Hvem ønsker du å være?

 

By Anne Marit Hjelme

Hvem er du –  egentlig? Identiteten forteller noe om hvem vi er, om personligheten vår. Den betegner vårt selvbilde og selvoppfatning. Sier noe om hva som er ekte, sentralt og veldig typisk for akkurat deg, tingen eller virksomheten det gjelder.  Når vi snakker om hvor viktig det er “å finne sin identitet” handler det nettopp om å danne et selvbilde som du føler du kan akseptere og leve opp til. Og deretter etablere en livsstil som svarer til dette bildet. Over tid.

Har du tenkt på hvordan vårt forbruk er koblet til vår identitet? Gjennom forbruket vårt organiserer vi vårt sosiale liv. Måten vi tenker på, er menneske på. Det er også en måte å rangere og betrakte andre mennesker på. Forbruket er en verdsettingsmekanisme, et mål på lykke og et vellykket liv. En måte å organisere meningen med livet på. Og det er det uendelige behovet, begjæret, som er umettelig og selve ilddraken. Den som gjør oss til konsumerende dyr, med en tørst som aldri slukkes. For formålet med konsumet er nettopp å vise velstand og profilere identitet. Hvem du er, eller hvem du ønsker å være og fremstå som.

Der alle forsøker å overgå de andre i samme klasse – og alle forsøker å etterligne overklassen. Ved å tilegne seg deres livsførsel, gjenstander og ting og de symbolverdiene som er knyttet til disse. -Det sosiale livet er således et bikkjeslagsmål med smaken og tingene som våpen – i kampen for å være minst like god og bedre enn. Identiteten, ditt sosiale verd som menneske, er nært knyttet til hva du liker og hvordan du uttrykker det du liker.

Mange av oss vil ta avstand fra en slik påstand, nettopp fordi mye skjer på det ubevisste planet. I de daglige valgene vi gjør. I må-tingene som vi ikke tenker over, handler det om å bygge og ivareta egen identitet. Som når vi kjøper forskjellige identitetsrekvisitter som biler, klær, fritidsaktiviteter, bøker, viner, reiser, utdannelse – ofte for å sette ulike skiller og distanser til andre. Har du tenkt på at dette er måter å uttrykke seg på og skape seg selv på? Gjennom å ta avstand fra andre og slik de lever? For at forbrukersamfunnet skal opprettholdes må folk stadig jobbe mer for å kjøpe ting de egentlig ikke trenger. Derfor må det produseres et kontinuerlig underskudd på identitet. Du er aldri god nok! Aldri pen nok! Aldri tynn nok! Aldri rik nok! Aldri populær nok!

Hvor blir det av de indre verdiene og det gode selvbildet om at «du er god nok som du er» når det er fasaden og det ytre alle streber etter og ser? Det får meg til å tenke at vi har skapt et sykt samfunn der vi egentlig bare er strebere etter anerkjennelse den korte tiden vi er her på kloden. Vi løper rundt som kåte klatremus for å levere og prestere og skape vår identitet. Og blir brutalt verdsatt etter de tingene andre rundt oss setter verdien på. Det føles som en endeløs sprint i et hjul som bare går fortere og en aldri kommer helt i mål. For hvordan lykkes, egentlig? Det vil jo alltid være noen som er rikere, vakrere, tynnere, sunnere.

I en tid med stor hastighet og endringer stiller mange av oss spørsmålene; “Hvem er jeg når og hvis jeg mister jobben min?”, “Hvem er jeg når jeg pensjonerer meg og ikke lenger har et yrke å vise til?”. ” Hvem er jeg når jeg  blir syk, når jeg ikke lenger har penger til å kjøpe meg det jeg tidligere kjøpte?.  “Hvem er jeg når jeg blir enke eller enkemann?”. Identitet handler om hvordan vi tenker om oss selv. Men mest av alt om hvordan andre rundt oss tenker om oss. Ikke rart identitet selger.

