Category Archives: motivasjon

detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, lykke, læring, mat, mennesker, motivasjon

Tåler du å ikke vite?

By Anne Marit Hjelme

Dette helt enkle og litt rare spørsmålet stilte forfatter Kristin Flood meg på et kurs for ikke lenge siden. Tåler du å ikke vite? Jeg tok setningen inn og kjente hva den gjorde med meg. Ingen hadde formulert seg slik til meg tidligere. Om jeg tåler å ikke vite? Hva er det for et spørsmål, egentlig. Kjente at det var utfordrende, at det umiddelbart satt i gang masse tanker og følelser. Som om spørsmålet rommet så mye mer enn det virket ved første høring. Noe dypere og mer grunnleggende som måtte bli gjenstand for nærmere refleksjon. Som traff noe sentralt inne i meg.  For jeg klarte ikke å svare verken nei eller ja. Jeg visste ganske enkelt ikke, om jeg tåler uten å vite. Vite, hva da? Og tåle, hva da? Og hvor mye?

Etter hvert som jeg lot ordene synke  økte også innsikten. Spørsmålet er nemlig relevant i en tid hvor vi planlegger og forholder oss til stadig omskiftelige forhold. Hvor vi har et enormt mulighetsrom og kan finne løsninger på det meste og liker å ha kontroll over egen tid og eget liv. En tid hvor vi vet stadig mer og samtidig stadig mindre. Hva er det å vite? Tør vi å ha tillit til oss selv, og til andre, uten å kjenne dem.  Vite hvem de er og hva de er? Tillit til at vi kan stole på vårt indre kompass som viser vei, har svaret. Det er som et rom uten svar, en tilstand. Det rommet vi beveger oss inn i uten å ha alle svarene. Vite helt hva vi går til, hva som skjer. Tåler du å ikke vite? Uten å få panikk og angst. Uten å ha hastverk?

Det å ha tillit til universet, til skjebnen, handler om å miste kontrollen. Gi fra seg kontrollen. Ikke ha kontrollen. Kjenn på følelsen, den er opprivende og skaper indre kaos. Jeg blir rådvill og sårbar, for tåler jeg å miste fotfestet? Våger jeg å bevege meg på en vei jeg ikke aner hvor ender. Som jeg ikke har gått på før? Som i verste fall gir meg innsikt og læring som belønning, lykke og et godt liv. Men som også kan føre til elendighet og masse problemer. Å ikke vite handler om å bevege seg utenfor sikkerhetsnettet og komfortsonen. Om å ta sjanser og gripe muligheter – og stole på det indre kompasset og den indre stemmen.

“Jo mer vi vet, jo mindre vet vi”. Selv i 2017 står Sokrates ord som en bauta og viser vei. For vi tror vi kan regissere og kontrollere og planlegge livene våre. Holder oss selv tilbake i redsel for det ukjente, konsekvensene. Det vi ikke har erfaring med. Og med dette gir vi frykten og angsten næring. Vi mater det dyret i oss som alltid er redd og begrensende. Som står i veien for nysgjerrigheten vår, og dermed også det å utforske selve livet. Men jeg innser at jeg for egen del må gi mer slipp. Slippe løs galskapen og tåle å ikke vite hvor det fører meg. Det virker nesten  lammende, og jeg kan fysisk kjenne sårbarheten krype innunder huden min. Men samtidig tiltrekkes jeg av rommet uten svar. Et rom der alt kan skje.

 

 

detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, kjærlighet, kvinner, lykke, mennesker, moral, motivasjon, ord, personlig utvikling, pusterom, stillhet

Om å skrive innover

 

By Anne Marit Hjelme

For mange av oss er det å skrive den mest effektive terapien for å skape balanse i livet. I motvind og medvind, en måte å gi uttrykk for noe av det som foregår i vårt indre univers på. Det som bobler under overflaten. Som fyller hele kroppen og vil ut, som fyller hjertet vårt og som bør utrykkes. Du trenger ikke å skrive for andre, bare for deg selv. Du bestemmer selv om noen andre skal få lese det, det er ditt eget valg. Men ofte skal brevet eller mailen ha en mottaker. Manuset ha en annen leser, for at sår skal heles. Relasjoner bedres.  Bare det å sette på papiret den strømmen av ord og setninger som kommer fra innsiden er mentalhygiene i seg selv. Befriende. Bedre enn piller og drinker i glass. For når hånden settes i bevegelse med en penn i hånden, skjer det ting. Magiske ting.

