Vi lever i skammens tidsalder. Det finnes ikke grenser for hva vi skal skamme oss over. Stort og smått, viktig og uviktig. Både moralsk og sosialt, kjenne på denne sterke følelsen av ubehag. Følelsen av å ha vist en dårlig side av oss selv, og dermed avslørt oss selv. Hvor mislykket, ubrukelig og umoralsk vi er som menneske. Fy skam deg! Vi sier det til barna våre når de vokser opp. Planter den dårlige følelsen i dem så tidlig at de for alltid kjenner det på innsiden når de har gjort noe galt. Noe andre opplever som galt. Foreldrene, omgivelsenene.

Skamfølelsen er et viktig korrektiv i forhold til andre. Den holder oss på plass, både sosialt, moralsk og kulturelt. Gir et varsel om at vi er i ferd med å falle utenfor, hvis vi sier eller gjør noe dumt. Nyttig, når den får oss til å følge sosiale spilleregler i et samfunn. Passe inn. Men ofte unyttig, fordi det vi ofte skammer oss over er ting vi ikke selv har kontroll over. At magen rumler høyt, at du slipper ut tarmluft, at du snubler på gaten, at du mister jobben uforskyldt. Vi rødmer og vil synke i et hull i bakken. Grave oss ned.

Skam er en stor følelse som får oss til å føle oss liten. En av de største og mørkeste følelsene vi har, fordi den er så sterkt knyttet til selvfølelsen vår. Egenverdet. Måten vi ser på oss selv. Skam får oss til å ville skjule eller gjemme oss for andres blikk. Andres fordømmelse. I vår vestlige ros-kultur der vi flasher våre vellykkede liv på Instagram og Facebook, ligger skammen tett under overflaten. For hva med alle oss som ikke har så spennende liv? Ikke fyller fritiden med kule aktiviteter? Ikke blir invitert på middager og galleriåpninger? Hva med alle oss som bare har en «normal» hverdag med en vanlig jobb og middag på bordet og sofakvelder foran TV. Skal vi bare gå hen å skamme oss i hjel? Det føles litt sånn.

Klart det finnes viktige og riktige ting å skamme seg over. Handlinger som gjøres som ikke burde vært gjort fremkaller skyldfølelse. Og skamfølelse i mennesket for å ha gjort den dumme handlingen. Skam er ofte på sin plass. Skam finnes i alle kulturer, og det er positivt. Fungerer som et korrektiv og kompass, og er nødvendig for at det mellommenneskelige samspillet skal fungere. Problemet er når den sosiale skammen skaper hindringer for livsglede og livsutfordring. Når vi skammer oss over hvordan vi ser ut, over de overflødige kiloene, lidelsene vi påfører oss selv gjennom dårlig livsstil. Skammer oss over å ikke eldes med stil, lar oss selv forfalle. Over den seksuelle legningen vår, avvikene utenfor det som er definert som normalen.

Flyskam er det hotteste ordet nå. Skam over å fly mye, fordi det er politisk ukorrekt og miljøfiendtlig. To ord satt sammen på en ny måte. Fly og skam. Og plutselig er det noe vi alle må forholde oss til i hverdagen. Forsvare at vi gjør. Føler oss blottlagt, avkledd og avslørt når vi bestiller flybilletter i stedet for tog. Pinlig berørt av andres blikk. Hva med å sette sammen flere ord til nyord? Jeg har allerede lest om oljefondskam og cruiseskam. Hva med spiseskam? Karbohydratskam? Dieselbilskam? Fedmeskam? Aldringsskam? Sånn kan jeg fortsette, det er enkelt å finne ting vi burde skamme oss over. Fy deg, er du helt skamløs? Neida, ikke skamløs. Bare møkk lei av å leve i en samtid som velter seg med skam-begrepet! La oss skamme oss litt mindre og fremme andre gode og betydelige følelser i livet; Glede og takknemlighet, for eksempel.

