Category Archives: Uncategorized

Realitetsorientering

Realitetsorientering er et begrep i tiden. Enkelt sagt vil det si å ha en forståelse av hvordan virkeligheter er. Virkelighetsforståelse, altså. Smak på ordet. Realiteter kan jo tolkes på så mange ulike måter. Og hva med virkeligheten, er den lik for alle? Selvsagt ikke. Som journalist gjennom flere tiår vet jeg en del om hvor forskjellig vi journalister kan rapportere om og beskrive det vi ser og opplever. Vi gjør det utfra slik vi tolker og oppfatter det som skjer, utfra vår egen «personlige» virkelighet. Som igjen er farget av våre verdier, vår kunnskap, våre holdninger og våre erfaringer. Vår oppvekst og bakgrunn. Derfor finnes det jo ikke noe som kan kalles objektiv journalistikk, den vil alltid være subjektiv og farget.

Historiefortelling fortalt gjennom fortellerens munn og penn. Basert på hva fortelleren har sett og hørt og hvordan han eller hun bearbeider inntrykkene i hodet etterpå. Både bevisste og ubevisste prosesser, fordommer og oppfatninger. Kalde fakta kjøler ned kognitive prosesser og følelser som kommer ut av kontroll. Kjølige vitenskapelige fakta basert på forskning og tall som knuses. Det er det nærmeste vi kommer «sannheten», selv om tall også kan manipuleres og brukes på feil måte. Spørsmålet er om en skal fokusere på at fire av ti over 60 år leser magasinet VIOVER60 – eller på seks av ti ikke gjør det. Om glasset er halvfullt eller halvtomt, skjønner? Det er øyet som ser og tolker som definerer «virkeligheten». Sin virkelighet.

Dette sto så soleklart for meg her om dagen. Jeg ble del av en samtale mellom to enslige voksne damer på 66 og 72 år over en kaffekopp, i heftig diskusjon om hvordan de har innrettet seg i sin alderdom. Den ene i en praktisk lettstelt leilighet på ett plan, med i heis i bygget og servicetilbud midt i byen. Den andre har nettopp kjøpt seg et eldre hus på to etasjer i landlige omgivelser, med trapper og bratt bakke. To ulike verdener, to ulike virkelighetsoppfatninger. Begge med mål om å klare seg selv lengst mulig alene – og leve lengst mulig. Den ene ved å gjøre det enkelt og praktisk for seg selv i hverdagen, den andre ved å bo slik at naturlig bevegelse med hage og trapper blir en del av «slik skal jeg holde meg frisk lengst mulig»-prosjektet.

Hvilken strategi er mest fornuftig? Bydamen var sjokkert over sin medsøsters valg og mente hun burde realitetsorientere seg. Slutte å være en romantisk drømmer, forholde seg til fakta. Fordi hun ikke kan kontrollere sin egen helse, alderdommen innheter oss. Fordi all erfaring tilsier at hun med økende alder kommer til å bli så svekket at bakker og trapper blir en hemsko. At hun risikerer å bli gissel i sitt eget hjem – fengslet i godstolen – og avhengig av andres hjelp. Bli uselvstendig og ufri. Neida, sa medsøsteren. Det er hagearbeidet og trappene og bakken som skal sørge for at hun holder seg på beina og forblir frisk. At hun kan klare seg selv og være fri. Sitte innestengt i en liten leilighet i byen dag inn og ut? No way! Det er den beste måten å bli gammel og syk på.

Temperaturen rundt bordet steg noen hakk. Damene har helt ulike virkelighetsoppfatninger. Er den ene mer riktig enn den andre? Vi innretter oss i livet på ulike måter og tar ulike valg. Velger hvilke argumenter vi legger til grunn for våre valg, basert på verdiene våre og hvordan vi ønsker å leve livet. Hva som er viktig for oss. Enig eller uenig; vi må respektere hverandre og har egentlig ikke noe med hva andre gjør. Pass dine egne saker, sier jeg. Det kommer ingen oppskrift med livet. Og nettopp det er en realitet!

Skam deg mindre

Vi lever i skammens tidsalder. Det finnes ikke grenser for hva vi skal skamme oss over. Stort og smått, viktig og uviktig. Både moralsk og sosialt, kjenne på denne sterke følelsen av ubehag. Følelsen av å ha vist en dårlig side av oss selv, og dermed avslørt oss selv. Hvor mislykket, ubrukelig og umoralsk vi er som menneske. Fy skam deg! Vi sier det til barna våre når de vokser opp. Planter den dårlige følelsen i dem så tidlig at de for alltid kjenner det på innsiden når de har gjort noe galt. Noe andre opplever som galt. Foreldrene, omgivelsenene.

