Jeg lærer, altså er jeg

Ibili

By Anne Marit Hjelme

Mai er en hektisk eksamensmåned for alle som går på skole. Det begynner allerede før 17.mai for mange – og fortsetter til langt ut i juni. Deilige maidager brukes til å pugge og forberede seg best mulig, ta igjen pensum fra tapte forelesninger og friske opp teorier som må sitte på eksamensdagen.

Stadig flere seniorer setter seg på skolebenken igjen. Ferske tall viser at seniorene strømmer til universitetene, og starter på omfattende utdanninger. Aldri tidligere har så mange eldre vært studenter som i dag – og flere kommer det trolig til å bli i årene som kommer.

For livet er en lang læringsarena, og for mange er det å fylle på med kunnskap og innsikt noe som ikke handler om alder. Det er en del av deres verdier, og selve meningen med livet. Nettopp mening tror jeg er grunnen til at så mange voksne velger å bruke timer i forelesningssalen. ”Jeg lærer, altså er jeg” er en omskrevet variant av Decartes’ ”Jeg tenker, altså er jeg”.

Det er helt essensielt for oss mennesker å ha en verdi og se en verdi av det vi gjør. Hva vi gjør definerer oss – selv etter at vi slutter i yrkeslivet. For mange er det en stor overgang å gå fra å være ”Ingeniør” til ”Pensjonist”. Derfor er det ikke sjeldent å høre folk presentere seg som ”Pensjonert ingeniør”. I et samfunn der vi har behov for å ha merkelapper på hverandre og putte hverandre i bås, er det ikke uviktig hva som står på lappen. ”Student” har noe lovende og fremtidsrettet over seg.

For mange blir overgangen til pensjonisttilværelsen mer krevende enn de hadde tenkt. Tap av arbeidsinnhold og sosial omgang med arbeidskollega, mer smertelig enn forventet. Den nye tilværelsen kan derfor fortone seg som et ørkenland der det ikke stilles nok krav. En isolert verden, der en verken blir sett eller har en mening som blir hørt. Med for få utfordringer.

Vi lever lenger og utdanner oss mer. Mange må eller vil fremdeles pensjonere seg når de er 62 eller 67 år, men stadig flere fyller altså den nye livsfasen med strøjobber, konsulentoppdrag og studier. Jeg synes det er flott at godt voksne fyller på med ny kunnskap, selv om mange ikke får brukt den i arbeidslivet. En mann på 61 som begynner på psykologistudiet, vet at han sannsynligvis ikke får praktisert som psykolog særlig lenge. Men han realiserer kanskje en gammel drøm. Han benytter seg av muligheter han ikke hadde tilgang til som ung. Han holder seg vital og mental frisk – også de siste tiårene av sitt liv.

Og kanskje blir seniorkompetanse ettertraktet vare engang i fremtiden – når ”det grå gullet” virkelig oppdages? Da er det ikke så dumt å ha oppdatert kunnskap.

Leave a Reply