All posts by ynv1s

lykke, mennesker, personlig utvikling

Når skoen ikke passer

Leave a comment

cropped-sandaler-1.jpg

By Anne Marit Hjelme

For en tid tilbake møtte jeg på en person på min vei som gjerne vil være ”mer” enn det hun er. Som solgte seg inn til å løse oppgaver hun ikke mestret, som hadde store tanker om mye som hun ikke klarte å få til. En verdensmester på alle områder, men som alltid skyldte på andre når hun ikke lykkes. Jeg synes det er litt trist å møte mennesker som ikke klarer å fylle de skoene de har tatt på seg – de er bare så altfor store. Som ser på seg selv som grandiose og suverene på områder de åpenbart ikke har kompetanse på. Vil fremstå smarte og flinke. Det virker som de trenger beundring og aksept fra omgivelsene – det gir næring til deres ego. Og vi tror gjerne på dem, for de er veltalende og karismatiske. Virker tillitsvekkende og troverdige. De har lært kunsten å selge seg selv.

Problemet er bare at det snart blir så altfor tydelig for omverden at de lover mer enn de kan holde, etterstreber å ha evner, egenskaper og talenter de ikke har. Og så forledes vi til å tro på det bildet de tegner av seg selv, inntil vi avslører dem. Tar dem med buksene nede. I usannhet, omtrentlighet og løgn. De vil så gjerne, men får det ikke til. De prøver og prøver, og bruker ordene som maktmiddel på veien. Men i min verden er det ikke velpolerte, friserte ord som teller – det er handling. For meg blir mennesker ”mer” når det er samsvar mellom det de sier og det de gjør. Det viser integritet og karakter. Og ikke minst – et sunt selvbilde.

Nå lever jeg etter den regelen at folk som oftest er mer enn det du ser, og ønsker derfor å gi de jeg møter en sjanse. Det kan være den narkomane mannen som selger =Oslo på Karl Johan. Han er ikke bare narkoman, men noen sin sønn og kanskje kjæreste. Han er kanskje pappa selv, og har et yrkesliv bak seg. Han er et menneske med ønsker, håp og drømmer om en godt og lykkelig liv. Et menneske med tanker og følelser, men som har gjort dårlige valg. Han er så mye mer enn det skrøpelige mennesket han fremstår som i gatebildet, han har sin historie og sin personlighet. Evner og talenter. Det er bare ikke så lett å få på øye på – der og da.

Til forskjell fra møter med mennesker som vil være mer enn de er, gjør ofte narkomane seg til mindre enn det de er. Forakten fra samfunnet og medmennesker, og et dårlig selvbilde bidrar gjerne til det. I møtet med mennesker som har gjort dårlige valg for seg selv – og andre – opplever vi ofte ydmykhet og lavmælthet. De gjør seg uunselige og vil helst ikke bli sett. De verdsetter sjelden seg selv, og venter ikke å bli verdsatt av andre. Skoene de har på seg viser seg ofte å være så altfor små.

Jeg pleier å si at det er bedre å bli undervurdert enn overvurdert, og vet at det er litt flåsete sagt. Men i de situasjoner jeg kjenner at jeg blir undervurdert, kan jeg overraske positivt. Selv foretrekker jeg å ha på meg passe store sko som jeg kjenner sitter godt på foten og gir meg et trygt fotfeste. Vi kan ikke være gode i alt, men alle er gode i noe. Det handler bare om å ha god nok selvinnsikt til å vite hva.

døden, følelser, kjærlighet

I møte med døden

Leave a comment

blomst2

By Anne Marit Hjelme

Jeg var i bisettelsen til min gode farmor. Hun ble nesten 87 år, og sovnet stille inn på et sykehjem med noen av sine kjære rundt seg. Vi visste det ville komme, hun hadde bestemt seg. I over en uke hadde hun nektet å spise, i flere dager lå hun der uten å ta til seg noe drikke. Hun var mett av dage, orket ikke mer. Et langt og strevsomt liv hadde satt sine spor i kropp og sjel, hun ønsket og trengte hvile.

Da jeg våket ved sengen hennes i denne siste tiden, var dødens kommende inntog lett å merke. Draget over ansiktet hennes. Den sammensunkne magre kroppen, huden og håret som glinset. Det var som om dødens energier tok bolig i både kropp og sjel og varslet om den forestående reisen. Pusten var ujevn, søvnen urytmisk og døsende. Jeg vet ikke om hun registrerte at vi var der, men jeg tror det. Da jeg holdt hånden hennes der i tussmørket, tenkte jeg på de båndene vi har knyttet gjennom snart 45 år. De var sterke, nære og fylt med kjærlighet. Når hun så vidt åpnet øynene og så på meg visste jeg at hun også visste det, at det nærmet seg. I korte øyeblikk fornemmet jeg hennes frykt og redsel, men beroliget med at vi var der sammen med henne. At hun ikke skulle være redd.