Skamfølelsen er et viktig korrektiv i forhold til andre. Den holder oss på plass, både sosialt, moralsk og kulturelt. Gir et varsel om at vi er i ferd med å falle utenfor, hvis vi sier eller gjør noe dumt. Nyttig, når den får oss til å følge sosiale spilleregler i et samfunn. Passe inn. Men ofte unyttig, fordi det vi ofte skammer oss over er ting vi ikke selv har kontroll over. At magen rumler høyt, at du slipper ut tarmluft, at du snubler på gaten, at du mister jobben uforskyldt. Vi rødmer og vil synke i et hull i bakken. Grave oss ned.

Skam er en stor følelse som får oss til å føle oss liten. En av de største og mørkeste følelsene vi har, fordi den er så sterkt knyttet til selvfølelsen vår. Egenverdet. Måten vi ser på oss selv. Skam får oss til å ville skjule eller gjemme oss for andres blikk. Andres fordømmelse. I vår vestlige ros-kultur der vi flasher våre vellykkede liv på Instagram og Facebook, ligger skammen tett under overflaten. For hva med alle oss som ikke har så spennende liv? Ikke fyller fritiden med kule aktiviteter? Ikke blir invitert på middager og galleriåpninger? Hva med alle oss som bare har en «normal» hverdag med en vanlig jobb og middag på bordet og sofakvelder foran TV. Skal vi bare gå hen å skamme oss i hjel? Det føles litt sånn.

Klart det finnes viktige og riktige ting å skamme seg over. Handlinger som gjøres som ikke burde vært gjort fremkaller skyldfølelse. Og skamfølelse i mennesket for å ha gjort den dumme handlingen. Skam er ofte på sin plass. Skam finnes i alle kulturer, og det er positivt. Fungerer som et korrektiv og kompass, og er nødvendig for at det mellommenneskelige samspillet skal fungere. Problemet er når den sosiale skammen skaper hindringer for livsglede og livsutfordring. Når vi skammer oss over hvordan vi ser ut, over de overflødige kiloene, lidelsene vi påfører oss selv gjennom dårlig livsstil. Skammer oss over å ikke eldes med stil, lar oss selv forfalle. Over den seksuelle legningen vår, avvikene utenfor det som er definert som normalen.

Flyskam er det hotteste ordet nå. Skam over å fly mye, fordi det er politisk ukorrekt og miljøfiendtlig. To ord satt sammen på en ny måte. Fly og skam. Og plutselig er det noe vi alle må forholde oss til i hverdagen. Forsvare at vi gjør. Føler oss blottlagt, avkledd og avslørt når vi bestiller flybilletter i stedet for tog. Pinlig berørt av andres blikk. Hva med å sette sammen flere ord til nyord? Jeg har allerede lest om oljefondskam og cruiseskam. Hva med spiseskam? Karbohydratskam? Dieselbilskam? Fedmeskam? Aldringsskam? Sånn kan jeg fortsette, det er enkelt å finne ting vi burde skamme oss over. Fy deg, er du helt skamløs? Neida, ikke skamløs. Bare møkk lei av å leve i en samtid som velter seg med skam-begrepet! La oss skamme oss litt mindre og fremme andre gode og betydelige følelser i livet; Glede og takknemlighet, for eksempel.

Sykt hysteriske bekymringer

Det er interessant med ord og moteord og hvordan de blir en del av hverdagsspråket. For tiden brukes ordet «sykt» i alle mulige sammenhenger. Det er så «sykt herlig». Så «utrolig sykt digg». Så «sykt moro». Så «sykt tøft». Når ble dette sykelige uttrykket et ord som både store og små bruker i tide og utide? Vet ikke, men bare legg merke til det. På TV, i radio – alle steder. Om det er kjendiser eller ikke. Det er bare helt sykt hvor mye brukt dette nye fyndordet, adjektivet, blir brukt. Det er jo ikke akkurat det at vi mangler andre ord som kan uttrykke det samme. Men plutselig er ordet «sykt» allemannseie og dekkende når vi skal beskrive både positive og negative hendelser og følelser. Og jeg må bare innrømme det – jeg bruker også ordet sykt mye i muntlig tale. Sykt mye! Et annet helserelatert ord som (mis)brukes mye er ordet hysterisk. I vanlig folkesnakk sier vi gjerne at «hun ble jo helt hysterisk jo». Og mener da at hun egentlig gikk litt av hengslene, ble noe litt utenfor seg selv. Vi bruker også ordet i dagligspråket som «den var helt hysterisk morsomt» om en revy eller film. Eller «det var hysterisk kaos» da salget åpnet. Og har du ikke hørt mannfolk snakke om de «hysteriske kjerringene» hjemme?

Jeg kan bli litt hysterisk selv, klart det. Hysterisk sint. Hysterisk stresset. Hysterisk glad. Hysterisk engstelig. Det slo meg her om dagen at hysteri er en helsetilstand vi ikke snakker så mye om i våre dager. Et ord vi bruker i hytt og pine, men uten helt å vite hva det egentlig betyr. Tankene kom da jeg kjente mitt eget hysteri øke på innsiden. Det brygget seg opp som en liten Tsunami-bølge da fly begynte å styrte til bakken i Indonesia og Etiopia i mars. Hundrevis av mennesker døde. Nye fly skal ikke kræsje på den måten i 2019. Det gjør meg hysterisk opprørt, for jeg har allerede flyskrekk. Og jobber med å ikke få hysteriske anfall når jeg er i maskinen og jeg blir redd.

