Category Archives: følelser

døden, frihet, følelser, generasjon

Når livene endres på sekunder

Leave a comment

IMG_0110

By Anne Marit Hjelme

En i familien min har slitt med dårlig helse det siste året. Det begynte med små ”vondter” her og der, men utviklet seg relativt raskt til langt mer alvorlige ting. Etter måneder med usikkerhet og utredninger, sykehusopphold og masse prøver, tok sykehistorien en dramatisk vending da han plutselig ble rammet av et kraftig hjerneslag. Som lyn fra klar himmel – og svært oppskakende for ham selv og oss pårørende. Fra å være en mann med ukjent diagnose, ble han nå en slagpasient med alvorlige lammelser, taleproblemer og fullstendig hjelpetrengende. Fra den ene dagen til den andre ble håpet om snarlig bedring også endret. For når blodproppen hindrer hjernen i å få nok blod, skjer det store skader på små minutter. Noe funksjonalitet blir kanskje aldri det samme igjen, noe kan trenes opp og bli nesten som før. Men noe forsvinner aldri: Erkjennelsen om hvor fort livet kan endre seg.

Marginene er ørsmå. I løpet av bare noen sekunder kan livet vårt endre helt innhold. Vi kan også miste det, dø brått og uventet. Det er i møte med vår egen og andres sårbarhet jeg virkelig skjønner hvor lett det er å gå seg vill i tanker og handlinger. Miste fokus på hva som virkelig betyr noe, og glemme å verdsette det å ha en god helse. Vi haster og løper, vi stresser og maser og tar oss knapt tid til å kjenne etter hvor godt det kan være å være tilstede. Her og nå! Og så dør vi. Eller blir alvorlig syk. For det er gjerne i møte med sykdom vi erkjenner at vi har tatt livet for gitt. At vi innser at det å være frisk og rørlig ikke er en selvfølge. At det som rammer andre, også kan ramme oss selv.

Livet er ikke rettferdig, og det er ingen som har fått utstedt en garanti om at livet slik det engang var, vil fortsette å være nettopp slik. Det eneste vi vet, er at alt er i endring – også vår egen psykiske og fysiske bolig. Vi eldes, vi påfører kropp og sinn slitasje – og ingen vet med sikkerhet hva kroppen tåler. Det er ikke slik at de som drikker tran og spiser sunt, er de som spares for plager og skrantende helse. Arv og miljø, gode gener som beskytter oss! Visst er det oppmuntrende å tenke seg at vi har trukket vinnerloddet når det kommer til dette. Men ofte er det et selvbedrag og en vrangforestilling. For mennesket er i seg selv et sårbart vesen, vi er komponert så finurlig at det bare skal noen hormoner i ubalanse til før likevekten forstyrres. En jernmangel eller et for høyt blodtrykk, og vips – det blir utskrevet resept for å utbedre ”skaden”. Ubalansen må fikses, slik at den ikke fører til ytterligere ubalanse, sykdom og død.

Når skaden har oppstått eller sykdommen har rammet, jobbes det hardt for å gjenskape en form for helhet. For mange handler det om å bli helt frisk, for andre om å få best mulig livskvalitet og funksjonalitet resten av livet. Uansett handler det om verdighet og identitet, om å få den rammede til å akseptere sin skjebne og finne seg til rette i livet med nye rammebetingelser. Det er ikke enkelt, selv ikke for oss som står ved siden av og ikke er direkte rammet. For sykdom i seg selv er ofte så begrensende på livsutfoldelsen og mulighetene, at det å være for positiv nesten er en hån mot den som er rammet. På den andre siden er det nettopp det å være optimistisk, som gir håp. Og hvem har rett til å ta fra noen håpet?

følelser, generasjon, kjærlighet, sandwichgenerasjonen

Sandwichgenerasjonen

Leave a comment

coverfebr

By Anne Marit Hjelme

De som trodde at den mest strevsomme livsfasen var da de hadde små barn, har trolig gjort seg nye erfaringer senere i livet. Jeg skal på ingen måte underkjenne hvor slitsomt og krevende det er å være småbarnsforeldre, det husker jeg nemlig veldig godt. Barna mine er nå voksne og har for lengst forlatt redet. Men jeg husker godt at folk stadig sa til meg at ”det blir lettere når de blir større” og ”det er mest kostbart når de er små” – og jeg trodde på dem. Så feil de tok!

