Category Archives: lykke

detgodeliv, frihet, følelser, kjærlighet, lykke, mennesker, moral, motivasjon, personlig utvikling

Gidder jeg å bruke energi på dette?

 

By Anne Marit Hjelme

Du har kanskje lagt merke til hvor enkelt det er å irritere seg over ting. Og ikke minst hvor lett det er å irritere seg over andre mennesker. Det skal ikke så mye til, egentlig. Det gjelder bare å ha de riktige «brillene» på. Du vet de nå-er-jeg-ute-etter-å-finne-feil-brillene, der det eneste du legger merke til er det som er galt eller ikke passer deg. Både med omgivelsene og med de som befinner seg rundt deg. De som ikke passer inn med meningene, atferden eller den overbevisningen du selv har og synes er riktig og sømmelig. Med disse «brillene» på, billedlig sagt, er det ingenting som går under radaren. Dette er fordømmelsens brilleglass. De som er proppfulle av forakt for andres måte å leve livet på, og som har varierende styrke på glassene – avhengig av hvor du selv er i livet. Om du selv har det dårlig eller bra.

Når du bruker disse brillene, er det som om du bevisst og ubevisst leter etter det som ikke er bra for at du selv skal få det litt bedre. For hvis du ikke føler seg helt frisk, er det alltid en trøst at noen andre har det dårligere. Hvis du har noen kilo for mye, ser du garantert tjukkasen på senteret. Og hvis du røyker, er det alltid noen som røyker dobbelt så mye som deg. Heldigvis! På den måten klarer vi å leve med oss selv, vårt skjøre legeme og vår sårbare sjel. Ved å ta mismotets briller på, støvsuger vi verden rundt oss på jakt etter det ikke-perfekte. Det mismodige, det vi kan kritisere andre for. For selv å føle oss bittelitt bedre og holde ut.

Det er ikke rart det er krig i verden. At søsken krangler, at naboer ligger i rettssaker med hverandre. Overalt er det menneskets blikk alt starter med. Hva er det vi ser etter – og hvilke «briller» har vi på? Mange begynner å bli lei av den positive psykologiens måte å betrakte verden på. Glasset er ikke halvtomt, men halvfullt. Det finnes ikke problemer, bare utfordringer. Jadda. Litt negativitet er vel heller ikke å forakte, når realiteten tilsier det. Det blir noe veldig kunstig og rart over den kollektive positive programmeringen der «alt ordner seg». Bare du tenker riktig, altså positivt. For når du har levd en stund, vet du at det ikke alltid holder. Noen ganger er livet bare jævlig, noen ganger er mennesker onde. Å vende det andre kinnet til og være positiv når psykopaten banker deg, er ikke bare dumt. Det er farlig også.

Men selv om det å være positiv hele tiden nesten er blitt en farse, slår jeg et slag for økt bevissthet rundt hvordan en selv kan programmere hjernen ved nettopp å ikle seg «usynlige positive briller». Briller med et filter av tålmodighet, vennlighet og raushet. Et filter som farger omgivelsene og møtene mellom medmennesker i varme farger. Som fjerner feilsøkingen og heller belyser det gode og fine i møter. For det er utrolig mye en kan irritere seg over her i verden, hvis en vil. Hele tiden, hvert minutt på dagen. Men er det spesielt klokt? Hensiktsmessig? Gir det deg god livskvalitet?

Jeg tror ikke det. Og hver gang jeg irriterer meg over noe nå, tar jeg en fot i bakken og spør meg selv; Gidder jeg å bruke energi på dette? Svaret er ofte nei. For livet er så utrolig kort og jeg lever i en verden der mye faktisk bare er i-lands-irritasjons-problemer. Altså, ikke særlig vesentlige i den store sammenheng.

 

detgodeliv, frihet, lykke, mennesker, ord

SOME-livet og vi

By Anne Marit Hjelme

Hvilket forhold har du til SOME – sosiale medier? Digitale nettsider og apper som tilrettelegger for å skape og dele innhold, for å delta i sosiale nettverk. Det mest kjente nettverket er Facebook, men også Snapchat, Twitter og Instagram er mye brukt. På disse stedene kan du enkelt holde kontakt med venner, kollega og familie. Du kan finne frem til gamle klassekamerater, spore opp ungdomskjæresten og finne deg en ny kjæreste på en datingtjeneste i voksen alder. Det finnes apper til det meste, både nyttige og unyttige ting. Til glede og underholdning. Eller bare som tidtrøyte. Sosiale medier har totalt endret måten vi kommuniserer med og til hverandre på – både privat og på jobb. I sosiale medier får vi nå de siste nyhetene, politiske budskap, personlige skildringer og blogger, markedsføring av produkter og det meste av offentlig informasjon.

