Category Archives: detgodeliv

detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, kjærlighet, kvinner, lykke, mennesker, moral, motivasjon, ord, personlig utvikling, pusterom, stillhet

Om å skrive innover

 

By Anne Marit Hjelme

For mange av oss er det å skrive den mest effektive terapien for å skape balanse i livet. I motvind og medvind, en måte å gi uttrykk for noe av det som foregår i vårt indre univers på. Det som bobler under overflaten. Som fyller hele kroppen og vil ut, som fyller hjertet vårt og som bør utrykkes. Du trenger ikke å skrive for andre, bare for deg selv. Du bestemmer selv om noen andre skal få lese det, det er ditt eget valg. Men ofte skal brevet eller mailen ha en mottaker. Manuset ha en annen leser, for at sår skal heles. Relasjoner bedres.  Bare det å sette på papiret den strømmen av ord og setninger som kommer fra innsiden er mentalhygiene i seg selv. Befriende. Bedre enn piller og drinker i glass. For når hånden settes i bevegelse med en penn i hånden, skjer det ting. Magiske ting.

Fra et sted i deg selv, eller utenfor deg selv, strømmer det ofte på. Tankene. Følelsene. Uten helt å vite hvor det kommer fra triller formuleringene ut. Eller kanskje ikke. Uansett, det å sette seg ned med penn og papir er undervurdert. For det skjer noe med oss når vi tvinger oss selv til å sette ord på det som kontinuerlig foregår i hodet og kroppen vår. Når vi setter oss i et stille modus for å lytte til det innsiden forteller  – og deretter begynner å fylle et blankt hvitt ark. Det kalles sårbarhet. Vi avtaler et møte med den viktigste personen i eget liv, oss selv. Og har tillit til at noe styrer hvordan samtalen blir.

For den kan bli smertefull. Meget smertefull. I hodet er det mange stemmer som konkurrerer om oppmerksomheten. Det lille barnet i deg som ikke har blitt sett og hørt.  Fars formaninger, dine egne pålagte begrensninger. Og hvis det er en stund siden du har lyttet skikkelig, kan det virkelig fosse på. Også alle sabotørene dine, de indre kritikerne, vil heve sin stemme. Fortelle at du ikke er god nok, at du skal ha dårlig samvittighet. Ikke lever opp til forventingene. I møtet med oss selv skal vi være snille med oss selv. Skrive kaoset ned, få distanse til det. Betrakte det som kommer med nysgjerrighet og vennlighet. Uten å være dømmende og fordomsfull.

Jeg skriver ofte intuitivt. Starter et sted jeg ikke vet hvor ender. Begir meg ut på en reise uten endelig destinasjon. Klart det er skremmende. I mine mørkeste øyeblikk strør jeg ordene utover arket og de blander seg med tårene mine. Så virkningsfullt kan det være, å få denne innsikten. Jeg aner ikke hvor ordene kommer fra, men de treffer meg. Gjør meg klokere, berører. Det er som om innsiden min er vulkansk magma som spruter ut en visdom mitt bevisste jeg ikke har tilgang på. Det er jo helt vidunderlig, men også overveldende. For hva finnes egentlig der inne, i det ubevisste jeg?

Det ubevisste i oss rommer mye, det vet vi. Hvor mye aner vi ikke. Når du skriver deg innover, er det nettopp denne utforskingen og kartleggingen som er drivkraften. Å møte seg selv gjennom å skrive ned det du tenker på, gjør, føler – det er for mange av oss transformerende. Så, bare gjør det!

 

detgodeliv, frihet, følelser, kjærlighet, lykke, læring, mennesker, moral, motivasjon

Sjelen og den indre stemmen

By Anne Marit Hjelme

Sjelen har gjennom tidene vært noe mennesker har vært opptatt av. Finnes den eller ikke. Og hvilken hensikt har den? Jeg grubler ofte rundt det sjelelige. Overbevist om at sjelen finnes i oss, og kanskje i ting rundt oss. Rent visuelt ser jeg det for meg som en livsenergi, en brusende foss av erfaring og innsikt. Visdom. Hjertelag. Vi bruker ordet sjel på ulike måter i det hverdagslige. Sier at et hus har sjel. At vi finner sjelero på fjellet. Og i begge tilfeller legger vi mer innhold til både huset og fjellet. Vi beskriver en tilstand, bruker ordet for å verdisette det vi snakker om. Et hus med sjel er ofte et eldre hus med en historie og en atmosfære. En opplevelse av kos og hygge, tilhørighet. Et sted å føle seg hjemme. Det samme når vi sier vi finner sjelero på fjellet, eller ved havet. Vi finner roen, føler oss hjemme. I harmoni med noe. Finner hvile i oss selv.

Ifølge mange religiøse og filosofiske tradisjoner er sjelen en selvbevisst “eterisk substans” som er unikt for ethvert vesen. Ofte tenkes det at det er sjelen som gir grunnlag for bevissthet, og den betraktes av mange som udødelig. Kroppen forlater den fysiske verden, mens sjelen blir igjen. Sjelen utgjør altså selve “selvet” hos oss mennesker, kroppen er bare hylsteret og boligen. Materiet som forvitrer og blir til jord. Mens sjelen kanskje har evig liv. Som en energi som blir værende igjen?