Riktignok endrer det fysiske omsorgsbehovet seg mye når barna slutter med bleier, kan gå og kle på seg selv. Det er også deilig å slippe utgiftene til grøt, barnemat og bleier. Men sett opp mot de utfordringene som kommer senere i livsløpet, har jeg mange ganger tenkt at livet var enkelt den gang jeg var småbarnsmor! For omsorgsbehovet endret bare karakter, fra et fysisk til et mer mentalt plan. Tenåringer som trenger en verbal sparringspartner og tydelig voksenperson, som trenger grenser og kjærlighet i bøttevis. Ikke er det billig heller, å kle opp og utstyre de håpefulle og betale for deres fritidsaktiviteter og gode liv. Så flytter de ut av foreldrehjemmet, og hva skjer da? Jo, den åpne lommeboken fortsetter å være åpen.

For nå tar de unge lang utdannelse og lever mange år med trang økonomi, studielån og små utsikter til å kjøpe egen bolig. Derfor leier de, og trenger hjelp til å betale det høye depositumet og fylle kjøleskapet. De sliter mentalt og følelsesmessig med foreldre som skiller seg, med å finne seg selv og fikse sin egen kjærlighetssorg. Og fordi de er et produkt av den såkalte ”curling-generasjonen”, er de ikke godt vant med å ta ansvar for seg selv og sin egen situasjon. De forventer at noen andre rydder opp for dem, og tåler motgang dårlig. Derfor må vi foreldre hjelpe dem både psykisk og økonomisk – langt opp i voksen alder.

Så starter de egen familie og får barn selv, og da ønsker de at besteforeldrene skal være der med tid, omsorg og hjelpende hender. Og midt oppi dette omsorgsarbeidet med de voksne barna og barnebarn, skal også eldre foreldre følges opp! Mange eldre er syke og ensomme, og trenger at barna deres gir og viser omsorg. Det er helt forståelig alt sammen, men også veldig slitsomt og krevende. For døgnet har bare 24 timer, mange av oss har ti–tolv timers arbeidsdager – og må stå i arbeid til vi er nesten 75 år for å få full pensjon.

Jeg snakker selvsagt om den kjente tidsklemma for oss i den såkalte ”sandwichgenerasjonen”. Vi er middelaldrende, vi har god økonomi og er ganske friske. Vi er glade i barna, barnebarna og foreldrene våre. Men vi er også glade i og må ta vare på oss selv i dette skviset. Så jeg skriver om Frans Assisis kjente bønn og sier: Gi meg styrke til å hjelpe der jeg kan, mot til å si nei når det blir for mye – og klokhet nok til å tyde kroppens signaler før den sier stopp.

 

frihet, følelser, svik

Om svik

Leave a comment

Sledges in deep snow

By Anne Marit Hjelme

Svik, kjenn på ordet. Det smaker bittersøtt av bedrageri og forræderi. Løftebrudd. Det kan handle om at det bevisst er fremsatt uriktige opplysninger. Eller det kan handle om fortielse om kjensgjerninger som har vesentlig betydning.

De aller fleste av oss har kjent på den vonde følelsen. Det kan være sviket fra en kjæreste, som bedrar deg. Det kan være sviket fra foreldre, som ikke er der for deg i oppveksten. Det kan være sviket fra venner, som ikke holder ord. Uansett årsak, det svir. Og mange svik brenner seg så mye fast i kroppen og sinnet, at du føler deg brennemerket for livet.

Blant alle de følelsene vi har, er svik blant de vanskeligste å forholde seg til. For i sviket ligger tap av tillit og tap av illusjoner. Grunnleggende verdier om ærlighet og rederlighet utfordres. Når noen svikter oss, forteller de samtidig at de ikke bryr seg om oss – at de gir blanke i hvordan du har det eller hvordan det går med deg. I sviket ligger det en brutt ”kontrakt” – om den er skrevet eller uskrevet – som ikke lenger overholdes av den andre parten. Det rokker umiddelbart med noe i vårt indre, og fremkaller en rekke negative følelser som det kan være vanskelig å håndtere alene. Nettopp da er det godt å dele med noen. Sette ord på de vanskelige og vonde følelsene som kommer opp. Få hjelp til å sortere tankene på en rasjonell måte.

