By Anne Marit Hjelme

Noen ganger kjenner du det bare i magen. I ryggraden. At du blir utsatt for noe. Utsatt for en type påvirkning du ikke ønsker. En type manipulering du bare fornemmer og registrerer, uten helt å skjønne hva som skjer rundt deg. Uten å forstå spillet som spilles og hvem som er spillerne. Du merker det på kroppen og i hodet på en subtil måte. Registrerer småtingene som skjer rundt deg, ordene som sies og som ikke sies. Blikkene og usikkerheten. De innskutte bisetningene med plantet informasjon som strør rundt deg. Gjerne helt ute av en sammenheng og når du minst venter det. Informasjonen du får, som du ikke har bedt om, men som du nå må forholde deg til. Ikke sagt i klartekst, men tydelig nok. Et skjult budskap, ofte pakket inn i en smigrende og innyndende innpakning. Gjort ufarlig, gjennom humor og slengbemerkninger. Som små hint og antydninger, avvæpnende. Eller informasjon som holdes tilbake, skaper forvirring. Satt i system er det hersketeknikker, som gjentas og gjentas. Ofte i det stille, nesten litt umerkelig. Men for et følsomt sinn lett å registrere og kjenne igjen. Drypp, drypp. Av sarkasme, ord som rammer. Handlinger som rammer. Problemet er at du ikke selv forstår hva du utsettes for, at du ikke klarer å se hvordan andre utøver skjult makt for å posisjonere seg selv og sine saker. Gjerne på bekostning av deg og det du ønsker. Helt i det stille foretar de seg ting, tar beslutninger, gjør sine hoser grønne hos, drar i tråder, som resulterer i at du selv blir satt på sidelinjen. Mister innflytelse, mister kontroll.

   Jeg er så utrolig lei av den skjulte maktkampen jeg ser rundt meg på ulike arena. I næringslivet, politikken og sågar på hjemmebane. Når jeg skriver denne lederen er det den kvinnelige sjefen i Telenor som må gå. Sjefen hennes tålte henne ikke lenger, har jobbet lenge for å få henne ut. Exit. Trolig først mobilisering og planlegging helt i det stille, musestille. I lukkede rom. Tilbud om omplasseringer og andre fine og ufine forslag. Ulike metoder testes ut, helt sånn usynlig. Så får pressen kjennskap til det, og maktkampen flyttes ut i det åpne rommet. Skittentøyvasken. Alle gir miner til slett spill og svarer eplekjekt til journalistene at «nei, det foregår ingen maktkamp i Telenor» inntil meldingen om at hun går på dagen sendes ut. Pressemeldingen er velregissert og inneholder ordene «jeg er stolt av det jeg har fått til» og «nå går jeg videre til nye spennende oppgaver». Ikke et vondt ord sies høyt av noen av partene, kommentatorene sier «hun hadde ikke noe valg». Det spiller ingen rolle at du har tjenestegjort i selskapet i 30 år. Den dagen du er uønsket, er du ferdig. Over og ut. Ingen hviler på gamle meritter og penger får selv dårlig behandlete ledere til å holde kjeft. Tausheten har en pris.

    Maktkamp utøves sjelden åpenlyst, skriver Endre Sjøvold i boken sin «Makt og maktbruk i arbeidslivet». Og sier at vi ofte oppdager for sent at vi blir utsatt for maktbruk fra mennesker som ikke vil oss vel. Han oppfordrer oss nettopp til å lytte til våre følelser og ikke være så godtroende. Det holder ikke «å gjøre sitt beste og arbeide hardt og tro at det er nok til at det går oss vel». Tar vi ikke straks brodden av utidig maktbruk, er det ofte for sent. Derfor er det nødvendig å kunne gjenkjenne signaler og vite noe om hvordan man skal agere. Og nøkkelen til mestring er å bli bevisst effekten av egen og andres atferd. Jeg tror at dersom vi tør å lytte til det kroppen sier, er det lettere å oppdage og avsløre ødeleggende maktbruk. Husk at definisjonen på makt er evnen til å dra fordel av andre på tross av deres motstand.  Kjenn etter – og stol på intuisjonen din. Min er sjelden feil.