By Anne Marit Hjelme

Jeg har alltid vært fascinert av dette fenomenet som kalles «bygdedyret». Hva det egentlig er og hvordan det opererer. Når jeg spør folk rundt meg, hører jeg at det finnes mange oppfatninger om dette. Det som virkelig motiverte meg til å finne ut mer, var at jeg bestemte meg for å flytte fra byen og ut på bygden.

Jeg kjøpte en solrik tomt med havutsikt, og hadde søte drømmer om det gode livet på landet og den økte livskvaliteten dette skulle gi. Allerede da byggesøknaden skulle leveres inn til kommunen, møtte jeg krefter og motstand jeg verken så eller kunne identifisere. Det var avslag på avslag, naboprotester og byråkratiske feller. Huset mitt hadde for mange og for store vinduer, flatt tak og takterrasser. Det var funkis og kult, og det første huset i kommunen som ikke var av typen «Lykkebo» med skråtak og små rutede vinduer. Det var nok til at bygdedyret våknet. For selv om huset ikke utfordret eksisterende regelverk, var det nok at dets utforming utfordret bygdens sønner og døtre. Saksbehandleren likte ikke hus med flate tak. De tilhørte en mer moderne tid og den urbane virkelighet – langt fra den virkelighet han selv var en del av. Derfor sa han nei. Noen naboer sa også nei, for de tilhørte den samme sosiale kodeksen og hadde de samme holdningene. Til slutt var det politikerne i bygden som måtte på befaring – sammen med fylkesmannen. Krydret med noen avisoppslag, ble det endelig et ja. Da var det gått over to år, og jeg var møkk lei både kommunen og husprosjektet. Bygdedyret hadde fått virke og drev meg ubevisst tilbake til storbyen etter bare ett år. Jeg solgte huset i gledesrus, og så meg aldri tilbake.

Bygdedyret styres av den rurale Janteloven. Det er et sett med uskrevne regler – på linje med den vanlige urbane Janteloven – som påvirker hvordan innbyggerne tenker, snakker og handler. En av de mest synlige er skepsis til de som kommer utenfra. Det er «de og oss». Fremmede bør holdes på en viss avstand, og i alle fall om de har andre meninger og oppfatninger enn det som er bygdas allmenne. Ikke skill deg ut. Kjenn din plass i flokken. Tving på plass igjen den som skjener ut. Vis ikke følelser. Innrøm aldri, og snakk ikke om, noe som er vondt eller vanskelig. Vær kritisk mot alt nytt, fremmed og annerledes. Døm på forhånd, dyrk etterpåklokskapen, og du får rett. Forsvar alt og alle i bygda mot angrep utenfra. Tilgi aldri, glem aldri. Hakk løs på den som bryter disse reglene. Bygdedyret har ikke ett ansikt, det har mange.

Bygdedyret er altså et mangehodet moraliserende vesen, som besitter «sannheten» om hva som er galt og rett, hva som er akseptert eller ikke. Det er samfunnets kollektive oppfatning av de sosiale regler som gjelder, defineringen av «hvordan ting er her hos oss». Ethvert brudd med denne oppfatningen, vil sette bygdedyret i bevegelse. Og som på sitt verste, bidrar til å ødelegge andre mennesker og sitt eget samfunn. Som på sitt beste, verner om sine egne og bygden sin. For det er ikke sjelden vi hører om nyinnflyttede som kommer til småsamfunn med hederlige og gode intensjoner. Som jobber hardt for å bli likt og integrert i lokalsamfunnet, som vil bidra med sine ressurser og sin kunnskap. Men som etter noe tid finner det så vanskelig å være der, at de enten flytter eller går til grunne. Isolerer seg, eller går i dekning. For i bygdedyrets skygge finner du hersing, mobbing og trakassering – ofte satt i system. Subtile hersketeknikker, ensomhet og isolasjon. Utestenging og ryktespredning. Bygdedyrets vesen er nettverket av personer, relasjoner og makt – som virker sammen på en bestemt måte. Og den som har vært utsatt for bygdedyrets nådeløse handlinger, ord og blikk er sjelden upåvirket av det. De blir derimot brennmerket for livet.