Når jeg blir sveket av noen, settes kroppen min i full beredskap. Alle sanser er på vakt, og jeg mobiliserer krefter jeg både liker og misliker. Svik fremkaller fortrengte minner om tidligere svik – som for å minne meg om at det ikke er første gang svik opptrer. Og trolig ikke blir den siste heller. Kroppen min kjenner igjen tristheten, sinnet og den tapte selvfølelsen. Hodet jobber på overtid for å forstå hva som skjer, og prøve å forklare hvorfor dette inntreffer. På et mentalt plan forsøker jeg å rasjonalisere slik at sviket gir en mening. Jeg kjenner at jeg trenger mening, for å akseptere den andres handlinger. Men jeg lykkes ofte ikke i første runde. Ikke i andre heller.

For svik krever tid å bearbeide. Ofte handler det om at en må tilgi, for selv å komme videre. Tilgi den andre, fordi den ikke visste bedre. Kunne bedre. Ikke evnet å forstå hvilke skade sviket gjorde. Og nettopp i tilgivelsen ligger selve healingen, tenker jeg. Klare å være stor nok til å tilgi at en annen gjør noe vondt med deg, uten at hevnlysten tar overhånd. Uten at smertene setter seg fast i kroppen.

I så fall trenger vi en mestringsstrategi som fungerer. Det å gå inn i offerrollen er ikke en som fungerer over tid. Da slår jeg heller et slag for gode kognitive prosesser, der målet er å jobbe seg gjennom noe vanskelig, legge det bak seg og så gå videre. Den som dveler ved sviket, blir gjerne bitter. Og hvem ønsker å kaste bort livet sitt på bitterhet?

detgodeliv, frihet, følelser, kjærlighet

Det forpliktende paret

Leave a comment
Valentines Day background with hearts and guitar.
Valentines Day background with hearts and guitar.

By Anne Marit Hjelme

De fleste møter kjærligheten en eller annen gang i livet – heldigvis. For noen blir den flyktig og kortvarig, for andre lang og intens. Og – for en etter hvert mindre gruppe mennesker – blir den livslang og varig. Dypere og sterkere med årene. Som en god årgangsvin.

Mange lever alene mot egen vilje, og er på livslang jakt etter den store kjærligheten. Den som varer. Vi ønsker å finne det medmennesket som utfyller oss og gjør oss hel. Sjelevennen. Den spesielle personen som gjør at vi blir sett og ivaretatt, begjært og elsket. Det gjelder om du er 19 eller 64 år. Vi slutter aldri å drømme om å være to og oppleve magien som kjærligheten er. Den fantastiske kraften og energien som utspiller seg mellom to mennesker som vil hverandre vel. Som deler tid sammen, tanker og følelser. Som vever livene sine sammen og gjør hverandre god og trygg. Så derfor undrer jeg meg over hvorfor den er så vanskelig å ta vare på, når vi først finner og opplever den?

Psykolog og samlivsterapeut Sissel Gran skriver mye fornuftig om kjærlighet i moderne tid, synes jeg. Hun er opptatt av at kjærligheten må pleies på en annen måte i dag enn tidligere – ikke minst fordi det er så mange «nye» fristelser og så mye «ny» selvstendighet hos både kvinner og menn. Ny teknologi og nye møteplasser gjør det enklere enn før å finne seg en ny partner, å være utro og få dekket behov utenfor selve parforholdet. Økonomisk frihet hos kvinner gjør det enklere å klare seg selv. Det betyr også en ny frihet for menn som ikke lenger føler seg forpliktet til å ta vare på og forsørge. Derfor er det enklere å gå, forlate hverandre.

