Category Archives: kvinner

Realitetsorientering

Realitetsorientering er et begrep i tiden. Enkelt sagt vil det si å ha en forståelse av hvordan virkeligheter er. Virkelighetsforståelse, altså. Smak på ordet. Realiteter kan jo tolkes på så mange ulike måter. Og hva med virkeligheten, er den lik for alle? Selvsagt ikke. Som journalist gjennom flere tiår vet jeg en del om hvor forskjellig vi journalister kan rapportere om og beskrive det vi ser og opplever. Vi gjør det utfra slik vi tolker og oppfatter det som skjer, utfra vår egen «personlige» virkelighet. Som igjen er farget av våre verdier, vår kunnskap, våre holdninger og våre erfaringer. Vår oppvekst og bakgrunn. Derfor finnes det jo ikke noe som kan kalles objektiv journalistikk, den vil alltid være subjektiv og farget.

Historiefortelling fortalt gjennom fortellerens munn og penn. Basert på hva fortelleren har sett og hørt og hvordan han eller hun bearbeider inntrykkene i hodet etterpå. Både bevisste og ubevisste prosesser, fordommer og oppfatninger. Kalde fakta kjøler ned kognitive prosesser og følelser som kommer ut av kontroll. Kjølige vitenskapelige fakta basert på forskning og tall som knuses. Det er det nærmeste vi kommer «sannheten», selv om tall også kan manipuleres og brukes på feil måte. Spørsmålet er om en skal fokusere på at fire av ti over 60 år leser magasinet VIOVER60 – eller på seks av ti ikke gjør det. Om glasset er halvfullt eller halvtomt, skjønner? Det er øyet som ser og tolker som definerer «virkeligheten». Sin virkelighet.

Dette sto så soleklart for meg her om dagen. Jeg ble del av en samtale mellom to enslige voksne damer på 66 og 72 år over en kaffekopp, i heftig diskusjon om hvordan de har innrettet seg i sin alderdom. Den ene i en praktisk lettstelt leilighet på ett plan, med i heis i bygget og servicetilbud midt i byen. Den andre har nettopp kjøpt seg et eldre hus på to etasjer i landlige omgivelser, med trapper og bratt bakke. To ulike verdener, to ulike virkelighetsoppfatninger. Begge med mål om å klare seg selv lengst mulig alene – og leve lengst mulig. Den ene ved å gjøre det enkelt og praktisk for seg selv i hverdagen, den andre ved å bo slik at naturlig bevegelse med hage og trapper blir en del av «slik skal jeg holde meg frisk lengst mulig»-prosjektet.

Hvilken strategi er mest fornuftig? Bydamen var sjokkert over sin medsøsters valg og mente hun burde realitetsorientere seg. Slutte å være en romantisk drømmer, forholde seg til fakta. Fordi hun ikke kan kontrollere sin egen helse, alderdommen innheter oss. Fordi all erfaring tilsier at hun med økende alder kommer til å bli så svekket at bakker og trapper blir en hemsko. At hun risikerer å bli gissel i sitt eget hjem – fengslet i godstolen – og avhengig av andres hjelp. Bli uselvstendig og ufri. Neida, sa medsøsteren. Det er hagearbeidet og trappene og bakken som skal sørge for at hun holder seg på beina og forblir frisk. At hun kan klare seg selv og være fri. Sitte innestengt i en liten leilighet i byen dag inn og ut? No way! Det er den beste måten å bli gammel og syk på.

Temperaturen rundt bordet steg noen hakk. Damene har helt ulike virkelighetsoppfatninger. Er den ene mer riktig enn den andre? Vi innretter oss i livet på ulike måter og tar ulike valg. Velger hvilke argumenter vi legger til grunn for våre valg, basert på verdiene våre og hvordan vi ønsker å leve livet. Hva som er viktig for oss. Enig eller uenig; vi må respektere hverandre og har egentlig ikke noe med hva andre gjør. Pass dine egne saker, sier jeg. Det kommer ingen oppskrift med livet. Og nettopp det er en realitet!

Sykt hysteriske bekymringer

Det er interessant med ord og moteord og hvordan de blir en del av hverdagsspråket. For tiden brukes ordet «sykt» i alle mulige sammenhenger. Det er så «sykt herlig». Så «utrolig sykt digg». Så «sykt moro». Så «sykt tøft». Når ble dette sykelige uttrykket et ord som både store og små bruker i tide og utide? Vet ikke, men bare legg merke til det. På TV, i radio – alle steder. Om det er kjendiser eller ikke. Det er bare helt sykt hvor mye brukt dette nye fyndordet, adjektivet, blir brukt. Det er jo ikke akkurat det at vi mangler andre ord som kan uttrykke det samme. Men plutselig er ordet «sykt» allemannseie og dekkende når vi skal beskrive både positive og negative hendelser og følelser. Og jeg må bare innrømme det – jeg bruker også ordet sykt mye i muntlig tale. Sykt mye! Et annet helserelatert ord som (mis)brukes mye er ordet hysterisk. I vanlig folkesnakk sier vi gjerne at «hun ble jo helt hysterisk jo». Og mener da at hun egentlig gikk litt av hengslene, ble noe litt utenfor seg selv. Vi bruker også ordet i dagligspråket som «den var helt hysterisk morsomt» om en revy eller film. Eller «det var hysterisk kaos» da salget åpnet. Og har du ikke hørt mannfolk snakke om de «hysteriske kjerringene» hjemme?

