Category Archives: personlig utvikling

Skvising av seniorer

 Som sjefredaktør og daglig leder i landets største magasin for kvinner og menn over 60 år i Norge, er jeg opptatt av hvordan godt voksne arbeidstakere behandles av sine arbeidsgivere. Undersøkelser viser at svært mange bedrifter enten a) ikke ansetter folk over 55 år eller b) kvitter seg med folk som nærmer seg eller er over 55 år. Det er også min erfaring, og vi får ukentlig henvendelser fra fortvilte voksne som bekrefter dette. De forteller om hvordan de søker på stillinger, men aldri kommer til intervju. Om hvordan de på en direkte eller subtil måte blir presset ut av sine stillinger og ut av bedriften de jobber i. Med skjult aldersdiskriminering. De unge blir igjen – de eldre må ut.

Dette er en vond sirkel – der de som blir arbeidsledige med eller uten sluttpakke – ofte er for unge til å slutte i arbeidslivet. Men altså for gamle til å få en ny jobb. Ganske ufrivillig blir de uten jobb på et tidspunkt i livet der det fremdeles er mange år til de kan pensjoneres, og der de fortsatt har mye å bidra til samfunnet med. Situasjonen er både økonomisk og moralsk vanskelig. Både for enkeltmennesket og for samfunnet. Når et økende antall personer tvinges ut i tidlig «førpensjonering» og må melde seg på NAV, sløser vi med betydelige samfunnsressurser. Godt voksne arbeidstakere er ofte en ressurs for mange bedrifter. De er lærevillige- og omstillingsdyktige og pliktoppfyllende, i en fase av livet der de kan konsentrere seg fullt og helt om jobben.

Jeg er selv mangeårig næringslivsleder med personalansvar. For noen år siden ansatte jeg en redaksjonssjef på nesten 60 år og har aldri angret. Hun har vist seg svært omstillings- og tilpasningsdyktig og har gått i bresjen for store teknologiske endringsprosesser i vår mediebedrift. Mediebransjen har gjennomgått enorme omstillinger de 10 siste årene. Vi var blant de første med å tilpasse oss til en ny digital tidsalder, og det har vært en voldsom og smertefull prosess. Ikke minst fordi de tradisjonelle inntektskildene har forsvunnet og er blitt erstattet av nye. Den transformasjonsprosessen har også handlet om å erstatte gammel kompetanse med ny kompetanse, og det har vært mange kutterunder og sluttpakker. Som det også har vært i en rekke andre bransjer.

Men midt oppi disse opprivende prosessene har aldri alder på ansatte vært et tema for oss. Det handler mer om at arbeidsoppgaver flyttes eller forsvinner. Vi er nødt å omstille og endre organisasjonene for å overleve i fremtiden, alle må det. Men det er oppsiktsvekkende at så mange bedrifter tømmes for eldre medarbeidere i disse rundene. Kompetanse må gå foran alder! Det å våkne opp om morgningen, uten innhold og mening i hverdagen, er ikke en god måte å starte sin ufrivillig tidige pensjonisttilværelse på for noen. Vi lever lenger enn noen gang, i snitt til vi er godt oppi 80-årene, og det å bli skjøvet ut av arbeidslivet i midten eller slutten av 50-årene betyr at pensjonisttilværelsen i realiteten kan bli 20-30 år!

Det er jo helt sprøtt og på ingen måte bærekraftig verken for samfunnet eller menneskene. For det betyr faktisk at en risikerer å gå virkeløs og uten arbeid i en tredjedel av livet! Verken pensjonsordningen vår eller samfunnet er lagt opp til at en så stor mengde mennesker til enhver tid ikke skal bidra. Og hvor er fokuset på hva det gjør med folk å bli satt på sidelinjen på denne måten? Ikke få bidra? Ikke bli behandlet med verdighet? Har noen regnet på de direkte og indirekte kostnadene ved at så mange godt voksne nå faller utenfor arbeidslivet? Det er på tide at vi tar en offentlig diskusjon på hvordan eldre medarbeidere behandles i arbeidslivet nå. For det skjer mye – i øredøvende stillhet. Statistikken fra NAV dokumenterer det, ledigheten blant godt voksne øker betydelig. Pensjonsalderen i Norge er tross alt 67 år og mange vil jobbe til de er 72 år. Hva må gjøres???

Du blir hva du spiser?

