Category Archives: lykke

Det gode liv

art Beautiful Spring Flowers
art Beautiful Spring Flowers

By Anne Marit Hjelme

Vi jobber alle på hver vår kant for å skape oss et godt liv. Jeg gjør det hver eneste dag – på min måte. Og jeg har øvd meg på å bli bevisst og oppmerksom på hva som må være tilstede i livet mitt for at jeg skal føle at det er godt. Når jeg fokuserer på det, erfarer jeg at jeg får mer av det jeg ønsker meg. ”Du skal være forsiktig med hva du ønsker deg, for du kan få det” er det en klok sjel som har uttalt. Jeg opplever at det virker. At en god gjerning ofte fører til en ny god gjerning, at et smil gir et smil tilbake. Selv ser jeg på meg selv som en slags magnet; det jeg sender ut får jeg også tilbake. På den måten er jeg med å skape min egen virkelighet og lykke hver eneste dag.

Undersøkelser viser at ”det å ha et godt liv” er selve hensikten med livet for mange. Kjenne på lykken. Være i den. Men det finnes ingen oppskrift som alle kan bruke, til det er vi for forskjellige. Forskere er likevel kommet til at det er noen ting som de aller fleste av oss må ha i livet for å være lykkelige. Det er å ha verdi som menneske, bli bekreftet. Og det å kjenne mening! Vi trenger å bli sett av andre, høre til i en sammenheng. Vi trenger samhandling med andre for å bli den vi er og utvikle oss. Derfor er vennskap og kjærlighet så viktig for oss. Det gir næring til selve egoet, til selvoppdriften. Til sjelen. Vi tørster etter å bli bekreftet som den vi er, med våre lyter og mangler. For vi trenger ikke være perfekte, vi ønsker bare å bli aksepterte og høre til et sted.

Og så trenger vi å se en mening med livet vårt og det vi gjør. Vi har behov for å se oss selv som en del av noe som er større enn oss selv. Plassere brikken i puslespillet slik at bildet blir helt og gir en sammenheng.

For meg gir det mening å være mamma til flotte voksne barn. Det gir også mening å være kjæreste og datter, og tilbringe tid med familie og nære venner. Også jobben min gir meg følelse av å gjøre noe meningsfylt – jeg liker den veldig godt og er stolt av at jeg hver måned kan velge ut innsiktsfullt stoff til deg som leser.

Har du tenkt over hva som gir livet ditt mening? Det handler jo ofte om de små tingene. Finne mening i å hjelpe andre. Være visitor i fengselet eller pasientvenn på sykehuset. Mening i å være ute i naturen. Rusle i skogen en kald vinterdag og kjenne nærvær med naturen og kreftene der. Mening i å reise. Se seg om i verden og møte nye mennesker og deres kulturer. Mening i å lære nye ting. Melde seg på kurs på Folkeuniversitetet eller lese en god bok. Synge i kor, trene eller bowle. Padle eller bare sitter på en benk og filosofere.

Det gode liv kan altså være så mye. Det avhenger av hvem du er og hvor du er i livet. Av dine verdier og ressurser. Av dine muligheter og forutsetninger. Vi jobber alle hver dag for å fylle livet vårt med innhold – og gjør det som best vi kan. Det ene er ikke mer rett og høyverdig enn det andre, det er bare forskjellig.

Kjærlighetsbehovet

usa - route66 377

By Anne Marit Hjelme

Jeg tenker at kjærlighet kan være så mye. Den har ingen spesiell form, selv om mange tillegger den et spesielt utseende. Ofte formet som er hjerte. Men selve kjærligheten er synlig i seg selv i all sin usynlighet. Den anes. Føles. Sees. Kjennes. Det meste av det vi gjør er styrt av kjærlighet, eller mangel på den. Når den mangler føles det tungt og vanskelig, og får oss mennesker til å gjøre dumme ting. Slemme ting. Uforståelige ting. Det er som oftest ikke fordi vi er onde i oss selv, men fordi vi lider. Er underernærte på livets viktigste kildevann. I mengder er det rene trollvannet og afroditium på samme tid. Det gir energi og livsglede. Og der det er mye kjærlighet, blir det ofte mer. Godt avler godt.

