Category Archives: læring

bøker, ensomhet, gammel, generasjon, læring, makt, mennesker, moral, motivasjon, ord, personlig utvikling, primadonnaer, svik

Skvising av seniorer

 Som sjefredaktør og daglig leder i landets største magasin for kvinner og menn over 60 år i Norge, er jeg opptatt av hvordan godt voksne arbeidstakere behandles av sine arbeidsgivere. Undersøkelser viser at svært mange bedrifter enten a) ikke ansetter folk over 55 år eller b) kvitter seg med folk som nærmer seg eller er over 55 år. Det er også min erfaring, og vi får ukentlig henvendelser fra fortvilte voksne som bekrefter dette. De forteller om hvordan de søker på stillinger, men aldri kommer til intervju. Om hvordan de på en direkte eller subtil måte blir presset ut av sine stillinger og ut av bedriften de jobber i. Med skjult aldersdiskriminering. De unge blir igjen – de eldre må ut.

Dette er en vond sirkel – der de som blir arbeidsledige med eller uten sluttpakke – ofte er for unge til å slutte i arbeidslivet. Men altså for gamle til å få en ny jobb. Ganske ufrivillig blir de uten jobb på et tidspunkt i livet der det fremdeles er mange år til de kan pensjoneres, og der de fortsatt har mye å bidra til samfunnet med. Situasjonen er både økonomisk og moralsk vanskelig. Både for enkeltmennesket og for samfunnet. Når et økende antall personer tvinges ut i tidlig «førpensjonering» og må melde seg på NAV, sløser vi med betydelige samfunnsressurser. Godt voksne arbeidstakere er ofte en ressurs for mange bedrifter. De er lærevillige- og omstillingsdyktige og pliktoppfyllende, i en fase av livet der de kan konsentrere seg fullt og helt om jobben.

Jeg er selv mangeårig næringslivsleder med personalansvar. For noen år siden ansatte jeg en redaksjonssjef på nesten 60 år og har aldri angret. Hun har vist seg svært omstillings- og tilpasningsdyktig og har gått i bresjen for store teknologiske endringsprosesser i vår mediebedrift. Mediebransjen har gjennomgått enorme omstillinger de 10 siste årene. Vi var blant de første med å tilpasse oss til en ny digital tidsalder, og det har vært en voldsom og smertefull prosess. Ikke minst fordi de tradisjonelle inntektskildene har forsvunnet og er blitt erstattet av nye. Den transformasjonsprosessen har også handlet om å erstatte gammel kompetanse med ny kompetanse, og det har vært mange kutterunder og sluttpakker. Som det også har vært i en rekke andre bransjer.

Men midt oppi disse opprivende prosessene har aldri alder på ansatte vært et tema for oss. Det handler mer om at arbeidsoppgaver flyttes eller forsvinner. Vi er nødt å omstille og endre organisasjonene for å overleve i fremtiden, alle må det. Men det er oppsiktsvekkende at så mange bedrifter tømmes for eldre medarbeidere i disse rundene. Kompetanse må gå foran alder! Det å våkne opp om morgningen, uten innhold og mening i hverdagen, er ikke en god måte å starte sin ufrivillig tidige pensjonisttilværelse på for noen. Vi lever lenger enn noen gang, i snitt til vi er godt oppi 80-årene, og det å bli skjøvet ut av arbeidslivet i midten eller slutten av 50-årene betyr at pensjonisttilværelsen i realiteten kan bli 20-30 år!

Det er jo helt sprøtt og på ingen måte bærekraftig verken for samfunnet eller menneskene. For det betyr faktisk at en risikerer å gå virkeløs og uten arbeid i en tredjedel av livet! Verken pensjonsordningen vår eller samfunnet er lagt opp til at en så stor mengde mennesker til enhver tid ikke skal bidra. Og hvor er fokuset på hva det gjør med folk å bli satt på sidelinjen på denne måten? Ikke få bidra? Ikke bli behandlet med verdighet? Har noen regnet på de direkte og indirekte kostnadene ved at så mange godt voksne nå faller utenfor arbeidslivet? Det er på tide at vi tar en offentlig diskusjon på hvordan eldre medarbeidere behandles i arbeidslivet nå. For det skjer mye – i øredøvende stillhet. Statistikken fra NAV dokumenterer det, ledigheten blant godt voksne øker betydelig. Pensjonsalderen i Norge er tross alt 67 år og mange vil jobbe til de er 72 år. Hva må gjøres???

bøker, frihet, følelser, kalorier, læring, mat, mennesker, moral, motivasjon, personlig utvikling

Du blir hva du spiser?