Fra et sted i deg selv, eller utenfor deg selv, strømmer det ofte på. Tankene. Følelsene. Uten helt å vite hvor det kommer fra triller formuleringene ut. Eller kanskje ikke. Uansett, det å sette seg ned med penn og papir er undervurdert. For det skjer noe med oss når vi tvinger oss selv til å sette ord på det som kontinuerlig foregår i hodet og kroppen vår. Når vi setter oss i et stille modus for å lytte til det innsiden forteller  – og deretter begynner å fylle et blankt hvitt ark. Det kalles sårbarhet. Vi avtaler et møte med den viktigste personen i eget liv, oss selv. Og har tillit til at noe styrer hvordan samtalen blir.

For den kan bli smertefull. Meget smertefull. I hodet er det mange stemmer som konkurrerer om oppmerksomheten. Det lille barnet i deg som ikke har blitt sett og hørt.  Fars formaninger, dine egne pålagte begrensninger. Og hvis det er en stund siden du har lyttet skikkelig, kan det virkelig fosse på. Også alle sabotørene dine, de indre kritikerne, vil heve sin stemme. Fortelle at du ikke er god nok, at du skal ha dårlig samvittighet. Ikke lever opp til forventingene. I møtet med oss selv skal vi være snille med oss selv. Skrive kaoset ned, få distanse til det. Betrakte det som kommer med nysgjerrighet og vennlighet. Uten å være dømmende og fordomsfull.

Jeg skriver ofte intuitivt. Starter et sted jeg ikke vet hvor ender. Begir meg ut på en reise uten endelig destinasjon. Klart det er skremmende. I mine mørkeste øyeblikk strør jeg ordene utover arket og de blander seg med tårene mine. Så virkningsfullt kan det være, å få denne innsikten. Jeg aner ikke hvor ordene kommer fra, men de treffer meg. Gjør meg klokere, berører. Det er som om innsiden min er vulkansk magma som spruter ut en visdom mitt bevisste jeg ikke har tilgang på. Det er jo helt vidunderlig, men også overveldende. For hva finnes egentlig der inne, i det ubevisste jeg?

Det ubevisste i oss rommer mye, det vet vi. Hvor mye aner vi ikke. Når du skriver deg innover, er det nettopp denne utforskingen og kartleggingen som er drivkraften. Å møte seg selv gjennom å skrive ned det du tenker på, gjør, føler – det er for mange av oss transformerende. Så, bare gjør det!

 

detgodeliv, frihet, følelser, kjærlighet, lykke, læring, mennesker, moral, motivasjon

Sjelen og den indre stemmen

By Anne Marit Hjelme

Sjelen har gjennom tidene vært noe mennesker har vært opptatt av. Finnes den eller ikke. Og hvilken hensikt har den? Jeg grubler ofte rundt det sjelelige. Overbevist om at sjelen finnes i oss, og kanskje i ting rundt oss. Rent visuelt ser jeg det for meg som en livsenergi, en brusende foss av erfaring og innsikt. Visdom. Hjertelag. Vi bruker ordet sjel på ulike måter i det hverdagslige. Sier at et hus har sjel. At vi finner sjelero på fjellet. Og i begge tilfeller legger vi mer innhold til både huset og fjellet. Vi beskriver en tilstand, bruker ordet for å verdisette det vi snakker om. Et hus med sjel er ofte et eldre hus med en historie og en atmosfære. En opplevelse av kos og hygge, tilhørighet. Et sted å føle seg hjemme. Det samme når vi sier vi finner sjelero på fjellet, eller ved havet. Vi finner roen, føler oss hjemme. I harmoni med noe. Finner hvile i oss selv.

Ifølge mange religiøse og filosofiske tradisjoner er sjelen en selvbevisst “eterisk substans” som er unikt for ethvert vesen. Ofte tenkes det at det er sjelen som gir grunnlag for bevissthet, og den betraktes av mange som udødelig. Kroppen forlater den fysiske verden, mens sjelen blir igjen. Sjelen utgjør altså selve “selvet” hos oss mennesker, kroppen er bare hylsteret og boligen. Materiet som forvitrer og blir til jord. Mens sjelen kanskje har evig liv. Som en energi som blir værende igjen?