Kjærlighet er ikke rettferdig fordelt i befolkningen. Den kommer ikke i jevne doser. Og den fører ikke bare gode ting med seg. Fra tid til annen kan vi alle kjenne på følelsen av sjalusi og redselen for å bli forlatt. På fraværet av intimitet og nærhet. Hormoner i ubalanse, ujevnt humør og opplevelsen av og ikke ha verdi. Mangel på bekreftelse fra andre mennesker. Små barn er helt avhengig av kjærlighet for å utvikle seg til å bli mennesker. Og får de ikke det de trenger, gjør de krav på det. Skriker. Trasser. Er ulydige. Ikke fordi de er slemme, men fordi de vil ha oppmerksomhet. De tørster etter trøst og kjærlighet, og ber om det på sin måte.

Når barna vokser til, fortsetter behovet for å bli sett og anerkjent. Særlig hos foreldrene, som er livslange rollemodeller og forbilder. Trassalderen fra de er tre år avløses av ungdomsopprør og perioder med avstand på vei mot voksenlivet. Det er krav om nærhet og avstand på samme tid. Behov for private rom for å finne seg selv. Men selv i perioder hvor avstanden til poden er som størst, trenger han deg. For i voksenlivet fremstår kjærligheten i en ny drakt. Ofte litt mer skjult og kamuflert, vanskeligere å få øye på for 20-åringen som får nei når han ber pappa kjøpe snus til ham. Eller 35-åringen som ikke får låne penger til nettpokerspillet. Avslagene er gjort i kjærlighet, selv om det kan være vanskelig å få øye på – der og da.

Vi mennesker har ulike strategier for hvordan vi viser at vi er glade i noen. Og vi tar imot på ulike måter. I et selskap jeg var i for litt siden ble det konsumert store mengder alkohol. Flere generasjoner var samlet for å feire bestefars 80-års dag, og spriten fløt. Det ble skålt og sunget. Familiemedlemmer som ellers har problemer med å snakke med hverandre åpnet opp og ble både ærlige og sentimentale. Det var både fint og trist å være vitne til. Fint fordi det ble sagt gode ting mellom mennesker som trengte å si og høre disse tingene. Trist fordi de ikke klarer å si dette til hverandre uten at Kong Alkohol bruser i blodet.

Kjærlighet handler om følelser, og følelser kan være vanskelige å forholde seg til. Men når det kommer til stykket er det jo ikke alltid nødvendig å si ordene ”jeg er glad i deg” for at noen skal vite, er det vel?

Når skoen ikke passer

cropped-sandaler-1.jpg

By Anne Marit Hjelme

For en tid tilbake møtte jeg på en person på min vei som gjerne vil være ”mer” enn det hun er. Som solgte seg inn til å løse oppgaver hun ikke mestret, som hadde store tanker om mye som hun ikke klarte å få til. En verdensmester på alle områder, men som alltid skyldte på andre når hun ikke lykkes. Jeg synes det er litt trist å møte mennesker som ikke klarer å fylle de skoene de har tatt på seg – de er bare så altfor store. Som ser på seg selv som grandiose og suverene på områder de åpenbart ikke har kompetanse på. Vil fremstå smarte og flinke. Det virker som de trenger beundring og aksept fra omgivelsene – det gir næring til deres ego. Og vi tror gjerne på dem, for de er veltalende og karismatiske. Virker tillitsvekkende og troverdige. De har lært kunsten å selge seg selv.

Problemet er bare at det snart blir så altfor tydelig for omverden at de lover mer enn de kan holde, etterstreber å ha evner, egenskaper og talenter de ikke har. Og så forledes vi til å tro på det bildet de tegner av seg selv, inntil vi avslører dem. Tar dem med buksene nede. I usannhet, omtrentlighet og løgn. De vil så gjerne, men får det ikke til. De prøver og prøver, og bruker ordene som maktmiddel på veien. Men i min verden er det ikke velpolerte, friserte ord som teller – det er handling. For meg blir mennesker ”mer” når det er samsvar mellom det de sier og det de gjør. Det viser integritet og karakter. Og ikke minst – et sunt selvbilde.