 

Femti-femti-blikk

By Anne Marit Hjelme

Det å være tilstede i øyeblikket er ikke enkelt. Det er så mye støy og så mye informasjon rundt oss til enhver tid, at det er vanskelig å konsentrere seg. Fokusere. Skille ut det viktige fra det uviktige. Vi bombarderes med inntrykk og lyder og bilder døgnet rundt. Og i så store mengder at hjernen vår på en måte kollapser. Forskning viser at den bare klarer å prosessere tre ting av gangen. Tre ting! Ikke rart vi blir stresset på vår vandring gjennom hverdagen.

Du merker det kanskje selv, hvor vanskelig det kan være å ta inn alt det som skjer rundt deg til en hver tid. Være pålogget døgnet rundt. Få med deg detaljer i samtaler, i småting som passerer forbi i turbofart. Lyktestolpene, blomstene, skiltene. Alle ansiktene du ser, stemmene du hører. I hele vår våkne tilstand utsettes vi for kommunikasjon og påvirkning fra alle kanter. Kommersielt eller ikke. Selv når vi slapper av hjemme i sofaen er det mye som roper på oppmerksomheten vår. Mobilen, Ipaden, fjernsynet. Er det ikke rart hvor stresset du kan føle deg på innsiden – liggende som et slakt hjemme i godstolen? Det forundrer meg hele tiden. At selv når kroppen er koblet av så er det høytrykk i hjernen. I hodet. I hjertet. Tanker som spinner, følelses som presser på.

Den indre uroen er ikke bra over tid. Derfor må vi øve oss på å styre oppmerksomheten vår. Ta kontrollen over vårt indre landskap. Stillhet er mangelvare i vår tid. Vi reiser utenfor oss selv og rundt hele verden for å finne hvile og være på retreat. Gjør yoga i India, meditasjon i italienske klostre. Drar på stillhet-retreat i Hellas. Det er et stort kommersielt marked for dem som tilbyr stillhet i en enkel innpakning. Et sted på kloden hvor nøkternhet er nøkkelordet, strippet for jag og mas og prestasjoner. Et sted hvor en bare kan være, med seg selv og andre, i naturens omgivelser. Og bare puste. Puste ut.

For oppmerksomt nærvær, eller mindfulness, handler mye om pusten vår. Den vi tar med oss inn i livet og som vi mister når vi går ut av livet igjen. Følgesvennen, som tåler og holder ut. Og som ofte blir stemoderlig behandlet. Noen ganger totalt neglisjert og glemt. Derfor må den opp i vår bevissthet. Vi kan trene den sterk og god. Trene den rolig. For gjennom å bruke pusten aktivt, roer vi ned den kaotiske innsiden. Opprøret i vårt indre. Pusten påvirker hele sentralnervesystemet vårt, hjernen vår. Den hjelper oss å skille klinten fra hveten, beroliger hormonene og gir oss klarsyn.

Derfor liker jeg så godt tanken om å holde et femti-femti-blikk på det som skjer rundt meg og det som skjer inne i meg. For det å være tilstede i et rom handler også om å være tilstede i seg selv. På samme tid. Registrere hva som skjer inne i meg når ting skjer i den ytre verden. Kjenne etter hvilke tanker og følelser jeg får, hvordan kroppen reagerer. Lytte til innsiden. Vi har så lett for å bare være oppmerksom på det som foregår rundt oss, at vi knapt registrerer hva kroppen sier. Stopp, nå er det nok. Jeg orker ikke mer! Tåler ikke mer! Dette blir for mye for meg, gi meg hvile. Jeg klarer ikke ta inn mer nå. Kjenner at jeg blir forvirret, deprimert. Syk. Levende død.

Så ha blikket på deg selv også! Kjenn etter hva det gjør med kroppen at du velger å flytte fokuset ditt. Jeg er sikker på at mange blir positivt overrasket.