Gran er opptatt av at en i større grad nå enn før må definere selve paret. Når vi ikke lenger gifter oss eller får barn sammen, slik mange modne mennesker gjør, må «limet» i relasjonen være et annet. Alt som varer er basert på en form for forpliktelse. I moderne tid handler det gjerne om å forplikte og tydeliggjøre «paret». Deg og meg – og det paret vi utgjør. Det er altså ikke bare to individer i et parforhold, det er også en tredjepart som hun kaller selve «parforholdet». Det er det vi to skaper sammen. Det vi lover hverandre. Det vi legger inn av individuelle ting i parforholdet vårt; tid, kjærlighet, ressurser. Og ikke minst – hvor tydelig vi viser våre omgivelser at vi er et par. At vi er to. At vi har valgt hverandre og hører sammen. Dette er viktig, sier hun, i en tid hvor forpliktelse er mangelvare. For siden kjærligheten krever innsats og må ha næring, krever den også tillit og trygghet. Først da våger vi å åpne hjertene våre og gi oss hen. Slippe den andre helt inn.

Det er ganske modig å gjøre det, egentlig. Men de fleste av oss ville ikke vært foruten. For – størst av alt er fortsatt kjærligheten. Også i moderne tid.

detgodeliv, følelser, læring

Jeg lærer, altså er jeg

Leave a comment

Ibili

By Anne Marit Hjelme

Mai er en hektisk eksamensmåned for alle som går på skole. Det begynner allerede før 17.mai for mange – og fortsetter til langt ut i juni. Deilige maidager brukes til å pugge og forberede seg best mulig, ta igjen pensum fra tapte forelesninger og friske opp teorier som må sitte på eksamensdagen.

Stadig flere seniorer setter seg på skolebenken igjen. Ferske tall viser at seniorene strømmer til universitetene, og starter på omfattende utdanninger. Aldri tidligere har så mange eldre vært studenter som i dag – og flere kommer det trolig til å bli i årene som kommer.

For livet er en lang læringsarena, og for mange er det å fylle på med kunnskap og innsikt noe som ikke handler om alder. Det er en del av deres verdier, og selve meningen med livet. Nettopp mening tror jeg er grunnen til at så mange voksne velger å bruke timer i forelesningssalen. ”Jeg lærer, altså er jeg” er en omskrevet variant av Decartes’ ”Jeg tenker, altså er jeg”.

Det er helt essensielt for oss mennesker å ha en verdi og se en verdi av det vi gjør. Hva vi gjør definerer oss – selv etter at vi slutter i yrkeslivet. For mange er det en stor overgang å gå fra å være ”Ingeniør” til ”Pensjonist”. Derfor er det ikke sjeldent å høre folk presentere seg som ”Pensjonert ingeniør”. I et samfunn der vi har behov for å ha merkelapper på hverandre og putte hverandre i bås, er det ikke uviktig hva som står på lappen. ”Student” har noe lovende og fremtidsrettet over seg.

For mange blir overgangen til pensjonisttilværelsen mer krevende enn de hadde tenkt. Tap av arbeidsinnhold og sosial omgang med arbeidskollega, mer smertelig enn forventet. Den nye tilværelsen kan derfor fortone seg som et ørkenland der det ikke stilles nok krav. En isolert verden, der en verken blir sett eller har en mening som blir hørt. Med for få utfordringer.

Vi lever lenger og utdanner oss mer. Mange må eller vil fremdeles pensjonere seg når de er 62 eller 67 år, men stadig flere fyller altså den nye livsfasen med strøjobber, konsulentoppdrag og studier. Jeg synes det er flott at godt voksne fyller på med ny kunnskap, selv om mange ikke får brukt den i arbeidslivet. En mann på 61 som begynner på psykologistudiet, vet at han sannsynligvis ikke får praktisert som psykolog særlig lenge. Men han realiserer kanskje en gammel drøm. Han benytter seg av muligheter han ikke hadde tilgang til som ung. Han holder seg vital og mental frisk – også de siste tiårene av sitt liv.