Jeg så meg rundt i rommet hennes, på de få eiendelene som var igjen etter et langt liv. Du kan ingenting ta med deg der du går, heter det. Noen familiebilder på veggen, noen pyntegjenstander, en lodden kosebamse. Vi forlater denne verden like tomhendte som da vi ble født inn i den, like sårbare og hjelpeløse. Det er livets syklus, ringen sluttes. I dette øyeblikk spiller det ingen rolle hvem du er, hva du har gjort eller hvor mange penger du har tjent. Ingen rolle hvilken status eller stilling du har hatt, døden avslutter alt som har vært. Dette tenkte jeg da jeg satt og tok farvel med et menneske som har betydd mye for meg.

Når noen dør, blir vi minnet om vår tildelte tid på jorden. Slutten virker brutal, den kommer plutselig og uventet. Den kan være langdryg og ubarmhjertig. Og nesten alltid er sorgen dens følgesvenn. Det er kanskje en av våre siste tabuer –  døden. Den er så endelig, setter et stort punktum. Gjennom et langt liv designer vi ulikt innhold i livene våre og er stolte av å være individualister. Ha kontroll, være genuine og originale. Men for døden er vi altså alle like. Det er vanskelig å snakke om.

Min farmor ble stedt til hvile i en fin seremoni i et lite kapell, med bare de nærmeste tilstede. Vakker fiolinmusikk og hvite blomster var rammen rundt hennes levde liv. Det hadde ikke vært noen dans på roser – men det var hennes liv. Hennes skjebne. Hun var et av de snilleste og mest uselviske menneskene jeg vet om. Jeg er lykkelig for at jeg fortalte henne det.

For i møtet med døden og synet av den hvite kisten, tenker jeg nettopp at vi må bli enda flinkere til legge liv til årene våre og ta vare på hverandre mens vi kan. Vise at vi bryr oss, se hverandre og dele. I møtet med døden kommer spørsmålet – hva er egentlig meningen med livet? Kanskje det nettopp er å være medmenneske.

 

 

følelser, personlig utvikling, pusterom

Når tingene eier deg

Leave a comment

container of easter eggs

By Anne Marit Hjelme

Har du tenkt over hvilken makt ting har over deg? Helt døde ting, som stoler, bord og gardiner. Se bare på fjernsynsprogrammene hvor folk frivillig har meldt seg på for å få hjelp til å rydde opp i rot og kaos rundt seg. Voksne menn og kvinner gråter åpenlyst i beste sendetid over blomstervasen med lilla kanter og blikkboksene med englefigurer som blir kastet. Vi blir vitne til hjerteskjærende scener hvor historiene rundt de aktuelle objektene blir tillagt stor betydning. Minnene strømmer på, og det er vanskelig å gi slipp. Det virker som om vrakingen av det blå skatollet sammenlignes med det å vrake bestemor Klara – som dette er et arvestykke fra. Tingene blir symboler på noe helt annet enn det de faktisk er.

Selv har jeg problemer med å trives i omgivelser med mye estetisk støy. Problemer med å feste blikket når det er for mye krimskrams, når inntrykket blir uoversiktlig og kaotisk. Øynene klarer ikke å fokusere, sjelen min finner ikke hvile. Det er som om et virvar av farger, former og uttrykk stresser mitt indre landskap. Det oppleves som mangel på harmoni. Jeg føler meg ikke tilpass.

Det finnes psykologer som har sett på dette fenomenet. De er kommet til at rot i den ytre verden ofte gjenspeiler rot i en persons indre verden. Som et speilbilde på et indre kaosområde der alt bare flyter. Der ting ikke er på sin rette plass og ikke blir satt inn i sin rette sammenheng. De sier det er et uttrykk for mangel på balanse og ro – ulikevekt. Som når en er stresset og føler at ting hoper seg opp på et mentalt plan. Som når følelsene romsterer i ens indre, uten at de blir tatt på alvor og satt i en sammenheng. Løst opp som når en ikke tar kontroll på de negative tankene, men lar dem ta bolig i sinn og kropp. Uten å ta ansvar for å styre dem og rydde opp. Sånt skaper plagede mennesker.

I buddhismen hevdes det at hvis du eier mer enn syv ting, så er det tingene som eier deg. Som styrer livet ditt. Med tingene følger rydding, vedlikehold, ønske om mer, om fornying. Kan det være sånn at vi i streben etter stadig flere ting glemmer å fokusere på mellommenneskelige verdier i livet? At tingene blir surrogat og erstatter for andre lengsler og behov? Savn av nærhet. Savn av mer glede i livet. Ensomhet. At tingene faktisk fyller et tomrom i livet vårt?