Jeg liker å tenke på sjelen som min indre stemme. En guide som vet mer enn min fornuft i dette livet. For kanskje er det også slik at sjelen min har levd flere liv og tar med seg erfaring jeg trenger i dette livet? At sjelen har en innsikt jeg trenger og som ikke fornuften og logikken noengang kan gi meg. Jeg er åpen for muligheten, for hvem kan overbevise meg om at det er feil så lenge ingen av oss vet? Den indre stemmen er mitt indre kompass, min veileder. Når jeg bare stopper opp og lytter, får jeg kontakt med stemmen. Den forteller meg hva som er rett og galt for akkurat meg, og gjør det lettere å ta ulike valg. Ikke sjelden hender det at fornuften og sjelen er på kollisjonskurs, den ene vil noe den andre advarer mot. Hode og hjertet samsnakker ikke og det gjør meg rådvill. Jeg blir forvirret og usikker, noen ganger handlingslammet. For hvor enkelt er det å ta beslutninger når to sterke indre krefter jobber mot hverandre og råder en i to ulike retninger?

Du kjenner det kanskje igjen, denne indre nådeløse maktkampen som virker lammende på deg. Som sliter og drar i deg og bidrar til at du aldri føler deg helt fornøyd eller lykkelig. Som gjør at alt kommer i ubalanse, om du velger feil. Min erfaring er at det er lurt å lytte til sjelen, til den indre stemmen. For dersom fornuften alene får herje, mister du lett kontakten med den du egentlig er. I verste fall mister du deg selv. For fornuften og logikken vil til enhver tid være styrt av den kunnskapen vi sitter med akkurat på det tidspunktet avgjørelsen tas. Den kan være mangelfull, den kan være gal. Hvis den bare hentes fra den ytre verden, er vi prisgitt at vi har all sann informasjon tilgjengelig. I sånne situasjoner kan det være lurt å vise tillit og stole på den indre stemmen. Noen kaller den også magefølelsen.

 

motivasjon, ord, personlig utvikling, pusterom

Troll i ord

Leave a comment
Vector of the first of April.
Vector of the first of April.

By Anne Marit Hjelme

Har du noen gang tenkt på hvor sterk virkning ord kan ha? Nå er det riktignok bare rundt ti prosent av det vi kommuniserer, som gjøres verbalt. Men når vi først åpner munnen, er det klokt å være bevisst hvilken makt ordene vi bruker har.

Det sies at språk skaper virkelighet. Jeg kjenner mange mennesker som ikke er seg bevisst nettopp dette. Som lirer av seg ord i hytt og vær, uten å tenke over hvordan ordene treffer. Hva ordene gjør med menneskene rundt seg, miljøet og stemningen – og hva de gjør med avsenderen selv. For valg av riktige ord og formuleringer gjør ofte forskjellen på kvaliteten i en relasjon, forskjellen på en god og dårlig stemning – og forskjellen på et arbeidsmiljø.

Kommunikasjon er vanskelig, fordi det finnes en avsender og en mottaker som ofte er svært ulike. Det er derfor avsenderen – den som sender ordene – sitt ansvar å formidle sitt budskap på en måte som gjør at mottakeren forstår det. Det går ofte feil, fordi avsenderen tror at mottakeren er tankeleser og ”må” forstå det som sies. Det er jo slett ikke sikkert. Ofte handler konflikter og krangling nettopp om at de som snakker sammen, ikke når inn til hverandre. At budskapet blir misforstått, tillagt annet innhold, forvrengt eller tolket feil.

Vi vet at vi ofte tolker feil fordi informasjonen vi får prosesseres gjennom vårt eget hode. Der sitter alle våre erfaringer, opplevelser og kunnskap – som igjen preger våre verdier, holdninger og normer. Og som påvirker det vi hører, ser og leter etter. Har du først dårlige erfaringer med en bruktbilselger, kan du være sikker på at den bruktbilselgeren du senere møter må jobbe ekstra hardt for å nå gjennom med sin argumentasjon og informasjon.

Du tolker og forvrenger og leter etter bekreftelse på at også denne selgeren vil lure deg. Det er en psykologisk overlevelsesmekanisme vi alle har, vi beskytter oss selv mot fare. Da kan det være lurt å stille seg spørsmålet: Hører jeg det denne personen vil fortelle meg, eller hører jeg bare det jeg vil høre?

