Category Archives: generasjon

detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, gammel, generasjon, kjærlighet, kvinner, lykke, mennesker, Uncategorized

Realitetsorientering

Realitetsorientering er et begrep i tiden. Enkelt sagt vil det si å ha en forståelse av hvordan virkeligheter er. Virkelighetsforståelse, altså. Smak på ordet. Realiteter kan jo tolkes på så mange ulike måter. Og hva med virkeligheten, er den lik for alle? Selvsagt ikke. Som journalist gjennom flere tiår vet jeg en del om hvor forskjellig vi journalister kan rapportere om og beskrive det vi ser og opplever. Vi gjør det utfra slik vi tolker og oppfatter det som skjer, utfra vår egen «personlige» virkelighet. Som igjen er farget av våre verdier, vår kunnskap, våre holdninger og våre erfaringer. Vår oppvekst og bakgrunn. Derfor finnes det jo ikke noe som kan kalles objektiv journalistikk, den vil alltid være subjektiv og farget.

Historiefortelling fortalt gjennom fortellerens munn og penn. Basert på hva fortelleren har sett og hørt og hvordan han eller hun bearbeider inntrykkene i hodet etterpå. Både bevisste og ubevisste prosesser, fordommer og oppfatninger. Kalde fakta kjøler ned kognitive prosesser og følelser som kommer ut av kontroll. Kjølige vitenskapelige fakta basert på forskning og tall som knuses. Det er det nærmeste vi kommer «sannheten», selv om tall også kan manipuleres og brukes på feil måte. Spørsmålet er om en skal fokusere på at fire av ti over 60 år leser magasinet VIOVER60 – eller på seks av ti ikke gjør det. Om glasset er halvfullt eller halvtomt, skjønner? Det er øyet som ser og tolker som definerer «virkeligheten». Sin virkelighet.

Dette sto så soleklart for meg her om dagen. Jeg ble del av en samtale mellom to enslige voksne damer på 66 og 72 år over en kaffekopp, i heftig diskusjon om hvordan de har innrettet seg i sin alderdom. Den ene i en praktisk lettstelt leilighet på ett plan, med i heis i bygget og servicetilbud midt i byen. Den andre har nettopp kjøpt seg et eldre hus på to etasjer i landlige omgivelser, med trapper og bratt bakke. To ulike verdener, to ulike virkelighetsoppfatninger. Begge med mål om å klare seg selv lengst mulig alene – og leve lengst mulig. Den ene ved å gjøre det enkelt og praktisk for seg selv i hverdagen, den andre ved å bo slik at naturlig bevegelse med hage og trapper blir en del av «slik skal jeg holde meg frisk lengst mulig»-prosjektet.

Hvilken strategi er mest fornuftig? Bydamen var sjokkert over sin medsøsters valg og mente hun burde realitetsorientere seg. Slutte å være en romantisk drømmer, forholde seg til fakta. Fordi hun ikke kan kontrollere sin egen helse, alderdommen innheter oss. Fordi all erfaring tilsier at hun med økende alder kommer til å bli så svekket at bakker og trapper blir en hemsko. At hun risikerer å bli gissel i sitt eget hjem – fengslet i godstolen – og avhengig av andres hjelp. Bli uselvstendig og ufri. Neida, sa medsøsteren. Det er hagearbeidet og trappene og bakken som skal sørge for at hun holder seg på beina og forblir frisk. At hun kan klare seg selv og være fri. Sitte innestengt i en liten leilighet i byen dag inn og ut? No way! Det er den beste måten å bli gammel og syk på.

Temperaturen rundt bordet steg noen hakk. Damene har helt ulike virkelighetsoppfatninger. Er den ene mer riktig enn den andre? Vi innretter oss i livet på ulike måter og tar ulike valg. Velger hvilke argumenter vi legger til grunn for våre valg, basert på verdiene våre og hvordan vi ønsker å leve livet. Hva som er viktig for oss. Enig eller uenig; vi må respektere hverandre og har egentlig ikke noe med hva andre gjør. Pass dine egne saker, sier jeg. Det kommer ingen oppskrift med livet. Og nettopp det er en realitet!

bøker, ensomhet, gammel, generasjon, læring, makt, mennesker, moral, motivasjon, ord, personlig utvikling, primadonnaer, svik

Skvising av seniorer

 Som sjefredaktør og daglig leder i landets største magasin for kvinner og menn over 60 år i Norge, er jeg opptatt av hvordan godt voksne arbeidstakere behandles av sine arbeidsgivere. Undersøkelser viser at svært mange bedrifter enten a) ikke ansetter folk over 55 år eller b) kvitter seg med folk som nærmer seg eller er over 55 år. Det er også min erfaring, og vi får ukentlig henvendelser fra fortvilte voksne som bekrefter dette. De forteller om hvordan de søker på stillinger, men aldri kommer til intervju. Om hvordan de på en direkte eller subtil måte blir presset ut av sine stillinger og ut av bedriften de jobber i. Med skjult aldersdiskriminering. De unge blir igjen – de eldre må ut.