Da jeg var yngre, synes jeg det var underlig at så mange mennesker forholder seg passiv til bygdedyrets uvesen og skader. At ikke flere reagerer på urett som gjøres, og står opp for den som rammes og tar til motmæle. At de stilltiende aksepterer at naboer og sambygdinger fryser ut og ødelegger andre. Jeg skjønner nå at bygdedyret er vanskelig å komme til livs. Fordi små bygdesamfunn ellers kan gå opp i limingen. Den sosiale konstruksjonen er sterk i sine sammenføyninger, nedarvet gjennom generasjoner. Det sikrer stabilitet og trygghet i små samfunn, det sikrer at innbyggerne kjenner sin plass i forhold til hverandre. At makt og posisjoner og innflytelse holdes under kontroll. Når det da kommer annerledestenkende mennesker til bygden som utfordrer det etablerte, stiller spørsmålstegn ved det eksisterende – utfordres de mørke kreftene. Ikke av ondskap, nødvendigvis. Men på grunn av frykt og uvitenhet.

By Anne Marit Hjelme

Vi opplever alle situasjoner i livet der vi må si farvel til noen vi er glade i. Ikke nødvendigvis et endelig farvel, men mer et «på gjensyn til jeg ser deg igjen». Slike oppbrudd føles ofte tunge og vanskelige. Det er et følelsesmessig kaos. Glede over den andres reise og kommende opplevelser. Tristhet over avstand, egen ensomhet og savn. Over ikke å ha mulighet til å dele tid og være sammen. Vi kjemper mot tunge tanker om at vi kanskje aldri får se dette mennesket igjen, og følelsen av å bli forlatt og glemt igjen. Adskillelse gjør vondt – det er visstnok helt menneskelig å føle det slik.

Jeg opplevde selv et slikt vanskelig farvel da min datter skulle reise ut i verden på egen hånd for aller første gang, og være borte i to måneder. Det var ikke snakk om en kort reise til nabobyen, men til et sted på andre siden av kloden. Et samfunn med fattigdom, en annen kultur og et annet samfunnsregime. Der skal hun studere, få nye venner og bo i privat casa hos fremmede. Gå på det lokale universitetet om dagen, danse salsa om natten. Hun er lys og fager, blåøyd og nysgjerrig på livet. Og er heldig å kunne oppfylle sin ungpikedrøm!

Men som mamma er det hardt å slippe taket og avfinne seg med at forsørgerrollen går over i en ny «tomt rede-fase». Enda verre er det å miste kontrollen og innse at barna bare er til låns og at fuglene selv må lære seg å fly. At det ofte skjer under fjerne og eksotiske himmelstrøk – langt borte fra barndomshjemmets trygge rede – gjør det hele enda mer emosjonelt. For den fysiske avstanden bidrar til at adskillelsen oppleves sterkere. Det er ikke bare enkelt å kaste seg på et fly når reisetiden er bortimot et døgn – om mammas hjelp skulle behøves.

Nå er det heldigvis sånn at den teknologiske verden gjør det lettere for oss å være sammen og ha kontakt – dog på en annen måte. I vår globale tilværelse kan vi ringe og taste på mobilen, og snakke med hverandre på skype. I tillegg kan vi skrive hilsen til hverandre på Facebook og sende mailer – om mulighetene for datamaskin og andre tekniske hjelpemidler er tilstede. Det gjør adskillelsen enklere, selv om vi ikke kan klemme og være nære.

Med alderen må vi stadig oftere ta farvel. Det er vennepar som skiller lag og flytter på seg, barn og barnebarn som bosetter seg i utlandet og familie og venner som dør. Det er sunt å vise følelser, og lov å sørge og felle tårer i sånne situasjoner. De tårene som renner på huden lager ikke like dype riper i sjelen, sa en klok sjel til meg en gang. Det synes jeg var vakkert sagt. Det er noe forløsende ved det å kunne gråte.

