By Anne Marit Hjelme

2017 tror jeg blir et krevende år å være menneske. Uroen i den ytre verden avspeiler seg i mitt ellers så optimistiske indre. Det er terror og IS. Det er Brexit. Det er ny amerikansk president. Det er hacking av valg. Det er høyrepopulistiske strømninger i Europa. Det er Russlands opprustning. Forhold som gjør meg urolig på innsiden og bittelitt nedstemt og pessimistisk på menneskeheten sine vegne. Du kjenner kanskje på det selv, uvissheten. Usikkerheten om hva som kan komme til å skje. Vi ser et tydelig bilde av maktkåte menn som styrer verden – proppfulle av testosteroner og med en personlighet som roper meg, meg, meg! De er uredde og maktsyke. De er uempatiske og selvhevdende. De har kongstanker og kommer garantert til å forandre verden slik vi kjenner den.

Det slo meg for alvor da jeg for litt siden var på teater og så forestillingen «Min kamp», basert på Karl Ove Knausgård sine mye omtalte bøker. At det ikke finnes grenser for hvor selvopptatt og navlebeskuende mennesker kan bli. I sin lille boble av sin virkelighet, der alt dreier seg om dem og deres tanker, følelser og handlinger. Det er som om denne typen mennesker mener verden er til for dem, og at deres velbehag og vilje er hevet over alle oss andres. Jeg leste aldri bøkene til Knausgård.

Vi lever i en tid stappfull av narsissister og store egoer, 2017 er virkelig deres storhetstid. Begrepet narsissisme er hentet fra den greske myten om yndlingen Narkissos som så sitt eget speilbilde i vannet – og ble så forelsket at han ble dømt til å tæres hen og dø. Narsissismen er en sykelig og skadelig selvnyter, kvalmt selvopptatt og en stor beundrer av egne egenskaper, evner og suksess. Langt utover det å bare være egoist, som er mer å tenke på seg selv og egen vinning. Irriterende nok, men ikke like «farlig» som de langt mer uforutsigbare narsissistiske personlighetene med psykopattrekk.

Vår tid stimulerer virkelig slike karaktertrekk gjennom «se meg», «hør meg» og «lik meg» kulturen både i jobblivet, samfunnet generelt og ikke minst i sosiale medier. Bloggere. Likes på Facebook. Følgere på Instagram. Twitter-meldinger. Reality-show. Hjemme-hos-reportasjer. Alt handler om å vise seg frem og få oppmerksomhet. Om å bade i den gode følelsen av å være likt eller beundret. Skrive seg inn i historieboken, sette spor etter seg.

Jeg tenker det er sunt å kjenne på litt uro, det gjør oss menneskelige. Men jeg tenker samtidig at frykten ikke må ta oss. Det pleier som oftest å gå bedre enn fryktet.