Jeg kan bli litt hysterisk selv, klart det. Hysterisk sint. Hysterisk stresset. Hysterisk glad. Hysterisk engstelig. Det slo meg her om dagen at hysteri er en helsetilstand vi ikke snakker så mye om i våre dager. Et ord vi bruker i hytt og pine, men uten helt å vite hva det egentlig betyr. Tankene kom da jeg kjente mitt eget hysteri øke på innsiden. Det brygget seg opp som en liten Tsunami-bølge da fly begynte å styrte til bakken i Indonesia og Etiopia i mars. Hundrevis av mennesker døde. Nye fly skal ikke kræsje på den måten i 2019. Det gjør meg hysterisk opprørt, for jeg har allerede flyskrekk. Og jobber med å ikke få hysteriske anfall når jeg er i maskinen og jeg blir redd.

Hysteri er egentlig et eldre medisinsk begrep som ble brukt for å beskrive dramatiske atferdsmessige reaksjoner eller kroppsplager. Ofte forbundet med sterke, synlige og tilsynelatende ukontrollerbare følelser. Når noen fikk hysteriske nevroser var det lammelser, smerter og kramper som kom – uten at det kunne påvises legemlig sykdom. Når personer hadde en hysterisk oppførsel var atferden preget av dramatikk, oppmerksomhet og teatralsk væremåte – og farget av sterke følelsesmessige sanseinntrykk. I dag er ikke hysteri lenger en diagnose. Mer en tilstand vi alle opplever fra tid til annen. Et emosjonelt uttrykk, som vi forsøker å stagge. For det tar seg dårlig ut.

Jeg er også typen som bekymret meg lett, er du? Jeg har en sånn hjerne som går på høygir hele tiden og tenker de verste tanker. Stygge tanker. Skumle tanker. Jeg tror bekymringen er genetisk, min mor er også sånn. Min datter også. Et familie-gen jeg stadig må overvinne med kognitive teknikker. Hører jeg om jordskjelv og naturkatastrofer, ser jeg for meg et vulkanutbrudd på Lanzarote. Hvor vi har et feriested. Leser jeg om terrorangrep, ser jeg meg over skulderen og ser for meg angrep i nærmiljøet. Det er utrolig krevende å være i et bekymringsmodus hele tiden, tar mye livsglede. Det meste av det jeg frykter, skjer jo aldri. Bortkastet tid. Og det er noe sykelig over det, å være en person som bekymrer seg for mye. Jeg vil jo ikke være en sånn. For når vi setter sammen disse tre ordene i vår dagligtale så får vi «sykt hysteriske bekymringer». Med andre ord; vanvittig bortkastet energi!

Hyggehat

 By Anne Marit Hjelme

Ord skaper virkelighet. Og nye ord bidrar til en ny virkelighetsforståelse. Noen ganger slår nye ord rot i dagligtalen vår og blir en del av hverdagsspråket vårt, nesten uten at vi merker det. Noen kommer inn i ordboken, andre gjør det ikke. Hvert år kåres «årets ord» av Språkrådet og i 2018 ble dette ordet «skjebnelandsmøte». I 2017 var det «falske nyheter, i 2016 «hverdagsintegrering» og i 2015 var det «det grønne skiftet». Ordene i kåringen har vært aktuelle i det gjeldende året og har gode språklige kvaliteter. Mange av de er også kreative.

Her om dagen ble jeg introdusert for et nytt ord som har dukket opp i det danske språket. «Hyggehat». Det er betegnelsen på danske kvinner som sitter sammen på kafe eller i andre sosiale settinger, og klager på mennene sine. De klager over at mennene ikke er gode nok i sengen, ikke henger opp klær, ikke trekker i snoren, ikke rydder sokkene sine, ikke tar seg av ungene eller tørker opp smulene på bordet. I dette «hyggehatet» fremstår det som en konkurranse mellom kvinnene om å klage mest og ha den verste mannen. De hygger seg med hatet, i stedet for å ta det opp med den det gjelder. For nettopp denne anbefalingen ble gitt av psykologer som kjenner til fenomenet; Ta det opp med den det gjelder – i stedet for å baksnakke og sverte. På den måten får alle det bedre!

