By Anne Marit Hjelme

Det er godt å være jente om sommeren, dere. Mye flott å se på! For nå har vi damer tatt etter den fremste guttesporten av alle – nemlig å ta det motsatte kjønn nærmere i øyesyn. Og da mener jeg ikke overfladisk og diskré i typisk kvinnestil. Smugtittende bak mørke solbriller. Neida. Svært synlig og betraktende og rått foretar vi vurderingene fra topp til tå. Med poengskala fra “er du gal” og “han der ville jeg ikke tatt i med greip”. Til “innertier” og “helmaks” og “dødslekkert”. En sånn åpenbar glaning, peking og stille sjikanering som ville fått bestemorgenerasjonen til å rødme. Ingen kokett småfnising, men lavmælt og tildels ondskapsfull gapskratting. Om stakkarens øyensynlige skavanker. På gutta-på-byen-vis.

For vi har i grunnen sett oss lei på å være leketøy og undervurderte objekter på et kynisk kjøttmarked. Der menn har fått operere fritt uten stempler og båser og mobbing for åpen scene. Når sannheten skal sies, er vi i grunnen drittlei av alt maset om at det er det som er inni som teller. Og fremdeles oppleve at vi blir behandlet som bondetupper uten silikonpupper og Barbiehår og fyrstikkbein. I likestillingens navn er vi begynt å vise muskler, gutter! Med dere som forbilder.    Det er faktisk ganske inspirerende å ligge der på badestranden og studere alle de lekre og udelikate kjøttstykkene som vandrer forbi. Brunbarkede muskelbunter med masse svart hår på beina og hvite tangatruser med strek mellom rumpeballene. De deilige med nesen i sky – som eier stranden og glinser som smørreklamer. For tøffe karer bruker ikke solkrem med faktor, vet du. De skjærer bare bort litt hudkreft og syr noen sting de. Og dessuten er det bare vi jenter som får sånne skumle greier.

Og så alle de rosa grisebeinene som går fritt da. Med hvite store hengemager over usexy, misfargede boxershorts. Som flodhester kaster de seg i vannet og lager oversvømmelse. Ser ut som flytebrygger med de strategiske målene 100-150-100. Men det gjør liksom ingenting. For de bærer sin korpulente korpus med hevet hode. Og gjemmer seg ikke bort i store t-skjorter og bruker hold-in og push-up og alle de andre tvangstrøyene som vi jenter utstyrer oss med. De er da barske mannfolk, for faen! Og jeg synes i grunnen det er ganske greit jeg. At de ikke vet at hunndjevlene fryder seg på deres bekostning.    Det var over et iskaldt hvitvinsglass på Zachariasbryggen at jeg oppdaget gleden ved å betrakte. Det var da min venninne i frydefull begeistring erklærte overfor jentejuntaen at nok var nok. At vi skulle slutte å late som vi er så mye bedre enn mannfolkene. Rett og slett stå frem og erklære vår rett til å glane tilbake. Dømme og granske med blikket. Snu rollene på hodet å være jegeren. Ikke det sårbare offeret. Det var da jeg ble erklært kikker. For mannfolkene plystrer, fnyser og glaner uten hemninger – som om det var en naturlov. Kaster spydige bemerkninger og dreper med blikket. Fordømt selvsikre – og med en slags enerett til den slags. Sorry, boys. Fra de innerste jentekretser kan jeg nå avsløre at dere også er omgjort til objekter. Kjøttstykker – som blir veiet og funnet for lette eller tunge.

Slankekurer og skjønnhetssalonger og moteplagg er ingen jentegreie lenger. Det er ganske ekkelt, ikke sant. Å vite at verdien på livet ditt avhenger av ytre attributter. Om du har kulemage eller mye hår. Om nesen er klumpete eller du er plattfot. En kan saktens undres hva Skaperen hadde som baktanke da han utstyrte oss med alle våre skavanker. Offentlig spottelse, kanskje. Slik at vi bruker mesteparten av livet på å leve opp til andres forventninger og idealer. Sånn har vi jentene alltid hatt det, gutter. Nå er det deres tur. Nå er det vi som skal vurdere hvem som går gjennom nåløyet. Om det er de med brune øyne eller en spretten rumpe.

For rumpen er viktig, ser du. Den skal være fast og lekker og akkurat passe stor. Stråler venninnene rundt bordet. Og de vet hva de snakker om. For det er jentene som vet hvordan ekte mannfolk skal være. Som setter kriteriene og kravene og former standarden. En ubehagelig situasjon å ære ufrivillig og maktesløs diskusjonsemne i lystige kvinnelag, karer? Tja, så var det dette med å smake sin egen medisin da.

By Anne Marit Hjelme

De fleste møter kjærligheten en eller annen gang i livet – heldigvis. For noen blir den flyktig og kortvarig, for andre lang og intens. Og – for en etter hvert mindre gruppe mennesker – blir den livslang og varig. Dypere og sterkere med årene. Som en god årgangsvin.

Mange lever alene mot egen vilje, og er på livslang jakt etter den store kjærligheten. Den som varer. Vi ønsker å finne det medmennesket som utfyller oss og gjør oss hel. Sjelevennen. Den spesielle personen som gjør at vi blir sett og ivaretatt, begjært og elsket. Det gjelder om du er 19 eller 64 år. Vi slutter aldri å drømme om å være to og oppleve magien som kjærligheten er. Den fantastiske kraften og energien som utspiller seg mellom to mennesker som vil hverandre vel. Som deler tid sammen, tanker og følelser. Som vever livene sine sammen og gjør hverandre god og trygg. Så derfor undrer jeg meg over hvorfor den er så vanskelig å ta vare på, når vi først finner og opplever den?

Psykolog og samlivsterapeut Sissel Gran skriver mye fornuftig om kjærlighet i moderne tid, synes jeg. Hun er opptatt av at kjærligheten må pleies på en annen måte i dag enn tidligere – ikke minst fordi det er så mange «nye» fristelser og så mye «ny» selvstendighet hos både kvinner og menn. Ny teknologi og nye møteplasser gjør det enklere enn før å finne seg en ny partner, å være utro og få dekket behov utenfor selve parforholdet. Økonomisk frihet hos kvinner gjør det enklere å klare seg selv. Det betyr også en ny frihet for menn som ikke lenger føler seg forpliktet til å ta vare på og forsørge. Derfor er det enklere å gå, forlate hverandre.

Gran er opptatt av at en i større grad nå enn før må definere selve paret. Når vi ikke lenger gifter oss eller får barn sammen, slik mange modne mennesker gjør, må «limet» i relasjonen være et annet. Alt som varer er basert på en form for forpliktelse. I moderne tid handler det gjerne om å forplikte og tydeliggjøre «paret». Deg og meg – og det paret vi utgjør. Det er altså ikke bare to individer i et parforhold, det er også en tredjepart som hun kaller selve «parforholdet». Det er det vi to skaper sammen. Det vi lover hverandre. Det vi legger inn av individuelle ting i parforholdet vårt; tid, kjærlighet, ressurser. Og ikke minst – hvor tydelig vi viser våre omgivelser at vi er et par. At vi er to. At vi har valgt hverandre og hører sammen. Dette er viktig, sier hun, i en tid hvor forpliktelse er mangelvare. For siden kjærligheten krever innsats og må ha næring, krever den også tillit og trygghet. Først da våger vi å åpne hjertene våre og gi oss hen. Slippe den andre helt inn.

Det er ganske modig å gjøre det, egentlig. Men de fleste av oss ville ikke vært foruten. For – størst av alt er fortsatt kjærligheten. Også i moderne tid.