Nå lever jeg etter den regelen at folk som oftest er mer enn det du ser, og ønsker derfor å gi de jeg møter en sjanse. Det kan være den narkomane mannen som selger =Oslo på Karl Johan. Han er ikke bare narkoman, men noen sin sønn og kanskje kjæreste. Han er kanskje pappa selv, og har et yrkesliv bak seg. Han er et menneske med ønsker, håp og drømmer om en godt og lykkelig liv. Et menneske med tanker og følelser, men som har gjort dårlige valg. Han er så mye mer enn det skrøpelige mennesket han fremstår som i gatebildet, han har sin historie og sin personlighet. Evner og talenter. Det er bare ikke så lett å få på øye på – der og da.

Til forskjell fra møter med mennesker som vil være mer enn de er, gjør ofte narkomane seg til mindre enn det de er. Forakten fra samfunnet og medmennesker, og et dårlig selvbilde bidrar gjerne til det. I møtet med mennesker som har gjort dårlige valg for seg selv – og andre – opplever vi ofte ydmykhet og lavmælthet. De gjør seg uunselige og vil helst ikke bli sett. De verdsetter sjelden seg selv, og venter ikke å bli verdsatt av andre. Skoene de har på seg viser seg ofte å være så altfor små.

Jeg pleier å si at det er bedre å bli undervurdert enn overvurdert, og vet at det er litt flåsete sagt. Men i de situasjoner jeg kjenner at jeg blir undervurdert, kan jeg overraske positivt. Selv foretrekker jeg å ha på meg passe store sko som jeg kjenner sitter godt på foten og gir meg et trygt fotfeste. Vi kan ikke være gode i alt, men alle er gode i noe. Det handler bare om å ha god nok selvinnsikt til å vite hva.

Nissen med på lasset

Roter Regenschirm

By Anne Marit Hjelme

Når regnet plasker ned ute eller snøen legger seg på brosteinen, kjenner jeg på lengselen etter å tilbringe mer tid i varmen. Drømmer om et uforpliktende og bekymringsfritt liv der under solen, uten tanke for morgendagen. Om et liv uten krav og forpliktelser, en tilværelse av velvære og sakte tid. For alt virker så mye enklere der solen skinner, så mye lysere. Som en hvit myk bomullsdott som hvisker bort vonde følelser og dumme tanker, som herjer kroppen min her hjemme i mørketiden. Rene mirakelkuren.

Så må jeg knipe meg i armen og minne meg selv om at det finnes en hverdag alle steder – også for dem som bor langs solkysten i Spania. Det er skummelt å tro at problemene forsvinner når flybilletten er bestilt. Verden fungerer som kjent ikke på den måten. Det er noe som heter at nissen blir med på lasset – selv om ting kan fortone seg lettere i andre og nye omgivelser. Men utfordringer forsvinner sjelden av seg selv, de må løses på en god måte. De må tas stilling til. Analyseres – og ikke sjelden kreves det mot og handling. I motsatt fall øker de i omfang. Ubetalte regninger, som går til inkasso. Samtalen som skulle vært tatt, som går over i langvarig fortielse. Bitterhet. Tristhet og sinne. Det er ingen god strategi å stikke av gårde eller rømme fra uoppgjorte ting. Fortiden innhenter oss alltid.

Titalls tusen nordmenn har gjort alvor av å leie eller kjøpe bolig i utlandet. For mange handler det om muligheten til å være mer ute i naturen. Om å ligge langflat på en solseng å lese, gå på tur eller sykle. Om billig øl og masse glade, solbrune mennesker. Men ikke minst; om å få en bedre helse og økt livskvalitet. For varmen smører kroppen og reduserer smertene for mange. Og sollyset virker positivt på psyken, ja – som rene lykkepillen.

Stadig kan vi lese om eldre som ikke kommer seg noe sted i vinterkulden, og som føler seg ensomme og isolerte. Men får en det nødvendigvis bedre et annet sted? Ikke nødvendigvis. I varmen er det riktignok vanskeligere å lukke døren bak seg og isolere seg. Det lyse og varme klimaet inviterer til samvær og aktivitet utenfor stuedøren. Inviterer til latter og samhandling. Men dersom en ikke har ryddet i sitt eget bo – i seg selv, er ikke en billett til varmen noen garanti for mer nærhet, hygge og mindre ensomhet. Mange har opplevd hvor ensomt det kan være i store menneskemengder. At smerten på innsiden ikke slipper taket, selv med paraplydrinken i hånden. Det handler om å mestre livet på mange plan. Om å bli sett og elsket. Om ens relasjoner med andre mennesker. Om hva vi tenker om oss selv og de ressursene vi har.

