Category Archives: pusterom

detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, kjærlighet, kvinner, lykke, mennesker, moral, motivasjon, ord, personlig utvikling, pusterom, Uncategorized

Sykt hysteriske bekymringer

Det er interessant med ord og moteord og hvordan de blir en del av hverdagsspråket. For tiden brukes ordet «sykt» i alle mulige sammenhenger. Det er så «sykt herlig». Så «utrolig sykt digg». Så «sykt moro». Så «sykt tøft». Når ble dette sykelige uttrykket et ord som både store og små bruker i tide og utide? Vet ikke, men bare legg merke til det. På TV, i radio – alle steder. Om det er kjendiser eller ikke. Det er bare helt sykt hvor mye brukt dette nye fyndordet, adjektivet, blir brukt. Det er jo ikke akkurat det at vi mangler andre ord som kan uttrykke det samme. Men plutselig er ordet «sykt» allemannseie og dekkende når vi skal beskrive både positive og negative hendelser og følelser. Og jeg må bare innrømme det – jeg bruker også ordet sykt mye i muntlig tale. Sykt mye! Et annet helserelatert ord som (mis)brukes mye er ordet hysterisk. I vanlig folkesnakk sier vi gjerne at «hun ble jo helt hysterisk jo». Og mener da at hun egentlig gikk litt av hengslene, ble noe litt utenfor seg selv. Vi bruker også ordet i dagligspråket som «den var helt hysterisk morsomt» om en revy eller film. Eller «det var hysterisk kaos» da salget åpnet. Og har du ikke hørt mannfolk snakke om de «hysteriske kjerringene» hjemme?

Jeg kan bli litt hysterisk selv, klart det. Hysterisk sint. Hysterisk stresset. Hysterisk glad. Hysterisk engstelig. Det slo meg her om dagen at hysteri er en helsetilstand vi ikke snakker så mye om i våre dager. Et ord vi bruker i hytt og pine, men uten helt å vite hva det egentlig betyr. Tankene kom da jeg kjente mitt eget hysteri øke på innsiden. Det brygget seg opp som en liten Tsunami-bølge da fly begynte å styrte til bakken i Indonesia og Etiopia i mars. Hundrevis av mennesker døde. Nye fly skal ikke kræsje på den måten i 2019. Det gjør meg hysterisk opprørt, for jeg har allerede flyskrekk. Og jobber med å ikke få hysteriske anfall når jeg er i maskinen og jeg blir redd.

Hysteri er egentlig et eldre medisinsk begrep som ble brukt for å beskrive dramatiske atferdsmessige reaksjoner eller kroppsplager. Ofte forbundet med sterke, synlige og tilsynelatende ukontrollerbare følelser. Når noen fikk hysteriske nevroser var det lammelser, smerter og kramper som kom – uten at det kunne påvises legemlig sykdom. Når personer hadde en hysterisk oppførsel var atferden preget av dramatikk, oppmerksomhet og teatralsk væremåte – og farget av sterke følelsesmessige sanseinntrykk. I dag er ikke hysteri lenger en diagnose. Mer en tilstand vi alle opplever fra tid til annen. Et emosjonelt uttrykk, som vi forsøker å stagge. For det tar seg dårlig ut.

Jeg er også typen som bekymret meg lett, er du? Jeg har en sånn hjerne som går på høygir hele tiden og tenker de verste tanker. Stygge tanker. Skumle tanker. Jeg tror bekymringen er genetisk, min mor er også sånn. Min datter også. Et familie-gen jeg stadig må overvinne med kognitive teknikker. Hører jeg om jordskjelv og naturkatastrofer, ser jeg for meg et vulkanutbrudd på Lanzarote. Hvor vi har et feriested. Leser jeg om terrorangrep, ser jeg meg over skulderen og ser for meg angrep i nærmiljøet. Det er utrolig krevende å være i et bekymringsmodus hele tiden, tar mye livsglede. Det meste av det jeg frykter, skjer jo aldri. Bortkastet tid. Og det er noe sykelig over det, å være en person som bekymrer seg for mye. Jeg vil jo ikke være en sånn. For når vi setter sammen disse tre ordene i vår dagligtale så får vi «sykt hysteriske bekymringer». Med andre ord; vanvittig bortkastet energi!

detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, kjærlighet, kvinner, lykke, mennesker, moral, motivasjon, ord, personlig utvikling, pusterom, stillhet