Jeg liker å tenke på sjelen som min indre stemme. En guide som vet mer enn min fornuft i dette livet. For kanskje er det også slik at sjelen min har levd flere liv og tar med seg erfaring jeg trenger i dette livet? At sjelen har en innsikt jeg trenger og som ikke fornuften og logikken noengang kan gi meg. Jeg er åpen for muligheten, for hvem kan overbevise meg om at det er feil så lenge ingen av oss vet? Den indre stemmen er mitt indre kompass, min veileder. Når jeg bare stopper opp og lytter, får jeg kontakt med stemmen. Den forteller meg hva som er rett og galt for akkurat meg, og gjør det lettere å ta ulike valg. Ikke sjelden hender det at fornuften og sjelen er på kollisjonskurs, den ene vil noe den andre advarer mot. Hode og hjertet samsnakker ikke og det gjør meg rådvill. Jeg blir forvirret og usikker, noen ganger handlingslammet. For hvor enkelt er det å ta beslutninger når to sterke indre krefter jobber mot hverandre og råder en i to ulike retninger?

Du kjenner det kanskje igjen, denne indre nådeløse maktkampen som virker lammende på deg. Som sliter og drar i deg og bidrar til at du aldri føler deg helt fornøyd eller lykkelig. Som gjør at alt kommer i ubalanse, om du velger feil. Min erfaring er at det er lurt å lytte til sjelen, til den indre stemmen. For dersom fornuften alene får herje, mister du lett kontakten med den du egentlig er. I verste fall mister du deg selv. For fornuften og logikken vil til enhver tid være styrt av den kunnskapen vi sitter med akkurat på det tidspunktet avgjørelsen tas. Den kan være mangelfull, den kan være gal. Hvis den bare hentes fra den ytre verden, er vi prisgitt at vi har all sann informasjon tilgjengelig. I sånne situasjoner kan det være lurt å vise tillit og stole på den indre stemmen. Noen kaller den også magefølelsen.

 

bøker, detgodeliv, døden, ensomhet, frihet, kjærlighet, lykke

Kjent helvete og ukjent himmelrike

By Anne Marit Hjelme

Papir er døende, det er «alle» enige om. At tiden for å trykke nyheter og informasjon på døde trær er utdatert og gammeldags. Opplagene på papir raser og det er i den digitale verden utviklingen skjer, det er der alle mediehusene satser tid og penger. Så vi som fortsatt lager papirmagasiner er derfor en utdøende rase. Derfor er magasinet vårt nå i en helt ny drakt! Fordi vi er sterke i troen på at det fortsatt er behov for oss og et ønske om at vi skal leve lenge i papirverden. Og da må vi kontinuerlig omstille, endre og utvikle produktet. Stillstand er å kalle på døden for tidlig.

La oss være ærlige; All endring og forandring smerter! Det gjør vondt å vrake noe som er kjent og kjært for noe annet nytt og bedre. Som kanskje ikke engang er bedre. Det gjør vondt å måtte tilpasse seg en ny virkelighet og hverdag i ukjent terreng. Med nye rutiner og endrete vaner. Med ny teknologi og nye arbeidsprosesser. Ny kompetanse og kunnskap som må læres. Det gjør også vondt med endringer i det private livet. Å erkjenne at en ikke elsker mannen sin lenger, og vil skilles. Eller mistrives på jobben. Bryte ut av noe som er trygt og kjent og erstatte det med noe annet. For mange er det bedre å bli værende i et kjent helvete enn å bevege seg mot et ukjent himmelrike. De orker ikke tanken på de mentale og fysiske endringene som må til for å skape seg et bedre liv – selv når de vet at det kan bli bedre. Omkostningene virker for store. Belastningene for mange.

For endring handler ofte om tap av trygghet. Det er akkurat som om det kjente i seg selv gir oss en livslenke, et fast holdepunkt i tilværelsen. Og selv når noen forteller oss at «du kan få det så mye bedre», så finner mange verken motivasjon eller energi til å skape det nye livet som kan være nærmere et himmelrike. For vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Og er vi ikke blitt oppfostret med at gresset sjelden er så mye grønnere på den andre siden?

Det er lett å lage unnskyldninger for å gjøre noe, være passiv og konserverende. Endring er handlekraft, og ofte kreves det både mot og mye arbeid for å skape nye ting. Og alltid med den faren at vi ikke vet hva resultatet blir. Vi kan tro det blir bedre, men det er en gnagende usikkerhet der. Endring uten forhåndsgitte garantier. Om et lykkeligere liv, eller et mer populært redesignet VIOVER60-magasin i ny drakt. Men det er akkurat derfor vi må våge å være i bevegelse likevel. For ved å tenke positivt om de endringene og omstillingene som skjer, tror jeg sjansen er større for et positivt og godt resultat. Når vi tenker «riktige tanker» gjør vi ofte «riktige ting» og tar valg som borger for suksess. Vi ser for oss at det blir bra, vi gjør det vi kan for at det skal bli bra – og det blir bra!