Og kanskje blir seniorkompetanse ettertraktet vare engang i fremtiden – når ”det grå gullet” virkelig oppdages? Da er det ikke så dumt å ha oppdatert kunnskap.

følelser, kvinner, motivasjon

Motiver meg, pliiis

Leave a comment

Basler Fasnacht 2015

By Anne Marit Hjelme

Dette med motivasjon har alltid opptatt meg. Fra vi er ganske små får vi en forståelse av at ordet motivasjon på en eller annen måte uttrykker en forventning til oss. Motivasjon defineres gjerne som de biologiske, psykologiske og sosiale faktorene som aktiverer og gir retning til atferd over tid, nettopp for å oppnå mål. Vi skiller på den indre og den ytre motivasjonen. Når du gjør en aktivitet på grunn av interesse for selve aktiviteten, og dette er belønning nok i seg selv, snakker vi om en indre motivasjon. Når du derimot gjør aktiviteten for å oppnå en belønning eller mål utenfor selve aktiviteten, kalles det ytre motivasjon. Det kan være interessant å avdekke om du er styrt av det ene eller det andre. På den måten vet både du og dine omgivelser bedre hva som må til for at du skal fungere best mulig – og oppnå det du vil. Det være seg om du er i jobb eller har nye mål i pensjonisttilværelsen.

Jeg er svært opptatt av menneskets egetansvar. Av hvilket ansvar jeg har for mitt liv og meg selv, av muligheten til å påvirke det som skjer rundt og i meg. Ved å være bevisst min autonomitet og integritet, blir jeg daglig stilt overfor utfordringer og valg som kan endre ting for meg. Det kan være vanskelig å vite hva som er ”riktige” valg, men det hjelper å ha selvinnsikt og klare mål. Vite hva som er mine verdier og hvor jeg vil. For meg handler motivasjon mye om lyst. Forsvinner lysten, forsvinner også ofte den indre motivasjonen – energien til å holde hjulet i gang. Selv ikke høyere lønn og astronomiske bonusordninger kan veie opp for det faktum at flammen i meg slukner da. Fordi jeg er indre styrt når det gjelder motivasjon, må jeg finne lyst og mening med det jeg gjør. I motsatt fall blir jeg nedstemt, lite produktiv, grinete og kanskje syk.

Men det er altså ikke andres ansvar å motivere meg. Jeg kan ikke gjøre min samboer eller sjef ansvarlig for at jeg ikke lenger finner mening og lyst i aktiviteten og det jeg gjør. De kan heller ikke stilles til ansvar for den atferd jeg utøver som følge av dette. De kan kun inspirere meg, det er jeg som må gjøre nye valg for å få den endringen jeg kjenner at jeg trenger. For motivasjon er en veldig personlig greie. Altfor mange legger skylden på andre og ytre omstendigheter når de skal forklare sin manglende motivasjon eller suksess på ulike områder. Det er i mine øyne en lettvint måte å fraskrive seg sitt egetansvar på. Liker du ikke mannen eller fruen din, må du kanskje skilles? Liker du ikke jobben din, må du kanskje finne deg en ny? Liker du ikke å reise på charter, må du kanskje velge deg en annen reisemåte?

 

Valgene kan virke umulige når for eksempel sykdom rammer. Ofte føles det som å være stilt overfor valget mellom kolera og pest. Selv i slike situasjoner er det godt å kjenne på den herlige følelsen som kalles frihet. Frihet til å velge det som virker som den beste løsningen akkurat da. Frihet til ikke å velge, det er også et valg. Konsekvensen kan lett bli at ulysten og den manglende motivasjonen fortsetter. Så tenker jeg at det valget trolig er uklokt, nettopp fordi det går utover både andre og deg selv over tid. Jeg slår derfor et slag for å stimulere lysten! Og for modige valg.

detgodeliv, følelser, lykke

Sol på grønn resept

Leave a comment

blomst

By Anne Marit Hjelme

Det er mye vær i Norge for tiden. Storm, vinder og nedbør. Det kjennes godt å vite at det finnes et alternativ for den som vil og kan. Bare noen flytimer unna finnes solen, og et roligere tempo. På den vakre lille kanariøyen Lanzarote er det plussgradene og de hvitmalte små byene som møter meg. Men aller mest påfallende er de mange glade og fornøyde menneskene som nyter sakte tid, varmen og god mat. I rolig tempo fyller de dagene med gåturer, bading, soling på stranden, sosialt samvær, håndarbeid og kryssord. Livet leves ute i fellesrom eller på private terrasser, og det knyttes nye vennskapsbånd mellom fremmede som har ulik livsbaggasje, mye livsglede og et felles ønske om å ha det godt.