Vi blir holdt oppdatert om kjendiseri, dødsfall, ulykker og tragedier. Får innsikt i hva som skjer i nærområdet, i byen vår, landet vårt og hele kloden. Verdens begivenheter er bare et tastetrykk unna, noen centimeter fra kjøkken- og nattbordet. Bare sekunder etter at noe skjer blafrer de internasjonale nyhetene opp på en skjerm foran deg. Om det er på en SMART-telefon, IPad, nettbrett eller et TV-apparat. Det plinger på meldingsvarselet og setter blodpumpen i sving. Flyulykken, jordskjelvet, orkanen, biluhellet og storbrannen er aldri lenger enn et blikk unna og du er med der det skjer, når det skjer.

Langt unna er heller ikke folks privatliv, eller skal vi heller kalle det «folks SOME-liv». For ikke visste jeg at så mange mennesker elsker å gå på toppturer på fjellet. At så mange løper så ofte hel- og halvmaraton verden rundt. At så mange bruker timevis på kjøkkenet og lager de lekreste gourmetretter – som selvsagt postes på veggen på Instagram eller Facebook. Jeg ante heller ikke at så mange «venner» av meg i sosiale medier var så aktive på ski og skateboard og med løpeskoene som det de tilsynelatende er. At de reiser til eksotiske steder som Bora Bora og Dubai i feriene, og frekventerer London, Berlin og Roma i langhelgene. For det finnes ikke en dag i mitt digitale liv at jeg ikke blir påminnet om hvor spreke og flinke og sunne alle folkene rundt meg er. Hvor bereiste og kontinentale folk er blitt. Hele tiden. Alltid. Bestandig. Verden er blitt en boltrende lekeplass for store voksne barn. En godisbutikk med et rikt utvalg. Et sted for dem med penger og anledning – tid til å bruke på seg selv og mennesker de bryr seg om.

Og SOME er plassen å vise seg fram, utstillingsvinduet. Stedet som forteller hvem du er, som definerer deg. Og du er din egen journalist, fotograf og redaktør. Ingen stopper deg, bare dine egne sperrer. Dine holdninger og verdier. For med sosiale medier står Janteloven for fall. Du skal nemlig tro at du er noe, at du er bedre enn andre. Og på millioner av små skjermer i de tusen hjem, ser du og blir sett. Får vist deg frem, og blir vurdert. Liker. Smilefjes. Kommentarer.

I SOME kan vi være den vi vil være. Vi kan presentere det beste ved oss selv, gjennom bilder og ord. Gi små fragmenter av vårt liv, designe og tilpasse. Det er sjelden gråtedagene som postes, de grå hverdagene med havregrøt og surmelk. Selv om noen deler dødsfall og begravelser og alvorlig sykdom, er mye av det som deles på SOME fremdeles paraplydrinker, godvær, solnedganger og lykkelige øyeblikk. Jeg tenker det henger sammen med at vi alle trenger et pusterom, et hvileskjær fra et dagligliv preget av ansvar, plikt og trivialiteter. Vi trenger å lage vårt eget «visionboard» der vi skaper det livet vi egentlig ønsker oss, det vi drømmer om. Det blir den offisielle fortellingen om vårt liv, det vi vil skape mer av. Mer sol, mer varme, mer skigåing, mer trening, mer sunn mat, mer fri, mer gourmetmat, mer yoga, mer langsom tid, mer reising, mer, mer, mer. Kanskje lurt å ha i bakhodet dette, når vi surfer på nettet og kikker på profilene til alle menneskene vi er «venner» med, og lurer på hvorfor alle andre har så spennende og interessante liv. Kanskje er det bare SOME-livet deres som skinner…  

 

detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, lykke, læring, mat, mennesker, motivasjon

Tåler du å ikke vite?

By Anne Marit Hjelme

Dette helt enkle og litt rare spørsmålet stilte forfatter Kristin Flood meg på et kurs for ikke lenge siden. Tåler du å ikke vite? Jeg tok setningen inn og kjente hva den gjorde med meg. Ingen hadde formulert seg slik til meg tidligere. Om jeg tåler å ikke vite? Hva er det for et spørsmål, egentlig. Kjente at det var utfordrende, at det umiddelbart satt i gang masse tanker og følelser. Som om spørsmålet rommet så mye mer enn det virket ved første høring. Noe dypere og mer grunnleggende som måtte bli gjenstand for nærmere refleksjon. Som traff noe sentralt inne i meg.  For jeg klarte ikke å svare verken nei eller ja. Jeg visste ganske enkelt ikke, om jeg tåler uten å vite. Vite, hva da? Og tåle, hva da? Og hvor mye?