Jeg vet at dette er et utfordrende spørsmål. Det ville vært enda mer utfordrende om jeg hadde satt et utropstegn bak. Slått det hardnakket fast. Det skal jeg ikke gjøre. Jeg vet at det er provoserende, har kjent det på kroppen selv i årevis. Alle disse «besserwisserne» som har predikert om hva som er sunt og usunt å spise. Disse «helsefreakene» som har mast om at «kroppen er ditt tempel» og at du skal leve med den hele livet og derfor må behandle den aktsomt. Alle som har sammenlignet pleien av bilen med hvilket fokus vi gir kroppen vår. Dette finstemte maskineriet som vi forventer bare skal fungere og fungere, år ut og år inn. Bein og knær som skal bære oss i gode og onde dager. Hormoner som skal være i evig balanse som en del av et skjørt kjemisk program.

Jeg innrømmer det gjerne; Jeg har tatt den for gitt. Altfor lenge! Tatt for gitt at kroppen alltid skulle være der for meg. Spille på lag og være min beste venn. Tilgi meg alle synder. Leve med konsekvensene av mine dårlige valg. Reparere og fikse det jeg skader, igjen og igjen. Om att og om att. År ut og år inn. Som betingelsesløs kjærlighet mellom foreldre og barn. En symbiose av gjensidig kjærlighet, og i alle fall ikke motarbeide meg og streike. Slutte å fungere. Slutte å samarbeide. Når merker vi det, egentlig? At alt har sin pris. At det koster å ta den andre for gitt, ta kroppen for gitt. Koster å være likegyldig og behandle den stemoderlig. Det er som oftest ingen eureka-opplevelse. Mer en snikende erkjennelse når den begynner å knirke. Når de små plagene blir større, når plagene blir til sykdom. Da innser vi det ofte, at kroppen vår må tas på største alvor. At den muligens er blitt vanskjøttet. Som et kjærlighetsforhold eller et venninneforhold. Det må investeres i relasjonen, begge veier, for at det skal fungere. Sånn er det også med forholdet mellom en selv og kroppen.

Vi mennesker forenkler, forvrenger og fortrenger – hele tiden. Det er sånn hjernen vår fungerer. Jeg har i over 52 år programmert meg selv på bestemt måte for å rettferdiggjøre at jeg kan spise hva jeg vil. Når jeg vil. «Det skulle bare mangle, jeg lever bare én gang og butikkene bugner av herlige sukker og fettbomber. Klart jeg skal nyte. Ingen skal få fortelle meg hva som er bra for meg og hva som ikke er det. Jeg kjenner meg selv og kroppen min. Jeg vet hva den trenger og tåler.» Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg forledet meg selv og snakket meg inn i et spisemønster som kroppen reagerte på, og stadig oftere. Men jeg bagatelliserte, rasjonaliserte og hørte ikke etter. Derfor fikk jeg stadig flere helseplager.

Nå har jeg endret livsstilen. I løpet av tre korte måneder på et kosthold uten sukker og mye karbohydrater, er de fleste plagene borte. Blodverdiene viser at jeg teoretisk sett ikke har diabetes lenger. Og alle «farlige» verdier som øker sjansen for hjerte- og karsykdommer er nå normale. Jeg må innrømme at de gode resultatene overrasker meg. Sammen med mer bevegelse i hverdagen har altså et nytt kosthold gjort meg friskere. Mye friskere. Maten jeg nå spiser er god for kroppen min og jeg spiller nå på lag med den. Den belønner meg på sin måte, smiler til meg. Det er nesten magisk. Jeg er den første til å innrømme at jeg tok feil tidligere. At jeg har vært uklok. At jeg har vært for sta. Men jeg vil ikke ha dårlig samvittighet for «gammel moro» og uklokskap. Det hjelper ingen at jeg bebreider meg selv. Jeg har heller ikke tenkt å påføre andre dårlig samvittighet, alle får gjøre sine valg. Og ta konsekvensene av dem. Jeg tror nå på at vi blir det vi spiser. At det ikke er uten betydning hvilken mat vi putter i det fine maskineriet som kroppen er. Både egen erfaring og forskning underbygger det.

Sykt hysteriske bekymringer

Det er interessant med ord og moteord og hvordan de blir en del av hverdagsspråket. For tiden brukes ordet «sykt» i alle mulige sammenhenger. Det er så «sykt herlig». Så «utrolig sykt digg». Så «sykt moro». Så «sykt tøft». Når ble dette sykelige uttrykket et ord som både store og små bruker i tide og utide? Vet ikke, men bare legg merke til det. På TV, i radio – alle steder. Om det er kjendiser eller ikke. Det er bare helt sykt hvor mye brukt dette nye fyndordet, adjektivet, blir brukt. Det er jo ikke akkurat det at vi mangler andre ord som kan uttrykke det samme. Men plutselig er ordet «sykt» allemannseie og dekkende når vi skal beskrive både positive og negative hendelser og følelser. Og jeg må bare innrømme det – jeg bruker også ordet sykt mye i muntlig tale. Sykt mye! Et annet helserelatert ord som (mis)brukes mye er ordet hysterisk. I vanlig folkesnakk sier vi gjerne at «hun ble jo helt hysterisk jo». Og mener da at hun egentlig gikk litt av hengslene, ble noe litt utenfor seg selv. Vi bruker også ordet i dagligspråket som «den var helt hysterisk morsomt» om en revy eller film. Eller «det var hysterisk kaos» da salget åpnet. Og har du ikke hørt mannfolk snakke om de «hysteriske kjerringene» hjemme?