Jeg vet at dette er et utfordrende spørsmål. Det ville vært enda mer utfordrende om jeg hadde satt et utropstegn bak. Slått det hardnakket fast. Det skal jeg ikke gjøre. Jeg vet at det er provoserende, har kjent det på kroppen selv i årevis. Alle disse «besserwisserne» som har predikert om hva som er sunt og usunt å spise. Disse «helsefreakene» som har mast om at «kroppen er ditt tempel» og at du skal leve med den hele livet og derfor må behandle den aktsomt. Alle som har sammenlignet pleien av bilen med hvilket fokus vi gir kroppen vår. Dette finstemte maskineriet som vi forventer bare skal fungere og fungere, år ut og år inn. Bein og knær som skal bære oss i gode og onde dager. Hormoner som skal være i evig balanse som en del av et skjørt kjemisk program.

Jeg innrømmer det gjerne; Jeg har tatt den for gitt. Altfor lenge! Tatt for gitt at kroppen alltid skulle være der for meg. Spille på lag og være min beste venn. Tilgi meg alle synder. Leve med konsekvensene av mine dårlige valg. Reparere og fikse det jeg skader, igjen og igjen. Om att og om att. År ut og år inn. Som betingelsesløs kjærlighet mellom foreldre og barn. En symbiose av gjensidig kjærlighet, og i alle fall ikke motarbeide meg og streike. Slutte å fungere. Slutte å samarbeide. Når merker vi det, egentlig? At alt har sin pris. At det koster å ta den andre for gitt, ta kroppen for gitt. Koster å være likegyldig og behandle den stemoderlig. Det er som oftest ingen eureka-opplevelse. Mer en snikende erkjennelse når den begynner å knirke. Når de små plagene blir større, når plagene blir til sykdom. Da innser vi det ofte, at kroppen vår må tas på største alvor. At den muligens er blitt vanskjøttet. Som et kjærlighetsforhold eller et venninneforhold. Det må investeres i relasjonen, begge veier, for at det skal fungere. Sånn er det også med forholdet mellom en selv og kroppen.

Vi mennesker forenkler, forvrenger og fortrenger – hele tiden. Det er sånn hjernen vår fungerer. Jeg har i over 52 år programmert meg selv på bestemt måte for å rettferdiggjøre at jeg kan spise hva jeg vil. Når jeg vil. «Det skulle bare mangle, jeg lever bare én gang og butikkene bugner av herlige sukker og fettbomber. Klart jeg skal nyte. Ingen skal få fortelle meg hva som er bra for meg og hva som ikke er det. Jeg kjenner meg selv og kroppen min. Jeg vet hva den trenger og tåler.» Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg forledet meg selv og snakket meg inn i et spisemønster som kroppen reagerte på, og stadig oftere. Men jeg bagatelliserte, rasjonaliserte og hørte ikke etter. Derfor fikk jeg stadig flere helseplager.

Nå har jeg endret livsstilen. I løpet av tre korte måneder på et kosthold uten sukker og mye karbohydrater, er de fleste plagene borte. Blodverdiene viser at jeg teoretisk sett ikke har diabetes lenger. Og alle «farlige» verdier som øker sjansen for hjerte- og karsykdommer er nå normale. Jeg må innrømme at de gode resultatene overrasker meg. Sammen med mer bevegelse i hverdagen har altså et nytt kosthold gjort meg friskere. Mye friskere. Maten jeg nå spiser er god for kroppen min og jeg spiller nå på lag med den. Den belønner meg på sin måte, smiler til meg. Det er nesten magisk. Jeg er den første til å innrømme at jeg tok feil tidligere. At jeg har vært uklok. At jeg har vært for sta. Men jeg vil ikke ha dårlig samvittighet for «gammel moro» og uklokskap. Det hjelper ingen at jeg bebreider meg selv. Jeg har heller ikke tenkt å påføre andre dårlig samvittighet, alle får gjøre sine valg. Og ta konsekvensene av dem. Jeg tror nå på at vi blir det vi spiser. At det ikke er uten betydning hvilken mat vi putter i det fine maskineriet som kroppen er. Både egen erfaring og forskning underbygger det.