Dette er en vond sirkel – der de som blir arbeidsledige med eller uten sluttpakke – ofte er for unge til å slutte i arbeidslivet. Men altså for gamle til å få en ny jobb. Ganske ufrivillig blir de uten jobb på et tidspunkt i livet der det fremdeles er mange år til de kan pensjoneres, og der de fortsatt har mye å bidra til samfunnet med. Situasjonen er både økonomisk og moralsk vanskelig. Både for enkeltmennesket og for samfunnet. Når et økende antall personer tvinges ut i tidlig «førpensjonering» og må melde seg på NAV, sløser vi med betydelige samfunnsressurser. Godt voksne arbeidstakere er ofte en ressurs for mange bedrifter. De er lærevillige- og omstillingsdyktige og pliktoppfyllende, i en fase av livet der de kan konsentrere seg fullt og helt om jobben.

Jeg er selv mangeårig næringslivsleder med personalansvar. For noen år siden ansatte jeg en redaksjonssjef på nesten 60 år og har aldri angret. Hun har vist seg svært omstillings- og tilpasningsdyktig og har gått i bresjen for store teknologiske endringsprosesser i vår mediebedrift. Mediebransjen har gjennomgått enorme omstillinger de 10 siste årene. Vi var blant de første med å tilpasse oss til en ny digital tidsalder, og det har vært en voldsom og smertefull prosess. Ikke minst fordi de tradisjonelle inntektskildene har forsvunnet og er blitt erstattet av nye. Den transformasjonsprosessen har også handlet om å erstatte gammel kompetanse med ny kompetanse, og det har vært mange kutterunder og sluttpakker. Som det også har vært i en rekke andre bransjer.

Men midt oppi disse opprivende prosessene har aldri alder på ansatte vært et tema for oss. Det handler mer om at arbeidsoppgaver flyttes eller forsvinner. Vi er nødt å omstille og endre organisasjonene for å overleve i fremtiden, alle må det. Men det er oppsiktsvekkende at så mange bedrifter tømmes for eldre medarbeidere i disse rundene. Kompetanse må gå foran alder! Det å våkne opp om morgningen, uten innhold og mening i hverdagen, er ikke en god måte å starte sin ufrivillig tidige pensjonisttilværelse på for noen. Vi lever lenger enn noen gang, i snitt til vi er godt oppi 80-årene, og det å bli skjøvet ut av arbeidslivet i midten eller slutten av 50-årene betyr at pensjonisttilværelsen i realiteten kan bli 20-30 år!

Det er jo helt sprøtt og på ingen måte bærekraftig verken for samfunnet eller menneskene. For det betyr faktisk at en risikerer å gå virkeløs og uten arbeid i en tredjedel av livet! Verken pensjonsordningen vår eller samfunnet er lagt opp til at en så stor mengde mennesker til enhver tid ikke skal bidra. Og hvor er fokuset på hva det gjør med folk å bli satt på sidelinjen på denne måten? Ikke få bidra? Ikke bli behandlet med verdighet? Har noen regnet på de direkte og indirekte kostnadene ved at så mange godt voksne nå faller utenfor arbeidslivet? Det er på tide at vi tar en offentlig diskusjon på hvordan eldre medarbeidere behandles i arbeidslivet nå. For det skjer mye – i øredøvende stillhet. Statistikken fra NAV dokumenterer det, ledigheten blant godt voksne øker betydelig. Pensjonsalderen i Norge er tross alt 67 år og mange vil jobbe til de er 72 år. Hva må gjøres???

ensomhet, frihet, følelser, generasjon, kjærlighet, kvinner, lykke, mennesker, moral, motivasjon

Arv og miljø

By Anne Marit Hjelme

Noen ganger blir du bare sittende klistret til stolen. Klarer nesten ikke å røre på deg. Kroppen er blytung, hodet forvirret, følelsene i opprør. Slik hadde jeg det etter å ha sett DNS i Bergen sin oppsetning og dramatisering av «Arv og miljø» – basert på Vigdis Hjort sin bestselgende bok med samme navn. Sjelden har et teaterstykke gjort sånt inntrykk på meg. Både innholdet og den kunstneriske formen var oppsiktsvekkende og sjelden. Et mesterverk i hvordan en med enkle virkemidler kan kommunisere så vanskelige ting som familiefeider, arv og incest på en troverdig måte. Det treffer midt i Sola Plexus – uansett hvordan din egen familiehistorie er.

