Realitetsorientering

Realitetsorientering er et begrep i tiden. Enkelt sagt vil det si å ha en forståelse av hvordan virkeligheter er. Virkelighetsforståelse, altså. Smak på ordet. Realiteter kan jo tolkes på så mange ulike måter. Og hva med virkeligheten, er den lik for alle? Selvsagt ikke. Som journalist gjennom flere tiår vet jeg en del om hvor forskjellig vi journalister kan rapportere om og beskrive det vi ser og opplever. Vi gjør det utfra slik vi tolker og oppfatter det som skjer, utfra vår egen «personlige» virkelighet. Som igjen er farget av våre verdier, vår kunnskap, våre holdninger og våre erfaringer. Vår oppvekst og bakgrunn. Derfor finnes det jo ikke noe som kan kalles objektiv journalistikk, den vil alltid være subjektiv og farget.

Historiefortelling fortalt gjennom fortellerens munn og penn. Basert på hva fortelleren har sett og hørt og hvordan han eller hun bearbeider inntrykkene i hodet etterpå. Både bevisste og ubevisste prosesser, fordommer og oppfatninger. Kalde fakta kjøler ned kognitive prosesser og følelser som kommer ut av kontroll. Kjølige vitenskapelige fakta basert på forskning og tall som knuses. Det er det nærmeste vi kommer «sannheten», selv om tall også kan manipuleres og brukes på feil måte. Spørsmålet er om en skal fokusere på at fire av ti over 60 år leser magasinet VIOVER60 – eller på seks av ti ikke gjør det. Om glasset er halvfullt eller halvtomt, skjønner? Det er øyet som ser og tolker som definerer «virkeligheten». Sin virkelighet.

Dette sto så soleklart for meg her om dagen. Jeg ble del av en samtale mellom to enslige voksne damer på 66 og 72 år over en kaffekopp, i heftig diskusjon om hvordan de har innrettet seg i sin alderdom. Den ene i en praktisk lettstelt leilighet på ett plan, med i heis i bygget og servicetilbud midt i byen. Den andre har nettopp kjøpt seg et eldre hus på to etasjer i landlige omgivelser, med trapper og bratt bakke. To ulike verdener, to ulike virkelighetsoppfatninger. Begge med mål om å klare seg selv lengst mulig alene – og leve lengst mulig. Den ene ved å gjøre det enkelt og praktisk for seg selv i hverdagen, den andre ved å bo slik at naturlig bevegelse med hage og trapper blir en del av «slik skal jeg holde meg frisk lengst mulig»-prosjektet.

Hvilken strategi er mest fornuftig? Bydamen var sjokkert over sin medsøsters valg og mente hun burde realitetsorientere seg. Slutte å være en romantisk drømmer, forholde seg til fakta. Fordi hun ikke kan kontrollere sin egen helse, alderdommen innheter oss. Fordi all erfaring tilsier at hun med økende alder kommer til å bli så svekket at bakker og trapper blir en hemsko. At hun risikerer å bli gissel i sitt eget hjem – fengslet i godstolen – og avhengig av andres hjelp. Bli uselvstendig og ufri. Neida, sa medsøsteren. Det er hagearbeidet og trappene og bakken som skal sørge for at hun holder seg på beina og forblir frisk. At hun kan klare seg selv og være fri. Sitte innestengt i en liten leilighet i byen dag inn og ut? No way! Det er den beste måten å bli gammel og syk på.

Temperaturen rundt bordet steg noen hakk. Damene har helt ulike virkelighetsoppfatninger. Er den ene mer riktig enn den andre? Vi innretter oss i livet på ulike måter og tar ulike valg. Velger hvilke argumenter vi legger til grunn for våre valg, basert på verdiene våre og hvordan vi ønsker å leve livet. Hva som er viktig for oss. Enig eller uenig; vi må respektere hverandre og har egentlig ikke noe med hva andre gjør. Pass dine egne saker, sier jeg. Det kommer ingen oppskrift med livet. Og nettopp det er en realitet!