læring, makt, mennesker, moral, motivasjon

Makt i det skjulte

By Anne Marit Hjelme

Noen ganger kjenner du det bare i magen. I ryggraden. At du blir utsatt for noe. Utsatt for en type påvirkning du ikke ønsker. En type manipulering du bare fornemmer og registrerer, uten helt å skjønne hva som skjer rundt deg. Uten å forstå spillet som spilles og hvem som er spillerne. Du merker det på kroppen og i hodet på en subtil måte. Registrerer småtingene som skjer rundt deg, ordene som sies og som ikke sies. Blikkene og usikkerheten. De innskutte bisetningene med plantet informasjon som strør rundt deg. Gjerne helt ute av en sammenheng og når du minst venter det. Informasjonen du får, som du ikke har bedt om, men som du nå må forholde deg til. Ikke sagt i klartekst, men tydelig nok. Et skjult budskap, ofte pakket inn i en smigrende og innyndende innpakning. Gjort ufarlig, gjennom humor og slengbemerkninger. Som små hint og antydninger, avvæpnende. Eller informasjon som holdes tilbake, skaper forvirring. Satt i system er det hersketeknikker, som gjentas og gjentas. Ofte i det stille, nesten litt umerkelig. Men for et følsomt sinn lett å registrere og kjenne igjen. Drypp, drypp. Av sarkasme, ord som rammer. Handlinger som rammer. Problemet er at du ikke selv forstår hva du utsettes for, at du ikke klarer å se hvordan andre utøver skjult makt for å posisjonere seg selv og sine saker. Gjerne på bekostning av deg og det du ønsker. Helt i det stille foretar de seg ting, tar beslutninger, gjør sine hoser grønne hos, drar i tråder, som resulterer i at du selv blir satt på sidelinjen. Mister innflytelse, mister kontroll.

   Jeg er så utrolig lei av den skjulte maktkampen jeg ser rundt meg på ulike arena. I næringslivet, politikken og sågar på hjemmebane. Når jeg skriver denne lederen er det den kvinnelige sjefen i Telenor som må gå. Sjefen hennes tålte henne ikke lenger, har jobbet lenge for å få henne ut. Exit. Trolig først mobilisering og planlegging helt i det stille, musestille. I lukkede rom. Tilbud om omplasseringer og andre fine og ufine forslag. Ulike metoder testes ut, helt sånn usynlig. Så får pressen kjennskap til det, og maktkampen flyttes ut i det åpne rommet. Skittentøyvasken. Alle gir miner til slett spill og svarer eplekjekt til journalistene at «nei, det foregår ingen maktkamp i Telenor» inntil meldingen om at hun går på dagen sendes ut. Pressemeldingen er velregissert og inneholder ordene «jeg er stolt av det jeg har fått til» og «nå går jeg videre til nye spennende oppgaver». Ikke et vondt ord sies høyt av noen av partene, kommentatorene sier «hun hadde ikke noe valg». Det spiller ingen rolle at du har tjenestegjort i selskapet i 30 år. Den dagen du er uønsket, er du ferdig. Over og ut. Ingen hviler på gamle meritter og penger får selv dårlig behandlete ledere til å holde kjeft. Tausheten har en pris.

    Maktkamp utøves sjelden åpenlyst, skriver Endre Sjøvold i boken sin «Makt og maktbruk i arbeidslivet». Og sier at vi ofte oppdager for sent at vi blir utsatt for maktbruk fra mennesker som ikke vil oss vel. Han oppfordrer oss nettopp til å lytte til våre følelser og ikke være så godtroende. Det holder ikke «å gjøre sitt beste og arbeide hardt og tro at det er nok til at det går oss vel». Tar vi ikke straks brodden av utidig maktbruk, er det ofte for sent. Derfor er det nødvendig å kunne gjenkjenne signaler og vite noe om hvordan man skal agere. Og nøkkelen til mestring er å bli bevisst effekten av egen og andres atferd. Jeg tror at dersom vi tør å lytte til det kroppen sier, er det lettere å oppdage og avsløre ødeleggende maktbruk. Husk at definisjonen på makt er evnen til å dra fordel av andre på tross av deres motstand.  Kjenn etter – og stol på intuisjonen din. Min er sjelden feil.

 

detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, lykke, læring, mat, mennesker, motivasjon

Tåler du å ikke vite?

By Anne Marit Hjelme

Dette helt enkle og litt rare spørsmålet stilte forfatter Kristin Flood meg på et kurs for ikke lenge siden. Tåler du å ikke vite? Jeg tok setningen inn og kjente hva den gjorde med meg. Ingen hadde formulert seg slik til meg tidligere. Om jeg tåler å ikke vite? Hva er det for et spørsmål, egentlig. Kjente at det var utfordrende, at det umiddelbart satt i gang masse tanker og følelser. Som om spørsmålet rommet så mye mer enn det virket ved første høring. Noe dypere og mer grunnleggende som måtte bli gjenstand for nærmere refleksjon. Som traff noe sentralt inne i meg.  For jeg klarte ikke å svare verken nei eller ja. Jeg visste ganske enkelt ikke, om jeg tåler uten å vite. Vite, hva da? Og tåle, hva da? Og hvor mye?