Jeg tenker det finnes en del «hyggehat» i Norge også, både blant kvinner og menn. Baksnakking og sverting av andre er nærmest en hobby for enkelte. Som bruker enhver anledning til å snakke ned sine medmennesker. Ikke bare i forhold til de valgene de tar, men også den personligheten og holdningene de har. Ulikhet bidrar til fremmedgjøring. Det er så mye enklere å like noe og noen som ligner en selv. Som står for det samme, har det samme synet i ulike spørsmål. Det er mindre utfordrende og farlig, opprettholder ens eget verdensbilde og fortelling om virkeligheten. Den fortellingen vi forteller oss selv om livet, for å forstå vår plass i verden. Meningen med tilværelsen og de tingene som skjer rundt oss. I en kompleks verden har vi behov for å forenkle og kategorisere. Bare på den måten klarer vi å leve med oss selv som menneske. Da er det god støtte i å finne mennesker som tenker, føler og handler likt oss selv. Det forsterker mestringsfølelsen og tilhørigheten. Får oss til å være en del av et felleskap vi drar kjensel på.

Kvinnene som bedriver «hyggehat» møtes selvfølgelig i et kvinnefelleskap. De maner frem en felles ytre fiende, mannen, og besudler ham så godt de kan i den sosiale hyggeboblen de deler. Men vi kan være enige om at det ikke er særlig konstruktivt. Det kan til og med være ødeleggende, fordi ord skaper virkelighet. Og hva har en med seg hjem i møte med denne mannen som er så nedsnakket? Trolig mindre respekt og utarming av kjærligheten.

Så kan det være at «hyggehat» bare kan sees på som en måte å ventilere ut dritt på. At det ikke er så vondt ment, men mer enn tidtrøyte en bedriver i sosiale lag hvor andre samtaleemner ikke fungerer som det samme limet. For skittkasting har åpenbart den funksjonen at det samler og forener. Det er lettere å sitte i små avlukker og lukkede rom og tømme den verbale avfallsbøtten, enn det er å ta ting direkte opp med den det gjelder. Det krever mot og ærlighet. Og alle vet at risikoen ved å baksnakke og bli avvist er langt mindre enn den er ved direkte konfrontasjon. Derfor kommer «hyggehatet» til å fortsette til evig tid, dessverre.

Arv og miljø

By Anne Marit Hjelme

Noen ganger blir du bare sittende klistret til stolen. Klarer nesten ikke å røre på deg. Kroppen er blytung, hodet forvirret, følelsene i opprør. Slik hadde jeg det etter å ha sett DNS i Bergen sin oppsetning og dramatisering av «Arv og miljø» – basert på Vigdis Hjort sin bestselgende bok med samme navn. Sjelden har et teaterstykke gjort sånt inntrykk på meg. Både innholdet og den kunstneriske formen var oppsiktsvekkende og sjelden. Et mesterverk i hvordan en med enkle virkemidler kan kommunisere så vanskelige ting som familiefeider, arv og incest på en troverdig måte. Det treffer midt i Sola Plexus – uansett hvordan din egen familiehistorie er.

For det virkelig triste med familiehistorien til Hjort, der søsteren Helga også har gitt ut sin egen bok som et motsvar til søsteren Vigdis, er at dette ikke er så uvanlig. Dessverre langt mer vanlig enn vi liker å ta innover oss. Familietragedier og familiehemmeligheter. Historier og fortellinger som blir tiet i hjel, som ødelegger relasjonene og klipper familiebånd. Hendelser som ikke tåler dagens lys, som for enhver pris må nedtones og unngås. Holdes innenfor husets fire vegger. Holdes skjult. Men som blir den store rosa elefanten i rommet, alltid nærværende. Det alle vet, men ingen snakker om. Giften.

Det handler ikke bare om seksuelle overgrep. Om følelsesmessige og psykologiske overgrep i hjemmet. Det handler også om kampen om materielle goder, om arv. Om familier som splittes og går i oppløsning – til grunne – på grunn av urettferdig fordeling av arv. Søsken som blir uvenner og bitre fiender, barn og foreldre som velger hverandre bort på grunn av forskjellsbehandling. Det er også den røde tråden i Hjorts «Arv og miljø» – skjevfordelingen av hyttene på Hvaler. Der mor og far fører over barndommens hytterike til to av fire søsken. Uten at de andre vet, og til spottpris. Handlingen utløser et kaos av følelser, en form for krigsmodus mellom søsken – og handler i bunn og grunn lite om hyttene når det kommer til stykket. Men om sårheten. Fortvilelsen. Irritasjonen. Over å ikke bli sett og anerkjent, elsket. Verdsatt like høyt av sine foreldre. Det irrasjonelle, sårbare barnet får fritt utløp i de voksne kroppene. Urettferdigheten i arveoppgjøret forsterkes av anklagene fra mor og far om at «dere var aldri på hytten» og «det er deres to søstre som har holdt stedet i alle år». Uten at noen spør, hvorfor? Hvorfor drikker Jeppe? Hvorfor følte ikke to av søsknene for å komme på hytten? Svaret ville ingen høre, det var for smertelig. Familiehemmeligheten sprakk.