Etter hvert som jeg lot ordene synke  økte også innsikten. Spørsmålet er nemlig relevant i en tid hvor vi planlegger og forholder oss til stadig omskiftelige forhold. Hvor vi har et enormt mulighetsrom og kan finne løsninger på det meste og liker å ha kontroll over egen tid og eget liv. En tid hvor vi vet stadig mer og samtidig stadig mindre. Hva er det å vite? Tør vi å ha tillit til oss selv, og til andre, uten å kjenne dem.  Vite hvem de er og hva de er? Tillit til at vi kan stole på vårt indre kompass som viser vei, har svaret. Det er som et rom uten svar, en tilstand. Det rommet vi beveger oss inn i uten å ha alle svarene. Vite helt hva vi går til, hva som skjer. Tåler du å ikke vite? Uten å få panikk og angst. Uten å ha hastverk?

Det å ha tillit til universet, til skjebnen, handler om å miste kontrollen. Gi fra seg kontrollen. Ikke ha kontrollen. Kjenn på følelsen, den er opprivende og skaper indre kaos. Jeg blir rådvill og sårbar, for tåler jeg å miste fotfestet? Våger jeg å bevege meg på en vei jeg ikke aner hvor ender. Som jeg ikke har gått på før? Som i verste fall gir meg innsikt og læring som belønning, lykke og et godt liv. Men som også kan føre til elendighet og masse problemer. Å ikke vite handler om å bevege seg utenfor sikkerhetsnettet og komfortsonen. Om å ta sjanser og gripe muligheter – og stole på det indre kompasset og den indre stemmen.

“Jo mer vi vet, jo mindre vet vi”. Selv i 2017 står Sokrates ord som en bauta og viser vei. For vi tror vi kan regissere og kontrollere og planlegge livene våre. Holder oss selv tilbake i redsel for det ukjente, konsekvensene. Det vi ikke har erfaring med. Og med dette gir vi frykten og angsten næring. Vi mater det dyret i oss som alltid er redd og begrensende. Som står i veien for nysgjerrigheten vår, og dermed også det å utforske selve livet. Men jeg innser at jeg for egen del må gi mer slipp. Slippe løs galskapen og tåle å ikke vite hvor det fører meg. Det virker nesten  lammende, og jeg kan fysisk kjenne sårbarheten krype innunder huden min. Men samtidig tiltrekkes jeg av rommet uten svar. Et rom der alt kan skje.

 

 

detgodeliv, døden, ensomhet, frihet, følelser, lykke, mennesker

Femti-femti-blikk

By Anne Marit Hjelme

Det å være tilstede i øyeblikket er ikke enkelt. Det er så mye støy og så mye informasjon rundt oss til enhver tid, at det er vanskelig å konsentrere seg. Fokusere. Skille ut det viktige fra det uviktige. Vi bombarderes med inntrykk og lyder og bilder døgnet rundt. Og i så store mengder at hjernen vår på en måte kollapser. Forskning viser at den bare klarer å prosessere tre ting av gangen. Tre ting! Ikke rart vi blir stresset på vår vandring gjennom hverdagen.

Du merker det kanskje selv, hvor vanskelig det kan være å ta inn alt det som skjer rundt deg til en hver tid. Være pålogget døgnet rundt. Få med deg detaljer i samtaler, i småting som passerer forbi i turbofart. Lyktestolpene, blomstene, skiltene. Alle ansiktene du ser, stemmene du hører. I hele vår våkne tilstand utsettes vi for kommunikasjon og påvirkning fra alle kanter. Kommersielt eller ikke. Selv når vi slapper av hjemme i sofaen er det mye som roper på oppmerksomheten vår. Mobilen, Ipaden, fjernsynet. Er det ikke rart hvor stresset du kan føle deg på innsiden – liggende som et slakt hjemme i godstolen? Det forundrer meg hele tiden. At selv når kroppen er koblet av så er det høytrykk i hjernen. I hodet. I hjertet. Tanker som spinner, følelses som presser på.

Den indre uroen er ikke bra over tid. Derfor må vi øve oss på å styre oppmerksomheten vår. Ta kontrollen over vårt indre landskap. Stillhet er mangelvare i vår tid. Vi reiser utenfor oss selv og rundt hele verden for å finne hvile og være på retreat. Gjør yoga i India, meditasjon i italienske klostre. Drar på stillhet-retreat i Hellas. Det er et stort kommersielt marked for dem som tilbyr stillhet i en enkel innpakning. Et sted på kloden hvor nøkternhet er nøkkelordet, strippet for jag og mas og prestasjoner. Et sted hvor en bare kan være, med seg selv og andre, i naturens omgivelser. Og bare puste. Puste ut.

For oppmerksomt nærvær, eller mindfulness, handler mye om pusten vår. Den vi tar med oss inn i livet og som vi mister når vi går ut av livet igjen. Følgesvennen, som tåler og holder ut. Og som ofte blir stemoderlig behandlet. Noen ganger totalt neglisjert og glemt. Derfor må den opp i vår bevissthet. Vi kan trene den sterk og god. Trene den rolig. For gjennom å bruke pusten aktivt, roer vi ned den kaotiske innsiden. Opprøret i vårt indre. Pusten påvirker hele sentralnervesystemet vårt, hjernen vår. Den hjelper oss å skille klinten fra hveten, beroliger hormonene og gir oss klarsyn.