Hysteri er egentlig et eldre medisinsk begrep som ble brukt for å beskrive dramatiske atferdsmessige reaksjoner eller kroppsplager. Ofte forbundet med sterke, synlige og tilsynelatende ukontrollerbare følelser. Når noen fikk hysteriske nevroser var det lammelser, smerter og kramper som kom – uten at det kunne påvises legemlig sykdom. Når personer hadde en hysterisk oppførsel var atferden preget av dramatikk, oppmerksomhet og teatralsk væremåte – og farget av sterke følelsesmessige sanseinntrykk. I dag er ikke hysteri lenger en diagnose. Mer en tilstand vi alle opplever fra tid til annen. Et emosjonelt uttrykk, som vi forsøker å stagge. For det tar seg dårlig ut.

Jeg er også typen som bekymret meg lett, er du? Jeg har en sånn hjerne som går på høygir hele tiden og tenker de verste tanker. Stygge tanker. Skumle tanker. Jeg tror bekymringen er genetisk, min mor er også sånn. Min datter også. Et familie-gen jeg stadig må overvinne med kognitive teknikker. Hører jeg om jordskjelv og naturkatastrofer, ser jeg for meg et vulkanutbrudd på Lanzarote. Hvor vi har et feriested. Leser jeg om terrorangrep, ser jeg meg over skulderen og ser for meg angrep i nærmiljøet. Det er utrolig krevende å være i et bekymringsmodus hele tiden, tar mye livsglede. Det meste av det jeg frykter, skjer jo aldri. Bortkastet tid. Og det er noe sykelig over det, å være en person som bekymrer seg for mye. Jeg vil jo ikke være en sånn. For når vi setter sammen disse tre ordene i vår dagligtale så får vi «sykt hysteriske bekymringer». Med andre ord; vanvittig bortkastet energi!

Helse og uhelse

By Anne Marit Hjelme

Noen telefoner er ikke hyggelige å få. Da jeg så «legen» dukke opp i displayet mitt på mobilen skjønte jeg at det var dårlig nytt. Hun sa jeg hadde fått Diabetes type 2. Den nye folkesykdommen. Den sykdommen som virker så uskyldig og vanlig, men som slettes ikke er til å spøke med. Fordi den ubehandlet utvikler seg til andre plager og sykdommer. Og før en vet ordet av det kan det handle om liv eller død. Mange jeg kjenner har den, de bare nevner det sånn i forbifarten. 200.000 har fått diagnosen i Norge, men mørketallene er store. Nå er jeg en del av statistikken, og jeg vil være åpen om det. Møte alle fordommene.

Klart jeg ble overrasket over beskjeden, nesten litt skamfull. For er ikke dette en av de sykdommene en har seg selv å takke for? Som er forårsaket av dårlig livsstil, dårlig kosthold og dårlig fysisk fostring? Tilhører ikke denne diagnosen den stigmatiserende gruppen «lite anerkjente sykdommer» som ties i hjel og bekjempes i øredøvende og ensom stillhet? Jovisst! Det er så mye skyldfølelse og skam rundt en del diagnoser, at det i seg selv blir en ekstra belastning for den som rammes. Om det handler om lungekreft eller leversykdommer, diabetes eller HIV. Som merkelapper og brennmerker, som forteller verden om umoral, dårlig dømmekraft, manglende kontroll. Om for mye mat, alkohol, sex eller utagerende festing. Begrepet «livsstilssykdom» er blitt belastende i seg selv, fordi det gjør oss ansvarlig. Ansvarlig for egen uhelse.

Mange profilerte leger sier at helse handler om flaks og uflaks. Om arv og miljø. Slik er det også med Diabetes type 2, leser jeg. En må være arvelig disponert – og så utvikles den av triggere som høy BMI, overvekt og inaktivitet. Jepp, der kom forklaringen! Med diabetes og høyt blodtrykk i familien, burde jeg passet bedre på vekten og treningen. Men der har jeg sluntret unna og det får jeg svi for nå. Etter den søte kløe kommer den sure svie, også i dette tilfellet. Det positive er at jeg kan gjøre noe med det selv. Det negative er at det er vanskelig. For hadde det vært lett, hadde jeg gjort det for lengst.