Krangel om arv er en gjenganger. Alle kjenner noen som røk uklar etter at foreldrene forlot denne verden. Eller forskutterte sitt jordiske gods. Det er trist å erkjenne at så mange er villige til å sette personlige forhold og familiesituasjonen i fare fordi de skal karre til seg noe som de egentlig ikke har rett på. For det er ingen selvfølge at en arver noe etter sitt opphav. Det er ingen selvfølge at den tidligere gererasjonen skal etterlate seg penger og land og pynteting. I dag ser vi at unge mennesker låner langt over pipen fordi de kalkulerer med en millionarv. De fråtser og tar for seg av livets goder, og planlegger å dekke opp sin gjeld med foreldrenes oppsparte arvekroner. Det er på grensen til uspiselig. Det virker som om arv får frem det verste i oss. Gjør oss til grådige kannibaler – uten etikk og moral. Jeg slår et slag for rettferdigheten, ærgjerrigheten – ja. Men griskheten er utålelig. Den gjør oss små og primitive.

 

Omvalg

By Anne Marit Hjelme

Det å tenke seg grundig om før du skal foreta viktige valg, er aldri dumt. Noen sier at det ikke er lurt å ta slike valg i det hele tatt, dersom du er lei deg eller ting rundt deg er kaos. Da er det bedre å vente til det indre kaoset løses opp og støvet legger seg, slik at du tenker klarere.

   Jeg tror det er smart, har selv erfart det en rekke ganger i livet. Ulempen med å være handlekraftig er at det kan gå for fort i svingene. At en ikke har brukt lang nok tid på å vurdere konsekvensene av det valget som skal tas. For det å ta valg er i seg selv en stor påkjenning for mange. Noen velger å ikke velge, det er også et valg. Men i min verden er det ikke et alternativ. Livet som leder, mor, datter og kjæreste inviterer ikke til det. Daglig tar jeg en rekke beslutninger, store og små. Det er ikke alltid jeg liker å måtte gjøre det. Noen ganger er det deilig å bare slippe å måtte ta stilling. Flyte med, og se hvor det bringer meg. Men veldig klokt er det sjeldent.

   For når jeg vegrer meg for å ta valg, ja, da velger ofte andre for meg. På mine vegne. Og det setter jeg lite pris på. Og nettopp det at jeg ønsker å være sjåfør i eget liv, tvinger meg til å ta valg selv når jeg ikke føler meg hundre prosent overbevist. Jeg er ikke mer modig enn de fleste, men noen ganger tar jeg modige valg. Noen vil si dristige. Selv vurderer jeg dem som oftest som vel gjennomtenkte og reflekterte. Når andre tenker at jeg handler på impuls, har jeg selvsnakket med meg selv i lengre tid. Iallfall når det gjelder litt større spørsmål. Vurdert frem og tilbake, veiet for og imot. Prøvd å tenke hva som er det verste som kan skje.

    Nylig tok jeg et stort valg der jeg tok omvalg. Før det var for sent. Det er lov det, å tenke seg om, igjen. Og kjenne etter. Noen ganger er det du frykter mest at du skal angre på et valg du tok. At du foretar deg noe som ikke kan gjøres om, rettes på. Etter ni år på kanariøyen Lanzarote hadde jeg fått det for meg at jeg skulle selge min lille skrivestue der. Fordi investeringen hadde doblet seg på disse årene. Fordi det er langt og dyrt å fly. Fordi det ikke går direktefly hele året. Fordi, fordi, fordi.

    Så reiser jeg ned til øyen min, møter megler, forteller venner og naboer, skaffer kasser, bestiller flyttesending hos posten – mitt handlingsmodus er upåklagelig og jeg hodet mitt tar alle rasjonelle beslutninger på strak arm. Jeg blir som en maskin, en ustoppelig Duracell-kanin. Fikser og trikser. Tilrettelegger. Etter mange år som alenemor er jeg en mester i organisering. Som leder er jeg vant med å kjøre prosesser, lage og følge planer. Men midt oppi det hele stopper jeg opp og kjenner på smerten i brystet, tårene i øyekroken. Undres over den manglende gleden ved avgjørelsen, den høylytte stemmen fra et sted langt der inne i meg som roper. Stopp, stopp, stopp. Hva holder du på med – selge drømmen din? Der står jeg altså, med listene mine og alle beslutningene, og kjenner en øredøvende uro inne i meg. Kjenner hvor usikker jeg er, fortvilet over min egen ubesluttsomhet. Over at hodet og hjertet ikke snakker samme språk. Vil ikke, vil ikke, vil ikke. Det er som om jeg plutselig forstår hjertespråket. Denne klare meldingen som kommer fra midt i kroppen et sted, sjelen. Følelsen er overveldende. Jeg må snu i tide.