Denne formelen er min ledestjerne. Jeg har stor tro på tankens kraft. Og på menneskets evne til å endre seg, selv gjennom smerte. For hvor smertelig er det ikke og bare å bli værende i stillstand? Hvor vondt gjør det ikke å være et offer for andres valg, for omstendighetene? Hvor gnagende er ikke smerten i det kjente helvete, hvor det å holde ut blir selve livet? En sterk tro og vilje til handling utgjør mirakler. Ja, noe må vrakes for å gi plass til nye ting. Men etter hvert finner en et nytt fotfeste i det nye, og vi får tryggheten tilbake. Det nye blir inngangsbilletten til et himmelrike, hvor du både kan være litt lykkeligere og ha litt bedre livskvalitet. Vi er aller endringsagenter i vårt eget liv. Bruk makten din!

detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, generasjon

Meg, meg, meg!

By Anne Marit Hjelme

2017 tror jeg blir et krevende år å være menneske. Uroen i den ytre verden avspeiler seg i mitt ellers så optimistiske indre. Det er terror og IS. Det er Brexit. Det er ny amerikansk president. Det er hacking av valg. Det er høyrepopulistiske strømninger i Europa. Det er Russlands opprustning. Forhold som gjør meg urolig på innsiden og bittelitt nedstemt og pessimistisk på menneskeheten sine vegne. Du kjenner kanskje på det selv, uvissheten. Usikkerheten om hva som kan komme til å skje. Vi ser et tydelig bilde av maktkåte menn som styrer verden – proppfulle av testosteroner og med en personlighet som roper meg, meg, meg! De er uredde og maktsyke. De er uempatiske og selvhevdende. De har kongstanker og kommer garantert til å forandre verden slik vi kjenner den.

Det slo meg for alvor da jeg for litt siden var på teater og så forestillingen «Min kamp», basert på Karl Ove Knausgård sine mye omtalte bøker. At det ikke finnes grenser for hvor selvopptatt og navlebeskuende mennesker kan bli. I sin lille boble av sin virkelighet, der alt dreier seg om dem og deres tanker, følelser og handlinger. Det er som om denne typen mennesker mener verden er til for dem, og at deres velbehag og vilje er hevet over alle oss andres. Jeg leste aldri bøkene til Knausgård.

Vi lever i en tid stappfull av narsissister og store egoer, 2017 er virkelig deres storhetstid. Begrepet narsissisme er hentet fra den greske myten om yndlingen Narkissos som så sitt eget speilbilde i vannet – og ble så forelsket at han ble dømt til å tæres hen og dø. Narsissismen er en sykelig og skadelig selvnyter, kvalmt selvopptatt og en stor beundrer av egne egenskaper, evner og suksess. Langt utover det å bare være egoist, som er mer å tenke på seg selv og egen vinning. Irriterende nok, men ikke like «farlig» som de langt mer uforutsigbare narsissistiske personlighetene med psykopattrekk.

Vår tid stimulerer virkelig slike karaktertrekk gjennom «se meg», «hør meg» og «lik meg» kulturen både i jobblivet, samfunnet generelt og ikke minst i sosiale medier. Bloggere. Likes på Facebook. Følgere på Instagram. Twitter-meldinger. Reality-show. Hjemme-hos-reportasjer. Alt handler om å vise seg frem og få oppmerksomhet. Om å bade i den gode følelsen av å være likt eller beundret. Skrive seg inn i historieboken, sette spor etter seg.

Jeg tenker det er sunt å kjenne på litt uro, det gjør oss menneskelige. Men jeg tenker samtidig at frykten ikke må ta oss. Det pleier som oftest å gå bedre enn fryktet.

 

bøker, detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, kjærlighet, kvinner, lykke

Om å møte veggen

By Anne Marit Hjelme

Det er tankevekkende hvor mange som møter den etterhvert berømte veggen. Du har hørt om den? Den usynlige, metaforiske veggen som egentlig er en svart gardin som går ned i hodet eller en av-knapp som aktiviseres i kroppen. Som gjør at svært oppegående og energiske mennesker plutselig ikke klarer å stå opp om morgenen. Som gjør at tankene ikke sorteres lenger, at konsentrasjonen uteblir. At den livskraften som holder en på beina og i bevegelse ikke lenger finnes.

Jeg har sett dette på nært hold flere ganger, og det er ikke et pent syn. Direkte vondt gjør det, å se mennesker flate ut på ubestemt tid. Totalt maktesløse og uten kraft, parkert på sidelinjen i sitt eget liv. Uten styring og kontroll. Uten å vite så mye om fremtiden. Jeg har sett direktører og mennesker med mye ansvar og masse jern i ilden bli helt handlingslammet og ute av stand til å arrangere bursdagsselskap for sitt eget barn. De orket bare ikke. Klarte ikke å mobilisere energi i kroppen til gjøremålene, de ville bare sove. Ikke tenke, ikke kjenne på hvor ille og vanskelig de hadde det inne i seg. For i møtet med veggen møter en gjerne også skammen. Over å ikke strekke til, ikke klare å levere og prestere. Skammen over det kroppslige og mentale sammenbruddet, den nådeløse kollapsen. En går fra «på» til «av», fra å være «inne» til å bli helt «ute». Både i den private og den jobbmessige sfære.