 

 

 

Om å skrive innover

 

By Anne Marit Hjelme

For mange av oss er det å skrive den mest effektive terapien for å skape balanse i livet. I motvind og medvind, en måte å gi uttrykk for noe av det som foregår i vårt indre univers på. Det som bobler under overflaten. Som fyller hele kroppen og vil ut, som fyller hjertet vårt og som bør utrykkes. Du trenger ikke å skrive for andre, bare for deg selv. Du bestemmer selv om noen andre skal få lese det, det er ditt eget valg. Men ofte skal brevet eller mailen ha en mottaker. Manuset ha en annen leser, for at sår skal heles. Relasjoner bedres.  Bare det å sette på papiret den strømmen av ord og setninger som kommer fra innsiden er mentalhygiene i seg selv. Befriende. Bedre enn piller og drinker i glass. For når hånden settes i bevegelse med en penn i hånden, skjer det ting. Magiske ting.

Fra et sted i deg selv, eller utenfor deg selv, strømmer det ofte på. Tankene. Følelsene. Uten helt å vite hvor det kommer fra triller formuleringene ut. Eller kanskje ikke. Uansett, det å sette seg ned med penn og papir er undervurdert. For det skjer noe med oss når vi tvinger oss selv til å sette ord på det som kontinuerlig foregår i hodet og kroppen vår. Når vi setter oss i et stille modus for å lytte til det innsiden forteller  – og deretter begynner å fylle et blankt hvitt ark. Det kalles sårbarhet. Vi avtaler et møte med den viktigste personen i eget liv, oss selv. Og har tillit til at noe styrer hvordan samtalen blir.

For den kan bli smertefull. Meget smertefull. I hodet er det mange stemmer som konkurrerer om oppmerksomheten. Det lille barnet i deg som ikke har blitt sett og hørt.  Fars formaninger, dine egne pålagte begrensninger. Og hvis det er en stund siden du har lyttet skikkelig, kan det virkelig fosse på. Også alle sabotørene dine, de indre kritikerne, vil heve sin stemme. Fortelle at du ikke er god nok, at du skal ha dårlig samvittighet. Ikke lever opp til forventingene. I møtet med oss selv skal vi være snille med oss selv. Skrive kaoset ned, få distanse til det. Betrakte det som kommer med nysgjerrighet og vennlighet. Uten å være dømmende og fordomsfull.

Jeg skriver ofte intuitivt. Starter et sted jeg ikke vet hvor ender. Begir meg ut på en reise uten endelig destinasjon. Klart det er skremmende. I mine mørkeste øyeblikk strør jeg ordene utover arket og de blander seg med tårene mine. Så virkningsfullt kan det være, å få denne innsikten. Jeg aner ikke hvor ordene kommer fra, men de treffer meg. Gjør meg klokere, berører. Det er som om innsiden min er vulkansk magma som spruter ut en visdom mitt bevisste jeg ikke har tilgang på. Det er jo helt vidunderlig, men også overveldende. For hva finnes egentlig der inne, i det ubevisste jeg?

Det ubevisste i oss rommer mye, det vet vi. Hvor mye aner vi ikke. Når du skriver deg innover, er det nettopp denne utforskingen og kartleggingen som er drivkraften. Å møte seg selv gjennom å skrive ned det du tenker på, gjør, føler – det er for mange av oss transformerende. Så, bare gjør det!

 

Sjelen og den indre stemmen

By Anne Marit Hjelme

Sjelen har gjennom tidene vært noe mennesker har vært opptatt av. Finnes den eller ikke. Og hvilken hensikt har den? Jeg grubler ofte rundt det sjelelige. Overbevist om at sjelen finnes i oss, og kanskje i ting rundt oss. Rent visuelt ser jeg det for meg som en livsenergi, en brusende foss av erfaring og innsikt. Visdom. Hjertelag. Vi bruker ordet sjel på ulike måter i det hverdagslige. Sier at et hus har sjel. At vi finner sjelero på fjellet. Og i begge tilfeller legger vi mer innhold til både huset og fjellet. Vi beskriver en tilstand, bruker ordet for å verdisette det vi snakker om. Et hus med sjel er ofte et eldre hus med en historie og en atmosfære. En opplevelse av kos og hygge, tilhørighet. Et sted å føle seg hjemme. Det samme når vi sier vi finner sjelero på fjellet, eller ved havet. Vi finner roen, føler oss hjemme. I harmoni med noe. Finner hvile i oss selv.