Etter hvert som jeg lot ordene synke  økte også innsikten. Spørsmålet er nemlig relevant i en tid hvor vi planlegger og forholder oss til stadig omskiftelige forhold. Hvor vi har et enormt mulighetsrom og kan finne løsninger på det meste og liker å ha kontroll over egen tid og eget liv. En tid hvor vi vet stadig mer og samtidig stadig mindre. Hva er det å vite? Tør vi å ha tillit til oss selv, og til andre, uten å kjenne dem.  Vite hvem de er og hva de er? Tillit til at vi kan stole på vårt indre kompass som viser vei, har svaret. Det er som et rom uten svar, en tilstand. Det rommet vi beveger oss inn i uten å ha alle svarene. Vite helt hva vi går til, hva som skjer. Tåler du å ikke vite? Uten å få panikk og angst. Uten å ha hastverk?

Det å ha tillit til universet, til skjebnen, handler om å miste kontrollen. Gi fra seg kontrollen. Ikke ha kontrollen. Kjenn på følelsen, den er opprivende og skaper indre kaos. Jeg blir rådvill og sårbar, for tåler jeg å miste fotfestet? Våger jeg å bevege meg på en vei jeg ikke aner hvor ender. Som jeg ikke har gått på før? Som i verste fall gir meg innsikt og læring som belønning, lykke og et godt liv. Men som også kan føre til elendighet og masse problemer. Å ikke vite handler om å bevege seg utenfor sikkerhetsnettet og komfortsonen. Om å ta sjanser og gripe muligheter – og stole på det indre kompasset og den indre stemmen.

“Jo mer vi vet, jo mindre vet vi”. Selv i 2017 står Sokrates ord som en bauta og viser vei. For vi tror vi kan regissere og kontrollere og planlegge livene våre. Holder oss selv tilbake i redsel for det ukjente, konsekvensene. Det vi ikke har erfaring med. Og med dette gir vi frykten og angsten næring. Vi mater det dyret i oss som alltid er redd og begrensende. Som står i veien for nysgjerrigheten vår, og dermed også det å utforske selve livet. Men jeg innser at jeg for egen del må gi mer slipp. Slippe løs galskapen og tåle å ikke vite hvor det fører meg. Det virker nesten  lammende, og jeg kan fysisk kjenne sårbarheten krype innunder huden min. Men samtidig tiltrekkes jeg av rommet uten svar. Et rom der alt kan skje.

 

 

detgodeliv, frihet, følelser, kjærlighet, lykke, læring, mennesker, moral, motivasjon

Sjelen og den indre stemmen

By Anne Marit Hjelme

Sjelen har gjennom tidene vært noe mennesker har vært opptatt av. Finnes den eller ikke. Og hvilken hensikt har den? Jeg grubler ofte rundt det sjelelige. Overbevist om at sjelen finnes i oss, og kanskje i ting rundt oss. Rent visuelt ser jeg det for meg som en livsenergi, en brusende foss av erfaring og innsikt. Visdom. Hjertelag. Vi bruker ordet sjel på ulike måter i det hverdagslige. Sier at et hus har sjel. At vi finner sjelero på fjellet. Og i begge tilfeller legger vi mer innhold til både huset og fjellet. Vi beskriver en tilstand, bruker ordet for å verdisette det vi snakker om. Et hus med sjel er ofte et eldre hus med en historie og en atmosfære. En opplevelse av kos og hygge, tilhørighet. Et sted å føle seg hjemme. Det samme når vi sier vi finner sjelero på fjellet, eller ved havet. Vi finner roen, føler oss hjemme. I harmoni med noe. Finner hvile i oss selv.

Ifølge mange religiøse og filosofiske tradisjoner er sjelen en selvbevisst “eterisk substans” som er unikt for ethvert vesen. Ofte tenkes det at det er sjelen som gir grunnlag for bevissthet, og den betraktes av mange som udødelig. Kroppen forlater den fysiske verden, mens sjelen blir igjen. Sjelen utgjør altså selve “selvet” hos oss mennesker, kroppen er bare hylsteret og boligen. Materiet som forvitrer og blir til jord. Mens sjelen kanskje har evig liv. Som en energi som blir værende igjen?