Om å skrive innover

 

By Anne Marit Hjelme

For mange av oss er det å skrive den mest effektive terapien for å skape balanse i livet. I motvind og medvind, en måte å gi uttrykk for noe av det som foregår i vårt indre univers på. Det som bobler under overflaten. Som fyller hele kroppen og vil ut, som fyller hjertet vårt og som bør utrykkes. Du trenger ikke å skrive for andre, bare for deg selv. Du bestemmer selv om noen andre skal få lese det, det er ditt eget valg. Men ofte skal brevet eller mailen ha en mottaker. Manuset ha en annen leser, for at sår skal heles. Relasjoner bedres.  Bare det å sette på papiret den strømmen av ord og setninger som kommer fra innsiden er mentalhygiene i seg selv. Befriende. Bedre enn piller og drinker i glass. For når hånden settes i bevegelse med en penn i hånden, skjer det ting. Magiske ting.

Fra et sted i deg selv, eller utenfor deg selv, strømmer det ofte på. Tankene. Følelsene. Uten helt å vite hvor det kommer fra triller formuleringene ut. Eller kanskje ikke. Uansett, det å sette seg ned med penn og papir er undervurdert. For det skjer noe med oss når vi tvinger oss selv til å sette ord på det som kontinuerlig foregår i hodet og kroppen vår. Når vi setter oss i et stille modus for å lytte til det innsiden forteller  – og deretter begynner å fylle et blankt hvitt ark. Det kalles sårbarhet. Vi avtaler et møte med den viktigste personen i eget liv, oss selv. Og har tillit til at noe styrer hvordan samtalen blir.

For den kan bli smertefull. Meget smertefull. I hodet er det mange stemmer som konkurrerer om oppmerksomheten. Det lille barnet i deg som ikke har blitt sett og hørt.  Fars formaninger, dine egne pålagte begrensninger. Og hvis det er en stund siden du har lyttet skikkelig, kan det virkelig fosse på. Også alle sabotørene dine, de indre kritikerne, vil heve sin stemme. Fortelle at du ikke er god nok, at du skal ha dårlig samvittighet. Ikke lever opp til forventingene. I møtet med oss selv skal vi være snille med oss selv. Skrive kaoset ned, få distanse til det. Betrakte det som kommer med nysgjerrighet og vennlighet. Uten å være dømmende og fordomsfull.

Jeg skriver ofte intuitivt. Starter et sted jeg ikke vet hvor ender. Begir meg ut på en reise uten endelig destinasjon. Klart det er skremmende. I mine mørkeste øyeblikk strør jeg ordene utover arket og de blander seg med tårene mine. Så virkningsfullt kan det være, å få denne innsikten. Jeg aner ikke hvor ordene kommer fra, men de treffer meg. Gjør meg klokere, berører. Det er som om innsiden min er vulkansk magma som spruter ut en visdom mitt bevisste jeg ikke har tilgang på. Det er jo helt vidunderlig, men også overveldende. For hva finnes egentlig der inne, i det ubevisste jeg?

Det ubevisste i oss rommer mye, det vet vi. Hvor mye aner vi ikke. Når du skriver deg innover, er det nettopp denne utforskingen og kartleggingen som er drivkraften. Å møte seg selv gjennom å skrive ned det du tenker på, gjør, føler – det er for mange av oss transformerende. Så, bare gjør det!

 

frihet, følelser, pusterom, stillhet, yoga

Kunsten å koble av

Leave a comment

india2

By Anne Marit Hjelme

Det er en kunst å gjøre ingen verdens ting. Bare sitte der og glo fremfor seg. Legge seg til å sove på en benk i parken. Spille kort med naboen. Grekerne gjør det hele tiden. Og midt på dagen. I flere timer hver dag sover byene. Det er siesta. Det hevdes at det ikke skal være så vanskelig å venne seg til. Å ikke gjøre noen ting, mener jeg. Man kan foreksempel tvinne tommeltotter eller slå med kastanjetter. Eller ganske enkelt flate ut.