Ifølge mange religiøse og filosofiske tradisjoner er sjelen en selvbevisst “eterisk substans” som er unikt for ethvert vesen. Ofte tenkes det at det er sjelen som gir grunnlag for bevissthet, og den betraktes av mange som udødelig. Kroppen forlater den fysiske verden, mens sjelen blir igjen. Sjelen utgjør altså selve “selvet” hos oss mennesker, kroppen er bare hylsteret og boligen. Materiet som forvitrer og blir til jord. Mens sjelen kanskje har evig liv. Som en energi som blir værende igjen?

Jeg liker å tenke på sjelen som min indre stemme. En guide som vet mer enn min fornuft i dette livet. For kanskje er det også slik at sjelen min har levd flere liv og tar med seg erfaring jeg trenger i dette livet? At sjelen har en innsikt jeg trenger og som ikke fornuften og logikken noengang kan gi meg. Jeg er åpen for muligheten, for hvem kan overbevise meg om at det er feil så lenge ingen av oss vet? Den indre stemmen er mitt indre kompass, min veileder. Når jeg bare stopper opp og lytter, får jeg kontakt med stemmen. Den forteller meg hva som er rett og galt for akkurat meg, og gjør det lettere å ta ulike valg. Ikke sjelden hender det at fornuften og sjelen er på kollisjonskurs, den ene vil noe den andre advarer mot. Hode og hjertet samsnakker ikke og det gjør meg rådvill. Jeg blir forvirret og usikker, noen ganger handlingslammet. For hvor enkelt er det å ta beslutninger når to sterke indre krefter jobber mot hverandre og råder en i to ulike retninger?

Du kjenner det kanskje igjen, denne indre nådeløse maktkampen som virker lammende på deg. Som sliter og drar i deg og bidrar til at du aldri føler deg helt fornøyd eller lykkelig. Som gjør at alt kommer i ubalanse, om du velger feil. Min erfaring er at det er lurt å lytte til sjelen, til den indre stemmen. For dersom fornuften alene får herje, mister du lett kontakten med den du egentlig er. I verste fall mister du deg selv. For fornuften og logikken vil til enhver tid være styrt av den kunnskapen vi sitter med akkurat på det tidspunktet avgjørelsen tas. Den kan være mangelfull, den kan være gal. Hvis den bare hentes fra den ytre verden, er vi prisgitt at vi har all sann informasjon tilgjengelig. I sånne situasjoner kan det være lurt å vise tillit og stole på den indre stemmen. Noen kaller den også magefølelsen.

 

Kjent helvete og ukjent himmelrike

By Anne Marit Hjelme

Papir er døende, det er «alle» enige om. At tiden for å trykke nyheter og informasjon på døde trær er utdatert og gammeldags. Opplagene på papir raser og det er i den digitale verden utviklingen skjer, det er der alle mediehusene satser tid og penger. Så vi som fortsatt lager papirmagasiner er derfor en utdøende rase. Derfor er magasinet vårt nå i en helt ny drakt! Fordi vi er sterke i troen på at det fortsatt er behov for oss og et ønske om at vi skal leve lenge i papirverden. Og da må vi kontinuerlig omstille, endre og utvikle produktet. Stillstand er å kalle på døden for tidlig.

La oss være ærlige; All endring og forandring smerter! Det gjør vondt å vrake noe som er kjent og kjært for noe annet nytt og bedre. Som kanskje ikke engang er bedre. Det gjør vondt å måtte tilpasse seg en ny virkelighet og hverdag i ukjent terreng. Med nye rutiner og endrete vaner. Med ny teknologi og nye arbeidsprosesser. Ny kompetanse og kunnskap som må læres. Det gjør også vondt med endringer i det private livet. Å erkjenne at en ikke elsker mannen sin lenger, og vil skilles. Eller mistrives på jobben. Bryte ut av noe som er trygt og kjent og erstatte det med noe annet. For mange er det bedre å bli værende i et kjent helvete enn å bevege seg mot et ukjent himmelrike. De orker ikke tanken på de mentale og fysiske endringene som må til for å skape seg et bedre liv – selv når de vet at det kan bli bedre. Omkostningene virker for store. Belastningene for mange.