Jeg kan bli litt hysterisk selv, klart det. Hysterisk sint. Hysterisk stresset. Hysterisk glad. Hysterisk engstelig. Det slo meg her om dagen at hysteri er en helsetilstand vi ikke snakker så mye om i våre dager. Et ord vi bruker i hytt og pine, men uten helt å vite hva det egentlig betyr. Tankene kom da jeg kjente mitt eget hysteri øke på innsiden. Det brygget seg opp som en liten Tsunami-bølge da fly begynte å styrte til bakken i Indonesia og Etiopia i mars. Hundrevis av mennesker døde. Nye fly skal ikke kræsje på den måten i 2019. Det gjør meg hysterisk opprørt, for jeg har allerede flyskrekk. Og jobber med å ikke få hysteriske anfall når jeg er i maskinen og jeg blir redd.

Hysteri er egentlig et eldre medisinsk begrep som ble brukt for å beskrive dramatiske atferdsmessige reaksjoner eller kroppsplager. Ofte forbundet med sterke, synlige og tilsynelatende ukontrollerbare følelser. Når noen fikk hysteriske nevroser var det lammelser, smerter og kramper som kom – uten at det kunne påvises legemlig sykdom. Når personer hadde en hysterisk oppførsel var atferden preget av dramatikk, oppmerksomhet og teatralsk væremåte – og farget av sterke følelsesmessige sanseinntrykk. I dag er ikke hysteri lenger en diagnose. Mer en tilstand vi alle opplever fra tid til annen. Et emosjonelt uttrykk, som vi forsøker å stagge. For det tar seg dårlig ut.

Jeg er også typen som bekymret meg lett, er du? Jeg har en sånn hjerne som går på høygir hele tiden og tenker de verste tanker. Stygge tanker. Skumle tanker. Jeg tror bekymringen er genetisk, min mor er også sånn. Min datter også. Et familie-gen jeg stadig må overvinne med kognitive teknikker. Hører jeg om jordskjelv og naturkatastrofer, ser jeg for meg et vulkanutbrudd på Lanzarote. Hvor vi har et feriested. Leser jeg om terrorangrep, ser jeg meg over skulderen og ser for meg angrep i nærmiljøet. Det er utrolig krevende å være i et bekymringsmodus hele tiden, tar mye livsglede. Det meste av det jeg frykter, skjer jo aldri. Bortkastet tid. Og det er noe sykelig over det, å være en person som bekymrer seg for mye. Jeg vil jo ikke være en sånn. For når vi setter sammen disse tre ordene i vår dagligtale så får vi «sykt hysteriske bekymringer». Med andre ord; vanvittig bortkastet energi!

Bare stillhet

By Anne Marit Hjelme

Behovet for å ha et møte med meg selv, et helt stille sted, øker med alderen. Et sted hvor det bare er plass og rom og tid til meg og alt mitt. Mine tanker. Mine følelser. Et sted uten distraksjoner, der jeg virkelig kan kjenne etter og lytte til all den uroen som finnes inne i meg. Alle stemmene, «vondtene» – det ubehaget som også er en del av mitt indre landskap. Og som jeg gjerne løper fra, rømmer fra. Flytter oppmerksomheten bort fra, fordi det er lettest sånn. Minst smertefullt. Jeg fyller på med inntrykk og fart og innhold og lar meg selv være opptatt og i bevegelse. Alltid underveis, fordi stillheten er så brutalt ærlig. Så fordømt naken og sår. I møte med meg selv, uten forstyrrende lyder og lukter og andre sanseinntrykk, fyller jeg rommet med bare meg. Pusten min. Bevegelsene mine, kroppen og bevisstheten om mitt eget nærvær. Et slikt møte kan være svært krevende.