Men det å kjede seg er en styggedom i Norge. Ikke stuerent, liksom. For da er du både lat og teit. Barn skal underholdes, og vi foreldre fyller fritiden med så mye at vi må til kiropraktor for stress og psykolog for å finne oss selv. På Kreta har de sitt eget kjedsomhets-instrument som brukes flittig som tidsfordriv. Det er en tråd med perler i alle farger som tvinnes over tommeltottene og slås inn mot håndflaten. Slik sitter de – time etter time. Bak skranken på det spartanske supermarkedet. I baren, på busstoppet og til og med i banken. Rish, rasj. Lyden av mennesker som kjeder seg skulle tilsi at folkene kjeder seg i hjel. Men, neida. De filosoferer og grubler og tenker. “Fingertrøyten” kalles kombolói, og er nærmest for et nasjonalt symbol å regne. Som norske troll og vetter. Og minner ikke lite om jojoene. Som aldri har hatt en annen funksjon enn å få tiden til å gå.

Og tid har grekerne i bøtter og spann. Prøv aldri å få en greker til å skynde seg – det er nemlig veldig uhøflig. Gi heller ikke inntrykk av at du har dårlig tid. Da blir du oversett, på samme måte som kvinnene gjerne blir det. Derfor er hurtigmatrestauranter et ukjent begrep i det mangfoldige øyriket. Kjemisk fritt for Fridays og Peppes Pizza og Mc Donalds. Så sitter du der da, på tavernaen. Venter på vinkartet. Venter på menyen. Venter på maten. Venter på å betale. For en dobbeltarbeidende kvinne som vil at ting skal gå fort, fort, fort, fortoner seansen seg som et spennende eksperiment. Klarer du å sitte rolig, uten å skjelle ut kelneren og knipse på ham som en hund? Jo da, alt går. Men det tar noen dager før adrenalinet kommer på Hellas-frekvens. Før du senker skuldrene og bare lar tiden komme. Uten skyldfølelse. Et helt samfunn stenger ganske enkelt av og slukker lysene noen timer midt på dagen. Gjør seg øde og forlatt.

Jeg forflytter med til denne greske idyllen, vandrer gatelangs i en søvnig middelhavsby med 400 fastboende. Klokken er 15.00 og målet er noen sodabokser og solkrem. Jeg møter stengte dører og nedtrukne gitterdører overalt. Blir nesten hissig. Folk bare sitter rundt omkring. De ligger på benker – og sitter. Enten hver for seg, eller i små grupper. Gatene er folketomme og gradestokken smyger seg mot 40 grader. I skyggen. De små greske konene med grått hår og svarte kjoler har tatt kjøkkenstolen ut på trappen. De er enker og dømt til et evig liv i svarte klær for å vise sin sorg. Praten er lavmælt, og atmosfæren avslappet og vennlig. Noen menn spiller kort under rause oliventrær. Bare latteren bryter stillheten. Selv barna er rolige. De er ikke fattige, men ikke velstående heller. Murhusene er idylliske, men enkelt innredet. Folk lever med åpne dører og lar hvermannsen titte inn i deres hjem. Der det er hjerterom, er det også husrom. Derfor takker du ikke nei til en Ozo. Selv om det lokale brennevinet smaker aldri så stygt.    Gjennom generasjoner har siesta vært en selvfølge. Et pusterom som deler dagen i to. Og tillater folk å leve litt lenger om natten. I Hellas er siesta også påbudt med lov. For i følge de gamle skriftene blir ikke mennesket helt uten noen timers hvile midt på dagen. I virkeligheten handler det mer om å overleve den varme hverdagen. Ta en pause i skyggen – og bare være.

motivasjon, ord, personlig utvikling, pusterom

Troll i ord

Leave a comment

Vector of the first of April.
Vector of the first of April.

By Anne Marit Hjelme

Har du noen gang tenkt på hvor sterk virkning ord kan ha? Nå er det riktignok bare rundt ti prosent av det vi kommuniserer, som gjøres verbalt. Men når vi først åpner munnen, er det klokt å være bevisst hvilken makt ordene vi bruker har.

Det sies at språk skaper virkelighet. Jeg kjenner mange mennesker som ikke er seg bevisst nettopp dette. Som lirer av seg ord i hytt og vær, uten å tenke over hvordan ordene treffer. Hva ordene gjør med menneskene rundt seg, miljøet og stemningen – og hva de gjør med avsenderen selv. For valg av riktige ord og formuleringer gjør ofte forskjellen på kvaliteten i en relasjon, forskjellen på en god og dårlig stemning – og forskjellen på et arbeidsmiljø.