   Og det gjør jeg. Kansellerer det hele. Ombestemmer meg, og føler meg umiddelbart mange kilo lettere. Omvalg er undervurdert. I denne situasjonen handlet det om å ta meg selv og mine behov og ønsker på alvor. Ingen andre steder i verden, og jeg har reist mye, finner jeg sånn sjelero som på denne spanskgreske hvite og blå vulkanøyen. Ingen steder får jeg så mye kvalitets-ro. Stille tid i estetisk vakre omgivelser, krydret med refleksjon og opplevelser. Jeg er ikke ferdig med dette stedet, denne tilstanden. Trolig blir jeg det aldri.

 

La oss feire!

By Anne Marit Hjelme

Vi er ikke så flinke i dette landet til å feire oss selv. Janteloven setter en stopper for det. For du skal ikke tro du er noe, og du er i alle fall ikke bedre enn noen andre! Javel, herr Moralpoliti – jeg hører deg! Men fordi du, Jante, ble skrevet i en tid da forfatter Aksel Sandemose ikke visste bedre. Eller som et uttrykk for det han mente var et godt bilde av «menneskenes iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned», så betyr det jo ikke at det er sant. Kanskje har det aldri vært det, kanskje er det det ikke lenger. Men fortsatt er hele det norske folk preget av disse ti påstandene som også sier at «du skal ikke tro du er klokere enn oss» og «du skal ikke tro du er like meget som oss».

Hvorfor er dette så forstemmende? Jo, nettopp fordi denne loven har tatt fra oss gleden med å feire. Store og små seire. Vi dropper feiringen, i redsel for å gjøre for mye av oss. Bli baksnakket av andre, de som er misunnelige på det vi klarer å få til. For det er i god norsk ånd å ikke skryte av oss selv eller det vi gjør eller det vi står for. Vi skal i grunnen bare holde det gående, prestere og levere og ikke stikke oss fram og i alle fall ikke slå oss på brystet fordi vi er stolte. Vi skal yte, ikke nyte.

Dersom du er en Jante må jeg advare deg; Du kommer til å bli provosert, irritert og kanskje sette kaffen i vrangstrupen nå. For jeg har nemlig tenkt å skryte UHEMMET av bursdagsbarnet som fyller 40 år neste år – og som ikke har tenkt å gå stille i dørene med det! For i dager og uker skal vi feire at dette flotte magasinet VIOVER60 – selveste jubilanten – fremdeles er en viril, spennende og oppegående blekke. Med kloke ting trykket på døde trær. Vi skal feire at bladet gjennom alle disse årene har gitt norske kvinner og menn faktakunnskap og nyttig informasjon som angår dem etter at de fyller 60 år. Også før det! Vi skal feire at vi like lenge har beveget, opprørt og gledet tusenvis av mennesker hjemme i deres private hjem. Med gode samtaler om vanskelige tema, som livet, døden og kjærligheten.  Det er ikke alle forunt å få komme inn i stuen til nesten 70.000 mennesker hver eneste måned. Som en god venninne og venn, en som man kan stole på. Vi er ydmyke for den gjestfriheten, og takker dere lesere.

Nå skal vi feire oss selv – sammen med dere. Vår suksess skyldes deres tillit og lojalitet. Vi er til for dere, ikke omvendt. I mai neste år har vi som ambisjon å fylle Hurtigruten på turen fra Bergen til Kirkenes. Vi skal feire oss selv underveis, og vil også invitere lesere om bord når vi ligger til land i de større byene. På foredrag og kake, helt i VIOVER60 sin ånd. Noe smakfullt – til å bli klokere av. Mat for gane og hjerne. Med oss på seilasen har vi noen av våre mest lojale skribenter gjennom flere tiår. Noen av landets fremste eksperter innen personlig økonomi, jus og pensjon. De vil strø av sin kunnskap og svare på spørsmål. By på seg selv og være en del av vårt felleskap. For gjennom snart 40 år har vi jobbet for å være samlende og lage sosiale møteplasser. Våre leserturer og resort i varmen er helt spesielle. Slik vil vi også at jubileumsturen vår til Kirkenes skal bli. Verdens vakreste sjøreise blir enda vakrere i hyggelig lag. Enda bedre i trygge omgivelser og sammen med likesinnede. Med underholdning og program som er spesialdesignet, nettopp for dere.

Jeg gleder meg til å være vertskap underveis på seilaset. Vi ønsker å oppfylle drømmer, og dette er en drømmereise som står på de fleste sin «Bucket list». Også min. Du er herved invitert og hjertelig velkommen til vårt storslagne bursdagsselskap. Vi skal feire! Drit i Jante!

(fra min redaktørpenn i VIOVER60 – leder juli 2019)

 

 

Bare stillhet

By Anne Marit Hjelme

Behovet for å ha et møte med meg selv, et helt stille sted, øker med alderen. Et sted hvor det bare er plass og rom og tid til meg og alt mitt. Mine tanker. Mine følelser. Et sted uten distraksjoner, der jeg virkelig kan kjenne etter og lytte til all den uroen som finnes inne i meg. Alle stemmene, «vondtene» – det ubehaget som også er en del av mitt indre landskap. Og som jeg gjerne løper fra, rømmer fra. Flytter oppmerksomheten bort fra, fordi det er lettest sånn. Minst smertefullt. Jeg fyller på med inntrykk og fart og innhold og lar meg selv være opptatt og i bevegelse. Alltid underveis, fordi stillheten er så brutalt ærlig. Så fordømt naken og sår. I møte med meg selv, uten forstyrrende lyder og lukter og andre sanseinntrykk, fyller jeg rommet med bare meg. Pusten min. Bevegelsene mine, kroppen og bevisstheten om mitt eget nærvær. Et slikt møte kan være svært krevende.