Krevende, fordi jeg må tåle meg selv. Min egen person. Hele meg, både de positive og negative sidene. Jeg kan ikke fokusere på en annen eller noe annet som en flukt fra meg selv. Jeg må tåle at de ulike deler av min personlighet kommer frem og har stemmer og meninger. Kanskje om ting jeg ikke ønsker å forholde meg til, ikke ønsker, klarer eller vil bli berørt av. Som jeg har fortrengt, gjemt bort et sted inne i meg hvor døren er lukket. Og i en travel hverdag i 2018 er det verdens enkleste sak å fylle tilværelsen med så mye støy og innhold at jeg klarer å holde dette maset på en armlengdes avstand. Helt til stillheten tar meg. Det rommet av ingenting. Det rommet av alt. I fraværet av lyder og lukter og estetiske inntrykk som døyver et indre kaos, kommer kjedsomheten lett. Vi er så vant til å bli stimulert og underholdt hele tiden, at det å sitte stille i alenehet i seg selv blir krevende. For hvor går tankene og følelsene når vi ikke dukker inn i en film, hører på podkast, er på facebook eller poster bilder på instagram? De går innover. Og i streben etter den totale stillhet – også på innsiden – må vi først lytte, og ta på alvor, den informasjonen som kommer. Det er derfor meditasjon er så bra for mange. I meditasjonen setter vi oss i en tilstand av totalt hvile, stenger den ytre verden ute, og hilser stillheten velkommen. Alle som starter med meditasjon vet hvor vanskelig det er i begynnelsen, hvordan de må bruke pusten for å fokusere på å få den indre roen.

Verdien av stillhet er undervurdert. Stillhet er blitt en ettertraktet gode, en mangelvare. Derfor er det blitt en kommersiell luksusvare som selger. Vi er så underernært på stillhet, at reiseoperatører nå tilbyr egne reisemål hvor stillheten er det som lokker. Silence-retreat i Italia. Stillhetsyoga i fjellheimen. På NSB tilbyr de egne stillevogner, Flytoget har stillesoner og på flyplasser er det egne stillerom. I barnehagen leker ungene stilleleken – alt for å dempe det totale støynivået vi har rundt oss hele tiden. Mobiler som ringer og piper. Ipader som summer. Biler som tuter. Reklameplakater som skriker mot oss. Musikk som dundrer. Folk som roper. Anleggsmaskiner som bråker. Computere som suser.

Vær stille, så jeg kan høre de indre stemmene mine. Vær stille, så jeg kan kjenne etter hva følelsene mine forteller meg. Vær stille, så jeg får mulighet til å tenke en lang tanke. «Alle» sier at vi skal lytte til det kroppen vår sier til oss, før det er for sent. Før vi møter lettveggen eller tungveggen, går tom for energi og blir helt utmattet. Men klarer den indre stemmen å nå gjennom all støyen vi omgir oss med hver eneste dag? Kanskje ikke helt av seg selv. Derfor er det smart å sette av tid til stillhet, legge det inn i kalenderen; «Et møte med meg selv».  Selv mediterer jeg jevnt og trutt, så jeg får tømt hodet for søppel og inntrykk. Og reflektere litt grundigere over livets mange sider. Det kan være at jeg bare sitter i en solstol eller bare ligger flat ut på en yogamatte og hører mine egne åndedrag. Det skal ikke mer til.

 

Angstfylt paradoks

By Anne Marit Hjelme

Jeg må bare innrømme det, jeg gruer meg til å bli skikkelig gammel. Om jeg blir det. Det er et paradoks jeg sliter med, for jeg vil jo leve lengst mulig i denne fantastiske verden. Oppleve å se barna etablere seg og lage sine egne familier. Få barnebarn. Være lengst mulig sammen med mine venner. Se hvordan verden utvikler seg, kanskje oppleve førerløse fly og busser. At en kan reise til månen på ferie og finner liv på andre planeter? Paradokset ligger i at jeg vil leve lengst mulig for å oppleve mest mulig – og mer av det gode jeg allerede har erfart. Men det å bli riktig gammel, sånn rundt 85-100 år, virker utrolig skremmende. For hvordan er livet da, egentlig?

Èn ting er å være rundt 50 år, som jeg er nå, i full jobb og med god helse og god økonomi. Der jeg virkelig kan ta for meg av livets muligheter og bestemme selv. Der jeg er sjåfør i eget liv og ikke lar folk plukke meg på nesen. Der min identitet og integritet og mitt selvbilde er knyttet opp til den jeg er, det jeg gjør. Det er så lett å tenke at det alltid skal være sånn, for evig tid. At ingenting av alt dette jeg har brukt femti år av mitt liv på å bygge opp, kan tas fra meg. Bygges ned, rives bort. Men jeg frykter det skjer. At jeg på et tidspunkt i livet mister kontrollen over meg selv, livet mitt. At alt det jeg setter pris på og synes er viktig, verdiene mine, ikke betyr noe lenger.

