Monthly Archives: June 2018

døden, ensomhet, følelser, gammel, generasjon

Mitt sykehjemsmareritt

By Anne Marit Hjelme

Gud forby at jeg noen gang havner på et sykehjem. Jeg har investert mine aksjer hos mine to barn gjennom å gi dem en trygg og god oppvekst, og håper å ta ut et utbytte engang ved at de sørger for at mor aldri blir sittende der og sikle i et hjørne for seg selv. Uten identitet og verdighet, uten mulighet til selvbestemmelse i eget liv. Uten å være noe annet enn en fremmed på et fremmed sted – omgitt av fremmede. Helt alene, omgjort til et kasus – uten mening og retning i tilværelsen.

Mange gamle sitter der, dagen lang. Uten stimuli, uten tilbud om aktiviteter, uten mulighet til å komme seg bort, vekk. Eldre på sykehjem må stå opp når sykepleieren har tid til å hjelpe, tisse når sykepleieren har tid til å følge, spise middag når vi andre ute i samfunnet spiser lunsj og legge seg når barne-tv begynner. Det er oppskakende, det er uverdig, det er virkeligheten.

Det gjør meg oppbrakt å besøke tradisjonelle sykehjem i Norge. Mange er ukoselige og fremstår som institusjonelle oppbevaringssteder. Med kalde farger og begrenset innredning i en stue. Lange, smale ganger med mange dører. Dører inn til rom som er blitt noens hjem. Som rommer hele liv, rom som blir fylt opp med personlige eiendeler, slik at det skal ligne et slags hjem. For huset eller leiligheten på utsiden er solgt, personen er for syk eller svak til å klare seg selv. Trenger omsorg av noen hender, hjelp til vask og stell. Til å få i seg medisiner og mat. Noen som ser etter. Det var ikke nok med hjemmehjelp lenger, familien er opptatt med sitt. Sånn ender livet seg for mange av oss, vi blir passive tilskuere til livet. På et sykehjem, uten myndighet til å påvirke noe som helst. Totalt avhengig av andres hjelp og velvilje.

Det er noe riv ruskende galt med den måten vi tenker eldreomsorg på i dette landet. Alle ønsker å klare seg selv lengst mulig, men mange kan ikke. Samfunnet må tre inn, vi har ikke kultur for at familien pleier sine gamle hjemme. Fokuset er da på penger, ressurser og hva det koster, og ikke på hva som er bra for eldre mennesker. For bryr noen seg om livskvaliteten til eldre mennesker, når de er kommet til dette stadiet i livet? Det virker ikke slik.

Det virker som om vi slutter å betrakte den gamle som en person, med egne meninger, tanker og følelser. En person med integritet og identitet, sin egen smak og sine egne behov. Det opphører liksom når vi blir en sykehjemsbeboer. Ute i samfunnet i våre lange liv styrer vi skuten selv, er individualister og unike. Bak veggene på sykehjemmet blir vi alle «like» og behandlet på samme måte. Marginaliserte og fremmedgjorte, også overfor oss selv. For hvordan er det mulig å beholde egenverdet og selvbildet på et sted hvor du ikke er noe og det du har vært ikke betyr noe som helst?

Jeg kan ikke se for meg noe verre enn å måtte forlate denne vakre verden med bleie og smekke, overlatt til meg selv og mine egne tanker og følelser. Bare sittende der og vente. Vente på at noen kommer og snakker med meg. Vente på at noen kommer med maten min. Vente på at noen kommer på besøk. Vente på muligheten for en liten luftetur. Vente på å få ta en dusj. Vente på at noen legger meg. Vente på at noen hjelper meg ut av sengen til en ny dag, med venting. Vente, vente, vente. Vente på å få ånde stille ut.

frihet, følelser, kjærlighet, kvinner, lykke, mennesker, motivasjon

La oss feire!