For endring handler ofte om tap av trygghet. Det er akkurat som om det kjente i seg selv gir oss en livslenke, et fast holdepunkt i tilværelsen. Og selv når noen forteller oss at «du kan få det så mye bedre», så finner mange verken motivasjon eller energi til å skape det nye livet som kan være nærmere et himmelrike. For vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Og er vi ikke blitt oppfostret med at gresset sjelden er så mye grønnere på den andre siden?

Det er lett å lage unnskyldninger for å gjøre noe, være passiv og konserverende. Endring er handlekraft, og ofte kreves det både mot og mye arbeid for å skape nye ting. Og alltid med den faren at vi ikke vet hva resultatet blir. Vi kan tro det blir bedre, men det er en gnagende usikkerhet der. Endring uten forhåndsgitte garantier. Om et lykkeligere liv, eller et mer populært redesignet VIOVER60-magasin i ny drakt. Men det er akkurat derfor vi må våge å være i bevegelse likevel. For ved å tenke positivt om de endringene og omstillingene som skjer, tror jeg sjansen er større for et positivt og godt resultat. Når vi tenker «riktige tanker» gjør vi ofte «riktige ting» og tar valg som borger for suksess. Vi ser for oss at det blir bra, vi gjør det vi kan for at det skal bli bra – og det blir bra!

Denne formelen er min ledestjerne. Jeg har stor tro på tankens kraft. Og på menneskets evne til å endre seg, selv gjennom smerte. For hvor smertelig er det ikke og bare å bli værende i stillstand? Hvor vondt gjør det ikke å være et offer for andres valg, for omstendighetene? Hvor gnagende er ikke smerten i det kjente helvete, hvor det å holde ut blir selve livet? En sterk tro og vilje til handling utgjør mirakler. Ja, noe må vrakes for å gi plass til nye ting. Men etter hvert finner en et nytt fotfeste i det nye, og vi får tryggheten tilbake. Det nye blir inngangsbilletten til et himmelrike, hvor du både kan være litt lykkeligere og ha litt bedre livskvalitet. Vi er aller endringsagenter i vårt eget liv. Bruk makten din!

Meg, meg, meg!

By Anne Marit Hjelme

2017 tror jeg blir et krevende år å være menneske. Uroen i den ytre verden avspeiler seg i mitt ellers så optimistiske indre. Det er terror og IS. Det er Brexit. Det er ny amerikansk president. Det er hacking av valg. Det er høyrepopulistiske strømninger i Europa. Det er Russlands opprustning. Forhold som gjør meg urolig på innsiden og bittelitt nedstemt og pessimistisk på menneskeheten sine vegne. Du kjenner kanskje på det selv, uvissheten. Usikkerheten om hva som kan komme til å skje. Vi ser et tydelig bilde av maktkåte menn som styrer verden – proppfulle av testosteroner og med en personlighet som roper meg, meg, meg! De er uredde og maktsyke. De er uempatiske og selvhevdende. De har kongstanker og kommer garantert til å forandre verden slik vi kjenner den.

Det slo meg for alvor da jeg for litt siden var på teater og så forestillingen «Min kamp», basert på Karl Ove Knausgård sine mye omtalte bøker. At det ikke finnes grenser for hvor selvopptatt og navlebeskuende mennesker kan bli. I sin lille boble av sin virkelighet, der alt dreier seg om dem og deres tanker, følelser og handlinger. Det er som om denne typen mennesker mener verden er til for dem, og at deres velbehag og vilje er hevet over alle oss andres. Jeg leste aldri bøkene til Knausgård.