Jeg synes lege Ingvard Wilhelmsen sier det så treffende; Vi løper og løper for å forlenge livet vårt, men tenker lite på at «de ekstra» årene faktisk kommer på slutten. I en fase av livet hvor ting er annerledes for de fleste av oss. En fase hvor kroppens forfall er merkbart, hvor livsenergien er dalende, hvor antall diagnoser øker, hvor den mentale kapasiteten endres, hvor en til slutt trenger hjelp. For å leve, for å overleve. Kanskje vi skulle prioritere tiden litt annerledes, spør han retorisk, for å tydeliggjøre at et langt liv nødvendigvis ikke betyr å ha det slik en har det idag. Men faktisk ganske annerledes. Kanskje som enke/enkemann. Kanskje på et sykehjem. Kanskje sengeliggende på sykehus.

Angsten min er knyttet opp til dette uvisse. Det ukjente. Jeg er sikker på jeg deler den med mange. Det føles så sårbart å bli riktig gammel. Ikke «gammel og frisk og klar i hodet». Men «gammel og syk og dement». Hjelpetrengende. Pleietrengende. Totalt avhengig av hjelp fra andre. Kanskje alene, nettverket forsvinner, venner og familie dør. Ensomheten. Manglende kontroll over egen økonomi, kanskje umyndiggjort.

Jeg tror det er sunt å anerkjenne at det å bli gammel er utfordrende for mange. At det ikke bare gies inntrykk av at alderdom kun er en dans på roser, en glede. Noe en skal være takknemlig for å oppleve. Vi bør kunne snakke om paradokset. At «alle» i utgangspunktet ønsker å leve lengst mulig, men at det ikke bare er enkelt å være en overlever. Det er i seg selv tankevekkende.

Gidder jeg å bruke energi på dette?

 

By Anne Marit Hjelme

Du har kanskje lagt merke til hvor enkelt det er å irritere seg over ting. Og ikke minst hvor lett det er å irritere seg over andre mennesker. Det skal ikke så mye til, egentlig. Det gjelder bare å ha de riktige «brillene» på. Du vet de nå-er-jeg-ute-etter-å-finne-feil-brillene, der det eneste du legger merke til er det som er galt eller ikke passer deg. Både med omgivelsene og med de som befinner seg rundt deg. De som ikke passer inn med meningene, atferden eller den overbevisningen du selv har og synes er riktig og sømmelig. Med disse «brillene» på, billedlig sagt, er det ingenting som går under radaren. Dette er fordømmelsens brilleglass. De som er proppfulle av forakt for andres måte å leve livet på, og som har varierende styrke på glassene – avhengig av hvor du selv er i livet. Om du selv har det dårlig eller bra.

Når du bruker disse brillene, er det som om du bevisst og ubevisst leter etter det som ikke er bra for at du selv skal få det litt bedre. For hvis du ikke føler seg helt frisk, er det alltid en trøst at noen andre har det dårligere. Hvis du har noen kilo for mye, ser du garantert tjukkasen på senteret. Og hvis du røyker, er det alltid noen som røyker dobbelt så mye som deg. Heldigvis! På den måten klarer vi å leve med oss selv, vårt skjøre legeme og vår sårbare sjel. Ved å ta mismotets briller på, støvsuger vi verden rundt oss på jakt etter det ikke-perfekte. Det mismodige, det vi kan kritisere andre for. For selv å føle oss bittelitt bedre og holde ut.

Det er ikke rart det er krig i verden. At søsken krangler, at naboer ligger i rettssaker med hverandre. Overalt er det menneskets blikk alt starter med. Hva er det vi ser etter – og hvilke «briller» har vi på? Mange begynner å bli lei av den positive psykologiens måte å betrakte verden på. Glasset er ikke halvtomt, men halvfullt. Det finnes ikke problemer, bare utfordringer. Jadda. Litt negativitet er vel heller ikke å forakte, når realiteten tilsier det. Det blir noe veldig kunstig og rart over den kollektive positive programmeringen der «alt ordner seg». Bare du tenker riktig, altså positivt. For når du har levd en stund, vet du at det ikke alltid holder. Noen ganger er livet bare jævlig, noen ganger er mennesker onde. Å vende det andre kinnet til og være positiv når psykopaten banker deg, er ikke bare dumt. Det er farlig også.

Men selv om det å være positiv hele tiden nesten er blitt en farse, slår jeg et slag for økt bevissthet rundt hvordan en selv kan programmere hjernen ved nettopp å ikle seg «usynlige positive briller». Briller med et filter av tålmodighet, vennlighet og raushet. Et filter som farger omgivelsene og møtene mellom medmennesker i varme farger. Som fjerner feilsøkingen og heller belyser det gode og fine i møter. For det er utrolig mye en kan irritere seg over her i verden, hvis en vil. Hele tiden, hvert minutt på dagen. Men er det spesielt klokt? Hensiktsmessig? Gir det deg god livskvalitet?