Slik vil jeg også ha det i årene som kommer. Og sannsynligvis venter jeg ikke til jeg blir pensjonist med å fly sørover når kulden og mørket kommer her hjemme. For det skjer noe med livsinnholdet når dagene tilbringes ute og kroppen gjøres medgjørlig av den varme vinden og de flørtende solstrålene. Ikke minst er det mentalhygiene for hodet og hjertet; Det er akkurat som om solen og lyset bringer frem smilet, gleden og latteren. Som om solstrålene smører en på innsiden og fremkaller de gode følelsene som farger hverdagen litt mer lyserød. For ikke å snakke om hva delt glede sammen med andre mennesker gjør for sjelen! Det betyr ikke at utfordringene og problemene i livet forvinner. Neida. Men det blir liksom enklere å finne gode løsninger i et positivt og lyst sinn. Det er som om lykkehormonene gjør hodet klarere og mulighetene fortoner seg som langt flere.

Det er ikke vanskelig å forstå at mange velger å tilbringe uker og måneder i solen i vinterhalvåret. Etter en lang og kald vinter her hjemme på berget, kjennes kulden i mer enn muskler og ledd – den kjennes helt inn i hjerteroten! For med den kalde årstiden følger også alenehet, isolasjon og økte smerter for mange. Når minusgradene kryper nedover og snøen dekker veibaner og fortau, er det mange som gruer seg for å gå ut og delta i samfunnet. Kulden går gjennom marg og bein, og mange er redde for å falle på glattisen. Og det er slettes ingen spøk når kroppen stivner og brekker lettere! Sånt blir det mange lange alene-hjemme-dager av, og mye ensomhet.

Selv bobler jeg over av glede når jeg kan kle av meg de tykke vinterplaggene og legge meg flat på en solseng, kjenne solstrålene på naken hud og bare ligge der og høre på småpraten og surringen ved bassengkanten. Da lar jeg tankene flyte og reflekterer over livet i sin alminnelighet. Nyter og bare være.

Jeg tenker at livet på solsiden er en investering i min og din psykiske og fysiske helse og burde gis på grønn resept. I en tid hvor vi proppes fulle av piller mot vinterdepresjoner og nedstemthet, virker den solfylte tilværelsen å være et langt sunnere alternativ som ”lykkepille”. En ren vitamininnsprøytning uten bivirkninger, ganske enkelt helsebot i hver solstråle og hver gode samtale. For det er jo sammen med andre at jeg blir meg og du deg.

detgodeliv, følelser, lykke

Det gode liv

Leave a comment
art Beautiful Spring Flowers
art Beautiful Spring Flowers

By Anne Marit Hjelme

Vi jobber alle på hver vår kant for å skape oss et godt liv. Jeg gjør det hver eneste dag – på min måte. Og jeg har øvd meg på å bli bevisst og oppmerksom på hva som må være tilstede i livet mitt for at jeg skal føle at det er godt. Når jeg fokuserer på det, erfarer jeg at jeg får mer av det jeg ønsker meg. ”Du skal være forsiktig med hva du ønsker deg, for du kan få det” er det en klok sjel som har uttalt. Jeg opplever at det virker. At en god gjerning ofte fører til en ny god gjerning, at et smil gir et smil tilbake. Selv ser jeg på meg selv som en slags magnet; det jeg sender ut får jeg også tilbake. På den måten er jeg med å skape min egen virkelighet og lykke hver eneste dag.

Undersøkelser viser at ”det å ha et godt liv” er selve hensikten med livet for mange. Kjenne på lykken. Være i den. Men det finnes ingen oppskrift som alle kan bruke, til det er vi for forskjellige. Forskere er likevel kommet til at det er noen ting som de aller fleste av oss må ha i livet for å være lykkelige. Det er å ha verdi som menneske, bli bekreftet. Og det å kjenne mening! Vi trenger å bli sett av andre, høre til i en sammenheng. Vi trenger samhandling med andre for å bli den vi er og utvikle oss. Derfor er vennskap og kjærlighet så viktig for oss. Det gir næring til selve egoet, til selvoppdriften. Til sjelen. Vi tørster etter å bli bekreftet som den vi er, med våre lyter og mangler. For vi trenger ikke være perfekte, vi ønsker bare å bli aksepterte og høre til et sted.

