Det forpliktende paret

Valentines Day background with hearts and guitar.
Valentines Day background with hearts and guitar.

By Anne Marit Hjelme

De fleste møter kjærligheten en eller annen gang i livet – heldigvis. For noen blir den flyktig og kortvarig, for andre lang og intens. Og – for en etter hvert mindre gruppe mennesker – blir den livslang og varig. Dypere og sterkere med årene. Som en god årgangsvin.

Mange lever alene mot egen vilje, og er på livslang jakt etter den store kjærligheten. Den som varer. Vi ønsker å finne det medmennesket som utfyller oss og gjør oss hel. Sjelevennen. Den spesielle personen som gjør at vi blir sett og ivaretatt, begjært og elsket. Det gjelder om du er 19 eller 64 år. Vi slutter aldri å drømme om å være to og oppleve magien som kjærligheten er. Den fantastiske kraften og energien som utspiller seg mellom to mennesker som vil hverandre vel. Som deler tid sammen, tanker og følelser. Som vever livene sine sammen og gjør hverandre god og trygg. Så derfor undrer jeg meg over hvorfor den er så vanskelig å ta vare på, når vi først finner og opplever den?

Psykolog og samlivsterapeut Sissel Gran skriver mye fornuftig om kjærlighet i moderne tid, synes jeg. Hun er opptatt av at kjærligheten må pleies på en annen måte i dag enn tidligere – ikke minst fordi det er så mange «nye» fristelser og så mye «ny» selvstendighet hos både kvinner og menn. Ny teknologi og nye møteplasser gjør det enklere enn før å finne seg en ny partner, å være utro og få dekket behov utenfor selve parforholdet. Økonomisk frihet hos kvinner gjør det enklere å klare seg selv. Det betyr også en ny frihet for menn som ikke lenger føler seg forpliktet til å ta vare på og forsørge. Derfor er det enklere å gå, forlate hverandre.

Gran er opptatt av at en i større grad nå enn før må definere selve paret. Når vi ikke lenger gifter oss eller får barn sammen, slik mange modne mennesker gjør, må «limet» i relasjonen være et annet. Alt som varer er basert på en form for forpliktelse. I moderne tid handler det gjerne om å forplikte og tydeliggjøre «paret». Deg og meg – og det paret vi utgjør. Det er altså ikke bare to individer i et parforhold, det er også en tredjepart som hun kaller selve «parforholdet». Det er det vi to skaper sammen. Det vi lover hverandre. Det vi legger inn av individuelle ting i parforholdet vårt; tid, kjærlighet, ressurser. Og ikke minst – hvor tydelig vi viser våre omgivelser at vi er et par. At vi er to. At vi har valgt hverandre og hører sammen. Dette er viktig, sier hun, i en tid hvor forpliktelse er mangelvare. For siden kjærligheten krever innsats og må ha næring, krever den også tillit og trygghet. Først da våger vi å åpne hjertene våre og gi oss hen. Slippe den andre helt inn.

Det er ganske modig å gjøre det, egentlig. Men de fleste av oss ville ikke vært foruten. For – størst av alt er fortsatt kjærligheten. Også i moderne tid.

Leave a Reply