Derfor liker jeg så godt tanken om å holde et femti-femti-blikk på det som skjer rundt meg og det som skjer inne i meg. For det å være tilstede i et rom handler også om å være tilstede i seg selv. På samme tid. Registrere hva som skjer inne i meg når ting skjer i den ytre verden. Kjenne etter hvilke tanker og følelser jeg får, hvordan kroppen reagerer. Lytte til innsiden. Vi har så lett for å bare være oppmerksom på det som foregår rundt oss, at vi knapt registrerer hva kroppen sier. Stopp, nå er det nok. Jeg orker ikke mer! Tåler ikke mer! Dette blir for mye for meg, gi meg hvile. Jeg klarer ikke ta inn mer nå. Kjenner at jeg blir forvirret, deprimert. Syk. Levende død.

Så ha blikket på deg selv også! Kjenn etter hva det gjør med kroppen at du velger å flytte fokuset ditt. Jeg er sikker på at mange blir positivt overrasket.

 

 

 

detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, kjærlighet, kvinner, lykke, mennesker, moral, motivasjon, ord, personlig utvikling, pusterom, stillhet

Om å skrive innover

 

By Anne Marit Hjelme

For mange av oss er det å skrive den mest effektive terapien for å skape balanse i livet. I motvind og medvind, en måte å gi uttrykk for noe av det som foregår i vårt indre univers på. Det som bobler under overflaten. Som fyller hele kroppen og vil ut, som fyller hjertet vårt og som bør utrykkes. Du trenger ikke å skrive for andre, bare for deg selv. Du bestemmer selv om noen andre skal få lese det, det er ditt eget valg. Men ofte skal brevet eller mailen ha en mottaker. Manuset ha en annen leser, for at sår skal heles. Relasjoner bedres.  Bare det å sette på papiret den strømmen av ord og setninger som kommer fra innsiden er mentalhygiene i seg selv. Befriende. Bedre enn piller og drinker i glass. For når hånden settes i bevegelse med en penn i hånden, skjer det ting. Magiske ting.

Fra et sted i deg selv, eller utenfor deg selv, strømmer det ofte på. Tankene. Følelsene. Uten helt å vite hvor det kommer fra triller formuleringene ut. Eller kanskje ikke. Uansett, det å sette seg ned med penn og papir er undervurdert. For det skjer noe med oss når vi tvinger oss selv til å sette ord på det som kontinuerlig foregår i hodet og kroppen vår. Når vi setter oss i et stille modus for å lytte til det innsiden forteller  – og deretter begynner å fylle et blankt hvitt ark. Det kalles sårbarhet. Vi avtaler et møte med den viktigste personen i eget liv, oss selv. Og har tillit til at noe styrer hvordan samtalen blir.

For den kan bli smertefull. Meget smertefull. I hodet er det mange stemmer som konkurrerer om oppmerksomheten. Det lille barnet i deg som ikke har blitt sett og hørt.  Fars formaninger, dine egne pålagte begrensninger. Og hvis det er en stund siden du har lyttet skikkelig, kan det virkelig fosse på. Også alle sabotørene dine, de indre kritikerne, vil heve sin stemme. Fortelle at du ikke er god nok, at du skal ha dårlig samvittighet. Ikke lever opp til forventingene. I møtet med oss selv skal vi være snille med oss selv. Skrive kaoset ned, få distanse til det. Betrakte det som kommer med nysgjerrighet og vennlighet. Uten å være dømmende og fordomsfull.

Jeg skriver ofte intuitivt. Starter et sted jeg ikke vet hvor ender. Begir meg ut på en reise uten endelig destinasjon. Klart det er skremmende. I mine mørkeste øyeblikk strør jeg ordene utover arket og de blander seg med tårene mine. Så virkningsfullt kan det være, å få denne innsikten. Jeg aner ikke hvor ordene kommer fra, men de treffer meg. Gjør meg klokere, berører. Det er som om innsiden min er vulkansk magma som spruter ut en visdom mitt bevisste jeg ikke har tilgang på. Det er jo helt vidunderlig, men også overveldende. For hva finnes egentlig der inne, i det ubevisste jeg?

Det ubevisste i oss rommer mye, det vet vi. Hvor mye aner vi ikke. Når du skriver deg innover, er det nettopp denne utforskingen og kartleggingen som er drivkraften. Å møte seg selv gjennom å skrive ned det du tenker på, gjør, føler – det er for mange av oss transformerende. Så, bare gjør det!