En venn av meg sa at hun ble totalt koblet av det livet hun kjente og bevegde seg som en zombie i vakuum-land. På ubestemt tid. For ingen vet hvor lenge dette ørkenlandet varer. Når de mørke tunge skyene letter. Når sevjen igjen gir kraft til å fortsette. Veggen er nokså usynlig, har ingen gips eller plaster, ingen åpne sår. Det er ikke lett å se på noen at smellen har vært knallhard. At møtet med den harde veggen har vært mer enn både hjernerystelse og sjokk og avmakt på samme tid. For det er fortsatt tabu. Å innrømme at en ikke strekker til, klarer kravene. Går på trynet – selv om stadig flere gjør det. Og jeg tenker; kan det skje meg?

Selvsagt. Veggen spør ikke om alder eller kjønn. Ikke om sivilstand eller posisjon. Den er som en lumsk sykdom som kommer snikende. Igler seg innpå uten at en er helt klar over det. Før det har gått for langt. Jeg har selv i perioder av livet kjent på det jeg kaller «lettveggen». Da kroppen har gitt så mange urovekkende signaler som jeg har valgt å overse, at jeg bare ble helt utladet. Tom og kraftløs. Sengeliggende. Det er mange røde lamper og varselsignal, men hvor ofte tar vi oss tid til å lytte og eventuelt korrigere kursen?

Ikke ofte nok. Og derfor går det i utforbakke med altfor mange. Jeg har tro på at noen er mer disponert enn andre i møte med veggen. At ulik helse, psyke og mental styrke gjør en forskjell. Men jeg mener det er farlig å tro at utbrenthet og depresjon, som ofte er de medisinske uttrykkene for veggen, ikke kan ramme selv de som kjenner seg uovervinnelige og sterke. For krav, stress og andre miljøpåvirkninger kan over tid tære på kreftene og slukke selv den kraftigste flamme. Og det er jo gjerne den som brenner mye og ofte, som brenner ut…

detgodeliv, døden, ensomhet, gammel, mennesker, moral

Hørt om alderisme?

By Anne Marit Hjelme

Ikke jeg heller, før jeg leste et intervju med psykologspesialist Linn-Heidi Lunde. Den mangeårige skribenten i VIOVER60 har nå skrevet bok om myter om aldring, og der omtaler hun begrepet. På samme måte som det regnes som sosialt uakseptabelt å gi uttrykk for homofobe, rasistiske og kjønnsdiskriminerende holdninger, bør det samme gjelde når det kommer til eldre. Noe som ikke er tilfelle i dag, sier hun, og legger til at det ser ut som om det derimot er allmenn aksept for negative og nedvurderende ytringer om eldre. Ytringer som senil, geriatrisk og fossil – som kan virke stereotypiske, stigmatiserende og holdningsdannende. Alderisme handler altså om synet på eldre, på samme måte som rasisme brukes om synet på innvandrere.

Jeg snakker en del om dette med alder når jeg holder foredrag. Om hvor vanskelig og ubehagelig det er blitt for mange, i et samfunn som forherliger det unge og sexy. Det friske og det spreke. Aldersfobi – altså, redselen for å bli eldre (les: gammel) – utarter seg på de mest besynderligste måter. Ikke bare ved at folk løper til kosmetiske kirurger og pumper inn Botox i lepper og kinn for å holde på ungdommeligheten. Men også på den måten at når noen får et tilbud på magasinet VIOVER60 i postkassen, ja, da blir de skikkelig fornærmet. Og noen forbannet! Undersøkelsene våre viser at landet innbyggere deler seg i to; De som aksepterer alderen sin, og de som ikke gjør det. Så kan en undres over denne halvdelen som ikke klarer å forholde seg til det å bli eldre. Har det nettopp med alderisme å gjøre? Holdningene fra de andre i samfunnet – som plasserer dem i en «gamlis-boks» de ikke vil være i? Kjenner seg igjen i? En boks der de er stemplet som avskrevne, utdaterte og uinteressante? Som oldiser? Jeg tror det.

Det er jo ikke det å bli eldre i seg selv som er hovedproblemet. Vi lever lenger, er friskere og mer vitale enn tidligere. Problemet er oppfatningen i samfunnet, hvordan «folk flest» ser på eldre – og behandler dem. Og altfor ofte på en dårlig og nedvurderende måte! Mytene er mange; Myten om at aldring gir forfall og skrøpelighet. Om at eldre får svekket sin kognitive funksjon, og svekket sin motivasjon og omstillingsevne. Myten om at aldring svekker våre kreative evner. Og at man blir ensom og isolert. Virkeligheten er annerledes, viser nyere forskning. Mange av mytene er nettopp det, myter. Det er altså oppfatningene om det å bli gammel som er gammeldagse og utdaterte!

Hva er det som skremmer oss sånn? Alder er jo kun et tall på hvor lenge vi har vært i livet. Burde vi ikke anerkjenne alderen og det å bli gammel som et positivt gode, noe å være stolt av? «Jøss, du har klart å holde deg i live lenge! Kjusa deg! Det står det respekt av. Håper jeg er så heldig som deg og klarer å holde meg levende lengst mulig». Døden er jo alternativet til livet, så hvorfor trakassere noen som bare overlever?