Jeg tror ikke det. Og hver gang jeg irriterer meg over noe nå, tar jeg en fot i bakken og spør meg selv; Gidder jeg å bruke energi på dette? Svaret er ofte nei. For livet er så utrolig kort og jeg lever i en verden der mye faktisk bare er i-lands-irritasjons-problemer. Altså, ikke særlig vesentlige i den store sammenheng.

 

Hvem ønsker du å være?

 

By Anne Marit Hjelme

Hvem er du –  egentlig? Identiteten forteller noe om hvem vi er, om personligheten vår. Den betegner vårt selvbilde og selvoppfatning. Sier noe om hva som er ekte, sentralt og veldig typisk for akkurat deg, tingen eller virksomheten det gjelder.  Når vi snakker om hvor viktig det er “å finne sin identitet” handler det nettopp om å danne et selvbilde som du føler du kan akseptere og leve opp til. Og deretter etablere en livsstil som svarer til dette bildet. Over tid.

Har du tenkt på hvordan vårt forbruk er koblet til vår identitet? Gjennom forbruket vårt organiserer vi vårt sosiale liv. Måten vi tenker på, er menneske på. Det er også en måte å rangere og betrakte andre mennesker på. Forbruket er en verdsettingsmekanisme, et mål på lykke og et vellykket liv. En måte å organisere meningen med livet på. Og det er det uendelige behovet, begjæret, som er umettelig og selve ilddraken. Den som gjør oss til konsumerende dyr, med en tørst som aldri slukkes. For formålet med konsumet er nettopp å vise velstand og profilere identitet. Hvem du er, eller hvem du ønsker å være og fremstå som.

Der alle forsøker å overgå de andre i samme klasse – og alle forsøker å etterligne overklassen. Ved å tilegne seg deres livsførsel, gjenstander og ting og de symbolverdiene som er knyttet til disse. -Det sosiale livet er således et bikkjeslagsmål med smaken og tingene som våpen – i kampen for å være minst like god og bedre enn. Identiteten, ditt sosiale verd som menneske, er nært knyttet til hva du liker og hvordan du uttrykker det du liker.

Mange av oss vil ta avstand fra en slik påstand, nettopp fordi mye skjer på det ubevisste planet. I de daglige valgene vi gjør. I må-tingene som vi ikke tenker over, handler det om å bygge og ivareta egen identitet. Som når vi kjøper forskjellige identitetsrekvisitter som biler, klær, fritidsaktiviteter, bøker, viner, reiser, utdannelse – ofte for å sette ulike skiller og distanser til andre. Har du tenkt på at dette er måter å uttrykke seg på og skape seg selv på? Gjennom å ta avstand fra andre og slik de lever? For at forbrukersamfunnet skal opprettholdes må folk stadig jobbe mer for å kjøpe ting de egentlig ikke trenger. Derfor må det produseres et kontinuerlig underskudd på identitet. Du er aldri god nok! Aldri pen nok! Aldri tynn nok! Aldri rik nok! Aldri populær nok!

Hvor blir det av de indre verdiene og det gode selvbildet om at «du er god nok som du er» når det er fasaden og det ytre alle streber etter og ser? Det får meg til å tenke at vi har skapt et sykt samfunn der vi egentlig bare er strebere etter anerkjennelse den korte tiden vi er her på kloden. Vi løper rundt som kåte klatremus for å levere og prestere og skape vår identitet. Og blir brutalt verdsatt etter de tingene andre rundt oss setter verdien på. Det føles som en endeløs sprint i et hjul som bare går fortere og en aldri kommer helt i mål. For hvordan lykkes, egentlig? Det vil jo alltid være noen som er rikere, vakrere, tynnere, sunnere.

I en tid med stor hastighet og endringer stiller mange av oss spørsmålene; “Hvem er jeg når og hvis jeg mister jobben min?”, “Hvem er jeg når jeg pensjonerer meg og ikke lenger har et yrke å vise til?”. ” Hvem er jeg når jeg  blir syk, når jeg ikke lenger har penger til å kjøpe meg det jeg tidligere kjøpte?.  “Hvem er jeg når jeg blir enke eller enkemann?”. Identitet handler om hvordan vi tenker om oss selv. Men mest av alt om hvordan andre rundt oss tenker om oss. Ikke rart identitet selger.

 

Om å skrive innover

 

By Anne Marit Hjelme

For mange av oss er det å skrive den mest effektive terapien for å skape balanse i livet. I motvind og medvind, en måte å gi uttrykk for noe av det som foregår i vårt indre univers på. Det som bobler under overflaten. Som fyller hele kroppen og vil ut, som fyller hjertet vårt og som bør utrykkes. Du trenger ikke å skrive for andre, bare for deg selv. Du bestemmer selv om noen andre skal få lese det, det er ditt eget valg. Men ofte skal brevet eller mailen ha en mottaker. Manuset ha en annen leser, for at sår skal heles. Relasjoner bedres.  Bare det å sette på papiret den strømmen av ord og setninger som kommer fra innsiden er mentalhygiene i seg selv. Befriende. Bedre enn piller og drinker i glass. For når hånden settes i bevegelse med en penn i hånden, skjer det ting. Magiske ting.