Når jeg likevel slår et slag for egeninnsats her, er det fordi jeg synes det blir for enkelt å bare ta en pille. Kan jeg unngå medisinering, prøver jeg det. Forskning forteller at endret kosthold og økt aktivitet gjør underverker i kampen mot Diabetes type 2. I takt med at kiloene renner av, stabiliseres også blodsukkeret. Og det er nettopp det å få kontroll med insulinet det handler om. I ytterste konsekvens handler det nemlig om liv eller død, derfor må jeg forplikte meg. Ta dere lesere med på den «helsereisen» jeg nå starter. Gjennom en rekke artikler i magasinet i de kommende utgavene vil jeg skrive om snuoperasjonen og de endringene jeg må gjøre på veien mot en varig, sunnere livsstil. Det blir et blodslit, for her må jeg jobbe både mentalt, psykisk og fysisk. Snu holdninger og etablere nye vaner. Kaste på båten utdaterte oppfatninger om hvem jeg er – en skikkelig «karbohydrat-junkie». Redefinere meg.

Kanskje sliter du også med helseproblemer som det er mulig å forbedre gjennom et sunnere kosthold? Kanskje vil økt trening og aktivitet være et helsefremmende positivt bidrag for livskvaliteten din? Jeg vil gjerne inspirere deg til å litt mer ansvar for din egen helse, dersom du kan. Ikke på grunn av mørke følelser som skyld og skam, glem dem – legg dem bort. Men, fordi det faktisk gjør en forskjell å ha god eller dårlig helse i alderdommen. Du risikerer å få bedre hverdager, mer glede og mindre vondt – og det er vel det livet handler om? Økt lykke og det gode liv. Sammen kan vi bli litt friskere. Blir du med?

Hyggehat

 By Anne Marit Hjelme

Ord skaper virkelighet. Og nye ord bidrar til en ny virkelighetsforståelse. Noen ganger slår nye ord rot i dagligtalen vår og blir en del av hverdagsspråket vårt, nesten uten at vi merker det. Noen kommer inn i ordboken, andre gjør det ikke. Hvert år kåres «årets ord» av Språkrådet og i 2018 ble dette ordet «skjebnelandsmøte». I 2017 var det «falske nyheter, i 2016 «hverdagsintegrering» og i 2015 var det «det grønne skiftet». Ordene i kåringen har vært aktuelle i det gjeldende året og har gode språklige kvaliteter. Mange av de er også kreative.

Her om dagen ble jeg introdusert for et nytt ord som har dukket opp i det danske språket. «Hyggehat». Det er betegnelsen på danske kvinner som sitter sammen på kafe eller i andre sosiale settinger, og klager på mennene sine. De klager over at mennene ikke er gode nok i sengen, ikke henger opp klær, ikke trekker i snoren, ikke rydder sokkene sine, ikke tar seg av ungene eller tørker opp smulene på bordet. I dette «hyggehatet» fremstår det som en konkurranse mellom kvinnene om å klage mest og ha den verste mannen. De hygger seg med hatet, i stedet for å ta det opp med den det gjelder. For nettopp denne anbefalingen ble gitt av psykologer som kjenner til fenomenet; Ta det opp med den det gjelder – i stedet for å baksnakke og sverte. På den måten får alle det bedre!

Jeg tenker det finnes en del «hyggehat» i Norge også, både blant kvinner og menn. Baksnakking og sverting av andre er nærmest en hobby for enkelte. Som bruker enhver anledning til å snakke ned sine medmennesker. Ikke bare i forhold til de valgene de tar, men også den personligheten og holdningene de har. Ulikhet bidrar til fremmedgjøring. Det er så mye enklere å like noe og noen som ligner en selv. Som står for det samme, har det samme synet i ulike spørsmål. Det er mindre utfordrende og farlig, opprettholder ens eget verdensbilde og fortelling om virkeligheten. Den fortellingen vi forteller oss selv om livet, for å forstå vår plass i verden. Meningen med tilværelsen og de tingene som skjer rundt oss. I en kompleks verden har vi behov for å forenkle og kategorisere. Bare på den måten klarer vi å leve med oss selv som menneske. Da er det god støtte i å finne mennesker som tenker, føler og handler likt oss selv. Det forsterker mestringsfølelsen og tilhørigheten. Får oss til å være en del av et felleskap vi drar kjensel på.

Kvinnene som bedriver «hyggehat» møtes selvfølgelig i et kvinnefelleskap. De maner frem en felles ytre fiende, mannen, og besudler ham så godt de kan i den sosiale hyggeboblen de deler. Men vi kan være enige om at det ikke er særlig konstruktivt. Det kan til og med være ødeleggende, fordi ord skaper virkelighet. Og hva har en med seg hjem i møte med denne mannen som er så nedsnakket? Trolig mindre respekt og utarming av kjærligheten.

Så kan det være at «hyggehat» bare kan sees på som en måte å ventilere ut dritt på. At det ikke er så vondt ment, men mer enn tidtrøyte en bedriver i sosiale lag hvor andre samtaleemner ikke fungerer som det samme limet. For skittkasting har åpenbart den funksjonen at det samler og forener. Det er lettere å sitte i små avlukker og lukkede rom og tømme den verbale avfallsbøtten, enn det er å ta ting direkte opp med den det gjelder. Det krever mot og ærlighet. Og alle vet at risikoen ved å baksnakke og bli avvist er langt mindre enn den er ved direkte konfrontasjon. Derfor kommer «hyggehatet» til å fortsette til evig tid, dessverre.