 

detgodeliv, følelser, mat, moral

Moralens voktere

Leave a comment

Spargel und Schinken

By Anne Marit Hjelme

Jeg våkner om natten, spill våken. Vrir meg i sengehalmen. Teller sauer og legoklosser. Har hatt tre timers dyp Tornerosesøvn – og venter fremdeles på prinsen på den hvite hesten. Men forgjeves. Til slutt overgir jeg meg til makten. Overmakten. Lusker musestille ned på kjøkkenet – for ikke å vekke opp hele huset. Det er tid for nattetoktet. Den ulovlige ferden der min svake sjel settes på prøve. I nattens mulm og mørke regjerer jeg alene. Ingen ser meg, fordømmer eller formaner. Ingen hyler opp og bærer seg med skremselspropaganda om hjertekatarr, kreft og leversvikt.

Jeg kan være i fred med alle mine laster. Gnafse sjokoladekake, uten anklagende fraser om at jeg egentlig burde ta av noen kilo. Eller ta en røyk i smug, uten hosting og harking fra omgivelsene som ganske så klart viser at de ikke setter pris på mitt nærvær. Som en ensom majestet kan jeg slurpe i meg den svarte kaffen, selv om det er usunt og bare gjør meg mer våken. Og jeg kan hente whiskyen i lillebrors kosebamse og drikke – uten skyldfølelse og fordømmende miner. Det er i grunnen i nattens mørke teppe jeg tillater meg å hente frem avgrunnen og de dypeste hemmelighetene i meg. De såre sidene som avdekker min mangel på karakterstyrke og vilje. Avdekker alle lastene jeg står ved – men likevel ikke står ved. Som jeg høyt og pompøst legaliserer, men som jeg egentlig skammer meg over. Så inderlig. Men ikke si det til noen. For vi skal jo alle være så utrolig prektige og sunne og velfunderte hele tiden. Gjøre det som er ”riktig” bare fordi det er riktig, og spise sunt bare fordi det er sunt.    Det er irriterende at min egen frie, selvstendige vilje lar seg så til de grader manipulere. Av bedrevitere og forstå-seg-påere som vet så mye bedre hva som er godt for meg. Som setter rammebetingelser for livet. Mitt liv. Får meg til å løpe asfalten varm for å få fart på forbrenningen – selv om jeg egentlig hater det. Spise Omega-3 brød med fiskeolje – selv om alle andre brød smaker bedre. Jeg spiser kylling istedenfor svin og bytter sjokoladen ut med gulrot. Dessuten er det jo bare de med lav utdannelse og mangel på sosial intelligens som fremdeles patter på sugepinner som Helserådet så sterkt advarer mot. Sier trendforskerne. Som lager lister over hva som er in og ut og putter oss i bås.

Og så oss da, som renner solstudioene ned for å kjøpe litt kunstig brunfarge og kanskje litt føflekk-kreft også. Det hjelper liksom ikke hvor mange overleger som maner til fornuft når vi først har bestemt oss for å være ulydige. For det er jo det som det etter hvert handler om. Å trosse og trasse alle pekefingrene som heves og alle disse moralens voktere. Før var det treåringens trassalder vi var opptatt av. Og den rebelske kranglevorne tenåringen. Etter hvert er det blitt mange av oss andre rebeller også. Vi opprørske og godt voksne mennesker med sunn fornuft! Vi som er lei av nattetoktene som gjør oss til umyndige og ulydige barn igjen. Som må snike seg til godteriene, og ty til allverdens tåpelige unnskyldninger.    Fytterakkern. Tenk så ynkelig og forsmedelig det er at vi gjør oss til skaptroll og nattdyr og smugnytere fordi vi er så fordømt redde. For andres kritikk og fordømmelse og nedlatende holdning. Akkurat som om de er så mye bedre. Tenk at vi er så usikre og små at vi tillater oss å bli stemplet og herset med av andres moral og etikk. Det er en tankevekker. Riktignok har noen sagt at alt godt og behagelig her i livet, enten er ulovlig, umoralsk eller fetende. Men hva er galt med å ha det litt hyggelig også? Å gripe dagen og nyte sitt otium i fred og full offentlighet. Jeg synes vi skal glemme den dårlige samvittigheten over å spise sjokolade og heller få dårlig samvittighet av å smugspise den. Og siden summen av laster visstnok er konstant, fortsetter jeg å drikke min pepsimax med andakt. Selv om pågående sjeler forteller meg at stoffer i den spiser opp hjernecellene mine. Herregud, hvor mange trenger jeg egentlig. Hjerneceller, mener jeg…

detgodeliv, følelser, gammel, generasjon

Jakten på ungdomskilden

Leave a comment

CUBA 018

By Anne Marit Hjelme

Alder er noe vi har et tveegget forhold til. På den ene siden er jo tiden noe som kommer, og årene bare en betegnelse på hvor lenge vi har vært på denne kloden. Men du spør som kjent ikke en dame i sin beste alder om hvor gammel hun er. I beste fall blir hun beæret og legger til noen år. Mest sannsynlig blir hun snydens fornærmet og trekker fra så det holder. I disse push-up-og-hold-in-tider er det også lett å bomme. Tidens tann blir visket ut og gjemt bak kostbare kremer og helsestudiobesøk.