By Anne Marit Hjelme

Vi er ikke så flinke i dette landet til å feire oss selv. Janteloven setter en stopper for det. For du skal ikke tro du er noe, og du er i alle fall ikke bedre enn noen andre! Javel, herr Moralpoliti – jeg hører deg! Men fordi du, Jante, ble skrevet i en tid da forfatter Aksel Sandemose ikke visste bedre. Eller som et uttrykk for det han mente var et godt bilde av «menneskenes iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned», så betyr det jo ikke at det er sant. Kanskje har det aldri vært det, kanskje er det det ikke lenger. Men fortsatt er hele det norske folk preget av disse ti påstandene som også sier at «du skal ikke tro du er klokere enn oss» og «du skal ikke tro du er like meget som oss».

Hvorfor er dette så forstemmende? Jo, nettopp fordi denne loven har tatt fra oss gleden med å feire. Store og små seire. Vi dropper feiringen, i redsel for å gjøre for mye av oss. Bli baksnakket av andre, de som er misunnelige på det vi klarer å få til. For det er i god norsk ånd å ikke skryte av oss selv eller det vi gjør eller det vi står for. Vi skal i grunnen bare holde det gående, prestere og levere og ikke stikke oss fram og i alle fall ikke slå oss på brystet fordi vi er stolte. Vi skal yte, ikke nyte.

Dersom du er en Jante må jeg advare deg; Du kommer til å bli provosert, irritert og kanskje sette kaffen i vrangstrupen nå. For jeg har nemlig tenkt å skryte UHEMMET av bursdagsbarnet som fyller 40 år neste år – og som ikke har tenkt å gå stille i dørene med det! For i dager og uker skal vi feire at dette flotte magasinet VIOVER60 – selveste jubilanten – fremdeles er en viril, spennende og oppegående blekke. Med kloke ting trykket på døde trær. Vi skal feire at bladet gjennom alle disse årene har gitt norske kvinner og menn faktakunnskap og nyttig informasjon som angår dem etter at de fyller 60 år. Også før det! Vi skal feire at vi like lenge har beveget, opprørt og gledet tusenvis av mennesker hjemme i deres private hjem. Med gode samtaler om vanskelige tema, som livet, døden og kjærligheten.  Det er ikke alle forunt å få komme inn i stuen til nesten 70.000 mennesker hver eneste måned. Som en god venninne og venn, en som man kan stole på. Vi er ydmyke for den gjestfriheten, og takker dere lesere.

Nå skal vi feire oss selv – sammen med dere. Vår suksess skyldes deres tillit og lojalitet. Vi er til for dere, ikke omvendt. I mai neste år har vi som ambisjon å fylle Hurtigruten på turen fra Bergen til Kirkenes. Vi skal feire oss selv underveis, og vil også invitere lesere om bord når vi ligger til land i de større byene. På foredrag og kake, helt i VIOVER60 sin ånd. Noe smakfullt – til å bli klokere av. Mat for gane og hjerne. Med oss på seilasen har vi noen av våre mest lojale skribenter gjennom flere tiår. Noen av landets fremste eksperter innen personlig økonomi, jus og pensjon. De vil strø av sin kunnskap og svare på spørsmål. By på seg selv og være en del av vårt felleskap. For gjennom snart 40 år har vi jobbet for å være samlende og lage sosiale møteplasser. Våre leserturer og resort i varmen er helt spesielle. Slik vil vi også at jubileumsturen vår til Kirkenes skal bli. Verdens vakreste sjøreise blir enda vakrere i hyggelig lag. Enda bedre i trygge omgivelser og sammen med likesinnede. Med underholdning og program som er spesialdesignet, nettopp for dere.

Jeg gleder meg til å være vertskap underveis på seilaset. Vi ønsker å oppfylle drømmer, og dette er en drømmereise som står på de fleste sin «Bucket list». Også min. Du er herved invitert og hjertelig velkommen til vårt storslagne bursdagsselskap. Vi skal feire! Drit i Jante!

(fra min redaktørpenn i VIOVER60 – leder juli 2019)