Når de gamle skiller seg

By Anne Marit Hjelme

Ektepar over 60 år skiller seg nå mest! Aldri før har så mange gamle mennesker som engang sa «ja, til døden skiller oss ad» gått ut av ektestanden. Mens statistikken er nedadgående for de yngre, er økningen dramatisk for folk over 60 år. Det at mor og far velger å gå fra hverandre i høy alder er et nytt fenomen. Det at bestemor og bestefar velger hverandre vekk. At de ikke lenger holder ut, selv om de snart skal dø, eller i alle fall er i en siste livsfase, det rører ved noe dypt i oss. Rokker ved troen på at noe er ekte, varig. Det får oss til å stille spørsmål ved verdien av forpliktelse og samhørighet. Utfordrer budskapet om evig troskap og det å stå ved hverandres side, uansett. I motgang og medgang. For det at mennesker i 60, 70 og 80 årene faktisk flytter fra hverandre. Bryter opp med hverandre, bryter ut av den etablerte familiestrukturen, det er mer enn selv voksne kan bære. For trodde du det var enklere for de voksne barna som for lengst har flyttet ut av redet å forholde seg til at mor og far splitter opp? Neida.

Dermed brister illusjonen om «at det å holde sammen mens ungene er små» fullstendig. Det er nesten motsatt. Selv som voksen oppfører vi oss som barn når våre rollemodeller feiger ut og ikke gidder lenger. Når de river opp bindingen som holder familien sammen. Når de setter seg selv og sine behov foran behovet for at familien trenger en matriark og en patriark å se opp til. Overhoder, som hører sammen. Som yin og yang, som sol og måne, som mørket og lyset. Utfyller hverandre. Bare fordi de vil realisere seg selv og være individualistiske, leve ut sine drømmer og være egoistiske. Hvorfor kan de ikke bare fortsette å late som om de er lykkelige og harmoniske, så ikke grunnfjellet i hverdagslivet rister? Alt det vi unge trodde på, om våre foreldre. At de for alltid var forent i minner og historien og foreldreskapet. Og ikke hadde et liv og en identitet, hver for seg. Alt det vi trodde på, fortellingen om virkeligheten vår, forsvinner over natten. Som en vegg som faller ut, en dør som lukker seg. For foreldrene er jo ikke hvem som helst. De er opphav og gener, forbilder og læremestre.

Når de gamle skiller seg i dag er det fordi de lever lenger og er friske og ungdommelige mye lenger ut i livsfasen. Samfunnet stigmatiserer ikke de skilte, derimot bejubler vi de som står på egne bein og tar egne valg. Som følger sine drømmer og ikke lar alder stå i veien for å leve livet til fulle. Dette ene livet vi har. De gamle har bedre økonomi og mye frihet, og de kopierer barnas levestil. De vil ta for seg av livets goder og finne seg selv og egen identitet. Da spiller det ingen rolle om de har passert 67 eller 75 år. Vi lever i mulighetenes tidsalder. Dersom vi ikke er lykkelige nok, tilfredse der vi er, søker vi lykken andre steder. Også hos andre mennesker. Ingen trenger å være i et dødt forhold selv om diamantbryllupet er feiret. Det er bedre å være alene, enn å være med feil person, sier vi gjerne. Og fordi Tinder bare er noen tastetrykk unna, kan selv seniorer, de gamle, boltre seg i sjekkemarkedet. Finne en ny partner, eller bare velge å være alene. Fordi det er bedre sånn.

Så får vi heller tåle at barn og barnebarn gråter over at bestemor og bestefar går fra hverandre for egen lykke. De gamle er på ingen måte gamle lenger – alt kan skje. Og hvem er mest egoistiske, egentlig?

 

Bygdedyret

Bygdedyret finnes alle steder, også der solen skinner.
Bygdedyret finnes alle steder, også der solen skinner.

By Anne Marit Hjelme

Jeg har alltid vært fascinert av dette fenomenet som kalles «bygdedyret». Hva det egentlig er og hvordan det opererer. Når jeg spør folk rundt meg, hører jeg at det finnes mange oppfatninger om dette. Det som virkelig motiverte meg til å finne ut mer, var at jeg bestemte meg for å flytte fra byen og ut på bygden.