 

detgodeliv, frihet, følelser, kjærlighet, lykke, læring, mennesker, moral, motivasjon

Sjelen og den indre stemmen

By Anne Marit Hjelme

Sjelen har gjennom tidene vært noe mennesker har vært opptatt av. Finnes den eller ikke. Og hvilken hensikt har den? Jeg grubler ofte rundt det sjelelige. Overbevist om at sjelen finnes i oss, og kanskje i ting rundt oss. Rent visuelt ser jeg det for meg som en livsenergi, en brusende foss av erfaring og innsikt. Visdom. Hjertelag. Vi bruker ordet sjel på ulike måter i det hverdagslige. Sier at et hus har sjel. At vi finner sjelero på fjellet. Og i begge tilfeller legger vi mer innhold til både huset og fjellet. Vi beskriver en tilstand, bruker ordet for å verdisette det vi snakker om. Et hus med sjel er ofte et eldre hus med en historie og en atmosfære. En opplevelse av kos og hygge, tilhørighet. Et sted å føle seg hjemme. Det samme når vi sier vi finner sjelero på fjellet, eller ved havet. Vi finner roen, føler oss hjemme. I harmoni med noe. Finner hvile i oss selv.

Ifølge mange religiøse og filosofiske tradisjoner er sjelen en selvbevisst “eterisk substans” som er unikt for ethvert vesen. Ofte tenkes det at det er sjelen som gir grunnlag for bevissthet, og den betraktes av mange som udødelig. Kroppen forlater den fysiske verden, mens sjelen blir igjen. Sjelen utgjør altså selve “selvet” hos oss mennesker, kroppen er bare hylsteret og boligen. Materiet som forvitrer og blir til jord. Mens sjelen kanskje har evig liv. Som en energi som blir værende igjen?

Jeg liker å tenke på sjelen som min indre stemme. En guide som vet mer enn min fornuft i dette livet. For kanskje er det også slik at sjelen min har levd flere liv og tar med seg erfaring jeg trenger i dette livet? At sjelen har en innsikt jeg trenger og som ikke fornuften og logikken noengang kan gi meg. Jeg er åpen for muligheten, for hvem kan overbevise meg om at det er feil så lenge ingen av oss vet? Den indre stemmen er mitt indre kompass, min veileder. Når jeg bare stopper opp og lytter, får jeg kontakt med stemmen. Den forteller meg hva som er rett og galt for akkurat meg, og gjør det lettere å ta ulike valg. Ikke sjelden hender det at fornuften og sjelen er på kollisjonskurs, den ene vil noe den andre advarer mot. Hode og hjertet samsnakker ikke og det gjør meg rådvill. Jeg blir forvirret og usikker, noen ganger handlingslammet. For hvor enkelt er det å ta beslutninger når to sterke indre krefter jobber mot hverandre og råder en i to ulike retninger?

Du kjenner det kanskje igjen, denne indre nådeløse maktkampen som virker lammende på deg. Som sliter og drar i deg og bidrar til at du aldri føler deg helt fornøyd eller lykkelig. Som gjør at alt kommer i ubalanse, om du velger feil. Min erfaring er at det er lurt å lytte til sjelen, til den indre stemmen. For dersom fornuften alene får herje, mister du lett kontakten med den du egentlig er. I verste fall mister du deg selv. For fornuften og logikken vil til enhver tid være styrt av den kunnskapen vi sitter med akkurat på det tidspunktet avgjørelsen tas. Den kan være mangelfull, den kan være gal. Hvis den bare hentes fra den ytre verden, er vi prisgitt at vi har all sann informasjon tilgjengelig. I sånne situasjoner kan det være lurt å vise tillit og stole på den indre stemmen. Noen kaller den også magefølelsen.

 

bøker, detgodeliv, døden, ensomhet, frihet, kjærlighet, lykke

Kjent helvete og ukjent himmelrike

By Anne Marit Hjelme

Papir er døende, det er «alle» enige om. At tiden for å trykke nyheter og informasjon på døde trær er utdatert og gammeldags. Opplagene på papir raser og det er i den digitale verden utviklingen skjer, det er der alle mediehusene satser tid og penger. Så vi som fortsatt lager papirmagasiner er derfor en utdøende rase. Derfor er magasinet vårt nå i en helt ny drakt! Fordi vi er sterke i troen på at det fortsatt er behov for oss og et ønske om at vi skal leve lenge i papirverden. Og da må vi kontinuerlig omstille, endre og utvikle produktet. Stillstand er å kalle på døden for tidlig.

La oss være ærlige; All endring og forandring smerter! Det gjør vondt å vrake noe som er kjent og kjært for noe annet nytt og bedre. Som kanskje ikke engang er bedre. Det gjør vondt å måtte tilpasse seg en ny virkelighet og hverdag i ukjent terreng. Med nye rutiner og endrete vaner. Med ny teknologi og nye arbeidsprosesser. Ny kompetanse og kunnskap som må læres. Det gjør også vondt med endringer i det private livet. Å erkjenne at en ikke elsker mannen sin lenger, og vil skilles. Eller mistrives på jobben. Bryte ut av noe som er trygt og kjent og erstatte det med noe annet. For mange er det bedre å bli værende i et kjent helvete enn å bevege seg mot et ukjent himmelrike. De orker ikke tanken på de mentale og fysiske endringene som må til for å skape seg et bedre liv – selv når de vet at det kan bli bedre. Omkostningene virker for store. Belastningene for mange.

