaffelplater av litervis med røre. Og området fylles med forventning og en spesiell atmosfære. Det er nesten litt andektig, det å spise  norsk vaffel på tur i utlandet. Rører ved noe ekte på innsiden, barndomsminner og hyggelig samvær med mennesker man er glad i. Forbinder oss til røttene våre, minner oss om hvor vi kommer fra. Hvem vi er.

   Vaffelen er imidlertid en internasjonal verdi, som er særlig spisset i Norge. Brød, vafler, kake – alle har samme opphav. En flat kake av korn og vann stekt på begge sider på en stein. I middelalderen ble vaffelmaker et yrke, og selv kirken tok vaflene inn i varmen. Nattverdoblatene har sitt navn herfra. I middelalderens Europa var det visstnok vanlig at folk skaffet seg ekstra inntekt ved å selge vafler utenfor kirkene ved forskjellige høytider. På 1200-tallet kom det første vaffelmønstrete jernet, og i dag finner du vafler overalt. På bensinstasjoner, valgmøter, sjømannskirken og thailandske gateboder. Der det er kaffe er det ofte også vaffel. Vafler ble tidlig husmorens ære, servert med selvtillit og uuttalt overbevisning om at de var bygdas beste. Det finnes tusenvis av oppskrifter og «alle» vil sette sitt egen personlighet på den. Tilføre den ekstra lille touchen av særegen smak. Men for alle oss som har vokst opp i Toro-generasjonen fungerer posene fremdeles utmerket. Både hjemme og på tur. Både med og uten gluten.

   Verdien av en vaffel er så mye mer enn den faktiske verdien. Det er verdien av kos og glede, av langsom tid. Smaken av søtt og syrlig i en munnfull, kreative smaksopplevelser og eksperimentelle varianter. Og på samme måte som vann og mel blir lim, blir vaffelstunder limet i sosiale relasjoner. Selve symbolet på nestekjærlighet. For alle har råd og anledning til å by på en plate. Invitere naboen inn eller servere dugnadsgjengen, barnebarna eller kompisen noen hjerter. Det sies at der det er hjerterom er det husrom. Jeg vil skrive det om å si at der det er hjerterom er det vafler. For på samme måte som den korteste veien mellom to personer er et smil, så har vafler den samme effekten. Limer mennesker sammen.

 

 

Mitt sykehjemsmareritt

By Anne Marit Hjelme

Gud forby at jeg noen gang havner på et sykehjem. Jeg har investert mine aksjer hos mine to barn gjennom å gi dem en trygg og god oppvekst, og håper å ta ut et utbytte engang ved at de sørger for at mor aldri blir sittende der og sikle i et hjørne for seg selv. Uten identitet og verdighet, uten mulighet til selvbestemmelse i eget liv. Uten å være noe annet enn en fremmed på et fremmed sted – omgitt av fremmede. Helt alene, omgjort til et kasus – uten mening og retning i tilværelsen.

Mange gamle sitter der, dagen lang. Uten stimuli, uten tilbud om aktiviteter, uten mulighet til å komme seg bort, vekk. Eldre på sykehjem må stå opp når sykepleieren har tid til å hjelpe, tisse når sykepleieren har tid til å følge, spise middag når vi andre ute i samfunnet spiser lunsj og legge seg når barne-tv begynner. Det er oppskakende, det er uverdig, det er virkeligheten.

Det gjør meg oppbrakt å besøke tradisjonelle sykehjem i Norge. Mange er ukoselige og fremstår som institusjonelle oppbevaringssteder. Med kalde farger og begrenset innredning i en stue. Lange, smale ganger med mange dører. Dører inn til rom som er blitt noens hjem. Som rommer hele liv, rom som blir fylt opp med personlige eiendeler, slik at det skal ligne et slags hjem. For huset eller leiligheten på utsiden er solgt, personen er for syk eller svak til å klare seg selv. Trenger omsorg av noen hender, hjelp til vask og stell. Til å få i seg medisiner og mat. Noen som ser etter. Det var ikke nok med hjemmehjelp lenger, familien er opptatt med sitt. Sånn ender livet seg for mange av oss, vi blir passive tilskuere til livet. På et sykehjem, uten myndighet til å påvirke noe som helst. Totalt avhengig av andres hjelp og velvilje.

Det er noe riv ruskende galt med den måten vi tenker eldreomsorg på i dette landet. Alle ønsker å klare seg selv lengst mulig, men mange kan ikke. Samfunnet må tre inn, vi har ikke kultur for at familien pleier sine gamle hjemme. Fokuset er da på penger, ressurser og hva det koster, og ikke på hva som er bra for eldre mennesker. For bryr noen seg om livskvaliteten til eldre mennesker, når de er kommet til dette stadiet i livet? Det virker ikke slik.