Jeg kjøpte en solrik tomt med havutsikt, og hadde søte drømmer om det gode livet på landet og den økte livskvaliteten dette skulle gi. Allerede da byggesøknaden skulle leveres inn til kommunen, møtte jeg krefter og motstand jeg verken så eller kunne identifisere. Det var avslag på avslag, naboprotester og byråkratiske feller. Huset mitt hadde for mange og for store vinduer, flatt tak og takterrasser. Det var funkis og kult, og det første huset i kommunen som ikke var av typen «Lykkebo» med skråtak og små rutede vinduer. Det var nok til at bygdedyret våknet. For selv om huset ikke utfordret eksisterende regelverk, var det nok at dets utforming utfordret bygdens sønner og døtre. Saksbehandleren likte ikke hus med flate tak. De tilhørte en mer moderne tid og den urbane virkelighet – langt fra den virkelighet han selv var en del av. Derfor sa han nei. Noen naboer sa også nei, for de tilhørte den samme sosiale kodeksen og hadde de samme holdningene. Til slutt var det politikerne i bygden som måtte på befaring – sammen med fylkesmannen. Krydret med noen avisoppslag, ble det endelig et ja. Da var det gått over to år, og jeg var møkk lei både kommunen og husprosjektet. Bygdedyret hadde fått virke og drev meg ubevisst tilbake til storbyen etter bare ett år. Jeg solgte huset i gledesrus, og så meg aldri tilbake.

Bygdedyret styres av den rurale Janteloven. Det er et sett med uskrevne regler – på linje med den vanlige urbane Janteloven – som påvirker hvordan innbyggerne tenker, snakker og handler. En av de mest synlige er skepsis til de som kommer utenfra. Det er «de og oss». Fremmede bør holdes på en viss avstand, og i alle fall om de har andre meninger og oppfatninger enn det som er bygdas allmenne. Ikke skill deg ut. Kjenn din plass i flokken. Tving på plass igjen den som skjener ut. Vis ikke følelser. Innrøm aldri, og snakk ikke om, noe som er vondt eller vanskelig. Vær kritisk mot alt nytt, fremmed og annerledes. Døm på forhånd, dyrk etterpåklokskapen, og du får rett. Forsvar alt og alle i bygda mot angrep utenfra. Tilgi aldri, glem aldri. Hakk løs på den som bryter disse reglene. Bygdedyret har ikke ett ansikt, det har mange.

Bygdedyret er altså et mangehodet moraliserende vesen, som besitter «sannheten» om hva som er galt og rett, hva som er akseptert eller ikke. Det er samfunnets kollektive oppfatning av de sosiale regler som gjelder, defineringen av «hvordan ting er her hos oss». Ethvert brudd med denne oppfatningen, vil sette bygdedyret i bevegelse. Og som på sitt verste, bidrar til å ødelegge andre mennesker og sitt eget samfunn. Som på sitt beste, verner om sine egne og bygden sin. For det er ikke sjelden vi hører om nyinnflyttede som kommer til småsamfunn med hederlige og gode intensjoner. Som jobber hardt for å bli likt og integrert i lokalsamfunnet, som vil bidra med sine ressurser og sin kunnskap. Men som etter noe tid finner det så vanskelig å være der, at de enten flytter eller går til grunne. Isolerer seg, eller går i dekning. For i bygdedyrets skygge finner du hersing, mobbing og trakassering – ofte satt i system. Subtile hersketeknikker, ensomhet og isolasjon. Utestenging og ryktespredning. Bygdedyrets vesen er nettverket av personer, relasjoner og makt – som virker sammen på en bestemt måte. Og den som har vært utsatt for bygdedyrets nådeløse handlinger, ord og blikk er sjelden upåvirket av det. De blir derimot brennmerket for livet.

Da jeg var yngre, synes jeg det var underlig at så mange mennesker forholder seg passiv til bygdedyrets uvesen og skader. At ikke flere reagerer på urett som gjøres, og står opp for den som rammes og tar til motmæle. At de stilltiende aksepterer at naboer og sambygdinger fryser ut og ødelegger andre. Jeg skjønner nå at bygdedyret er vanskelig å komme til livs. Fordi små bygdesamfunn ellers kan gå opp i limingen. Den sosiale konstruksjonen er sterk i sine sammenføyninger, nedarvet gjennom generasjoner. Det sikrer stabilitet og trygghet i små samfunn, det sikrer at innbyggerne kjenner sin plass i forhold til hverandre. At makt og posisjoner og innflytelse holdes under kontroll. Når det da kommer annerledestenkende mennesker til bygden som utfordrer det etablerte, stiller spørsmålstegn ved det eksisterende – utfordres de mørke kreftene. Ikke av ondskap, nødvendigvis. Men på grunn av frykt og uvitenhet.

Om å ta farvel

IMG_5865

By Anne Marit Hjelme

Vi opplever alle situasjoner i livet der vi må si farvel til noen vi er glade i. Ikke nødvendigvis et endelig farvel, men mer et «på gjensyn til jeg ser deg igjen». Slike oppbrudd føles ofte tunge og vanskelige. Det er et følelsesmessig kaos. Glede over den andres reise og kommende opplevelser. Tristhet over avstand, egen ensomhet og savn. Over ikke å ha mulighet til å dele tid og være sammen. Vi kjemper mot tunge tanker om at vi kanskje aldri får se dette mennesket igjen, og følelsen av å bli forlatt og glemt igjen. Adskillelse gjør vondt – det er visstnok helt menneskelig å føle det slik.