For endring handler ofte om tap av trygghet. Det er akkurat som om det kjente i seg selv gir oss en livslenke, et fast holdepunkt i tilværelsen. Og selv når noen forteller oss at «du kan få det så mye bedre», så finner mange verken motivasjon eller energi til å skape det nye livet som kan være nærmere et himmelrike. For vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Og er vi ikke blitt oppfostret med at gresset sjelden er så mye grønnere på den andre siden?

Det er lett å lage unnskyldninger for å gjøre noe, være passiv og konserverende. Endring er handlekraft, og ofte kreves det både mot og mye arbeid for å skape nye ting. Og alltid med den faren at vi ikke vet hva resultatet blir. Vi kan tro det blir bedre, men det er en gnagende usikkerhet der. Endring uten forhåndsgitte garantier. Om et lykkeligere liv, eller et mer populært redesignet VIOVER60-magasin i ny drakt. Men det er akkurat derfor vi må våge å være i bevegelse likevel. For ved å tenke positivt om de endringene og omstillingene som skjer, tror jeg sjansen er større for et positivt og godt resultat. Når vi tenker «riktige tanker» gjør vi ofte «riktige ting» og tar valg som borger for suksess. Vi ser for oss at det blir bra, vi gjør det vi kan for at det skal bli bra – og det blir bra!

Denne formelen er min ledestjerne. Jeg har stor tro på tankens kraft. Og på menneskets evne til å endre seg, selv gjennom smerte. For hvor smertelig er det ikke og bare å bli værende i stillstand? Hvor vondt gjør det ikke å være et offer for andres valg, for omstendighetene? Hvor gnagende er ikke smerten i det kjente helvete, hvor det å holde ut blir selve livet? En sterk tro og vilje til handling utgjør mirakler. Ja, noe må vrakes for å gi plass til nye ting. Men etter hvert finner en et nytt fotfeste i det nye, og vi får tryggheten tilbake. Det nye blir inngangsbilletten til et himmelrike, hvor du både kan være litt lykkeligere og ha litt bedre livskvalitet. Vi er aller endringsagenter i vårt eget liv. Bruk makten din!

bøker, detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, kjærlighet, kvinner, lykke

Om å møte veggen

By Anne Marit Hjelme

Det er tankevekkende hvor mange som møter den etterhvert berømte veggen. Du har hørt om den? Den usynlige, metaforiske veggen som egentlig er en svart gardin som går ned i hodet eller en av-knapp som aktiviseres i kroppen. Som gjør at svært oppegående og energiske mennesker plutselig ikke klarer å stå opp om morgenen. Som gjør at tankene ikke sorteres lenger, at konsentrasjonen uteblir. At den livskraften som holder en på beina og i bevegelse ikke lenger finnes.

Jeg har sett dette på nært hold flere ganger, og det er ikke et pent syn. Direkte vondt gjør det, å se mennesker flate ut på ubestemt tid. Totalt maktesløse og uten kraft, parkert på sidelinjen i sitt eget liv. Uten styring og kontroll. Uten å vite så mye om fremtiden. Jeg har sett direktører og mennesker med mye ansvar og masse jern i ilden bli helt handlingslammet og ute av stand til å arrangere bursdagsselskap for sitt eget barn. De orket bare ikke. Klarte ikke å mobilisere energi i kroppen til gjøremålene, de ville bare sove. Ikke tenke, ikke kjenne på hvor ille og vanskelig de hadde det inne i seg. For i møtet med veggen møter en gjerne også skammen. Over å ikke strekke til, ikke klare å levere og prestere. Skammen over det kroppslige og mentale sammenbruddet, den nådeløse kollapsen. En går fra «på» til «av», fra å være «inne» til å bli helt «ute». Både i den private og den jobbmessige sfære.

En venn av meg sa at hun ble totalt koblet av det livet hun kjente og bevegde seg som en zombie i vakuum-land. På ubestemt tid. For ingen vet hvor lenge dette ørkenlandet varer. Når de mørke tunge skyene letter. Når sevjen igjen gir kraft til å fortsette. Veggen er nokså usynlig, har ingen gips eller plaster, ingen åpne sår. Det er ikke lett å se på noen at smellen har vært knallhard. At møtet med den harde veggen har vært mer enn både hjernerystelse og sjokk og avmakt på samme tid. For det er fortsatt tabu. Å innrømme at en ikke strekker til, klarer kravene. Går på trynet – selv om stadig flere gjør det. Og jeg tenker; kan det skje meg?