For det virkelig triste med familiehistorien til Hjort, der søsteren Helga også har gitt ut sin egen bok som et motsvar til søsteren Vigdis, er at dette ikke er så uvanlig. Dessverre langt mer vanlig enn vi liker å ta innover oss. Familietragedier og familiehemmeligheter. Historier og fortellinger som blir tiet i hjel, som ødelegger relasjonene og klipper familiebånd. Hendelser som ikke tåler dagens lys, som for enhver pris må nedtones og unngås. Holdes innenfor husets fire vegger. Holdes skjult. Men som blir den store rosa elefanten i rommet, alltid nærværende. Det alle vet, men ingen snakker om. Giften.

Det handler ikke bare om seksuelle overgrep. Om følelsesmessige og psykologiske overgrep i hjemmet. Det handler også om kampen om materielle goder, om arv. Om familier som splittes og går i oppløsning – til grunne – på grunn av urettferdig fordeling av arv. Søsken som blir uvenner og bitre fiender, barn og foreldre som velger hverandre bort på grunn av forskjellsbehandling. Det er også den røde tråden i Hjorts «Arv og miljø» – skjevfordelingen av hyttene på Hvaler. Der mor og far fører over barndommens hytterike til to av fire søsken. Uten at de andre vet, og til spottpris. Handlingen utløser et kaos av følelser, en form for krigsmodus mellom søsken – og handler i bunn og grunn lite om hyttene når det kommer til stykket. Men om sårheten. Fortvilelsen. Irritasjonen. Over å ikke bli sett og anerkjent, elsket. Verdsatt like høyt av sine foreldre. Det irrasjonelle, sårbare barnet får fritt utløp i de voksne kroppene. Urettferdigheten i arveoppgjøret forsterkes av anklagene fra mor og far om at «dere var aldri på hytten» og «det er deres to søstre som har holdt stedet i alle år». Uten at noen spør, hvorfor? Hvorfor drikker Jeppe? Hvorfor følte ikke to av søsknene for å komme på hytten? Svaret ville ingen høre, det var for smertelig. Familiehemmeligheten sprakk.

Krangel om arv er en gjenganger. Alle kjenner noen som røk uklar etter at foreldrene forlot denne verden. Eller forskutterte sitt jordiske gods. Det er trist å erkjenne at så mange er villige til å sette personlige forhold og familiesituasjonen i fare fordi de skal karre til seg noe som de egentlig ikke har rett på. For det er ingen selvfølge at en arver noe etter sitt opphav. Det er ingen selvfølge at den tidligere gererasjonen skal etterlate seg penger og land og pynteting. I dag ser vi at unge mennesker låner langt over pipen fordi de kalkulerer med en millionarv. De fråtser og tar for seg av livets goder, og planlegger å dekke opp sin gjeld med foreldrenes oppsparte arvekroner. Det er på grensen til uspiselig. Det virker som om arv får frem det verste i oss. Gjør oss til grådige kannibaler – uten etikk og moral. Jeg slår et slag for rettferdigheten, ærgjerrigheten – ja. Men griskheten er utålelig. Den gjør oss små og primitive.

 

døden, ensomhet, følelser, gammel, generasjon

Mitt sykehjemsmareritt

By Anne Marit Hjelme

Gud forby at jeg noen gang havner på et sykehjem. Jeg har investert mine aksjer hos mine to barn gjennom å gi dem en trygg og god oppvekst, og håper å ta ut et utbytte engang ved at de sørger for at mor aldri blir sittende der og sikle i et hjørne for seg selv. Uten identitet og verdighet, uten mulighet til selvbestemmelse i eget liv. Uten å være noe annet enn en fremmed på et fremmed sted – omgitt av fremmede. Helt alene, omgjort til et kasus – uten mening og retning i tilværelsen.

Mange gamle sitter der, dagen lang. Uten stimuli, uten tilbud om aktiviteter, uten mulighet til å komme seg bort, vekk. Eldre på sykehjem må stå opp når sykepleieren har tid til å hjelpe, tisse når sykepleieren har tid til å følge, spise middag når vi andre ute i samfunnet spiser lunsj og legge seg når barne-tv begynner. Det er oppskakende, det er uverdig, det er virkeligheten.