Og så trenger vi å se en mening med livet vårt og det vi gjør. Vi har behov for å se oss selv som en del av noe som er større enn oss selv. Plassere brikken i puslespillet slik at bildet blir helt og gir en sammenheng.

For meg gir det mening å være mamma til flotte voksne barn. Det gir også mening å være kjæreste og datter, og tilbringe tid med familie og nære venner. Også jobben min gir meg følelse av å gjøre noe meningsfylt – jeg liker den veldig godt og er stolt av at jeg hver måned kan velge ut innsiktsfullt stoff til deg som leser.

Har du tenkt over hva som gir livet ditt mening? Det handler jo ofte om de små tingene. Finne mening i å hjelpe andre. Være visitor i fengselet eller pasientvenn på sykehuset. Mening i å være ute i naturen. Rusle i skogen en kald vinterdag og kjenne nærvær med naturen og kreftene der. Mening i å reise. Se seg om i verden og møte nye mennesker og deres kulturer. Mening i å lære nye ting. Melde seg på kurs på Folkeuniversitetet eller lese en god bok. Synge i kor, trene eller bowle. Padle eller bare sitter på en benk og filosofere.

Det gode liv kan altså være så mye. Det avhenger av hvem du er og hvor du er i livet. Av dine verdier og ressurser. Av dine muligheter og forutsetninger. Vi jobber alle hver dag for å fylle livet vårt med innhold – og gjør det som best vi kan. Det ene er ikke mer rett og høyverdig enn det andre, det er bare forskjellig.

følelser, kjærlighet, lykke

Kjærlighetsbehovet

Leave a comment

usa - route66 377

By Anne Marit Hjelme

Jeg tenker at kjærlighet kan være så mye. Den har ingen spesiell form, selv om mange tillegger den et spesielt utseende. Ofte formet som er hjerte. Men selve kjærligheten er synlig i seg selv i all sin usynlighet. Den anes. Føles. Sees. Kjennes. Det meste av det vi gjør er styrt av kjærlighet, eller mangel på den. Når den mangler føles det tungt og vanskelig, og får oss mennesker til å gjøre dumme ting. Slemme ting. Uforståelige ting. Det er som oftest ikke fordi vi er onde i oss selv, men fordi vi lider. Er underernærte på livets viktigste kildevann. I mengder er det rene trollvannet og afroditium på samme tid. Det gir energi og livsglede. Og der det er mye kjærlighet, blir det ofte mer. Godt avler godt.

Kjærlighet er ikke rettferdig fordelt i befolkningen. Den kommer ikke i jevne doser. Og den fører ikke bare gode ting med seg. Fra tid til annen kan vi alle kjenne på følelsen av sjalusi og redselen for å bli forlatt. På fraværet av intimitet og nærhet. Hormoner i ubalanse, ujevnt humør og opplevelsen av og ikke ha verdi. Mangel på bekreftelse fra andre mennesker. Små barn er helt avhengig av kjærlighet for å utvikle seg til å bli mennesker. Og får de ikke det de trenger, gjør de krav på det. Skriker. Trasser. Er ulydige. Ikke fordi de er slemme, men fordi de vil ha oppmerksomhet. De tørster etter trøst og kjærlighet, og ber om det på sin måte.

Når barna vokser til, fortsetter behovet for å bli sett og anerkjent. Særlig hos foreldrene, som er livslange rollemodeller og forbilder. Trassalderen fra de er tre år avløses av ungdomsopprør og perioder med avstand på vei mot voksenlivet. Det er krav om nærhet og avstand på samme tid. Behov for private rom for å finne seg selv. Men selv i perioder hvor avstanden til poden er som størst, trenger han deg. For i voksenlivet fremstår kjærligheten i en ny drakt. Ofte litt mer skjult og kamuflert, vanskeligere å få øye på for 20-åringen som får nei når han ber pappa kjøpe snus til ham. Eller 35-åringen som ikke får låne penger til nettpokerspillet. Avslagene er gjort i kjærlighet, selv om det kan være vanskelig å få øye på – der og da.