Vi lever i en tid stappfull av narsissister og store egoer, 2017 er virkelig deres storhetstid. Begrepet narsissisme er hentet fra den greske myten om yndlingen Narkissos som så sitt eget speilbilde i vannet – og ble så forelsket at han ble dømt til å tæres hen og dø. Narsissismen er en sykelig og skadelig selvnyter, kvalmt selvopptatt og en stor beundrer av egne egenskaper, evner og suksess. Langt utover det å bare være egoist, som er mer å tenke på seg selv og egen vinning. Irriterende nok, men ikke like «farlig» som de langt mer uforutsigbare narsissistiske personlighetene med psykopattrekk.

Vår tid stimulerer virkelig slike karaktertrekk gjennom «se meg», «hør meg» og «lik meg» kulturen både i jobblivet, samfunnet generelt og ikke minst i sosiale medier. Bloggere. Likes på Facebook. Følgere på Instagram. Twitter-meldinger. Reality-show. Hjemme-hos-reportasjer. Alt handler om å vise seg frem og få oppmerksomhet. Om å bade i den gode følelsen av å være likt eller beundret. Skrive seg inn i historieboken, sette spor etter seg.

Jeg tenker det er sunt å kjenne på litt uro, det gjør oss menneskelige. Men jeg tenker samtidig at frykten ikke må ta oss. Det pleier som oftest å gå bedre enn fryktet.

 

Om å møte veggen

By Anne Marit Hjelme

Det er tankevekkende hvor mange som møter den etterhvert berømte veggen. Du har hørt om den? Den usynlige, metaforiske veggen som egentlig er en svart gardin som går ned i hodet eller en av-knapp som aktiviseres i kroppen. Som gjør at svært oppegående og energiske mennesker plutselig ikke klarer å stå opp om morgenen. Som gjør at tankene ikke sorteres lenger, at konsentrasjonen uteblir. At den livskraften som holder en på beina og i bevegelse ikke lenger finnes.

Jeg har sett dette på nært hold flere ganger, og det er ikke et pent syn. Direkte vondt gjør det, å se mennesker flate ut på ubestemt tid. Totalt maktesløse og uten kraft, parkert på sidelinjen i sitt eget liv. Uten styring og kontroll. Uten å vite så mye om fremtiden. Jeg har sett direktører og mennesker med mye ansvar og masse jern i ilden bli helt handlingslammet og ute av stand til å arrangere bursdagsselskap for sitt eget barn. De orket bare ikke. Klarte ikke å mobilisere energi i kroppen til gjøremålene, de ville bare sove. Ikke tenke, ikke kjenne på hvor ille og vanskelig de hadde det inne i seg. For i møtet med veggen møter en gjerne også skammen. Over å ikke strekke til, ikke klare å levere og prestere. Skammen over det kroppslige og mentale sammenbruddet, den nådeløse kollapsen. En går fra «på» til «av», fra å være «inne» til å bli helt «ute». Både i den private og den jobbmessige sfære.

En venn av meg sa at hun ble totalt koblet av det livet hun kjente og bevegde seg som en zombie i vakuum-land. På ubestemt tid. For ingen vet hvor lenge dette ørkenlandet varer. Når de mørke tunge skyene letter. Når sevjen igjen gir kraft til å fortsette. Veggen er nokså usynlig, har ingen gips eller plaster, ingen åpne sår. Det er ikke lett å se på noen at smellen har vært knallhard. At møtet med den harde veggen har vært mer enn både hjernerystelse og sjokk og avmakt på samme tid. For det er fortsatt tabu. Å innrømme at en ikke strekker til, klarer kravene. Går på trynet – selv om stadig flere gjør det. Og jeg tenker; kan det skje meg?

Selvsagt. Veggen spør ikke om alder eller kjønn. Ikke om sivilstand eller posisjon. Den er som en lumsk sykdom som kommer snikende. Igler seg innpå uten at en er helt klar over det. Før det har gått for langt. Jeg har selv i perioder av livet kjent på det jeg kaller «lettveggen». Da kroppen har gitt så mange urovekkende signaler som jeg har valgt å overse, at jeg bare ble helt utladet. Tom og kraftløs. Sengeliggende. Det er mange røde lamper og varselsignal, men hvor ofte tar vi oss tid til å lytte og eventuelt korrigere kursen?