Kommunikasjon er vanskelig, fordi det finnes en avsender og en mottaker som ofte er svært ulike. Det er derfor avsenderen – den som sender ordene – sitt ansvar å formidle sitt budskap på en måte som gjør at mottakeren forstår det. Det går ofte feil, fordi avsenderen tror at mottakeren er tankeleser og ”må” forstå det som sies. Det er jo slett ikke sikkert. Ofte handler konflikter og krangling nettopp om at de som snakker sammen, ikke når inn til hverandre. At budskapet blir misforstått, tillagt annet innhold, forvrengt eller tolket feil.

Vi vet at vi ofte tolker feil fordi informasjonen vi får prosesseres gjennom vårt eget hode. Der sitter alle våre erfaringer, opplevelser og kunnskap – som igjen preger våre verdier, holdninger og normer. Og som påvirker det vi hører, ser og leter etter. Har du først dårlige erfaringer med en bruktbilselger, kan du være sikker på at den bruktbilselgeren du senere møter må jobbe ekstra hardt for å nå gjennom med sin argumentasjon og informasjon.

Du tolker og forvrenger og leter etter bekreftelse på at også denne selgeren vil lure deg. Det er en psykologisk overlevelsesmekanisme vi alle har, vi beskytter oss selv mot fare. Da kan det være lurt å stille seg spørsmålet: Hører jeg det denne personen vil fortelle meg, eller hører jeg bare det jeg vil høre?

Bruk av positivt ladete og bekreftende ord åpner opp mennesker i stedet for å lukke dem – og har en helt annen virkning enn negative. De får oss til å fokusere på ting som virker og gjøre dette større, slik at det kan bli mer av det positive. Ved å bruke bilder og metaforer i språket, motiverer og inspirerer vi oss selv og andre. Det er forskjell på å si at ”du er ondskapsfull” og ”du kan kanskje bli litt snillere”.

Vi vet at vi programmerer oss selv og andre gjennom ordvalget vårt. En person som stadig får høre at den er dum, vil etter hvert begynne å tro på det. En person som stadig sier at de tror at de blir syke, blir gjerne det. Vi gir meldinger til hjernen vår – og andres – på et ubevisst plan, som igjen resulterer i en atferd. Det går altså troll i ord. Det gode er at du ved å være mer bevisst dette, kan påvirke utfallet av en situasjon. Bare prøv!

følelser, personlig utvikling, pusterom

Når tingene eier deg

Leave a comment

container of easter eggs

By Anne Marit Hjelme

Har du tenkt over hvilken makt ting har over deg? Helt døde ting, som stoler, bord og gardiner. Se bare på fjernsynsprogrammene hvor folk frivillig har meldt seg på for å få hjelp til å rydde opp i rot og kaos rundt seg. Voksne menn og kvinner gråter åpenlyst i beste sendetid over blomstervasen med lilla kanter og blikkboksene med englefigurer som blir kastet. Vi blir vitne til hjerteskjærende scener hvor historiene rundt de aktuelle objektene blir tillagt stor betydning. Minnene strømmer på, og det er vanskelig å gi slipp. Det virker som om vrakingen av det blå skatollet sammenlignes med det å vrake bestemor Klara – som dette er et arvestykke fra. Tingene blir symboler på noe helt annet enn det de faktisk er.

Selv har jeg problemer med å trives i omgivelser med mye estetisk støy. Problemer med å feste blikket når det er for mye krimskrams, når inntrykket blir uoversiktlig og kaotisk. Øynene klarer ikke å fokusere, sjelen min finner ikke hvile. Det er som om et virvar av farger, former og uttrykk stresser mitt indre landskap. Det oppleves som mangel på harmoni. Jeg føler meg ikke tilpass.

Det finnes psykologer som har sett på dette fenomenet. De er kommet til at rot i den ytre verden ofte gjenspeiler rot i en persons indre verden. Som et speilbilde på et indre kaosområde der alt bare flyter. Der ting ikke er på sin rette plass og ikke blir satt inn i sin rette sammenheng. De sier det er et uttrykk for mangel på balanse og ro – ulikevekt. Som når en er stresset og føler at ting hoper seg opp på et mentalt plan. Som når følelsene romsterer i ens indre, uten at de blir tatt på alvor og satt i en sammenheng. Løst opp som når en ikke tar kontroll på de negative tankene, men lar dem ta bolig i sinn og kropp. Uten å ta ansvar for å styre dem og rydde opp. Sånt skaper plagede mennesker.