Det gjør meg oppbrakt å besøke tradisjonelle sykehjem i Norge. Mange er ukoselige og fremstår som institusjonelle oppbevaringssteder. Med kalde farger og begrenset innredning i en stue. Lange, smale ganger med mange dører. Dører inn til rom som er blitt noens hjem. Som rommer hele liv, rom som blir fylt opp med personlige eiendeler, slik at det skal ligne et slags hjem. For huset eller leiligheten på utsiden er solgt, personen er for syk eller svak til å klare seg selv. Trenger omsorg av noen hender, hjelp til vask og stell. Til å få i seg medisiner og mat. Noen som ser etter. Det var ikke nok med hjemmehjelp lenger, familien er opptatt med sitt. Sånn ender livet seg for mange av oss, vi blir passive tilskuere til livet. På et sykehjem, uten myndighet til å påvirke noe som helst. Totalt avhengig av andres hjelp og velvilje.

Det er noe riv ruskende galt med den måten vi tenker eldreomsorg på i dette landet. Alle ønsker å klare seg selv lengst mulig, men mange kan ikke. Samfunnet må tre inn, vi har ikke kultur for at familien pleier sine gamle hjemme. Fokuset er da på penger, ressurser og hva det koster, og ikke på hva som er bra for eldre mennesker. For bryr noen seg om livskvaliteten til eldre mennesker, når de er kommet til dette stadiet i livet? Det virker ikke slik.

Det virker som om vi slutter å betrakte den gamle som en person, med egne meninger, tanker og følelser. En person med integritet og identitet, sin egen smak og sine egne behov. Det opphører liksom når vi blir en sykehjemsbeboer. Ute i samfunnet i våre lange liv styrer vi skuten selv, er individualister og unike. Bak veggene på sykehjemmet blir vi alle «like» og behandlet på samme måte. Marginaliserte og fremmedgjorte, også overfor oss selv. For hvordan er det mulig å beholde egenverdet og selvbildet på et sted hvor du ikke er noe og det du har vært ikke betyr noe som helst?

Jeg kan ikke se for meg noe verre enn å måtte forlate denne vakre verden med bleie og smekke, overlatt til meg selv og mine egne tanker og følelser. Bare sittende der og vente. Vente på at noen kommer og snakker med meg. Vente på at noen kommer med maten min. Vente på at noen kommer på besøk. Vente på muligheten for en liten luftetur. Vente på å få ta en dusj. Vente på at noen legger meg. Vente på at noen hjelper meg ut av sengen til en ny dag, med venting. Vente, vente, vente. Vente på å få ånde stille ut.

detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, generasjon

Meg, meg, meg!

By Anne Marit Hjelme

2017 tror jeg blir et krevende år å være menneske. Uroen i den ytre verden avspeiler seg i mitt ellers så optimistiske indre. Det er terror og IS. Det er Brexit. Det er ny amerikansk president. Det er hacking av valg. Det er høyrepopulistiske strømninger i Europa. Det er Russlands opprustning. Forhold som gjør meg urolig på innsiden og bittelitt nedstemt og pessimistisk på menneskeheten sine vegne. Du kjenner kanskje på det selv, uvissheten. Usikkerheten om hva som kan komme til å skje. Vi ser et tydelig bilde av maktkåte menn som styrer verden – proppfulle av testosteroner og med en personlighet som roper meg, meg, meg! De er uredde og maktsyke. De er uempatiske og selvhevdende. De har kongstanker og kommer garantert til å forandre verden slik vi kjenner den.

Det slo meg for alvor da jeg for litt siden var på teater og så forestillingen «Min kamp», basert på Karl Ove Knausgård sine mye omtalte bøker. At det ikke finnes grenser for hvor selvopptatt og navlebeskuende mennesker kan bli. I sin lille boble av sin virkelighet, der alt dreier seg om dem og deres tanker, følelser og handlinger. Det er som om denne typen mennesker mener verden er til for dem, og at deres velbehag og vilje er hevet over alle oss andres. Jeg leste aldri bøkene til Knausgård.

Vi lever i en tid stappfull av narsissister og store egoer, 2017 er virkelig deres storhetstid. Begrepet narsissisme er hentet fra den greske myten om yndlingen Narkissos som så sitt eget speilbilde i vannet – og ble så forelsket at han ble dømt til å tæres hen og dø. Narsissismen er en sykelig og skadelig selvnyter, kvalmt selvopptatt og en stor beundrer av egne egenskaper, evner og suksess. Langt utover det å bare være egoist, som er mer å tenke på seg selv og egen vinning. Irriterende nok, men ikke like «farlig» som de langt mer uforutsigbare narsissistiske personlighetene med psykopattrekk.

Vår tid stimulerer virkelig slike karaktertrekk gjennom «se meg», «hør meg» og «lik meg» kulturen både i jobblivet, samfunnet generelt og ikke minst i sosiale medier. Bloggere. Likes på Facebook. Følgere på Instagram. Twitter-meldinger. Reality-show. Hjemme-hos-reportasjer. Alt handler om å vise seg frem og få oppmerksomhet. Om å bade i den gode følelsen av å være likt eller beundret. Skrive seg inn i historieboken, sette spor etter seg.