Ikke ofte nok. Og derfor går det i utforbakke med altfor mange. Jeg har tro på at noen er mer disponert enn andre i møte med veggen. At ulik helse, psyke og mental styrke gjør en forskjell. Men jeg mener det er farlig å tro at utbrenthet og depresjon, som ofte er de medisinske uttrykkene for veggen, ikke kan ramme selv de som kjenner seg uovervinnelige og sterke. For krav, stress og andre miljøpåvirkninger kan over tid tære på kreftene og slukke selv den kraftigste flamme. Og det er jo gjerne den som brenner mye og ofte, som brenner ut…

Hørt om alderisme?

By Anne Marit Hjelme

Ikke jeg heller, før jeg leste et intervju med psykologspesialist Linn-Heidi Lunde. Den mangeårige skribenten i VIOVER60 har nå skrevet bok om myter om aldring, og der omtaler hun begrepet. På samme måte som det regnes som sosialt uakseptabelt å gi uttrykk for homofobe, rasistiske og kjønnsdiskriminerende holdninger, bør det samme gjelde når det kommer til eldre. Noe som ikke er tilfelle i dag, sier hun, og legger til at det ser ut som om det derimot er allmenn aksept for negative og nedvurderende ytringer om eldre. Ytringer som senil, geriatrisk og fossil – som kan virke stereotypiske, stigmatiserende og holdningsdannende. Alderisme handler altså om synet på eldre, på samme måte som rasisme brukes om synet på innvandrere.

Jeg snakker en del om dette med alder når jeg holder foredrag. Om hvor vanskelig og ubehagelig det er blitt for mange, i et samfunn som forherliger det unge og sexy. Det friske og det spreke. Aldersfobi – altså, redselen for å bli eldre (les: gammel) – utarter seg på de mest besynderligste måter. Ikke bare ved at folk løper til kosmetiske kirurger og pumper inn Botox i lepper og kinn for å holde på ungdommeligheten. Men også på den måten at når noen får et tilbud på magasinet VIOVER60 i postkassen, ja, da blir de skikkelig fornærmet. Og noen forbannet! Undersøkelsene våre viser at landet innbyggere deler seg i to; De som aksepterer alderen sin, og de som ikke gjør det. Så kan en undres over denne halvdelen som ikke klarer å forholde seg til det å bli eldre. Har det nettopp med alderisme å gjøre? Holdningene fra de andre i samfunnet – som plasserer dem i en «gamlis-boks» de ikke vil være i? Kjenner seg igjen i? En boks der de er stemplet som avskrevne, utdaterte og uinteressante? Som oldiser? Jeg tror det.

Det er jo ikke det å bli eldre i seg selv som er hovedproblemet. Vi lever lenger, er friskere og mer vitale enn tidligere. Problemet er oppfatningen i samfunnet, hvordan «folk flest» ser på eldre – og behandler dem. Og altfor ofte på en dårlig og nedvurderende måte! Mytene er mange; Myten om at aldring gir forfall og skrøpelighet. Om at eldre får svekket sin kognitive funksjon, og svekket sin motivasjon og omstillingsevne. Myten om at aldring svekker våre kreative evner. Og at man blir ensom og isolert. Virkeligheten er annerledes, viser nyere forskning. Mange av mytene er nettopp det, myter. Det er altså oppfatningene om det å bli gammel som er gammeldagse og utdaterte!

Hva er det som skremmer oss sånn? Alder er jo kun et tall på hvor lenge vi har vært i livet. Burde vi ikke anerkjenne alderen og det å bli gammel som et positivt gode, noe å være stolt av? «Jøss, du har klart å holde deg i live lenge! Kjusa deg! Det står det respekt av. Håper jeg er så heldig som deg og klarer å holde meg levende lengst mulig». Døden er jo alternativet til livet, så hvorfor trakassere noen som bare overlever?