Det er noe uforklarlig med det å eldes. Sier iallfall de som har passert middagshøyden. Og sliter seg rundt i gamle, skrukkete skinn med en 20-årings sinn på innsiden. Det er visstnok som å være innkapslet i et hylster av en rustning. Der utsiden ikke er avstemt med innsiden og schizofreni er en utbredt lidelse. Selv om vi streker aldri så mye i motbakke og blir offer for skjønnhetsidealer og skalpeller. De rikeste av oss lar kirurgene gjøre noe med skaperverket. Lar dem flikke og spikre og smi. Et stykke bedre selvtillit på lånt tid. Til huden igjen slår sprekker og bølger seg. Håret grånes og blir stivere. Og dynamikken i kroppen forsvinner. Ørene vokser og synet blir dårligere. Tennene faller ut og blæren lekker. Kroppens aldringsprosess foregår ikke i rungende taushet, dessverre, men er iøynefallende for hele verden. Og noen av oss takler det aldeles ikke.    Som moren til Trine som fremdeles kler seg i tettsittende, lilla tights med storblomstrete tunika oventil. Hun ser ut som et malerskrin i ansiktet – der leppestiften sprer seg ut i rynkene rundt munnen. Moren til Trine går gjerne med fjær i øret hun. Og bleker håret og bruker platåsko og miniskjørt. I nabolaget ler de bak ryggen hennes, og småguttene kaller henne bare “jåla”. Da hun passerte 60 år fylte de en kondom med vann og hang den på døren hennes. Hun er borettslagets vandrende fugleskremsel. Et gammelt nikkeskinn midtveis i livet som tror hun ennå lever i den glade flower-power-tiden. Og som ikke forstår at det etter hvert er gått sport i å eldes med stil.    I parken kryr det av dem. Gubber i midtlivskrisen som kjenner testosteronen bevege seg og livvidden øke. De som er kommet i panikkalderen og bytter ut kona med to tyveåringer, og som løper på seg hjerteinfarkt. Stakkarene som aldri har hatt joggesko på beina før, men som plutselig ser det som sin livsoppgave å holde tritt med konkurrentene på tredve. Disse unge jyplingene av noen muskelbunter – som går med ring i øret og bruker mascara. Som fostres opp i helsestudio og er oppdratt av en alenemor uten mannlige idealer rundt seg. Ikke så rart at disse aldrende mannfolkene føler sin posisjon truet. At den yngre garde også skifter bleier på sine barn og tar pappapermisjon, gjør ham til en enda større Marsboer. Hvis du ser bort ifra alle dem som starter på et nytt familieliv med hun på tyve. Og dermed blir moden pappa for kull nummer to eller tre eller hva det nå måtte bli. De må følge opp sin yngre make og hennes unge venner ved å farge håret og gå på Nutrilett og kjøre motorsykkel. Stakkars menn! Nå står det også å lese i avisen at gutter som vokser opp uten mannlige forbilder blir homofile. Enda mer stakkars!    Det er heldigvis slik at det er bedre å bli gammel enn ikke å bli det. Og heldigvis har forskerne slått fast at også menn som når middagshøyden sliter med premenstruelle plager. Det sitter mellom ørene. Jeg sier heldigvis jeg, for vi kvinner er leie av å bli hånet med “har du mensen eller…” når vi blir for farlige og ubehagelige. Nå er det vår tur til å ta igjen – selv om mannens klimakterium er av mer psykisk enn kroppslig art. Det kalles visstnok tvangstanker om tapt manndom, og er et desperat ønske om å vende tilbake til ungdommen. Til mannens virilitet og brunst og blomstringstid.

Rart, egentlig. At Vår Herre har skapt oss slik at mennene er seksuelt på topp i begynnelsen av tyveårene og kvinnene i førtiårene! Utfra den erkjennelsen bør jo vi kvinner nyte hvert år som kommer, i visshet om at alt blir så mye bedre. Mens mannfolkene i sannhet har et ganske annet problem. Jeg forstår godt jeg, at alderen kan virke tyngende. Når håndtakene i siden blir større og alt disser i nedoverbakke. Det er i sådanne stunder det er godt å vite at det går den samme veien med oss alle. Og at de aller fleste av oss er noen fattige fanter som bare drømmer om litt av Hollywoods glamour, skalpeller i jakten på den evige ungdomskilden.

detgodeliv, følelser, kalorier, mat

Kalorijaget

Leave a comment
Detox text over assorted fruits and vegetables
Detox text over assorted fruits and vegetables

By Anne Marit Hjelme

Du har garantert sett oss. Kalorijegerne. Spesialistene på karbohydrater og kilogramkalorier per hundre gram. Vi står krumrygget med jeg-er-ikke-her holdning og leser varedeklarasjonen i butikkene. Tilsynelatende på jakt etter E-stoffer og andre kunstige tilsetninger. Som sånne erklærte miljøfreakere som går amok i økologidisken. Som kun kjøper egg av frittgående høns, og ikke kan tenke seg å spise oppdrettslaks fordi den har vært i fangenskap. I virkeligheten er det fettet og sukkeret vi frykter. Verre enn Hiroshima-bomben og el-kraftanleggene på Vestlandet.    Det er valkene og bulene som er fienden. Hengemagen og disserompen og dobbelthaken.         Fytterakkern så ekkelt! Vi har ikke råd til plastiske operasjoner og silikonpupper. Eller tid til å pese opp og ned på helsestudiostepper i heftig fettforbrenning og glinsende gevanter. Vi har forlengst sluttet å smile til bildet i speilet, og klarer ikke flere fraser om “at det er det som er inni som teller”. For der er det bare dårlig selvfølelse og mørke og samvittighet som plager. Derfor sniker vi oss i hele vår bredde langs hylleradene på jakt etter lettvariantene, light-utgavene og alt det andre som lover veien til et lykkeligere liv. Et liv i størrelse trettiåtte og ikke førtito.