Fra et sted i deg selv, eller utenfor deg selv, strømmer det ofte på. Tankene. Følelsene. Uten helt å vite hvor det kommer fra triller formuleringene ut. Eller kanskje ikke. Uansett, det å sette seg ned med penn og papir er undervurdert. For det skjer noe med oss når vi tvinger oss selv til å sette ord på det som kontinuerlig foregår i hodet og kroppen vår. Når vi setter oss i et stille modus for å lytte til det innsiden forteller  – og deretter begynner å fylle et blankt hvitt ark. Det kalles sårbarhet. Vi avtaler et møte med den viktigste personen i eget liv, oss selv. Og har tillit til at noe styrer hvordan samtalen blir.

For den kan bli smertefull. Meget smertefull. I hodet er det mange stemmer som konkurrerer om oppmerksomheten. Det lille barnet i deg som ikke har blitt sett og hørt.  Fars formaninger, dine egne pålagte begrensninger. Og hvis det er en stund siden du har lyttet skikkelig, kan det virkelig fosse på. Også alle sabotørene dine, de indre kritikerne, vil heve sin stemme. Fortelle at du ikke er god nok, at du skal ha dårlig samvittighet. Ikke lever opp til forventingene. I møtet med oss selv skal vi være snille med oss selv. Skrive kaoset ned, få distanse til det. Betrakte det som kommer med nysgjerrighet og vennlighet. Uten å være dømmende og fordomsfull.

Jeg skriver ofte intuitivt. Starter et sted jeg ikke vet hvor ender. Begir meg ut på en reise uten endelig destinasjon. Klart det er skremmende. I mine mørkeste øyeblikk strør jeg ordene utover arket og de blander seg med tårene mine. Så virkningsfullt kan det være, å få denne innsikten. Jeg aner ikke hvor ordene kommer fra, men de treffer meg. Gjør meg klokere, berører. Det er som om innsiden min er vulkansk magma som spruter ut en visdom mitt bevisste jeg ikke har tilgang på. Det er jo helt vidunderlig, men også overveldende. For hva finnes egentlig der inne, i det ubevisste jeg?

Det ubevisste i oss rommer mye, det vet vi. Hvor mye aner vi ikke. Når du skriver deg innover, er det nettopp denne utforskingen og kartleggingen som er drivkraften. Å møte seg selv gjennom å skrive ned det du tenker på, gjør, føler – det er for mange av oss transformerende. Så, bare gjør det!

 

Troll i ord

Vector of the first of April.
Vector of the first of April.

By Anne Marit Hjelme

Har du noen gang tenkt på hvor sterk virkning ord kan ha? Nå er det riktignok bare rundt ti prosent av det vi kommuniserer, som gjøres verbalt. Men når vi først åpner munnen, er det klokt å være bevisst hvilken makt ordene vi bruker har.

Det sies at språk skaper virkelighet. Jeg kjenner mange mennesker som ikke er seg bevisst nettopp dette. Som lirer av seg ord i hytt og vær, uten å tenke over hvordan ordene treffer. Hva ordene gjør med menneskene rundt seg, miljøet og stemningen – og hva de gjør med avsenderen selv. For valg av riktige ord og formuleringer gjør ofte forskjellen på kvaliteten i en relasjon, forskjellen på en god og dårlig stemning – og forskjellen på et arbeidsmiljø.

Kommunikasjon er vanskelig, fordi det finnes en avsender og en mottaker som ofte er svært ulike. Det er derfor avsenderen – den som sender ordene – sitt ansvar å formidle sitt budskap på en måte som gjør at mottakeren forstår det. Det går ofte feil, fordi avsenderen tror at mottakeren er tankeleser og ”må” forstå det som sies. Det er jo slett ikke sikkert. Ofte handler konflikter og krangling nettopp om at de som snakker sammen, ikke når inn til hverandre. At budskapet blir misforstått, tillagt annet innhold, forvrengt eller tolket feil.

Vi vet at vi ofte tolker feil fordi informasjonen vi får prosesseres gjennom vårt eget hode. Der sitter alle våre erfaringer, opplevelser og kunnskap – som igjen preger våre verdier, holdninger og normer. Og som påvirker det vi hører, ser og leter etter. Har du først dårlige erfaringer med en bruktbilselger, kan du være sikker på at den bruktbilselgeren du senere møter må jobbe ekstra hardt for å nå gjennom med sin argumentasjon og informasjon.