Bruk av positivt ladete og bekreftende ord åpner opp mennesker i stedet for å lukke dem – og har en helt annen virkning enn negative. De får oss til å fokusere på ting som virker og gjøre dette større, slik at det kan bli mer av det positive. Ved å bruke bilder og metaforer i språket, motiverer og inspirerer vi oss selv og andre. Det er forskjell på å si at ”du er ondskapsfull” og ”du kan kanskje bli litt snillere”.

Vi vet at vi programmerer oss selv og andre gjennom ordvalget vårt. En person som stadig får høre at den er dum, vil etter hvert begynne å tro på det. En person som stadig sier at de tror at de blir syke, blir gjerne det. Vi gir meldinger til hjernen vår – og andres – på et ubevisst plan, som igjen resulterer i en atferd. Det går altså troll i ord. Det gode er at du ved å være mer bevisst dette, kan påvirke utfallet av en situasjon. Bare prøv!

følelser, kvinner, motivasjon

Motiver meg, pliiis

Leave a comment

Basler Fasnacht 2015

By Anne Marit Hjelme

Dette med motivasjon har alltid opptatt meg. Fra vi er ganske små får vi en forståelse av at ordet motivasjon på en eller annen måte uttrykker en forventning til oss. Motivasjon defineres gjerne som de biologiske, psykologiske og sosiale faktorene som aktiverer og gir retning til atferd over tid, nettopp for å oppnå mål. Vi skiller på den indre og den ytre motivasjonen. Når du gjør en aktivitet på grunn av interesse for selve aktiviteten, og dette er belønning nok i seg selv, snakker vi om en indre motivasjon. Når du derimot gjør aktiviteten for å oppnå en belønning eller mål utenfor selve aktiviteten, kalles det ytre motivasjon. Det kan være interessant å avdekke om du er styrt av det ene eller det andre. På den måten vet både du og dine omgivelser bedre hva som må til for at du skal fungere best mulig – og oppnå det du vil. Det være seg om du er i jobb eller har nye mål i pensjonisttilværelsen.

Jeg er svært opptatt av menneskets egetansvar. Av hvilket ansvar jeg har for mitt liv og meg selv, av muligheten til å påvirke det som skjer rundt og i meg. Ved å være bevisst min autonomitet og integritet, blir jeg daglig stilt overfor utfordringer og valg som kan endre ting for meg. Det kan være vanskelig å vite hva som er ”riktige” valg, men det hjelper å ha selvinnsikt og klare mål. Vite hva som er mine verdier og hvor jeg vil. For meg handler motivasjon mye om lyst. Forsvinner lysten, forsvinner også ofte den indre motivasjonen – energien til å holde hjulet i gang. Selv ikke høyere lønn og astronomiske bonusordninger kan veie opp for det faktum at flammen i meg slukner da. Fordi jeg er indre styrt når det gjelder motivasjon, må jeg finne lyst og mening med det jeg gjør. I motsatt fall blir jeg nedstemt, lite produktiv, grinete og kanskje syk.

Men det er altså ikke andres ansvar å motivere meg. Jeg kan ikke gjøre min samboer eller sjef ansvarlig for at jeg ikke lenger finner mening og lyst i aktiviteten og det jeg gjør. De kan heller ikke stilles til ansvar for den atferd jeg utøver som følge av dette. De kan kun inspirere meg, det er jeg som må gjøre nye valg for å få den endringen jeg kjenner at jeg trenger. For motivasjon er en veldig personlig greie. Altfor mange legger skylden på andre og ytre omstendigheter når de skal forklare sin manglende motivasjon eller suksess på ulike områder. Det er i mine øyne en lettvint måte å fraskrive seg sitt egetansvar på. Liker du ikke mannen eller fruen din, må du kanskje skilles? Liker du ikke jobben din, må du kanskje finne deg en ny? Liker du ikke å reise på charter, må du kanskje velge deg en annen reisemåte?

 

Valgene kan virke umulige når for eksempel sykdom rammer. Ofte føles det som å være stilt overfor valget mellom kolera og pest. Selv i slike situasjoner er det godt å kjenne på den herlige følelsen som kalles frihet. Frihet til å velge det som virker som den beste løsningen akkurat da. Frihet til ikke å velge, det er også et valg. Konsekvensen kan lett bli at ulysten og den manglende motivasjonen fortsetter. Så tenker jeg at det valget trolig er uklokt, nettopp fordi det går utover både andre og deg selv over tid. Jeg slår derfor et slag for å stimulere lysten! Og for modige valg.