Vi mennesker har ulike strategier for hvordan vi viser at vi er glade i noen. Og vi tar imot på ulike måter. I et selskap jeg var i for litt siden ble det konsumert store mengder alkohol. Flere generasjoner var samlet for å feire bestefars 80-års dag, og spriten fløt. Det ble skålt og sunget. Familiemedlemmer som ellers har problemer med å snakke med hverandre åpnet opp og ble både ærlige og sentimentale. Det var både fint og trist å være vitne til. Fint fordi det ble sagt gode ting mellom mennesker som trengte å si og høre disse tingene. Trist fordi de ikke klarer å si dette til hverandre uten at Kong Alkohol bruser i blodet.

Kjærlighet handler om følelser, og følelser kan være vanskelige å forholde seg til. Men når det kommer til stykket er det jo ikke alltid nødvendig å si ordene ”jeg er glad i deg” for at noen skal vite, er det vel?

døden, følelser, kjærlighet

I møte med døden

Leave a comment

blomst2

By Anne Marit Hjelme

Jeg var i bisettelsen til min gode farmor. Hun ble nesten 87 år, og sovnet stille inn på et sykehjem med noen av sine kjære rundt seg. Vi visste det ville komme, hun hadde bestemt seg. I over en uke hadde hun nektet å spise, i flere dager lå hun der uten å ta til seg noe drikke. Hun var mett av dage, orket ikke mer. Et langt og strevsomt liv hadde satt sine spor i kropp og sjel, hun ønsket og trengte hvile.

Da jeg våket ved sengen hennes i denne siste tiden, var dødens kommende inntog lett å merke. Draget over ansiktet hennes. Den sammensunkne magre kroppen, huden og håret som glinset. Det var som om dødens energier tok bolig i både kropp og sjel og varslet om den forestående reisen. Pusten var ujevn, søvnen urytmisk og døsende. Jeg vet ikke om hun registrerte at vi var der, men jeg tror det. Da jeg holdt hånden hennes der i tussmørket, tenkte jeg på de båndene vi har knyttet gjennom snart 45 år. De var sterke, nære og fylt med kjærlighet. Når hun så vidt åpnet øynene og så på meg visste jeg at hun også visste det, at det nærmet seg. I korte øyeblikk fornemmet jeg hennes frykt og redsel, men beroliget med at vi var der sammen med henne. At hun ikke skulle være redd.

Jeg så meg rundt i rommet hennes, på de få eiendelene som var igjen etter et langt liv. Du kan ingenting ta med deg der du går, heter det. Noen familiebilder på veggen, noen pyntegjenstander, en lodden kosebamse. Vi forlater denne verden like tomhendte som da vi ble født inn i den, like sårbare og hjelpeløse. Det er livets syklus, ringen sluttes. I dette øyeblikk spiller det ingen rolle hvem du er, hva du har gjort eller hvor mange penger du har tjent. Ingen rolle hvilken status eller stilling du har hatt, døden avslutter alt som har vært. Dette tenkte jeg da jeg satt og tok farvel med et menneske som har betydd mye for meg.

Når noen dør, blir vi minnet om vår tildelte tid på jorden. Slutten virker brutal, den kommer plutselig og uventet. Den kan være langdryg og ubarmhjertig. Og nesten alltid er sorgen dens følgesvenn. Det er kanskje en av våre siste tabuer –  døden. Den er så endelig, setter et stort punktum. Gjennom et langt liv designer vi ulikt innhold i livene våre og er stolte av å være individualister. Ha kontroll, være genuine og originale. Men for døden er vi altså alle like. Det er vanskelig å snakke om.

Min farmor ble stedt til hvile i en fin seremoni i et lite kapell, med bare de nærmeste tilstede. Vakker fiolinmusikk og hvite blomster var rammen rundt hennes levde liv. Det hadde ikke vært noen dans på roser – men det var hennes liv. Hennes skjebne. Hun var et av de snilleste og mest uselviske menneskene jeg vet om. Jeg er lykkelig for at jeg fortalte henne det.

For i møtet med døden og synet av den hvite kisten, tenker jeg nettopp at vi må bli enda flinkere til legge liv til årene våre og ta vare på hverandre mens vi kan. Vise at vi bryr oss, se hverandre og dele. I møtet med døden kommer spørsmålet – hva er egentlig meningen med livet? Kanskje det nettopp er å være medmenneske.