Det virker som om vi slutter å betrakte den gamle som en person, med egne meninger, tanker og følelser. En person med integritet og identitet, sin egen smak og sine egne behov. Det opphører liksom når vi blir en sykehjemsbeboer. Ute i samfunnet i våre lange liv styrer vi skuten selv, er individualister og unike. Bak veggene på sykehjemmet blir vi alle «like» og behandlet på samme måte. Marginaliserte og fremmedgjorte, også overfor oss selv. For hvordan er det mulig å beholde egenverdet og selvbildet på et sted hvor du ikke er noe og det du har vært ikke betyr noe som helst?

Jeg kan ikke se for meg noe verre enn å måtte forlate denne vakre verden med bleie og smekke, overlatt til meg selv og mine egne tanker og følelser. Bare sittende der og vente. Vente på at noen kommer og snakker med meg. Vente på at noen kommer med maten min. Vente på at noen kommer på besøk. Vente på muligheten for en liten luftetur. Vente på å få ta en dusj. Vente på at noen legger meg. Vente på at noen hjelper meg ut av sengen til en ny dag, med venting. Vente, vente, vente. Vente på å få ånde stille ut.

La oss feire!

By Anne Marit Hjelme

Vi er ikke så flinke i dette landet til å feire oss selv. Janteloven setter en stopper for det. For du skal ikke tro du er noe, og du er i alle fall ikke bedre enn noen andre! Javel, herr Moralpoliti – jeg hører deg! Men fordi du, Jante, ble skrevet i en tid da forfatter Aksel Sandemose ikke visste bedre. Eller som et uttrykk for det han mente var et godt bilde av «menneskenes iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned», så betyr det jo ikke at det er sant. Kanskje har det aldri vært det, kanskje er det det ikke lenger. Men fortsatt er hele det norske folk preget av disse ti påstandene som også sier at «du skal ikke tro du er klokere enn oss» og «du skal ikke tro du er like meget som oss».

Hvorfor er dette så forstemmende? Jo, nettopp fordi denne loven har tatt fra oss gleden med å feire. Store og små seire. Vi dropper feiringen, i redsel for å gjøre for mye av oss. Bli baksnakket av andre, de som er misunnelige på det vi klarer å få til. For det er i god norsk ånd å ikke skryte av oss selv eller det vi gjør eller det vi står for. Vi skal i grunnen bare holde det gående, prestere og levere og ikke stikke oss fram og i alle fall ikke slå oss på brystet fordi vi er stolte. Vi skal yte, ikke nyte.

Dersom du er en Jante må jeg advare deg; Du kommer til å bli provosert, irritert og kanskje sette kaffen i vrangstrupen nå. For jeg har nemlig tenkt å skryte UHEMMET av bursdagsbarnet som fyller 40 år neste år – og som ikke har tenkt å gå stille i dørene med det! For i dager og uker skal vi feire at dette flotte magasinet VIOVER60 – selveste jubilanten – fremdeles er en viril, spennende og oppegående blekke. Med kloke ting trykket på døde trær. Vi skal feire at bladet gjennom alle disse årene har gitt norske kvinner og menn faktakunnskap og nyttig informasjon som angår dem etter at de fyller 60 år. Også før det! Vi skal feire at vi like lenge har beveget, opprørt og gledet tusenvis av mennesker hjemme i deres private hjem. Med gode samtaler om vanskelige tema, som livet, døden og kjærligheten.  Det er ikke alle forunt å få komme inn i stuen til nesten 70.000 mennesker hver eneste måned. Som en god venninne og venn, en som man kan stole på. Vi er ydmyke for den gjestfriheten, og takker dere lesere.

Nå skal vi feire oss selv – sammen med dere. Vår suksess skyldes deres tillit og lojalitet. Vi er til for dere, ikke omvendt. I mai neste år har vi som ambisjon å fylle Hurtigruten på turen fra Bergen til Kirkenes. Vi skal feire oss selv underveis, og vil også invitere lesere om bord når vi ligger til land i de større byene. På foredrag og kake, helt i VIOVER60 sin ånd. Noe smakfullt – til å bli klokere av. Mat for gane og hjerne. Med oss på seilasen har vi noen av våre mest lojale skribenter gjennom flere tiår. Noen av landets fremste eksperter innen personlig økonomi, jus og pensjon. De vil strø av sin kunnskap og svare på spørsmål. By på seg selv og være en del av vårt felleskap. For gjennom snart 40 år har vi jobbet for å være samlende og lage sosiale møteplasser. Våre leserturer og resort i varmen er helt spesielle. Slik vil vi også at jubileumsturen vår til Kirkenes skal bli. Verdens vakreste sjøreise blir enda vakrere i hyggelig lag. Enda bedre i trygge omgivelser og sammen med likesinnede. Med underholdning og program som er spesialdesignet, nettopp for dere.

Jeg gleder meg til å være vertskap underveis på seilaset. Vi ønsker å oppfylle drømmer, og dette er en drømmereise som står på de fleste sin «Bucket list». Også min. Du er herved invitert og hjertelig velkommen til vårt storslagne bursdagsselskap. Vi skal feire! Drit i Jante!

(fra min redaktørpenn i VIOVER60 – leder juli 2019)