Jeg opplevde selv et slikt vanskelig farvel da min datter skulle reise ut i verden på egen hånd for aller første gang, og være borte i to måneder. Det var ikke snakk om en kort reise til nabobyen, men til et sted på andre siden av kloden. Et samfunn med fattigdom, en annen kultur og et annet samfunnsregime. Der skal hun studere, få nye venner og bo i privat casa hos fremmede. Gå på det lokale universitetet om dagen, danse salsa om natten. Hun er lys og fager, blåøyd og nysgjerrig på livet. Og er heldig å kunne oppfylle sin ungpikedrøm!

Men som mamma er det hardt å slippe taket og avfinne seg med at forsørgerrollen går over i en ny «tomt rede-fase». Enda verre er det å miste kontrollen og innse at barna bare er til låns og at fuglene selv må lære seg å fly. At det ofte skjer under fjerne og eksotiske himmelstrøk – langt borte fra barndomshjemmets trygge rede – gjør det hele enda mer emosjonelt. For den fysiske avstanden bidrar til at adskillelsen oppleves sterkere. Det er ikke bare enkelt å kaste seg på et fly når reisetiden er bortimot et døgn – om mammas hjelp skulle behøves.

Nå er det heldigvis sånn at den teknologiske verden gjør det lettere for oss å være sammen og ha kontakt – dog på en annen måte. I vår globale tilværelse kan vi ringe og taste på mobilen, og snakke med hverandre på skype. I tillegg kan vi skrive hilsen til hverandre på Facebook og sende mailer – om mulighetene for datamaskin og andre tekniske hjelpemidler er tilstede. Det gjør adskillelsen enklere, selv om vi ikke kan klemme og være nære.

Med alderen må vi stadig oftere ta farvel. Det er vennepar som skiller lag og flytter på seg, barn og barnebarn som bosetter seg i utlandet og familie og venner som dør. Det er sunt å vise følelser, og lov å sørge og felle tårer i sånne situasjoner. De tårene som renner på huden lager ikke like dype riper i sjelen, sa en klok sjel til meg en gang. Det synes jeg var vakkert sagt. Det er noe forløsende ved det å kunne gråte.

Overganger i livet skal smerte og gjøre litt vondt. Det skal kjennes på innsiden at mennesker en er glad i ikke lenger er en del av hverdagen. Men samtidig er det også noe vi alle må forsone oss med. Å ta farvel med hverandre er en del av det å leve.

Glad i deg mamma

IMG_5534

By Anne Marit Hjelme

For litt siden leste jeg avisen at noen har forsket på verdien av ting vi gjør og sier til hverandre, og da i kroner. Ikke overraskende har mellommenneskelige handlinger en enormt høy verdi – faktisk er et kyss og ordene «jeg er glad i deg» anslått til å ha en verdi på titalls tusen kroner. Rart, egentlig – at sånt kan måles i penger. Men vi kjenner vel alle at handlingen og ordene betyr noe for oss. Gjør oss oppløftet og glade. Styrker selvbildet og egenverdet vårt, kanskje til og med selvrespekten.

Vi lever i et samfunn hvor mennesker virker likegyldige mot hverandre. I mer enn tjue år har jeg tatt bussen til jobben hver morgen. Mer enn én gang har det slått meg hvor nær vi mennesker står og sitter i en slik situasjon, og likevel så fjernt og langt fra hverandre. For på bussen er det musestille. Alle stirrer tomt ut i luften og unngår blikkontakt, livredde for å dele sete med noen eller måtte utveksle noen ord. Vi sitter skulder mot skulder og befinner oss i vår egen lille boble – det er langt mellom smilene og vennligheten. Hadde det vært på en bar om kvelden, ville det vært utenkelig og ikke åpne munnen og komme hverandre i møte. Eller hilse på hverandre i parken på tur med hunden. Men på bussen er det greit å være arrogant, fremmed og utilnærmelig. Og begynner du å snakke, skal du vite hva du gjør.

For én dag kunne jeg ikke unngå å sette meg ned ved siden av en gammel klassevenninne jeg ikke hadde sett på mer enn femten år. «Hei, hvordan har du det?» spurte jeg straks plassen var inntatt – det er jo slike fraser vi gjerne bruker i sånne situasjoner. Uten helt å være forberedt på hva som skulle komme svarer hun «Ikke så bra» – og så begynner hun å fortelle. Om et liv med vold og sykdom, om tristhet og arbeidsløshet. Min tidligere klassevenninne var langt fra ferdig da jeg måtte gå av. Jeg tumlet opprørt ut av bussen, fylt med hennes tragiske historie og mye medfølelse. Angret litt på at jeg hadde stilt spørsmålet, kjente at fortellingen hennes satt i kroppen min resten av dagen – og minnet meg på at det kan være krevende å bry seg. Hun hadde behov for samtalen, og jeg inviterte til den. Om kvelden ringte jeg henne og avsluttet der vi slapp på bussen. Hun var svært takknemlig, og i dag er vi nære venninner som alltid vil være der for hverandre.