Det kan derfor være lurt å foreta en skikkelig «husvask» i seg selv i god tid før avreise – for på den måten å sikre et best mulig opphold. Stille seg spørsmålene: Har jeg noe usagt med venner og familie? Noe vi bør snakke om? Noe jeg bør gjøre før jeg drar? Hva med tilgivelse, forsoning? Like selvfølgelig som spørsmålene «husket jeg å slå av kokeplaten nå?» eller «låste jeg ytterdøren?»

For det finnes vel ingen sol i denne verden som kan gi mer varme enn den du føler inni deg når du lever i harmoni med deg selv og dine omgivelser?

Blanke ark

 

IMG_0069 copy

By Anne Marit Hjelme

Jeg liker å begynne på nye år, det gir rom for så mange muligheter og nye situasjoner. Året ligger der, helt ubrukt og tomt. Det venter liksom på at jeg skal fylle det opp med mine egne ting. Jeg liker å tro at jeg er sjåfør i eget liv, at jeg selv bestemmer hva dagene skal brukes til og hva tiden min skal brukes på. Men det er jo selvsagt en gedigen livsløgn. For når jeg ser på kalenderen min, ser jeg at en måned inn i det nye året er mye allerede planlagt. Det er møter og ting som skjer, ulike treff og sammenkomster som jeg må delta i. Først og fremst fordi jeg er leder og arbeidsgiver, men også som mamma og kjæreste, venninne, søster, medmenneske og datter.

Sånn er det jo for de fleste av oss, forpliktelsene og forventningene har en tendens til å spise opp sekundene, minuttene, timene, dagene og månedene våre. Jeg feiret nyttår på Lanzarote, min vakre gresklignende kulturell øy med mye sjel og nydelig natur – midt i Atlanterhavet. Her har jeg min egen skrivestue, kontor og atelier. Med strålende utsikt over asurblått hav ligger leiligheten og de øvrige herlighetene på et høydedrag over den hvite byen. Og den blå himmelen, det blå havet, de grønne palmene og de brune vulkanfjellene inspirerer og gjør meg kreativ – også når det kommer til det å tenke spennende og uvanlige tanker. Reflektere over livet, over hvilke prioriteringer og valg jeg gjør. Hva er det som stjeler energien min? Hva er det som tar tiden min, og bruker jeg livet mitt slik jeg egentlig vil?

Livet svinger fortere og fortere. Det føles ikke som det var lenge siden jeg satt i den samme stolen og tok farvel med det forrige året. Hva har året inneholdt av sorger og gleder, av oppturer og nedturer? Hvilke valg ville jeg gjort om igjen, om jeg kunne? Og hvilke valg ser jeg har vært gode for meg? Refleksjon er undervurdert. Det å stille seg selv spørsmål, og søke å finne svarene i seg selv – er noe jeg mener vi bør gjøre gjennom hele året.

Jeg tror vi står oss på å være modige. At det å være ærlig med meg selv om hvem jeg virkelig er, og synliggjøre mine drømmer og ønsker overfor meg selv og andre – gjør meg til et mer bevisst og ekte menneske. En bedre utgave av meg selv, rett og slett. I min verden handler det om å våge å følge hjertet når jeg er overbevisst om at endring må gjøres. For at jeg skal bli gladere, litt mer begeistret og få mer livsglede.

Jeg leser nå boken «Mental trening», og er hjertens enig med forfatteren; Vi må erkjenne at vi skal dø. Bare ved å forholde oss til det faktum, tør vi å leve mer. Sterkere. Rikere – og riktigere. Og for meg handler det nettopp om å fylle dagene og et nytt år med meningsfullt innhold.