Jeg tenker det er sunt å kjenne på litt uro, det gjør oss menneskelige. Men jeg tenker samtidig at frykten ikke må ta oss. Det pleier som oftest å gå bedre enn fryktet.

 

detgodeliv, følelser, gammel, generasjon

Jakten på ungdomskilden

Leave a comment

CUBA 018

By Anne Marit Hjelme

Alder er noe vi har et tveegget forhold til. På den ene siden er jo tiden noe som kommer, og årene bare en betegnelse på hvor lenge vi har vært på denne kloden. Men du spør som kjent ikke en dame i sin beste alder om hvor gammel hun er. I beste fall blir hun beæret og legger til noen år. Mest sannsynlig blir hun snydens fornærmet og trekker fra så det holder. I disse push-up-og-hold-in-tider er det også lett å bomme. Tidens tann blir visket ut og gjemt bak kostbare kremer og helsestudiobesøk.

Det er noe uforklarlig med det å eldes. Sier iallfall de som har passert middagshøyden. Og sliter seg rundt i gamle, skrukkete skinn med en 20-årings sinn på innsiden. Det er visstnok som å være innkapslet i et hylster av en rustning. Der utsiden ikke er avstemt med innsiden og schizofreni er en utbredt lidelse. Selv om vi streker aldri så mye i motbakke og blir offer for skjønnhetsidealer og skalpeller. De rikeste av oss lar kirurgene gjøre noe med skaperverket. Lar dem flikke og spikre og smi. Et stykke bedre selvtillit på lånt tid. Til huden igjen slår sprekker og bølger seg. Håret grånes og blir stivere. Og dynamikken i kroppen forsvinner. Ørene vokser og synet blir dårligere. Tennene faller ut og blæren lekker. Kroppens aldringsprosess foregår ikke i rungende taushet, dessverre, men er iøynefallende for hele verden. Og noen av oss takler det aldeles ikke.    Som moren til Trine som fremdeles kler seg i tettsittende, lilla tights med storblomstrete tunika oventil. Hun ser ut som et malerskrin i ansiktet – der leppestiften sprer seg ut i rynkene rundt munnen. Moren til Trine går gjerne med fjær i øret hun. Og bleker håret og bruker platåsko og miniskjørt. I nabolaget ler de bak ryggen hennes, og småguttene kaller henne bare “jåla”. Da hun passerte 60 år fylte de en kondom med vann og hang den på døren hennes. Hun er borettslagets vandrende fugleskremsel. Et gammelt nikkeskinn midtveis i livet som tror hun ennå lever i den glade flower-power-tiden. Og som ikke forstår at det etter hvert er gått sport i å eldes med stil.    I parken kryr det av dem. Gubber i midtlivskrisen som kjenner testosteronen bevege seg og livvidden øke. De som er kommet i panikkalderen og bytter ut kona med to tyveåringer, og som løper på seg hjerteinfarkt. Stakkarene som aldri har hatt joggesko på beina før, men som plutselig ser det som sin livsoppgave å holde tritt med konkurrentene på tredve. Disse unge jyplingene av noen muskelbunter – som går med ring i øret og bruker mascara. Som fostres opp i helsestudio og er oppdratt av en alenemor uten mannlige idealer rundt seg. Ikke så rart at disse aldrende mannfolkene føler sin posisjon truet. At den yngre garde også skifter bleier på sine barn og tar pappapermisjon, gjør ham til en enda større Marsboer. Hvis du ser bort ifra alle dem som starter på et nytt familieliv med hun på tyve. Og dermed blir moden pappa for kull nummer to eller tre eller hva det nå måtte bli. De må følge opp sin yngre make og hennes unge venner ved å farge håret og gå på Nutrilett og kjøre motorsykkel. Stakkars menn! Nå står det også å lese i avisen at gutter som vokser opp uten mannlige forbilder blir homofile. Enda mer stakkars!    Det er heldigvis slik at det er bedre å bli gammel enn ikke å bli det. Og heldigvis har forskerne slått fast at også menn som når middagshøyden sliter med premenstruelle plager. Det sitter mellom ørene. Jeg sier heldigvis jeg, for vi kvinner er leie av å bli hånet med “har du mensen eller…” når vi blir for farlige og ubehagelige. Nå er det vår tur til å ta igjen – selv om mannens klimakterium er av mer psykisk enn kroppslig art. Det kalles visstnok tvangstanker om tapt manndom, og er et desperat ønske om å vende tilbake til ungdommen. Til mannens virilitet og brunst og blomstringstid.