Selvsagt. Veggen spør ikke om alder eller kjønn. Ikke om sivilstand eller posisjon. Den er som en lumsk sykdom som kommer snikende. Igler seg innpå uten at en er helt klar over det. Før det har gått for langt. Jeg har selv i perioder av livet kjent på det jeg kaller «lettveggen». Da kroppen har gitt så mange urovekkende signaler som jeg har valgt å overse, at jeg bare ble helt utladet. Tom og kraftløs. Sengeliggende. Det er mange røde lamper og varselsignal, men hvor ofte tar vi oss tid til å lytte og eventuelt korrigere kursen?

Ikke ofte nok. Og derfor går det i utforbakke med altfor mange. Jeg har tro på at noen er mer disponert enn andre i møte med veggen. At ulik helse, psyke og mental styrke gjør en forskjell. Men jeg mener det er farlig å tro at utbrenthet og depresjon, som ofte er de medisinske uttrykkene for veggen, ikke kan ramme selv de som kjenner seg uovervinnelige og sterke. For krav, stress og andre miljøpåvirkninger kan over tid tære på kreftene og slukke selv den kraftigste flamme. Og det er jo gjerne den som brenner mye og ofte, som brenner ut…

detgodeliv, følelser, lykke, mennesker

Oppmerksom lykke

Leave a comment

juice

By Anne Marit Hjelme

Smak på ordet lykke. I all enkelthet kan dette lille ordet erstattes med det like korte ordet «glede». Ordene rommer imidlertid så mye. Opplevelse av velvære og indre harmoni. Lyst, forelskelse og kjærlighet. Vi søker og jakter på et liv uten for mange bekymringer, en tilstand av ro og sjelefred. Lykke kommer med bekreftelse, anerkjennelse, trygghet og mestring. Og ikke minst, takknemlighet. I gledens og lykkens land ligger for mange av oss selve meningen med det å være menneske. Meningen med livet. Vi bygger vår identitet rundt ønsket om å være lykkelige og ha det godt, og jobber hardt i den ytre og indre verden for å skaffe oss nettopp det gode livet. For mange handler også lykke om aktiviteter og gjøremål, om påfyll og stimulanse av musikk, kultur og kunst. For andre om tro og livssyn – eller ja, takk begge deler.

Det raser derfor mange deilige tanker gjennom mitt hode når jeg smatter på lykkeordet, og jeg kjenner at det får sving på følelseslivet. For lykke er tett bundet opp med biologiske prosesser i kroppen – ikke minst hormoner. Lykkefølelser henger sammen med flere hormoner og signalstoffer i hjernen, deriblant dopamin. Dopamin kalles ofte belønningshormon, fordi det regulerer kretsene for motivasjon og belønning i hjernen. Dopamin utskilles når vi spiser, sover, har sex – og når vi oppnår store prestasjoner. På denne måten stimulerer hjernen mennesket til å gjenta ønsket aktivitet. Hva som er lykke for deg, vet bare du. Selve lykkefølelsen kommer jo ofte i små korte, intense glimt. Eller den kan oppleves som en mer stabil og varig psykisk tilstand. Men uansett er det bare du selv som har svaret. Det som virker for meg, virker kanskje ikke for deg. Derfor er det en fordel å ha selvinnsikt og lytte til sitt indre. Svaret finnes i deg, om du tar deg tid til å lytte. Observere og kjenne etter.

Mindfullness er noe det skrives og snakkes mye om i våre dager. Enkelt forklart betyr det å trene seg på å være mer oppmerksom. Om å være tilstede i øyeblikket, og registrere ting som skjer rundt deg. Jeg synes det har mye for seg i en tid hvor tiden spinner fortere og fortere. Det var for mye plikt og alvor i livet mitt da jeg var yngre. Endeløse grå hverdager med altfor få regnbuer. Det var ikke det at jeg ikke hadde et godt liv, problemet var bare at fargene falmet. På et tidspunkt var de nesten blitt borte. Slukt av et endeløs mas om å strekke til som alenemor og yrkesaktiv, som datter og venninne. Det var krav og forventinger på alle kanter, et jag etter klokken og etter å levere på alle områder i livet. Sakte men sikkert spiste det opp optimismen og humøret mitt. Livsgleden. På de mørkeste dagene kjente jeg depresjonens skygge legge seg som et slumreteppe over meg. Eller var det bare det at jeg ikke evnet å se det gode som var rundt meg?