Jakten på kjærligheten

hand dipped strawberries in dark chocolate with a drizzle of white chocolate for a garnish
hand dipped strawberries in dark chocolate with a drizzle of white chocolate for a garnish

By Anne Marit Hjelme

Kjenner du igjen tittelen? Jakten på kjærligheten er tv-programmet om bøndene som hver sesong søker etter en kjæreste i beste sendetid. Programmet er populært og har gode seertall i alle aldersgrupper, og selv tilhører jeg dem som synes det er spennende å følge bøndene når de presenterer seg selv, velger ut potensielle kandidater – og gjør sine hoser grønne hos en eller flere utkårne. Ingrediensene er ofte; Pen mann eller kvinne søker pen kvinne eller mann med solide indre verdier og noen felles interesser.

Hun eller han må ha glimt i øyet, være god å lage mat og være snill. Så gjør det heller ingenting om hun eller han er interessert i barn, i å reise og er en smule romantisk. For de kjærlighetshungrige bøndene er det sogar ingen ulempe om den tilkomne liker hester, hunder, kyllinger, kyr eller griser. For i vår moderne tid handler også kjærligheten om å få til et interesse- og arbeidsfelleskap – selv om det ikke er helt avgjørende. For det er følelser og kjemi som er det viktigste i dag. Begjær og lidenskap. Om å sitte ved et tjern sammen ved solnedgang. Være to.

Se på fenomenet ”nettsjekking”. Dette er nå den mest utbredte formen for sjekking, også for godt voksne over 60 år. Mens det tidligere ble sett på som litt stakkarslig og nerdete å surfe etter en kjæreste på nettet, er det i dag så stuerent og vanlig at få har problemer med å stå frem å fortelle at det var nettopp der de jaktet på kjærligheten. Og fant den. Stadig oftere hører vi om mennesker som lykkes i å finne en partner på denne måten, og hva er bedre enn det? Målet helliggjør middelet, og når målet er å finne kjærligheten igjen etter at man er blitt alene – da er metoden mindre viktig. Om du setter inn en annonse i avisen, går på bar eller melder deg inn i turlaget. Om du svarer på en kontaktannonse eller chatter på nettet – det viktigste er at du foretar deg noe.

For det er lite som kommer av seg selv. Du kan ønske, håpe og be. Men som oftest kreves det litt handling og initiativ – spesielt om du ikke tar til takke med det som tilfeldigvis ramler forbi. Og det er vel ikke særlig klokt. For det å finne en ”riktig” partner bør bære like opplagt som det er å finne ”riktig” jobb og ”riktig” bil for akkurat deg. Det kreves altså både research, kunnskap og nærmere kjennskap for å vite om valget er rett. Og da er det å bli kjent gjennom samtaler på nettet en fin ting. Jeg kjenner mennesker som bruker mye lenger tid på å bestemme seg for hvilken mobil de skal ha enn hvilke krav de skal stille til en partner. Da er det ikke rart at mange forhold avsluttes før de er kommet skikkelig i gang. Størst av alt er kjærligheten, synes jeg. Ta derfor jakten på alvor.

 

Naken hud

 

Valentines Day background with hearts and guitar.
Valentines Day background with hearts and guitar.

By Anne Marit Hjelme

Det er utrolig deilig å kjenne naken hud mot naken hud. Kjenne den andres varme mot min egen, pulsen – ta inn dufter, være nær og sanse. Det sies at nyfødte som ikke blir tatt på når de kommer til verden, kan dø. Det forteller noe om hvor viktig det er for mennesket å bli berørt. Befølt. Strøket på. Vi har metervis med hud som lever og puster. Metervis med hudlag bestående av celler og nerver som trenger stimuli for at hjernen skal gi signaler til følelsene våre om velvære. Ømhet. Nærhet. Kjærlighet. For det å ta på hverandre handler jo om å vise omtanke. Vise at vi bryr oss, og er glade i hverandre. Vi får den bekreftelsen vi trenger for å føle oss verdsatt og elsket.

Fra barnet er nyfødt legger vi det på vårt nakne bryst og kjenner at hjerteslagene slår i takt. Det er sånn det skal være, helt naturlig og skjer også i offentlige rom. Etter hvert når vi vokser til, går den naturlige nakenheten over i bluferdighet og vi dekker oss til for hverandre. Nakenhet blir en del av vår seksuelle identitet og aktivitet. Nakne kropper møtes i elskov og nærhet mellom elskere. Vi trekker nakenheten inn i private rom.