Skam deg mindre

Vi lever i skammens tidsalder. Det finnes ikke grenser for hva vi skal skamme oss over. Stort og smått, viktig og uviktig. Både moralsk og sosialt, kjenne på denne sterke følelsen av ubehag. Følelsen av å ha vist en dårlig side av oss selv, og dermed avslørt oss selv. Hvor mislykket, ubrukelig og umoralsk vi er som menneske. Fy skam deg! Vi sier det til barna våre når de vokser opp. Planter den dårlige følelsen i dem så tidlig at de for alltid kjenner det på innsiden når de har gjort noe galt. Noe andre opplever som galt. Foreldrene, omgivelsenene.

Skamfølelsen er et viktig korrektiv i forhold til andre. Den holder oss på plass, både sosialt, moralsk og kulturelt. Gir et varsel om at vi er i ferd med å falle utenfor, hvis vi sier eller gjør noe dumt. Nyttig, når den får oss til å følge sosiale spilleregler i et samfunn. Passe inn. Men ofte unyttig, fordi det vi ofte skammer oss over er ting vi ikke selv har kontroll over. At magen rumler høyt, at du slipper ut tarmluft, at du snubler på gaten, at du mister jobben uforskyldt. Vi rødmer og vil synke i et hull i bakken. Grave oss ned.

Skam er en stor følelse som får oss til å føle oss liten. En av de største og mørkeste følelsene vi har, fordi den er så sterkt knyttet til selvfølelsen vår. Egenverdet. Måten vi ser på oss selv. Skam får oss til å ville skjule eller gjemme oss for andres blikk. Andres fordømmelse. I vår vestlige ros-kultur der vi flasher våre vellykkede liv på Instagram og Facebook, ligger skammen tett under overflaten. For hva med alle oss som ikke har så spennende liv? Ikke fyller fritiden med kule aktiviteter? Ikke blir invitert på middager og galleriåpninger? Hva med alle oss som bare har en «normal» hverdag med en vanlig jobb og middag på bordet og sofakvelder foran TV. Skal vi bare gå hen å skamme oss i hjel? Det føles litt sånn.

Klart det finnes viktige og riktige ting å skamme seg over. Handlinger som gjøres som ikke burde vært gjort fremkaller skyldfølelse. Og skamfølelse i mennesket for å ha gjort den dumme handlingen. Skam er ofte på sin plass. Skam finnes i alle kulturer, og det er positivt. Fungerer som et korrektiv og kompass, og er nødvendig for at det mellommenneskelige samspillet skal fungere. Problemet er når den sosiale skammen skaper hindringer for livsglede og livsutfordring. Når vi skammer oss over hvordan vi ser ut, over de overflødige kiloene, lidelsene vi påfører oss selv gjennom dårlig livsstil. Skammer oss over å ikke eldes med stil, lar oss selv forfalle. Over den seksuelle legningen vår, avvikene utenfor det som er definert som normalen.

Flyskam er det hotteste ordet nå. Skam over å fly mye, fordi det er politisk ukorrekt og miljøfiendtlig. To ord satt sammen på en ny måte. Fly og skam. Og plutselig er det noe vi alle må forholde oss til i hverdagen. Forsvare at vi gjør. Føler oss blottlagt, avkledd og avslørt når vi bestiller flybilletter i stedet for tog. Pinlig berørt av andres blikk. Hva med å sette sammen flere ord til nyord? Jeg har allerede lest om oljefondskam og cruiseskam. Hva med spiseskam? Karbohydratskam? Dieselbilskam? Fedmeskam? Aldringsskam? Sånn kan jeg fortsette, det er enkelt å finne ting vi burde skamme oss over. Fy deg, er du helt skamløs? Neida, ikke skamløs. Bare møkk lei av å leve i en samtid som velter seg med skam-begrepet! La oss skamme oss litt mindre og fremme andre gode og betydelige følelser i livet; Glede og takknemlighet, for eksempel.