Du tolker og forvrenger og leter etter bekreftelse på at også denne selgeren vil lure deg. Det er en psykologisk overlevelsesmekanisme vi alle har, vi beskytter oss selv mot fare. Da kan det være lurt å stille seg spørsmålet: Hører jeg det denne personen vil fortelle meg, eller hører jeg bare det jeg vil høre?

Bruk av positivt ladete og bekreftende ord åpner opp mennesker i stedet for å lukke dem – og har en helt annen virkning enn negative. De får oss til å fokusere på ting som virker og gjøre dette større, slik at det kan bli mer av det positive. Ved å bruke bilder og metaforer i språket, motiverer og inspirerer vi oss selv og andre. Det er forskjell på å si at ”du er ondskapsfull” og ”du kan kanskje bli litt snillere”.

Vi vet at vi programmerer oss selv og andre gjennom ordvalget vårt. En person som stadig får høre at den er dum, vil etter hvert begynne å tro på det. En person som stadig sier at de tror at de blir syke, blir gjerne det. Vi gir meldinger til hjernen vår – og andres – på et ubevisst plan, som igjen resulterer i en atferd. Det går altså troll i ord. Det gode er at du ved å være mer bevisst dette, kan påvirke utfallet av en situasjon. Bare prøv!

Når skoen ikke passer

cropped-sandaler-1.jpg

By Anne Marit Hjelme

For en tid tilbake møtte jeg på en person på min vei som gjerne vil være ”mer” enn det hun er. Som solgte seg inn til å løse oppgaver hun ikke mestret, som hadde store tanker om mye som hun ikke klarte å få til. En verdensmester på alle områder, men som alltid skyldte på andre når hun ikke lykkes. Jeg synes det er litt trist å møte mennesker som ikke klarer å fylle de skoene de har tatt på seg – de er bare så altfor store. Som ser på seg selv som grandiose og suverene på områder de åpenbart ikke har kompetanse på. Vil fremstå smarte og flinke. Det virker som de trenger beundring og aksept fra omgivelsene – det gir næring til deres ego. Og vi tror gjerne på dem, for de er veltalende og karismatiske. Virker tillitsvekkende og troverdige. De har lært kunsten å selge seg selv.

Problemet er bare at det snart blir så altfor tydelig for omverden at de lover mer enn de kan holde, etterstreber å ha evner, egenskaper og talenter de ikke har. Og så forledes vi til å tro på det bildet de tegner av seg selv, inntil vi avslører dem. Tar dem med buksene nede. I usannhet, omtrentlighet og løgn. De vil så gjerne, men får det ikke til. De prøver og prøver, og bruker ordene som maktmiddel på veien. Men i min verden er det ikke velpolerte, friserte ord som teller – det er handling. For meg blir mennesker ”mer” når det er samsvar mellom det de sier og det de gjør. Det viser integritet og karakter. Og ikke minst – et sunt selvbilde.

Nå lever jeg etter den regelen at folk som oftest er mer enn det du ser, og ønsker derfor å gi de jeg møter en sjanse. Det kan være den narkomane mannen som selger =Oslo på Karl Johan. Han er ikke bare narkoman, men noen sin sønn og kanskje kjæreste. Han er kanskje pappa selv, og har et yrkesliv bak seg. Han er et menneske med ønsker, håp og drømmer om en godt og lykkelig liv. Et menneske med tanker og følelser, men som har gjort dårlige valg. Han er så mye mer enn det skrøpelige mennesket han fremstår som i gatebildet, han har sin historie og sin personlighet. Evner og talenter. Det er bare ikke så lett å få på øye på – der og da.

Til forskjell fra møter med mennesker som vil være mer enn de er, gjør ofte narkomane seg til mindre enn det de er. Forakten fra samfunnet og medmennesker, og et dårlig selvbilde bidrar gjerne til det. I møtet med mennesker som har gjort dårlige valg for seg selv – og andre – opplever vi ofte ydmykhet og lavmælthet. De gjør seg uunselige og vil helst ikke bli sett. De verdsetter sjelden seg selv, og venter ikke å bli verdsatt av andre. Skoene de har på seg viser seg ofte å være så altfor små.

Jeg pleier å si at det er bedre å bli undervurdert enn overvurdert, og vet at det er litt flåsete sagt. Men i de situasjoner jeg kjenner at jeg blir undervurdert, kan jeg overraske positivt. Selv foretrekker jeg å ha på meg passe store sko som jeg kjenner sitter godt på foten og gir meg et trygt fotfeste. Vi kan ikke være gode i alt, men alle er gode i noe. Det handler bare om å ha god nok selvinnsikt til å vite hva.