En god coach ba meg bli mer oppmerksom på hva som gjorde meg lykkelig. Lete frem de små øyeblikkene av fryd og glede. Ved å kjenne etter, klarte jeg etter hvert å sette meg i situasjoner hvor denne følelsen kom oftere. Det var egentlig bare små justeringer i livet mitt det handlet om – og mest av alt at jeg ble i stand til å kjenne igjen og glede meg over øyeblikkene. Solen som tittet frem. Buekorpsene som trommet i gatene. Lyden av kirkeklokker utover byen. En ispinne i varmen. Jeg jobbet også mye med meg selv for å være takknemlig. Takknemlighet er en dyd og edel vare. Når du har kontakt med denne følelsen, bobler dopaminet lettere. Det å være takknemlig over å være frisk. Over å bo i Norge. Ha en god jobb. Unger som har det bra. Foreldre som er i live. Fire årstider. Jeg lærte meg å bruke takknemlighets-brillene oftere, og så at de farget hverdagen min på en ny måte. Herlig!

Og nettopp ved å identifisere kildene til lykke, kan du selv bestemme om du vil gjøre mer av noe eller gjøre noe helt nytt. Jeg er for eksempel blitt en middelaldrende eksosrype. Siden jeg var 20 år har jeg hatt lyst til å ta motorsykkellappen og kjøre stor MC. Så stoppet motet meg, jeg er for pysete. Men jeg våget derimot å søke etter en mann som kunne oppfylle drømmen min om vind i håret. Annonsen stod på trykk i BT, og det er blitt mange og lange turer på oss de siste fem årene. Vi har tilbakelagt strekningen fra Bergen til Nordkapp, kjørt Route66 og hadde i fjor sommer en fantastisk rundtur på en av de største Kanariøyene. Når jeg sitter der på Harley-setet kjenner jeg virkelig at jeg lever. Blodet bruser, dopaminet flyter og jeg kjenner meg fullstendig i flytsonen. Og det er vel mye lykke?

detgodeliv, følelser, lykke

Sol på grønn resept

Leave a comment

blomst

By Anne Marit Hjelme

Det er mye vær i Norge for tiden. Storm, vinder og nedbør. Det kjennes godt å vite at det finnes et alternativ for den som vil og kan. Bare noen flytimer unna finnes solen, og et roligere tempo. På den vakre lille kanariøyen Lanzarote er det plussgradene og de hvitmalte små byene som møter meg. Men aller mest påfallende er de mange glade og fornøyde menneskene som nyter sakte tid, varmen og god mat. I rolig tempo fyller de dagene med gåturer, bading, soling på stranden, sosialt samvær, håndarbeid og kryssord. Livet leves ute i fellesrom eller på private terrasser, og det knyttes nye vennskapsbånd mellom fremmede som har ulik livsbaggasje, mye livsglede og et felles ønske om å ha det godt.

Slik vil jeg også ha det i årene som kommer. Og sannsynligvis venter jeg ikke til jeg blir pensjonist med å fly sørover når kulden og mørket kommer her hjemme. For det skjer noe med livsinnholdet når dagene tilbringes ute og kroppen gjøres medgjørlig av den varme vinden og de flørtende solstrålene. Ikke minst er det mentalhygiene for hodet og hjertet; Det er akkurat som om solen og lyset bringer frem smilet, gleden og latteren. Som om solstrålene smører en på innsiden og fremkaller de gode følelsene som farger hverdagen litt mer lyserød. For ikke å snakke om hva delt glede sammen med andre mennesker gjør for sjelen! Det betyr ikke at utfordringene og problemene i livet forvinner. Neida. Men det blir liksom enklere å finne gode løsninger i et positivt og lyst sinn. Det er som om lykkehormonene gjør hodet klarere og mulighetene fortoner seg som langt flere.

Det er ikke vanskelig å forstå at mange velger å tilbringe uker og måneder i solen i vinterhalvåret. Etter en lang og kald vinter her hjemme på berget, kjennes kulden i mer enn muskler og ledd – den kjennes helt inn i hjerteroten! For med den kalde årstiden følger også alenehet, isolasjon og økte smerter for mange. Når minusgradene kryper nedover og snøen dekker veibaner og fortau, er det mange som gruer seg for å gå ut og delta i samfunnet. Kulden går gjennom marg og bein, og mange er redde for å falle på glattisen. Og det er slettes ingen spøk når kroppen stivner og brekker lettere! Sånt blir det mange lange alene-hjemme-dager av, og mye ensomhet.

Selv bobler jeg over av glede når jeg kan kle av meg de tykke vinterplaggene og legge meg flat på en solseng, kjenne solstrålene på naken hud og bare ligge der og høre på småpraten og surringen ved bassengkanten. Da lar jeg tankene flyte og reflekterer over livet i sin alminnelighet. Nyter og bare være.

Jeg tenker at livet på solsiden er en investering i min og din psykiske og fysiske helse og burde gis på grønn resept. I en tid hvor vi proppes fulle av piller mot vinterdepresjoner og nedstemthet, virker den solfylte tilværelsen å være et langt sunnere alternativ som ”lykkepille”. En ren vitamininnsprøytning uten bivirkninger, ganske enkelt helsebot i hver solstråle og hver gode samtale. For det er jo sammen med andre at jeg blir meg og du deg.