Om svik

Sledges in deep snow

By Anne Marit Hjelme

Svik, kjenn på ordet. Det smaker bittersøtt av bedrageri og forræderi. Løftebrudd. Det kan handle om at det bevisst er fremsatt uriktige opplysninger. Eller det kan handle om fortielse om kjensgjerninger som har vesentlig betydning.

De aller fleste av oss har kjent på den vonde følelsen. Det kan være sviket fra en kjæreste, som bedrar deg. Det kan være sviket fra foreldre, som ikke er der for deg i oppveksten. Det kan være sviket fra venner, som ikke holder ord. Uansett årsak, det svir. Og mange svik brenner seg så mye fast i kroppen og sinnet, at du føler deg brennemerket for livet.

Blant alle de følelsene vi har, er svik blant de vanskeligste å forholde seg til. For i sviket ligger tap av tillit og tap av illusjoner. Grunnleggende verdier om ærlighet og rederlighet utfordres. Når noen svikter oss, forteller de samtidig at de ikke bryr seg om oss – at de gir blanke i hvordan du har det eller hvordan det går med deg. I sviket ligger det en brutt ”kontrakt” – om den er skrevet eller uskrevet – som ikke lenger overholdes av den andre parten. Det rokker umiddelbart med noe i vårt indre, og fremkaller en rekke negative følelser som det kan være vanskelig å håndtere alene. Nettopp da er det godt å dele med noen. Sette ord på de vanskelige og vonde følelsene som kommer opp. Få hjelp til å sortere tankene på en rasjonell måte.

Når jeg blir sveket av noen, settes kroppen min i full beredskap. Alle sanser er på vakt, og jeg mobiliserer krefter jeg både liker og misliker. Svik fremkaller fortrengte minner om tidligere svik – som for å minne meg om at det ikke er første gang svik opptrer. Og trolig ikke blir den siste heller. Kroppen min kjenner igjen tristheten, sinnet og den tapte selvfølelsen. Hodet jobber på overtid for å forstå hva som skjer, og prøve å forklare hvorfor dette inntreffer. På et mentalt plan forsøker jeg å rasjonalisere slik at sviket gir en mening. Jeg kjenner at jeg trenger mening, for å akseptere den andres handlinger. Men jeg lykkes ofte ikke i første runde. Ikke i andre heller.

For svik krever tid å bearbeide. Ofte handler det om at en må tilgi, for selv å komme videre. Tilgi den andre, fordi den ikke visste bedre. Kunne bedre. Ikke evnet å forstå hvilke skade sviket gjorde. Og nettopp i tilgivelsen ligger selve healingen, tenker jeg. Klare å være stor nok til å tilgi at en annen gjør noe vondt med deg, uten at hevnlysten tar overhånd. Uten at smertene setter seg fast i kroppen.

I så fall trenger vi en mestringsstrategi som fungerer. Det å gå inn i offerrollen er ikke en som fungerer over tid. Da slår jeg heller et slag for gode kognitive prosesser, der målet er å jobbe seg gjennom noe vanskelig, legge det bak seg og så gå videre. Den som dveler ved sviket, blir gjerne bitter. Og hvem ønsker å kaste bort livet sitt på bitterhet?

Leave a Reply