Overganger i livet skal smerte og gjøre litt vondt. Det skal kjennes på innsiden at mennesker en er glad i ikke lenger er en del av hverdagen. Men samtidig er det også noe vi alle må forsone oss med. Å ta farvel med hverandre er en del av det å leve.

By Anne Marit Hjelme

For litt siden leste jeg avisen at noen har forsket på verdien av ting vi gjør og sier til hverandre, og da i kroner. Ikke overraskende har mellommenneskelige handlinger en enormt høy verdi – faktisk er et kyss og ordene «jeg er glad i deg» anslått til å ha en verdi på titalls tusen kroner. Rart, egentlig – at sånt kan måles i penger. Men vi kjenner vel alle at handlingen og ordene betyr noe for oss. Gjør oss oppløftet og glade. Styrker selvbildet og egenverdet vårt, kanskje til og med selvrespekten.

Vi lever i et samfunn hvor mennesker virker likegyldige mot hverandre. I mer enn tjue år har jeg tatt bussen til jobben hver morgen. Mer enn én gang har det slått meg hvor nær vi mennesker står og sitter i en slik situasjon, og likevel så fjernt og langt fra hverandre. For på bussen er det musestille. Alle stirrer tomt ut i luften og unngår blikkontakt, livredde for å dele sete med noen eller måtte utveksle noen ord. Vi sitter skulder mot skulder og befinner oss i vår egen lille boble – det er langt mellom smilene og vennligheten. Hadde det vært på en bar om kvelden, ville det vært utenkelig og ikke åpne munnen og komme hverandre i møte. Eller hilse på hverandre i parken på tur med hunden. Men på bussen er det greit å være arrogant, fremmed og utilnærmelig. Og begynner du å snakke, skal du vite hva du gjør.

For én dag kunne jeg ikke unngå å sette meg ned ved siden av en gammel klassevenninne jeg ikke hadde sett på mer enn femten år. «Hei, hvordan har du det?» spurte jeg straks plassen var inntatt – det er jo slike fraser vi gjerne bruker i sånne situasjoner. Uten helt å være forberedt på hva som skulle komme svarer hun «Ikke så bra» – og så begynner hun å fortelle. Om et liv med vold og sykdom, om tristhet og arbeidsløshet. Min tidligere klassevenninne var langt fra ferdig da jeg måtte gå av. Jeg tumlet opprørt ut av bussen, fylt med hennes tragiske historie og mye medfølelse. Angret litt på at jeg hadde stilt spørsmålet, kjente at fortellingen hennes satt i kroppen min resten av dagen – og minnet meg på at det kan være krevende å bry seg. Hun hadde behov for samtalen, og jeg inviterte til den. Om kvelden ringte jeg henne og avsluttet der vi slapp på bussen. Hun var svært takknemlig, og i dag er vi nære venninner som alltid vil være der for hverandre.

Tenk på hvor lite som skal til. Et kyss eller noen varme ord er ofte forskjellen på den gode og den litt vanskeligere dagen. Ingenting gleder mitt morshjerte mer enn når mine to voksne barn sender meg en tekstmelding hvor det lyser «Glad i deg mamma!» mot meg. Eller når min snart 20 år gamle halvskjeggede sønn kommer mot meg og gir meg et stort kyss! Da kjenner jeg at det er dette som virkelig har verdi for meg, de «små» store tingene i livet. Selv om samfunnet på mange måter kan oppleves som kaldere, kan hver og en av oss bidra til å gjøre det litt varmere ved å vise omtanke, empati og nestekjærlighet.