Krevende, fordi jeg må tåle meg selv. Min egen person. Hele meg, både de positive og negative sidene. Jeg kan ikke fokusere på en annen eller noe annet som en flukt fra meg selv. Jeg må tåle at de ulike deler av min personlighet kommer frem og har stemmer og meninger. Kanskje om ting jeg ikke ønsker å forholde meg til, ikke ønsker, klarer eller vil bli berørt av. Som jeg har fortrengt, gjemt bort et sted inne i meg hvor døren er lukket. Og i en travel hverdag i 2018 er det verdens enkleste sak å fylle tilværelsen med så mye støy og innhold at jeg klarer å holde dette maset på en armlengdes avstand. Helt til stillheten tar meg. Det rommet av ingenting. Det rommet av alt. I fraværet av lyder og lukter og estetiske inntrykk som døyver et indre kaos, kommer kjedsomheten lett. Vi er så vant til å bli stimulert og underholdt hele tiden, at det å sitte stille i alenehet i seg selv blir krevende. For hvor går tankene og følelsene når vi ikke dukker inn i en film, hører på podkast, er på facebook eller poster bilder på instagram? De går innover. Og i streben etter den totale stillhet – også på innsiden – må vi først lytte, og ta på alvor, den informasjonen som kommer. Det er derfor meditasjon er så bra for mange. I meditasjonen setter vi oss i en tilstand av totalt hvile, stenger den ytre verden ute, og hilser stillheten velkommen. Alle som starter med meditasjon vet hvor vanskelig det er i begynnelsen, hvordan de må bruke pusten for å fokusere på å få den indre roen.

Verdien av stillhet er undervurdert. Stillhet er blitt en ettertraktet gode, en mangelvare. Derfor er det blitt en kommersiell luksusvare som selger. Vi er så underernært på stillhet, at reiseoperatører nå tilbyr egne reisemål hvor stillheten er det som lokker. Silence-retreat i Italia. Stillhetsyoga i fjellheimen. På NSB tilbyr de egne stillevogner, Flytoget har stillesoner og på flyplasser er det egne stillerom. I barnehagen leker ungene stilleleken – alt for å dempe det totale støynivået vi har rundt oss hele tiden. Mobiler som ringer og piper. Ipader som summer. Biler som tuter. Reklameplakater som skriker mot oss. Musikk som dundrer. Folk som roper. Anleggsmaskiner som bråker. Computere som suser.

Vær stille, så jeg kan høre de indre stemmene mine. Vær stille, så jeg kan kjenne etter hva følelsene mine forteller meg. Vær stille, så jeg får mulighet til å tenke en lang tanke. «Alle» sier at vi skal lytte til det kroppen vår sier til oss, før det er for sent. Før vi møter lettveggen eller tungveggen, går tom for energi og blir helt utmattet. Men klarer den indre stemmen å nå gjennom all støyen vi omgir oss med hver eneste dag? Kanskje ikke helt av seg selv. Derfor er det smart å sette av tid til stillhet, legge det inn i kalenderen; «Et møte med meg selv».  Selv mediterer jeg jevnt og trutt, så jeg får tømt hodet for søppel og inntrykk. Og reflektere litt grundigere over livets mange sider. Det kan være at jeg bare sitter i en solstol eller bare ligger flat ut på en yogamatte og hører mine egne åndedrag. Det skal ikke mer til.

 

#metoo

Du kan ikke ha unngått å legge merke til den verdensomspennende kampanjen #metoo, som startet med at en kvinnelig skuespiller i USA anklaget en kjent regissør for seksuell trakassering – og fortalte om det på sosiale medier. I et innlegg på sin egen Facebook-vegg oppfordret hun andre kvinner til også å stå frem med sine historier. Hun trodde nemlig ikke at hun var alene om disse erfaringene. Og dermed eksploderte det! I alle tenkelige digitale kanaler, i land over hele verden, står nå kvinner frem og sier «metoo. Kraften og styrken i denne massive responsen hadde ingen forutsett, og i skrivende stund avsløres det daglig nye navn og personer som enten har begått seksuelle overgrep eller har utøvd seksuell trakassering mot kvinner. Enten privat eller på jobb.