For det er faktisk hele forskjellen. To nummer. Forskjellen mellom himmelen og helvete. Sommeren er verst. Da vi må blottlegge vårt melkehvite, fete legeme. Skrape hår av leggene og gjøre oss mest mulig deilige. Det er tiden da alt handler om kaloribomber og ja- og nei- og litt-mat. Da du blir omgjort til en grøntfôretende kanin som bytter ut salte chilinøtter med gulrøtter. Du blir så fiksert på noe å sette tennene i, at selv en bit av en muggen skorpe fortoner seg som en Napoleonskake. Du vet disse svære, svulmende kremkakene med glasur på toppen – som bare tigger om å få komme inn i munnen. Og som klorer seg fast rundt hoftekammen i sultne fettceller, som rasjonerer i påvente av neste verdenskrig. For når du er på slankeren ser du mat overalt – til stadig påminnelse om hva du går glipp av.

De fordømte genene, faen heller – det er moren min sin skyld! At jeg ikke uhemmet kan gafle innpå med sjokolader, fleskestykker, meloner, jordbær, skillingsboller, rykende ferske brød og saftige smultringer fra svulstige salgsboder. Det verste er at jeg ikke kan gå over torget engang uten at osen fra pommesfriten i gatekjøkkenet sneier innom luktesansene. Og ødelegger dagen. For tarmene vrir seg og ber om nåde. Det er minst fem timer siden de fikk noe å boltre seg med. Det var et knusktørt klibrød med cottage cheese. Med kalorifattig agurk på toppen. Innimellom tygger jeg på Dietorelle og Lakryl for å døyve sulten. Blir sur og forbannet og synes verden egentlig er et råttent sted å være. Selv om solen skinner. For alle rundt meg sleiker på softis og griller. Dessuten heller de innpå halvlitere på uterestauranten – akkurat som det er så hyggelig.    Det er moteskaperne som har skylden for min ufrihet, klart det. Disse homofile mennene som skaper klær for fyrstikkmennesker med guttefigurer. Uten hofter og rompe og bærepose på magen. Butikkene bugner av irrgrønne og oransje miniutgaver av klesplagg som minner om størrelsen til datteren på ti. Der magen skal vises og hoftene svinge. Definitivt ikke noe for oss kvinner som har født barn. Med hvite og røde strekkmerker på magen og celluliter som aldri slipper taket.

Det er mange skapslankere. Som lider i stillhet, fordi de skjemmes. Over å gafle uhemmet innpå med smør og fløte til krampen tar dem. Og deretter å få bondeanger – og sultefôre seg. Det er jo egentlig skammelig. Uverdig. Mens halvparten av verdens befolkning sulter, bruker vi enormt med energi for å kvitte oss med pyntekilo. Overvekt er jo blitt et vestlig helse- og psykisk problem. Et vemmelig bevis på vår mangel på selvbeherskelse og selvdisiplin. Vi vandrer rundt med alle våre valker kamuflert bak vinterklær – og svelger skamfølelsen ned med nok en melkesjokolade. Helt til sommeren kommer, da må vi stå til ansvar. Kle av oss og vise hele vårt velde. Da er ukebladene fulle av årets bademoter med Twiggymodeller med kunstige smil. Og vi gir Pamela og Cindy heltestatus fordi de er så flotte, og tillater at moteskaperne forteller oss hva kroppsproporsjonene våre skal være. Det er jo direkte flaut! At vi – oppegående, reflekterte, fornuftige og modne mennesker lar oss påvirke og forme på denne måten. At vi ikke har rygg og selvtillit nok til å bære alle våre kilo. Men lar oss drive fra skanse til skanse av uoppnåelige idealer – som forringer vår livskvalitet og umyndiggjør oss. Jeg skjemmes over at jeg – svake sjel – atter en gang bruker tid og krefter på å fjerne litt til av min personlighet.