Tenk på hvor lite som skal til. Et kyss eller noen varme ord er ofte forskjellen på den gode og den litt vanskeligere dagen. Ingenting gleder mitt morshjerte mer enn når mine to voksne barn sender meg en tekstmelding hvor det lyser «Glad i deg mamma!» mot meg. Eller når min snart 20 år gamle halvskjeggede sønn kommer mot meg og gir meg et stort kyss! Da kjenner jeg at det er dette som virkelig har verdi for meg, de «små» store tingene i livet. Selv om samfunnet på mange måter kan oppleves som kaldere, kan hver og en av oss bidra til å gjøre det litt varmere ved å vise omtanke, empati og nestekjærlighet.

For meg handler det om å omsette tanke til handling – bryte ned masker og fasader vi omgir oss med og komme hverandre sårbart i møte. Som min venninne på bussen, som åpnet seg i tjue minutter og fikk en venninne for resten livet. Derfor plukker jeg opp mobilen og ringer min egen mor og sier som mine egne barn «Glad i deg mamma!» Jeg må bare huske på å si og gjøre det litt oftere.

Brillene våre

usa - route66 377

By Anne Marit Hjelme

Brillene vi har på oss påvirker hvordan vi oppfatter virkeligheten. Løsningsfokusert tilnærming er en metode som hjelper oss å velge en måte å tenke og tilnærme seg livet på. Ikke minst når en opplever problemer og vil finne løsninger for å komme videre.  Det er en del av det som innen psykologiens termer kalles «positiv psykologi», og har sitt utspring fra familieterapien der målet er å få mennesker til å fungere bedre sammen.

Løsningsfokusert tilnæring kan best beskrives som en spesiell tenkemåte og et sett med antakelser. Antakelser om hva det å ta på seg «bevisste briller» når en tenker og handler får av konsekvenser – først og fremst i relasjonen med andre mennesker. Tanken er at ved å gi oppmerksomhet til det som fungerer, vil det bli mer av det som fungerer. Det vi leter etter, finner vi. Så i stedet for å fokusere på det som er vanskelig eller ikke fungerer – og forstørre dette og få mer av det – så finner vi ut hvordan vi bevisst kan styre det vi tenker, sier og gjør. Med det som mål å lykkes. Igjen og igjen!

Tenk deg at du tar på deg ”jeg skal lete etter det som er bra”-brillene når du møter et nytt menneske, kommer til et nytt sted eller i en ny situasjon. Sjansen er stor for at både du og den/det det gjelder får mer av det gode, positive og vakre.

En av tesene i LØFT går ut på at du ikke trenger å forstå problemet for å løse det – finn heller nøkkelen til løsning! Problem og løsning henger nødvendigvis ikke sammen. Ha fokus på ønsket tilstand og atferd. Det er ikke nødvendig å vite noe om problemet for å løse det. Det eneste du trenger å vite noe om er løsningsmønsteret, altså hva som kjennetegner situasjonen når problemet er løst. Herlig å vite!

En annen antakelse er at atferd som gis oppmerksomhet, gjentar seg. Vi skal derfor være varsom med å be noen om å slutte med noe – eller ikke gjøre noe. Svar som begynner med ikke har en tendens til å opprettholde problemet. Så er det også viktig å vite at språk skaper virkeligheter. Språk er ikke uskyldig, og merkelapper kan være voldelige. Språket har stor betydning for fortolkninger, oppfatninger og handlinger. Jo mer vi snakker om de tingene som fremdeles er problematiske, jo mer skapes en forventning om at ting ikke lar seg endre. Det er noe å tenke på neste gang du får lyst å bruke karakteristikker om en annen, og gnager på de samme tingene – igjen og igjen. Da kan du være ganske sikker på at du bidrar til å holde det levende.

En annen fin ting i LØFT er antakelsen om at de som saken gjelder, vet best. «Eksperthjelpen» om hva som virker, finnes altså lokalt. Troen på at små endringer skaper større, er også tiltalende. Hvert enkelt fremskritt begynner i det små, og skyldes et enkelt menneske. Ta derfor et skritt av gangen! Gjør noe annet når det du gjør ikke virker. Sikte deg inn på små, enkle endringer som raskt lar seg konstatere. Det øker sannsynligheten for å lykkes raskt. Små endringer øker sannsynligheten for å utløse større endringer – det er det vi kaller «ringer i vannet» …

Ved å være en praktiserende LØFTER gjør du ikke bare livet enklere for andre, men også for deg selv. Du slutter ikke å få problemer, men du tilnærmer deg dem på en annen måte. Du slutter ikke å få kontroverser med andre mennesker, men du finner gode måter å løse dem på. Tankesettet kan ses på som en liten lykkepille som bærer bud om mer harmoni, glede og målbare resultater.