Det er ikke noe nytt at kvinner har måttet tåle mye uønsket atferd fra det andre kjønn gjennom alle tider. Historiebøkene er fulle av fortellinger om hvordan kvinner holder ut krenkelser og biter i seg smerten, fornedrelsen og sinnet. For skammen er utholdelig. Nesten ikke til å leve med, selv i 2017. For det finnes ingen sterkere og større følelse enn skam. Skam er samlebegrepet som rommer frustrasjon, avmakt, sinne og frykt. Skam er alle dårlige følelsers mor. Motstykket til gleden og lykken, til selve livskilden. Skammen dreper selvfølelsen og tapper deg for annerkjennelse. Den tar bolig i deg som en klo og slipper ikke taket før du tar den på alvor og erkjenner at den trolig ikke går over av seg selv. Skammen trenger hjelp til å smuldre opp, oppløses og forsvinne. Og den beste hjelperen er deg selv. Ved å ta et oppgjør med den, konfrontere – og tilgi deg selv. Gi derfor slipp på den dårlige samvittigheten, den mater skammen.

Når kvinner over hele verden nå tar til gatene for å demonstrere mot en styggedom som har vært tiet i hjel gjennom alle tider. Når menn i alle aldre og fasonger nå må gå fra jobbene sine. Når TV og sosiale medier og aviser nå er på kokepunktet og debatterer seksuell trakassering i alle kanaler, ja, da er det håp om at noe godt vil komme ut av det. At all denne forløsningen av skam, dette søsterskapet av kvinner som forenes i en felles kamp, faktisk fører til en endring. Holdningsendring. Atferdsendring. En endring der seksuell krenkelse av personer, om det er kvinner eller menn, får konsekvenser for den som utøver det. Altfor mange har i altfor lang tid fått slippe altfor billig unna. Det er en erkjennelse av at menneskeheten ikke er så raffinerte som vi liker å tro, så intelligente og kloke. For hadde vi vært det, ville ikke dette vært et problem i 2017. Da ville vi for lengst forstått og akseptert at det finnes grenser – og at det å overstige andres grenser på ulike måter ikke er greit. Det er faktisk både umoralsk, uetisk og skadelig.

Selv husker jeg hvordan gode mannlige journalistkollega advarte meg som 22-åring mot en atferd jeg kunne møte i den bransjen jeg da skulle jobbe i. Det tok meg ikke lang tid å gjøre egne erfaringer. Og jeg glemmer aldri hvor forvirret jeg ble første gangen den dresskledde kilden min nærmest overfalt meg med tungen sin under et intervju. Og hvor handlingskraftig jeg var den gangen jeg kjørte kneet mitt opp i skrittet på en kollega, som trodde at smil og latter var en invitasjon til noe mer. Gifte meg, småbarnsmor og naiv ute i manneverden. Så, #metoo! La oss håpe at de som har svin på skogen og uakseptabel oppførsel nå overtar skammen. Og kjenner litt på den tunge ryggsekken selv.

 

 

Hvem ønsker du å være?

 

By Anne Marit Hjelme

Hvem er du –  egentlig? Identiteten forteller noe om hvem vi er, om personligheten vår. Den betegner vårt selvbilde og selvoppfatning. Sier noe om hva som er ekte, sentralt og veldig typisk for akkurat deg, tingen eller virksomheten det gjelder.  Når vi snakker om hvor viktig det er “å finne sin identitet” handler det nettopp om å danne et selvbilde som du føler du kan akseptere og leve opp til. Og deretter etablere en livsstil som svarer til dette bildet. Over tid.

Har du tenkt på hvordan vårt forbruk er koblet til vår identitet? Gjennom forbruket vårt organiserer vi vårt sosiale liv. Måten vi tenker på, er menneske på. Det er også en måte å rangere og betrakte andre mennesker på. Forbruket er en verdsettingsmekanisme, et mål på lykke og et vellykket liv. En måte å organisere meningen med livet på. Og det er det uendelige behovet, begjæret, som er umettelig og selve ilddraken. Den som gjør oss til konsumerende dyr, med en tørst som aldri slukkes. For formålet med konsumet er nettopp å vise velstand og profilere identitet. Hvem du er, eller hvem du ønsker å være og fremstå som.

Der alle forsøker å overgå de andre i samme klasse – og alle forsøker å etterligne overklassen. Ved å tilegne seg deres livsførsel, gjenstander og ting og de symbolverdiene som er knyttet til disse. -Det sosiale livet er således et bikkjeslagsmål med smaken og tingene som våpen – i kampen for å være minst like god og bedre enn. Identiteten, ditt sosiale verd som menneske, er nært knyttet til hva du liker og hvordan du uttrykker det du liker.

Mange av oss vil ta avstand fra en slik påstand, nettopp fordi mye skjer på det ubevisste planet. I de daglige valgene vi gjør. I må-tingene som vi ikke tenker over, handler det om å bygge og ivareta egen identitet. Som når vi kjøper forskjellige identitetsrekvisitter som biler, klær, fritidsaktiviteter, bøker, viner, reiser, utdannelse – ofte for å sette ulike skiller og distanser til andre. Har du tenkt på at dette er måter å uttrykke seg på og skape seg selv på? Gjennom å ta avstand fra andre og slik de lever? For at forbrukersamfunnet skal opprettholdes må folk stadig jobbe mer for å kjøpe ting de egentlig ikke trenger. Derfor må det produseres et kontinuerlig underskudd på identitet. Du er aldri god nok! Aldri pen nok! Aldri tynn nok! Aldri rik nok! Aldri populær nok!

