Category Archives: yoga

Kunsten å koble av

india2

By Anne Marit Hjelme

Det er en kunst å gjøre ingen verdens ting. Bare sitte der og glo fremfor seg. Legge seg til å sove på en benk i parken. Spille kort med naboen. Grekerne gjør det hele tiden. Og midt på dagen. I flere timer hver dag sover byene. Det er siesta. Det hevdes at det ikke skal være så vanskelig å venne seg til. Å ikke gjøre noen ting, mener jeg. Man kan foreksempel tvinne tommeltotter eller slå med kastanjetter. Eller ganske enkelt flate ut.

Men det å kjede seg er en styggedom i Norge. Ikke stuerent, liksom. For da er du både lat og teit. Barn skal underholdes, og vi foreldre fyller fritiden med så mye at vi må til kiropraktor for stress og psykolog for å finne oss selv. På Kreta har de sitt eget kjedsomhets-instrument som brukes flittig som tidsfordriv. Det er en tråd med perler i alle farger som tvinnes over tommeltottene og slås inn mot håndflaten. Slik sitter de – time etter time. Bak skranken på det spartanske supermarkedet. I baren, på busstoppet og til og med i banken. Rish, rasj. Lyden av mennesker som kjeder seg skulle tilsi at folkene kjeder seg i hjel. Men, neida. De filosoferer og grubler og tenker. “Fingertrøyten” kalles kombolói, og er nærmest for et nasjonalt symbol å regne. Som norske troll og vetter. Og minner ikke lite om jojoene. Som aldri har hatt en annen funksjon enn å få tiden til å gå.

Og tid har grekerne i bøtter og spann. Prøv aldri å få en greker til å skynde seg – det er nemlig veldig uhøflig. Gi heller ikke inntrykk av at du har dårlig tid. Da blir du oversett, på samme måte som kvinnene gjerne blir det. Derfor er hurtigmatrestauranter et ukjent begrep i det mangfoldige øyriket. Kjemisk fritt for Fridays og Peppes Pizza og Mc Donalds. Så sitter du der da, på tavernaen. Venter på vinkartet. Venter på menyen. Venter på maten. Venter på å betale. For en dobbeltarbeidende kvinne som vil at ting skal gå fort, fort, fort, fortoner seansen seg som et spennende eksperiment. Klarer du å sitte rolig, uten å skjelle ut kelneren og knipse på ham som en hund? Jo da, alt går. Men det tar noen dager før adrenalinet kommer på Hellas-frekvens. Før du senker skuldrene og bare lar tiden komme. Uten skyldfølelse. Et helt samfunn stenger ganske enkelt av og slukker lysene noen timer midt på dagen. Gjør seg øde og forlatt.

Jeg forflytter med til denne greske idyllen, vandrer gatelangs i en søvnig middelhavsby med 400 fastboende. Klokken er 15.00 og målet er noen sodabokser og solkrem. Jeg møter stengte dører og nedtrukne gitterdører overalt. Blir nesten hissig. Folk bare sitter rundt omkring. De ligger på benker – og sitter. Enten hver for seg, eller i små grupper. Gatene er folketomme og gradestokken smyger seg mot 40 grader. I skyggen. De små greske konene med grått hår og svarte kjoler har tatt kjøkkenstolen ut på trappen. De er enker og dømt til et evig liv i svarte klær for å vise sin sorg. Praten er lavmælt, og atmosfæren avslappet og vennlig. Noen menn spiller kort under rause oliventrær. Bare latteren bryter stillheten. Selv barna er rolige. De er ikke fattige, men ikke velstående heller. Murhusene er idylliske, men enkelt innredet. Folk lever med åpne dører og lar hvermannsen titte inn i deres hjem. Der det er hjerterom, er det også husrom. Derfor takker du ikke nei til en Ozo. Selv om det lokale brennevinet smaker aldri så stygt.    Gjennom generasjoner har siesta vært en selvfølge. Et pusterom som deler dagen i to. Og tillater folk å leve litt lenger om natten. I Hellas er siesta også påbudt med lov. For i følge de gamle skriftene blir ikke mennesket helt uten noen timers hvile midt på dagen. I virkeligheten handler det mer om å overleve den varme hverdagen. Ta en pause i skyggen – og bare være.