Kroppen vår, nakenhet og seksualitet en viktig del av livene våre fra vi er ganske små. Gjennom seksualiteten uttrykker vi følelser og hengivenhet. Fortrolighet og samhørighet. Og det slutter ikke å være viktig når vi blir eldre, selv om mange unge tror at mennesker over 60 år ikke har et seksualliv. Så feil kan de altså ta! Kjønnsdriften finnes hele tiden, men seksualiteten tar en annen form. I takt med overgangsalder og lavere testosteron flyttes fokuset fra prestasjoner og teknikker til mer berøring, ømhet og gjensidig respekt. Om å øve seg i ulike former for sensivitetstrening. Om å ta i bruk hjelpemidler som gjør at lysten kan få utløp, selv om den biologiske prosessen gjør det vanskeligere å ha sex på samme måte som da vi var yngre. Lidenskapen og erotikken får bare nye uttrykksformer.

En benk i byen

Å nyte en kopp kaffe på en benk i byen gir livet mening for meg.
Å nyte en kopp kaffe på en benk i byen gir livet mening for meg.

By Anne Marit Hjelme

Som ung dame flyttet jeg til et lite hvitt hus med en stor grønn hage med eple- og plommetrær. Den lille hvite idyllen lå som en oase midt mellom betongsblokker i en bydel utenfor Bergen, og mange kikket misunnelig over gjerdet når jeg sto med rumpen i været og luket. Det var den gang jeg elsket å grave i jorden og hadde grønne fingrer. Den gang jeg fylte opp min lille Honda 600 med planter og jordsekker fra hagesenteret, og var på stadig jakt etter rullestein og annen dekorasjon til blomsterbedene. Det var ikke den ting jeg ikke plantet i; gamle toaletter, gamle utslagsvasker og urner. Jeg elsket blomster og farger som passet sammen, og frydet meg daglig over vekst og frodighet. Siden jeg var ung og i etableringsfasen, gjorde det heller ingenting å gå med gressklipperen to ganger i uken for å holde den store plenen fin. Den velpleide hagen rundt det lille hvite huset ble min stolthet. Min hobby. Mitt fristed. Et litt privat sted og bare være til.

Da jeg passerte 40 år realiserte jeg drømmen om å bo midt i byen blant eksos, biler, utesteder og butikker. I et lite smau fant jeg det lille hvite bergenshuset som til forveksling minnet om den grønne idyllen fra yngre dager. Men hagen manglet. I smauet var det to grønne trær og en liten jordhaug med mulighet til å plante noen blomster. Jeg ble den lykkelige eier av disse grønne flekkene innimellom brosteinen, og plantet litt i postkasser og krukker. Det var ikke ett mål med grønn plen, men det gjorde nytten. De grønne fingrene mine fikk jord å leke med. Og ga mye livsglede.

Ungene flyttet ut og det var på tide å bytte ut det gamle smale huset med en praktisk toppleilighet på ett plan. Jeg hadde tenkt at jeg i alle fall måtte ha en balkong å drikke kaffe på når vårsolen banket på vinduene. Leiligheten jeg kjøpte hadde alt jeg var på jakt etter – utenom balkong. Den ligger i en gammel ærverdig bygård midt i Bergen sentrum, og midt i en hovedgate med gjennomgangstrafikk og mye mennesker. Fra vinduet ser jeg mot byfjell, museer og gågate – og opptil flere grønne lunger. Det er parkene. Og de grønne benkene. Stedene hvor slitne urbane byhoder finner hvile. Hvor en kan sette seg ned og kjenne annet enn asfalt og brostein under føttene. Høre duene kurre.

Det er på en sånn benk midt i byen jeg tenker at livet er en spennende reise. At verdiene våre endrer seg med livsfasene og er bestemmende for hva vi opplever som viktig. Jeg har fremdeles glede av å kjenne jord på hendene og plante blomster. Men enda viktigere er det blitt å kunne sitte på en benk midt i det åpne uterommet, se på mennesker og hustak og bare nyte byens impulser og atmosfære. Og kjenne at jeg midt der på den grønne plenen i parken er en av mange urbane sjeler som må ut av hjemmets lune rede for å nyte solstrålene. Et snev av en kontinental vind blåser på meg der jeg sitter og smiler. Det er herlig uforpliktende og befriende å bare være – selv i et folkerikt byrom.