Hva med å lage et opprop mot moteverdens skamløse forming av det vellykkede menneske. Hva med å slå et slag for det fargerike mangfoldet og en sunn og sterk kropp? La oss danne foreningen “Nei til avmagrete skjelettkropper” og motivere til at formfulle kvinner og menn ivaretar sine bakender og mager som de vil. La oss kaste pulver og piller i forakt mot griske, pengesterke, kommersielle, maktsyke og farlige mennesker som tjener seg søkkrike på å få deg og meg ned i størrelse. Gå og kjøp deg en is – og spis den med den beste samvittighet. For vi lar oss ikke lenger herse med!

detgodeliv, følelser, lykke, mennesker

Oppmerksom lykke

Leave a comment

juice

By Anne Marit Hjelme

Smak på ordet lykke. I all enkelthet kan dette lille ordet erstattes med det like korte ordet «glede». Ordene rommer imidlertid så mye. Opplevelse av velvære og indre harmoni. Lyst, forelskelse og kjærlighet. Vi søker og jakter på et liv uten for mange bekymringer, en tilstand av ro og sjelefred. Lykke kommer med bekreftelse, anerkjennelse, trygghet og mestring. Og ikke minst, takknemlighet. I gledens og lykkens land ligger for mange av oss selve meningen med det å være menneske. Meningen med livet. Vi bygger vår identitet rundt ønsket om å være lykkelige og ha det godt, og jobber hardt i den ytre og indre verden for å skaffe oss nettopp det gode livet. For mange handler også lykke om aktiviteter og gjøremål, om påfyll og stimulanse av musikk, kultur og kunst. For andre om tro og livssyn – eller ja, takk begge deler.

Det raser derfor mange deilige tanker gjennom mitt hode når jeg smatter på lykkeordet, og jeg kjenner at det får sving på følelseslivet. For lykke er tett bundet opp med biologiske prosesser i kroppen – ikke minst hormoner. Lykkefølelser henger sammen med flere hormoner og signalstoffer i hjernen, deriblant dopamin. Dopamin kalles ofte belønningshormon, fordi det regulerer kretsene for motivasjon og belønning i hjernen. Dopamin utskilles når vi spiser, sover, har sex – og når vi oppnår store prestasjoner. På denne måten stimulerer hjernen mennesket til å gjenta ønsket aktivitet. Hva som er lykke for deg, vet bare du. Selve lykkefølelsen kommer jo ofte i små korte, intense glimt. Eller den kan oppleves som en mer stabil og varig psykisk tilstand. Men uansett er det bare du selv som har svaret. Det som virker for meg, virker kanskje ikke for deg. Derfor er det en fordel å ha selvinnsikt og lytte til sitt indre. Svaret finnes i deg, om du tar deg tid til å lytte. Observere og kjenne etter.

Mindfullness er noe det skrives og snakkes mye om i våre dager. Enkelt forklart betyr det å trene seg på å være mer oppmerksom. Om å være tilstede i øyeblikket, og registrere ting som skjer rundt deg. Jeg synes det har mye for seg i en tid hvor tiden spinner fortere og fortere. Det var for mye plikt og alvor i livet mitt da jeg var yngre. Endeløse grå hverdager med altfor få regnbuer. Det var ikke det at jeg ikke hadde et godt liv, problemet var bare at fargene falmet. På et tidspunkt var de nesten blitt borte. Slukt av et endeløs mas om å strekke til som alenemor og yrkesaktiv, som datter og venninne. Det var krav og forventinger på alle kanter, et jag etter klokken og etter å levere på alle områder i livet. Sakte men sikkert spiste det opp optimismen og humøret mitt. Livsgleden. På de mørkeste dagene kjente jeg depresjonens skygge legge seg som et slumreteppe over meg. Eller var det bare det at jeg ikke evnet å se det gode som var rundt meg?

En god coach ba meg bli mer oppmerksom på hva som gjorde meg lykkelig. Lete frem de små øyeblikkene av fryd og glede. Ved å kjenne etter, klarte jeg etter hvert å sette meg i situasjoner hvor denne følelsen kom oftere. Det var egentlig bare små justeringer i livet mitt det handlet om – og mest av alt at jeg ble i stand til å kjenne igjen og glede meg over øyeblikkene. Solen som tittet frem. Buekorpsene som trommet i gatene. Lyden av kirkeklokker utover byen. En ispinne i varmen. Jeg jobbet også mye med meg selv for å være takknemlig. Takknemlighet er en dyd og edel vare. Når du har kontakt med denne følelsen, bobler dopaminet lettere. Det å være takknemlig over å være frisk. Over å bo i Norge. Ha en god jobb. Unger som har det bra. Foreldre som er i live. Fire årstider. Jeg lærte meg å bruke takknemlighets-brillene oftere, og så at de farget hverdagen min på en ny måte. Herlig!

Og nettopp ved å identifisere kildene til lykke, kan du selv bestemme om du vil gjøre mer av noe eller gjøre noe helt nytt. Jeg er for eksempel blitt en middelaldrende eksosrype. Siden jeg var 20 år har jeg hatt lyst til å ta motorsykkellappen og kjøre stor MC. Så stoppet motet meg, jeg er for pysete. Men jeg våget derimot å søke etter en mann som kunne oppfylle drømmen min om vind i håret. Annonsen stod på trykk i BT, og det er blitt mange og lange turer på oss de siste fem årene. Vi har tilbakelagt strekningen fra Bergen til Nordkapp, kjørt Route66 og hadde i fjor sommer en fantastisk rundtur på en av de største Kanariøyene. Når jeg sitter der på Harley-setet kjenner jeg virkelig at jeg lever. Blodet bruser, dopaminet flyter og jeg kjenner meg fullstendig i flytsonen. Og det er vel mye lykke?