By Anne Marit Hjelme

Vaffelen er blitt en selvfølge i norsk kultur. Noe  vi alle vet hva er og som kan serveres til alle tidspunkt og i alle sammenhenger. Den er nesten generasjonsløs fordi man spiser vafler uansett om man er liten eller stor – alle elsker vafler! Hver fredag steiker vi vafler på kontoret vårt i Bergen. Alle de ansatte er begeistret for det, og for mange er det helt klart ukens høydepunkt. Det er faktisk så populært at da ledelsen bestemte at vaflene skulle erstattes med salat, ja, da hang folk virkelig med nebbet. Etter noen måneder med sutring ble vaflene gjeninnført i lunsjen, og igjen fylles våre redaksjonslokaler med duften av nysteikte vafler når det er ukeslutt. Det bringer frem smilene og er trolig også bra for trivselen og effektiviteten i organisasjonen.

   Jeg har tenkt litt på hva det er som gjør at vafler er så populært. Noe mel, egg, sukker og melk rørt sammen i en kasserolle. Med en dash rømme, syltetøy og brunost på?  Ikke mer mystisk enn det, enkelt å lage, tilgjengelig for hvermannsen. Krever lite forkunnskaper, krever ikke at du er gourmetkokk eller kan briljere over grytene. At du må forberede deg og ha hyllene full av kokebøker med vanskelige oppskrifter. Og kanskje er det nettopp det vafler handler om. Det enkle og rimelige, som i tillegg smaker himmelsk? For med vaflene følger det sosiale anledninger, samvær. Gjestfrihet og kjærlighet. Over en kopp kaffe og en vaffel forenes mennesker, samtaler om smått og stort. Åpner opp hjertedøren, og slipper medmennesker inn. Uansett om det er en vaffelstund inne eller ute i det fri, stemningen øker flere hakk med de hjerteformede kakebitene. Det er min erfaring i alle fall.

   Vafler er selve symbolet på det ur-norske, tenkte vi da vi i VIOV60 startet resortene våre for langstidsferie i Spania. To ganger i uken steker vi ferske vafler på samtlige resort, og det er superpopulært. Når vaffelstunden nærmer seg, øker køen inn til vaffelstuen. Frivillige hender steker hundrevis av vaffelplater av litervis med røre. Og området fylles med forventning og en spesiell atmosfære. Det er nesten litt andektig, det å spise  norsk vaffel på tur i utlandet. Rører ved noe ekte på innsiden, barndomsminner og hyggelig samvær med mennesker man er glad i. Forbinder oss til røttene våre, minner oss om hvor vi kommer fra. Hvem vi er.

   Vaffelen er imidlertid en internasjonal verdi, som er særlig spisset i Norge. Brød, vafler, kake – alle har samme opphav. En flat kake av korn og vann stekt på begge sider på en stein. I middelalderen ble vaffelmaker et yrke, og selv kirken tok vaflene inn i varmen. Nattverdoblatene har sitt navn herfra. I middelalderens Europa var det visstnok vanlig at folk skaffet seg ekstra inntekt ved å selge vafler utenfor kirkene ved forskjellige høytider. På 1200-tallet kom det første vaffelmønstrete jernet, og i dag finner du vafler overalt. På bensinstasjoner, valgmøter, sjømannskirken og thailandske gateboder. Der det er kaffe er det ofte også vaffel. Vafler ble tidlig husmorens ære, servert med selvtillit og uuttalt overbevisning om at de var bygdas beste. Det finnes tusenvis av oppskrifter og «alle» vil sette sitt egen personlighet på den. Tilføre den ekstra lille touchen av særegen smak. Men for alle oss som har vokst opp i Toro-generasjonen fungerer posene fremdeles utmerket. Både hjemme og på tur. Både med og uten gluten.

   Verdien av en vaffel er så mye mer enn den faktiske verdien. Det er verdien av kos og glede, av langsom tid. Smaken av søtt og syrlig i en munnfull, kreative smaksopplevelser og eksperimentelle varianter. Og på samme måte som vann og mel blir lim, blir vaffelstunder limet i sosiale relasjoner. Selve symbolet på nestekjærlighet. For alle har råd og anledning til å by på en plate. Invitere naboen inn eller servere dugnadsgjengen, barnebarna eller kompisen noen hjerter. Det sies at der det er hjerterom er det husrom. Jeg vil skrive det om å si at der det er hjerterom er det vafler. For på samme måte som den korteste veien mellom to personer er et smil, så har vafler den samme effekten. Limer mennesker sammen.