I buddhismen hevdes det at hvis du eier mer enn syv ting, så er det tingene som eier deg. Som styrer livet ditt. Med tingene følger rydding, vedlikehold, ønske om mer, om fornying. Kan det være sånn at vi i streben etter stadig flere ting glemmer å fokusere på mellommenneskelige verdier i livet? At tingene blir surrogat og erstatter for andre lengsler og behov? Savn av nærhet. Savn av mer glede i livet. Ensomhet. At tingene faktisk fyller et tomrom i livet vårt?

Det kan virke sånn. Ting kan bli et substitutt for noe annet, og ofte handler det om ubearbeidete følelser. Mange trøsteshopper når de føler seg nedfor og lei. Og mange synes det er vanskelig å kaste eller gi bort ting de selv har fått. Og det er forståelig, for til hver ting er det knyttet en historie – som samlet er fortellingen om ditt liv.

« Vis meg hjemmet ditt, og jeg skal fortelle deg hvem du er», sies det. Tingene forteller mye om oss og er fysiske «bevis»  på et levd liv. Men det går an å frigjøre seg fra materielle ting og la minnene være igjen i hodet og hjertet. Det går an å pakke noe bort i kasser og esker, kaste – og gi til andre som trenger det.

lyder, pusterom, stillhet, vinter

Gi meg litt stillhet

Leave a comment

sunrise on winter lake
sunrise on winter lake

By Anne Marit Hjelme

Stillhet er blitt en luksusvare som selger. Vi er så underernært på stillhet, at reiseoperatører nå tilbyr egne reisemål hvor stillheten er det som lokker. NSB tilbyr egne stillevogner, Flytoget har stillesoner og på flyplasser kommer det nå opp egne stillerom. I barnehagen leker ungene stilleleken – alt for å dempe det totale støynivået vi har rundt oss hele tiden: Mobiler som ringer og piper. I-poder som summer. Biler som tuter. Reklameplakater som skriker mot oss. Musikk som dundrer. Folk som roper. Anleggsmaskiner som bråker. Computere som suser.

Stillhet er totalt fravær av lyd og skildrer det motsatte av bråk. Å oppleve stillhet og ro er blant de viktigste årsakene til at vi går på tur og driver med andre former for friluftsliv. Hvor mange ganger har du ikke hørt utsagnet «Det er så stille at du kan høre mange lyder»? Naturens stillhet innebærer fravær av menneskeskapt lyd slik at du kan høre naturens lyder. Muligheten til å oppleve naturens stillhet er viktig for mange av oss. Det gir rekreasjon, avkobling og vi stresser ned. Studier viser at natur og naturlige sanseinntrykk har en positiv helsemessig innvirkning og gir energi – i motsetning til menneskeskapte sanseinntrykk som krever energi og gjør oss mentalt trøtte. Muligheten til å oppleve stillhet og ro – og muligheten til å slippe unna stress og mas – er svært viktig vår helse og trivsel.

Opplevelsen av stillhet er subjektiv. Noen liker lyder som andre ser på som støy. I tillegg kan visuell og annen påvirkning virke inn på opplevelsen av stillhet, fred og ro. Dette gjelder også motsatt – det er dokumentert at støy kan påvirke opplevelsen av landskapet i negativ retning. I mange kulturer benytter mennesker seg av stillhet for vise sin respekt for noe, eksempelvis sorg. Et minutts stillhet blir holdt ved en minnemarkering etter en ulykke eller ved begravelser av offentlige personer.

Vær stille, så jeg kan høre tankene mine. Vær stille, så jeg kan kjenne etter hva følelsene mine forteller meg. Det er blitt et mantra at vi skal lytte til det kroppen vår sier til oss. Men klarer den indre stemmen å nå gjennom all støyen vi omgir oss med daglig? For egen del må jeg svare nei.    Derfor har jeg behov for å meditere litt, så jeg får tømt hodet for søppel og inntrykk. Og reflektere litt grundigere over livets sider på stille plasser. Det kan være mens jeg padler i kanoen eller står og maler bilder. Eller bare ligger flat ut på en spikermatte og hører mine egne åndedrag.    I sånne stunder føler jeg at jeg er i kontakt med meg selv, eller som dikteren Hans Bjørli sier det:

«Jeg står i morgenlyset på høgda, aleine med mitt eget spor i nysnøen. Stillheten kimer i ørene mine, – jeg kommer liksom så nær meg sjøl. Så midt i sentrum at det nesten gjør vondt.»