Rart, egentlig. At Vår Herre har skapt oss slik at mennene er seksuelt på topp i begynnelsen av tyveårene og kvinnene i førtiårene! Utfra den erkjennelsen bør jo vi kvinner nyte hvert år som kommer, i visshet om at alt blir så mye bedre. Mens mannfolkene i sannhet har et ganske annet problem. Jeg forstår godt jeg, at alderen kan virke tyngende. Når håndtakene i siden blir større og alt disser i nedoverbakke. Det er i sådanne stunder det er godt å vite at det går den samme veien med oss alle. Og at de aller fleste av oss er noen fattige fanter som bare drømmer om litt av Hollywoods glamour, skalpeller i jakten på den evige ungdomskilden.

døden, frihet, følelser, generasjon

Når livene endres på sekunder

Leave a comment

IMG_0110

By Anne Marit Hjelme

En i familien min har slitt med dårlig helse det siste året. Det begynte med små ”vondter” her og der, men utviklet seg relativt raskt til langt mer alvorlige ting. Etter måneder med usikkerhet og utredninger, sykehusopphold og masse prøver, tok sykehistorien en dramatisk vending da han plutselig ble rammet av et kraftig hjerneslag. Som lyn fra klar himmel – og svært oppskakende for ham selv og oss pårørende. Fra å være en mann med ukjent diagnose, ble han nå en slagpasient med alvorlige lammelser, taleproblemer og fullstendig hjelpetrengende. Fra den ene dagen til den andre ble håpet om snarlig bedring også endret. For når blodproppen hindrer hjernen i å få nok blod, skjer det store skader på små minutter. Noe funksjonalitet blir kanskje aldri det samme igjen, noe kan trenes opp og bli nesten som før. Men noe forsvinner aldri: Erkjennelsen om hvor fort livet kan endre seg.

Marginene er ørsmå. I løpet av bare noen sekunder kan livet vårt endre helt innhold. Vi kan også miste det, dø brått og uventet. Det er i møte med vår egen og andres sårbarhet jeg virkelig skjønner hvor lett det er å gå seg vill i tanker og handlinger. Miste fokus på hva som virkelig betyr noe, og glemme å verdsette det å ha en god helse. Vi haster og løper, vi stresser og maser og tar oss knapt tid til å kjenne etter hvor godt det kan være å være tilstede. Her og nå! Og så dør vi. Eller blir alvorlig syk. For det er gjerne i møte med sykdom vi erkjenner at vi har tatt livet for gitt. At vi innser at det å være frisk og rørlig ikke er en selvfølge. At det som rammer andre, også kan ramme oss selv.

Livet er ikke rettferdig, og det er ingen som har fått utstedt en garanti om at livet slik det engang var, vil fortsette å være nettopp slik. Det eneste vi vet, er at alt er i endring – også vår egen psykiske og fysiske bolig. Vi eldes, vi påfører kropp og sinn slitasje – og ingen vet med sikkerhet hva kroppen tåler. Det er ikke slik at de som drikker tran og spiser sunt, er de som spares for plager og skrantende helse. Arv og miljø, gode gener som beskytter oss! Visst er det oppmuntrende å tenke seg at vi har trukket vinnerloddet når det kommer til dette. Men ofte er det et selvbedrag og en vrangforestilling. For mennesket er i seg selv et sårbart vesen, vi er komponert så finurlig at det bare skal noen hormoner i ubalanse til før likevekten forstyrres. En jernmangel eller et for høyt blodtrykk, og vips – det blir utskrevet resept for å utbedre ”skaden”. Ubalansen må fikses, slik at den ikke fører til ytterligere ubalanse, sykdom og død.

Når skaden har oppstått eller sykdommen har rammet, jobbes det hardt for å gjenskape en form for helhet. For mange handler det om å bli helt frisk, for andre om å få best mulig livskvalitet og funksjonalitet resten av livet. Uansett handler det om verdighet og identitet, om å få den rammede til å akseptere sin skjebne og finne seg til rette i livet med nye rammebetingelser. Det er ikke enkelt, selv ikke for oss som står ved siden av og ikke er direkte rammet. For sykdom i seg selv er ofte så begrensende på livsutfoldelsen og mulighetene, at det å være for positiv nesten er en hån mot den som er rammet. På den andre siden er det nettopp det å være optimistisk, som gir håp. Og hvem har rett til å ta fra noen håpet?

følelser, generasjon, kjærlighet, sandwichgenerasjonen

Sandwichgenerasjonen

Leave a comment

coverfebr

By Anne Marit Hjelme

De som trodde at den mest strevsomme livsfasen var da de hadde små barn, har trolig gjort seg nye erfaringer senere i livet. Jeg skal på ingen måte underkjenne hvor slitsomt og krevende det er å være småbarnsforeldre, det husker jeg nemlig veldig godt. Barna mine er nå voksne og har for lengst forlatt redet. Men jeg husker godt at folk stadig sa til meg at ”det blir lettere når de blir større” og ”det er mest kostbart når de er små” – og jeg trodde på dem. Så feil de tok!