Jeg liker å tenke på sjelen som min indre stemme. En guide som vet mer enn min fornuft i dette livet. For kanskje er det også slik at sjelen min har levd flere liv og tar med seg erfaring jeg trenger i dette livet? At sjelen har en innsikt jeg trenger og som ikke fornuften og logikken noengang kan gi meg. Jeg er åpen for muligheten, for hvem kan overbevise meg om at det er feil så lenge ingen av oss vet? Den indre stemmen er mitt indre kompass, min veileder. Når jeg bare stopper opp og lytter, får jeg kontakt med stemmen. Den forteller meg hva som er rett og galt for akkurat meg, og gjør det lettere å ta ulike valg. Ikke sjelden hender det at fornuften og sjelen er på kollisjonskurs, den ene vil noe den andre advarer mot. Hode og hjertet samsnakker ikke og det gjør meg rådvill. Jeg blir forvirret og usikker, noen ganger handlingslammet. For hvor enkelt er det å ta beslutninger når to sterke indre krefter jobber mot hverandre og råder en i to ulike retninger?

Du kjenner det kanskje igjen, denne indre nådeløse maktkampen som virker lammende på deg. Som sliter og drar i deg og bidrar til at du aldri føler deg helt fornøyd eller lykkelig. Som gjør at alt kommer i ubalanse, om du velger feil. Min erfaring er at det er lurt å lytte til sjelen, til den indre stemmen. For dersom fornuften alene får herje, mister du lett kontakten med den du egentlig er. I verste fall mister du deg selv. For fornuften og logikken vil til enhver tid være styrt av den kunnskapen vi sitter med akkurat på det tidspunktet avgjørelsen tas. Den kan være mangelfull, den kan være gal. Hvis den bare hentes fra den ytre verden, er vi prisgitt at vi har all sann informasjon tilgjengelig. I sånne situasjoner kan det være lurt å vise tillit og stole på den indre stemmen. Noen kaller den også magefølelsen.

 

detgodeliv, følelser, læring

Jeg lærer, altså er jeg

Leave a comment

Ibili

By Anne Marit Hjelme

Mai er en hektisk eksamensmåned for alle som går på skole. Det begynner allerede før 17.mai for mange – og fortsetter til langt ut i juni. Deilige maidager brukes til å pugge og forberede seg best mulig, ta igjen pensum fra tapte forelesninger og friske opp teorier som må sitte på eksamensdagen.

Stadig flere seniorer setter seg på skolebenken igjen. Ferske tall viser at seniorene strømmer til universitetene, og starter på omfattende utdanninger. Aldri tidligere har så mange eldre vært studenter som i dag – og flere kommer det trolig til å bli i årene som kommer.

For livet er en lang læringsarena, og for mange er det å fylle på med kunnskap og innsikt noe som ikke handler om alder. Det er en del av deres verdier, og selve meningen med livet. Nettopp mening tror jeg er grunnen til at så mange voksne velger å bruke timer i forelesningssalen. ”Jeg lærer, altså er jeg” er en omskrevet variant av Decartes’ ”Jeg tenker, altså er jeg”.

Det er helt essensielt for oss mennesker å ha en verdi og se en verdi av det vi gjør. Hva vi gjør definerer oss – selv etter at vi slutter i yrkeslivet. For mange er det en stor overgang å gå fra å være ”Ingeniør” til ”Pensjonist”. Derfor er det ikke sjeldent å høre folk presentere seg som ”Pensjonert ingeniør”. I et samfunn der vi har behov for å ha merkelapper på hverandre og putte hverandre i bås, er det ikke uviktig hva som står på lappen. ”Student” har noe lovende og fremtidsrettet over seg.

For mange blir overgangen til pensjonisttilværelsen mer krevende enn de hadde tenkt. Tap av arbeidsinnhold og sosial omgang med arbeidskollega, mer smertelig enn forventet. Den nye tilværelsen kan derfor fortone seg som et ørkenland der det ikke stilles nok krav. En isolert verden, der en verken blir sett eller har en mening som blir hørt. Med for få utfordringer.

Vi lever lenger og utdanner oss mer. Mange må eller vil fremdeles pensjonere seg når de er 62 eller 67 år, men stadig flere fyller altså den nye livsfasen med strøjobber, konsulentoppdrag og studier. Jeg synes det er flott at godt voksne fyller på med ny kunnskap, selv om mange ikke får brukt den i arbeidslivet. En mann på 61 som begynner på psykologistudiet, vet at han sannsynligvis ikke får praktisert som psykolog særlig lenge. Men han realiserer kanskje en gammel drøm. Han benytter seg av muligheter han ikke hadde tilgang til som ung. Han holder seg vital og mental frisk – også de siste tiårene av sitt liv.

Og kanskje blir seniorkompetanse ettertraktet vare engang i fremtiden – når ”det grå gullet” virkelig oppdages? Da er det ikke så dumt å ha oppdatert kunnskap.