Realitetsorientering er et begrep i tiden. Enkelt sagt vil det si å ha en forståelse av hvordan virkeligheter er. Virkelighetsforståelse, altså. Smak på ordet. Realiteter kan jo tolkes på så mange ulike måter. Og hva med virkeligheten, er den lik for alle? Selvsagt ikke. Som journalist gjennom flere tiår vet jeg en del om hvor forskjellig vi journalister kan rapportere om og beskrive det vi ser og opplever. Vi gjør det utfra slik vi tolker og oppfatter det som skjer, utfra vår egen «personlige» virkelighet. Som igjen er farget av våre verdier, vår kunnskap, våre holdninger og våre erfaringer. Vår oppvekst og bakgrunn. Derfor finnes det jo ikke noe som kan kalles objektiv journalistikk, den vil alltid være subjektiv og farget.
Historiefortelling fortalt gjennom fortellerens munn og penn. Basert på hva fortelleren har sett og hørt og hvordan han eller hun bearbeider inntrykkene i hodet etterpå. Både bevisste og ubevisste prosesser, fordommer og oppfatninger. Kalde fakta kjøler ned kognitive prosesser og følelser som kommer ut av kontroll. Kjølige vitenskapelige fakta basert på forskning og tall som knuses. Det er det nærmeste vi kommer «sannheten», selv om tall også kan manipuleres og brukes på feil måte. Spørsmålet er om en skal fokusere på at fire av ti over 60 år leser magasinet VIOVER60 – eller på seks av ti ikke gjør det. Om glasset er halvfullt eller halvtomt, skjønner? Det er øyet som ser og tolker som definerer «virkeligheten». Sin virkelighet.
Dette sto så soleklart for meg her om dagen. Jeg ble del av en samtale mellom to enslige voksne damer på 66 og 72 år over en kaffekopp, i heftig diskusjon om hvordan de har innrettet seg i sin alderdom. Den ene i en praktisk lettstelt leilighet på ett plan, med i heis i bygget og servicetilbud midt i byen. Den andre har nettopp kjøpt seg et eldre hus på to etasjer i landlige omgivelser, med trapper og bratt bakke. To ulike verdener, to ulike virkelighetsoppfatninger. Begge med mål om å klare seg selv lengst mulig alene – og leve lengst mulig. Den ene ved å gjøre det enkelt og praktisk for seg selv i hverdagen, den andre ved å bo slik at naturlig bevegelse med hage og trapper blir en del av «slik skal jeg holde meg frisk lengst mulig»-prosjektet.
Hvilken strategi er mest fornuftig? Bydamen var sjokkert over sin medsøsters valg og mente hun burde realitetsorientere seg. Slutte å være en romantisk drømmer, forholde seg til fakta. Fordi hun ikke kan kontrollere sin egen helse, alderdommen innheter oss. Fordi all erfaring tilsier at hun med økende alder kommer til å bli så svekket at bakker og trapper blir en hemsko. At hun risikerer å bli gissel i sitt eget hjem – fengslet i godstolen – og avhengig av andres hjelp. Bli uselvstendig og ufri. Neida, sa medsøsteren. Det er hagearbeidet og trappene og bakken som skal sørge for at hun holder seg på beina og forblir frisk. At hun kan klare seg selv og være fri. Sitte innestengt i en liten leilighet i byen dag inn og ut? No way! Det er den beste måten å bli gammel og syk på.
Temperaturen rundt bordet steg noen hakk. Damene har helt ulike virkelighetsoppfatninger. Er den ene mer riktig enn den andre? Vi innretter oss i livet på ulike måter og tar ulike valg. Velger hvilke argumenter vi legger til grunn for våre valg, basert på verdiene våre og hvordan vi ønsker å leve livet. Hva som er viktig for oss. Enig eller uenig; vi må respektere hverandre og har egentlig ikke noe med hva andre gjør. Pass dine egne saker, sier jeg. Det kommer ingen oppskrift med livet. Og nettopp det er en realitet!