Riktignok endrer det fysiske omsorgsbehovet seg mye når barna slutter med bleier, kan gå og kle på seg selv. Det er også deilig å slippe utgiftene til grøt, barnemat og bleier. Men sett opp mot de utfordringene som kommer senere i livsløpet, har jeg mange ganger tenkt at livet var enkelt den gang jeg var småbarnsmor! For omsorgsbehovet endret bare karakter, fra et fysisk til et mer mentalt plan. Tenåringer som trenger en verbal sparringspartner og tydelig voksenperson, som trenger grenser og kjærlighet i bøttevis. Ikke er det billig heller, å kle opp og utstyre de håpefulle og betale for deres fritidsaktiviteter og gode liv. Så flytter de ut av foreldrehjemmet, og hva skjer da? Jo, den åpne lommeboken fortsetter å være åpen.

For nå tar de unge lang utdannelse og lever mange år med trang økonomi, studielån og små utsikter til å kjøpe egen bolig. Derfor leier de, og trenger hjelp til å betale det høye depositumet og fylle kjøleskapet. De sliter mentalt og følelsesmessig med foreldre som skiller seg, med å finne seg selv og fikse sin egen kjærlighetssorg. Og fordi de er et produkt av den såkalte ”curling-generasjonen”, er de ikke godt vant med å ta ansvar for seg selv og sin egen situasjon. De forventer at noen andre rydder opp for dem, og tåler motgang dårlig. Derfor må vi foreldre hjelpe dem både psykisk og økonomisk – langt opp i voksen alder.

Så starter de egen familie og får barn selv, og da ønsker de at besteforeldrene skal være der med tid, omsorg og hjelpende hender. Og midt oppi dette omsorgsarbeidet med de voksne barna og barnebarn, skal også eldre foreldre følges opp! Mange eldre er syke og ensomme, og trenger at barna deres gir og viser omsorg. Det er helt forståelig alt sammen, men også veldig slitsomt og krevende. For døgnet har bare 24 timer, mange av oss har ti–tolv timers arbeidsdager – og må stå i arbeid til vi er nesten 75 år for å få full pensjon.

Jeg snakker selvsagt om den kjente tidsklemma for oss i den såkalte ”sandwichgenerasjonen”. Vi er middelaldrende, vi har god økonomi og er ganske friske. Vi er glade i barna, barnebarna og foreldrene våre. Men vi er også glade i og må ta vare på oss selv i dette skviset. Så jeg skriver om Frans Assisis kjente bønn og sier: Gi meg styrke til å hjelpe der jeg kan, mot til å si nei når det blir for mye – og klokhet nok til å tyde kroppens signaler før den sier stopp.

 

detgodeliv, generasjon, kjærlighet, mennesker

Lek mer!

Leave a comment

happy snowmen
happy snowmen

By Anne Marit Hjelme

Hverdagen til mange av oss er fylt med mye plikt og alvor. Det er altfor lett å la alle «må» og «bør» og «skal» styre innholdet i dagene. Fra vi er små blir vi flasket opp med påbud, forbud og forventninger som skal innfries, og vi er blitt så flinke til å ordne og fikse at vår livskvalitet kun måles etter hva vi presterer og leverer til enhver tid. Vi er blitt så supereffektive og produktive, at vi ikke lenger tar oss tid til bare å ha det moro. Til å leke. Det er fortsatt noe politisk ukorrekt, uansvarlig og umodent over det å bruke sin dyrebare tid på ting vi mener hører barndommens rike til. Om det er quiz, lage dukkehus, kjøre elektrisk tog eller male silketrykk. Men når bestemte vi oss for at det må være slik?

I mine yngre dager fikk jeg en flau smak i munnen når voksne menn jeg intervjuet med fynd og stolthet uttalte at «jeg har heldigvis beholdt gutten i meg». Og viste til at de kjørte gamle veteranbiler, laget modellfly eller spilte fotball fremdeles – akkurat som om det å være «en guttunge» var et kvalitets- og karaktertegn.

I voksen alder innser jeg at det både er viktig og verdifullt å beholde barnet i seg så lenge en lever. For er ikke det bare en annen måte å si ja til livet på? Å kunne ta frem den genuine, uslipte diamanten som kjennetegner barns uskyldige nysgjerrighet og lek?