For meg handler det om å omsette tanke til handling – bryte ned masker og fasader vi omgir oss med og komme hverandre sårbart i møte. Som min venninne på bussen, som åpnet seg i tjue minutter og fikk en venninne for resten livet. Derfor plukker jeg opp mobilen og ringer min egen mor og sier som mine egne barn «Glad i deg mamma!» Jeg må bare huske på å si og gjøre det litt oftere.

By Anne Marit Hjelme

Brillene vi har på oss påvirker hvordan vi oppfatter virkeligheten. Løsningsfokusert tilnærming er en metode som hjelper oss å velge en måte å tenke og tilnærme seg livet på. Ikke minst når en opplever problemer og vil finne løsninger for å komme videre.  Det er en del av det som innen psykologiens termer kalles «positiv psykologi», og har sitt utspring fra familieterapien der målet er å få mennesker til å fungere bedre sammen.

Løsningsfokusert tilnæring kan best beskrives som en spesiell tenkemåte og et sett med antakelser. Antakelser om hva det å ta på seg «bevisste briller» når en tenker og handler får av konsekvenser – først og fremst i relasjonen med andre mennesker. Tanken er at ved å gi oppmerksomhet til det som fungerer, vil det bli mer av det som fungerer. Det vi leter etter, finner vi. Så i stedet for å fokusere på det som er vanskelig eller ikke fungerer – og forstørre dette og få mer av det – så finner vi ut hvordan vi bevisst kan styre det vi tenker, sier og gjør. Med det som mål å lykkes. Igjen og igjen!

Tenk deg at du tar på deg ”jeg skal lete etter det som er bra”-brillene når du møter et nytt menneske, kommer til et nytt sted eller i en ny situasjon. Sjansen er stor for at både du og den/det det gjelder får mer av det gode, positive og vakre.

En av tesene i LØFT går ut på at du ikke trenger å forstå problemet for å løse det – finn heller nøkkelen til løsning! Problem og løsning henger nødvendigvis ikke sammen. Ha fokus på ønsket tilstand og atferd. Det er ikke nødvendig å vite noe om problemet for å løse det. Det eneste du trenger å vite noe om er løsningsmønsteret, altså hva som kjennetegner situasjonen når problemet er løst. Herlig å vite!

En annen antakelse er at atferd som gis oppmerksomhet, gjentar seg. Vi skal derfor være varsom med å be noen om å slutte med noe – eller ikke gjøre noe. Svar som begynner med ikke har en tendens til å opprettholde problemet. Så er det også viktig å vite at språk skaper virkeligheter. Språk er ikke uskyldig, og merkelapper kan være voldelige. Språket har stor betydning for fortolkninger, oppfatninger og handlinger. Jo mer vi snakker om de tingene som fremdeles er problematiske, jo mer skapes en forventning om at ting ikke lar seg endre. Det er noe å tenke på neste gang du får lyst å bruke karakteristikker om en annen, og gnager på de samme tingene – igjen og igjen. Da kan du være ganske sikker på at du bidrar til å holde det levende.

En annen fin ting i LØFT er antakelsen om at de som saken gjelder, vet best. «Eksperthjelpen» om hva som virker, finnes altså lokalt. Troen på at små endringer skaper større, er også tiltalende. Hvert enkelt fremskritt begynner i det små, og skyldes et enkelt menneske. Ta derfor et skritt av gangen! Gjør noe annet når det du gjør ikke virker. Sikte deg inn på små, enkle endringer som raskt lar seg konstatere. Det øker sannsynligheten for å lykkes raskt. Små endringer øker sannsynligheten for å utløse større endringer – det er det vi kaller «ringer i vannet» …

Ved å være en praktiserende LØFTER gjør du ikke bare livet enklere for andre, men også for deg selv. Du slutter ikke å få problemer, men du tilnærmer deg dem på en annen måte. Du slutter ikke å få kontroverser med andre mennesker, men du finner gode måter å løse dem på. Tankesettet kan ses på som en liten lykkepille som bærer bud om mer harmoni, glede og målbare resultater.