Hvor blir det av de indre verdiene og det gode selvbildet om at «du er god nok som du er» når det er fasaden og det ytre alle streber etter og ser? Det får meg til å tenke at vi har skapt et sykt samfunn der vi egentlig bare er strebere etter anerkjennelse den korte tiden vi er her på kloden. Vi løper rundt som kåte klatremus for å levere og prestere og skape vår identitet. Og blir brutalt verdsatt etter de tingene andre rundt oss setter verdien på. Det føles som en endeløs sprint i et hjul som bare går fortere og en aldri kommer helt i mål. For hvordan lykkes, egentlig? Det vil jo alltid være noen som er rikere, vakrere, tynnere, sunnere.

I en tid med stor hastighet og endringer stiller mange av oss spørsmålene; “Hvem er jeg når og hvis jeg mister jobben min?”, “Hvem er jeg når jeg pensjonerer meg og ikke lenger har et yrke å vise til?”. ” Hvem er jeg når jeg  blir syk, når jeg ikke lenger har penger til å kjøpe meg det jeg tidligere kjøpte?.  “Hvem er jeg når jeg blir enke eller enkemann?”. Identitet handler om hvordan vi tenker om oss selv. Men mest av alt om hvordan andre rundt oss tenker om oss. Ikke rart identitet selger.

 

Om å skrive innover

 

By Anne Marit Hjelme

For mange av oss er det å skrive den mest effektive terapien for å skape balanse i livet. I motvind og medvind, en måte å gi uttrykk for noe av det som foregår i vårt indre univers på. Det som bobler under overflaten. Som fyller hele kroppen og vil ut, som fyller hjertet vårt og som bør utrykkes. Du trenger ikke å skrive for andre, bare for deg selv. Du bestemmer selv om noen andre skal få lese det, det er ditt eget valg. Men ofte skal brevet eller mailen ha en mottaker. Manuset ha en annen leser, for at sår skal heles. Relasjoner bedres.  Bare det å sette på papiret den strømmen av ord og setninger som kommer fra innsiden er mentalhygiene i seg selv. Befriende. Bedre enn piller og drinker i glass. For når hånden settes i bevegelse med en penn i hånden, skjer det ting. Magiske ting.

Fra et sted i deg selv, eller utenfor deg selv, strømmer det ofte på. Tankene. Følelsene. Uten helt å vite hvor det kommer fra triller formuleringene ut. Eller kanskje ikke. Uansett, det å sette seg ned med penn og papir er undervurdert. For det skjer noe med oss når vi tvinger oss selv til å sette ord på det som kontinuerlig foregår i hodet og kroppen vår. Når vi setter oss i et stille modus for å lytte til det innsiden forteller  – og deretter begynner å fylle et blankt hvitt ark. Det kalles sårbarhet. Vi avtaler et møte med den viktigste personen i eget liv, oss selv. Og har tillit til at noe styrer hvordan samtalen blir.

For den kan bli smertefull. Meget smertefull. I hodet er det mange stemmer som konkurrerer om oppmerksomheten. Det lille barnet i deg som ikke har blitt sett og hørt.  Fars formaninger, dine egne pålagte begrensninger. Og hvis det er en stund siden du har lyttet skikkelig, kan det virkelig fosse på. Også alle sabotørene dine, de indre kritikerne, vil heve sin stemme. Fortelle at du ikke er god nok, at du skal ha dårlig samvittighet. Ikke lever opp til forventingene. I møtet med oss selv skal vi være snille med oss selv. Skrive kaoset ned, få distanse til det. Betrakte det som kommer med nysgjerrighet og vennlighet. Uten å være dømmende og fordomsfull.

Jeg skriver ofte intuitivt. Starter et sted jeg ikke vet hvor ender. Begir meg ut på en reise uten endelig destinasjon. Klart det er skremmende. I mine mørkeste øyeblikk strør jeg ordene utover arket og de blander seg med tårene mine. Så virkningsfullt kan det være, å få denne innsikten. Jeg aner ikke hvor ordene kommer fra, men de treffer meg. Gjør meg klokere, berører. Det er som om innsiden min er vulkansk magma som spruter ut en visdom mitt bevisste jeg ikke har tilgang på. Det er jo helt vidunderlig, men også overveldende. For hva finnes egentlig der inne, i det ubevisste jeg?

Det ubevisste i oss rommer mye, det vet vi. Hvor mye aner vi ikke. Når du skriver deg innover, er det nettopp denne utforskingen og kartleggingen som er drivkraften. Å møte seg selv gjennom å skrive ned det du tenker på, gjør, føler – det er for mange av oss transformerende. Så, bare gjør det!