Da jeg sertifiserte meg som coach i voksen alder, ble jeg utfordret på at jeg hadde for mye ansvar i livet mitt og for lite moro. I altfor mange år hadde jeg overhørt ordene «lyst» og «vil», og glemt hvor gøy jeg synes det var å ake i full fart ned bakkene og hyle i pur begeistring. Jeg hadde visket bort minnet om den gode følelsen jeg får når jeg maler med akrylfarger og sitringen når jeg tar karusell på tivoli.

Leken virket så unyttig og bortkastet at jeg ikke så at jeg i all min effektivitet valgte bort selve livsgleden og det som ga meg energi. Da jeg våknet opp og innså det, møtte jeg også min sjelevenn og kjæreste. Han kom som svar på min bønn om å få mer moro og glede inn i livet, og åpnet både hjertedøren og andre dører hos meg. Døren til lekerommet. Der inne møtte han den lille jenta som lengtet etter å stå på slalåmski, kjøre motorsykkel og utforske nye steder, men som savnet en lekekamerat å gjøre det sammen med. Av og til trenger vi andre mennesker for å realisere egne drømmer.

Men la ikke alenetilværelsen stoppe deg fra å leke mer. For gjennom leken og lekenheten forenes vi i en felles lidenskap som inviterer til nye bekjentskaper og sosiale nettverk. Lite er så samlende som det å dele en felles hobby eller interesse. I leken lar vi maskene falle og trer ut av rollene vi daglig fyller. Vi hengir oss til fantasiens verden, til skapergleden og kreativiteten. Viser sider ved oss selv som ellers kan være vanskelig å få øye på. Kanskje er det nettopp i lekenheten vi har kontakt med den vi virkelig er?

generasjon, kjærlighet, primadonnaer

Om primadonnaer og andre

Leave a comment

happy child in a clear white snow
happy child in a clear white snow

By Anne Marit Hjelme

Du kan ha nytte av å vite litt mer om primadonnaer, selv om du selv ikke er en. Kunnskap er som kjent makt – og det vet primadonnaen bedre enn noen andre. På folkelig vis omtaler vi en primadonna som en som er litt ”høy på pæren”, altså høy på seg selv. En mann eller kvinne som oppfatter seg selv som bedre enn andre, og som derfor krever særbehandling. Vi kaller det gjerne primadonnanykker, når en slik person forlanger mer enn det som sees på som rimelig. De mener de er verdt så mye, at alle andre må ta hensyn til dem.

”Primadonnaer” kaller også samfunnsforskere gruppen som er født mellom 1968 og 1980, fikk jeg vite på en forelesning på BI forleden. Selv er jeg 1966-modell, og går så vidt klar.

Generasjon X ser på seg selv som helt uunnværlige, og mener de må behandles deretter. De mener å besitte en gullsnipp-kompetanse som gjør at de forlanger å få særbehandling for eksempel i arbeidslivet. En primadonna identifiserer seg så sterkt med jobben sin, at hun ”er det hun gjør”. Hun er psykolog, sier ikke at hun jobber med menneskesinnet. Hun er journalist, sier ikke at hun skriver. Mens en i generasjoner før skilte mellom ånd og hånd, er generasjon X blitt jobben sin. De skiller ikke mellom det hånden og ånden gjør, mellom privat- og jobbliv. Jobben er med dem hele tiden.

De har overdreven tro på egen betydning og egne prestasjoner, og ekshibisjonistisk behov for oppmerksomhet og beundring. I tillegg er de hypersensitive til kritikk, og klarer ikke å skille person og sak fordi selv konstruktiv kritikk oppleves som et personlig angrep. Det sier seg selv at det krevende å omgås slike, og ikke minst lede dem. De vil jo ikke la seg lede, fordi de selv vet best.

Nå er ”generasjon Y” på vei opp og fram – og inn i yrkeslivet. Det er de som er født midt på 80-tallet og fram til nå, altså dine barnebarn og oldebarn. Disse unge er, ifølge de samme forskerne, skrudd sammen på en helt annen måte. Ingen primadonnanykker, selv om de også er ambisiøse og prestasjonsorienterte. De kjennetegnes imidlertid med å være langt mer lojale og verdibaserte enn generasjon X. Selvrealiserende, men familieorienterte. De skal ikke gifte seg med jobben, og tar ofte en pause i utdanning og yrkeslivet for å jobbe frivillig og drive dugnadsarbeid. Generasjon Y er opptatt av mening, og er mindre primadonnaer – men altså, fortsatt oppmerksomhetskrevende! De vil ikke bli psykolog, de vil bli berømt. Derfor deltar de i Idol, Farmen og Big Brother på TV, og drømmer om å bli kjendis. Ikke på grunn av noe de har utrettet eller gjort, men fordi de har dummet seg ut på TV.

Og jeg tenker, hjeeeeelp! Det var den barneoppdragelsen!