Det kan virke sånn. Ting kan bli et substitutt for noe annet, og ofte handler det om ubearbeidete følelser. Mange trøsteshopper når de føler seg nedfor og lei. Og mange synes det er vanskelig å kaste eller gi bort ting de selv har fått. Og det er forståelig, for til hver ting er det knyttet en historie – som samlet er fortellingen om ditt liv.

« Vis meg hjemmet ditt, og jeg skal fortelle deg hvem du er», sies det. Tingene forteller mye om oss og er fysiske «bevis»  på et levd liv. Men det går an å frigjøre seg fra materielle ting og la minnene være igjen i hodet og hjertet. Det går an å pakke noe bort i kasser og esker, kaste – og gi til andre som trenger det.

følelser, lykke, personlig utvikling

Nissen med på lasset

Leave a comment

Roter Regenschirm

By Anne Marit Hjelme

Når regnet plasker ned ute eller snøen legger seg på brosteinen, kjenner jeg på lengselen etter å tilbringe mer tid i varmen. Drømmer om et uforpliktende og bekymringsfritt liv der under solen, uten tanke for morgendagen. Om et liv uten krav og forpliktelser, en tilværelse av velvære og sakte tid. For alt virker så mye enklere der solen skinner, så mye lysere. Som en hvit myk bomullsdott som hvisker bort vonde følelser og dumme tanker, som herjer kroppen min her hjemme i mørketiden. Rene mirakelkuren.

Så må jeg knipe meg i armen og minne meg selv om at det finnes en hverdag alle steder – også for dem som bor langs solkysten i Spania. Det er skummelt å tro at problemene forsvinner når flybilletten er bestilt. Verden fungerer som kjent ikke på den måten. Det er noe som heter at nissen blir med på lasset – selv om ting kan fortone seg lettere i andre og nye omgivelser. Men utfordringer forsvinner sjelden av seg selv, de må løses på en god måte. De må tas stilling til. Analyseres – og ikke sjelden kreves det mot og handling. I motsatt fall øker de i omfang. Ubetalte regninger, som går til inkasso. Samtalen som skulle vært tatt, som går over i langvarig fortielse. Bitterhet. Tristhet og sinne. Det er ingen god strategi å stikke av gårde eller rømme fra uoppgjorte ting. Fortiden innhenter oss alltid.

Titalls tusen nordmenn har gjort alvor av å leie eller kjøpe bolig i utlandet. For mange handler det om muligheten til å være mer ute i naturen. Om å ligge langflat på en solseng å lese, gå på tur eller sykle. Om billig øl og masse glade, solbrune mennesker. Men ikke minst; om å få en bedre helse og økt livskvalitet. For varmen smører kroppen og reduserer smertene for mange. Og sollyset virker positivt på psyken, ja – som rene lykkepillen.

Stadig kan vi lese om eldre som ikke kommer seg noe sted i vinterkulden, og som føler seg ensomme og isolerte. Men får en det nødvendigvis bedre et annet sted? Ikke nødvendigvis. I varmen er det riktignok vanskeligere å lukke døren bak seg og isolere seg. Det lyse og varme klimaet inviterer til samvær og aktivitet utenfor stuedøren. Inviterer til latter og samhandling. Men dersom en ikke har ryddet i sitt eget bo – i seg selv, er ikke en billett til varmen noen garanti for mer nærhet, hygge og mindre ensomhet. Mange har opplevd hvor ensomt det kan være i store menneskemengder. At smerten på innsiden ikke slipper taket, selv med paraplydrinken i hånden. Det handler om å mestre livet på mange plan. Om å bli sett og elsket. Om ens relasjoner med andre mennesker. Om hva vi tenker om oss selv og de ressursene vi har.

Det kan derfor være lurt å foreta en skikkelig «husvask» i seg selv i god tid før avreise – for på den måten å sikre et best mulig opphold. Stille seg spørsmålene: Har jeg noe usagt med venner og familie? Noe vi bør snakke om? Noe jeg bør gjøre før jeg drar? Hva med tilgivelse, forsoning? Like selvfølgelig som spørsmålene «husket jeg å slå av kokeplaten nå?» eller «låste jeg ytterdøren?»

For det finnes vel ingen sol i denne verden som kan gi mer varme enn den du føler inni deg når du lever i harmoni med deg selv og dine omgivelser?

følelser, kjærlighet, lanzarote, lykke

Blanke ark

Leave a comment

 

IMG_0069 copy

By Anne Marit Hjelme

Jeg liker å begynne på nye år, det gir rom for så mange muligheter og nye situasjoner. Året ligger der, helt ubrukt og tomt. Det venter liksom på at jeg skal fylle det opp med mine egne ting. Jeg liker å tro at jeg er sjåfør i eget liv, at jeg selv bestemmer hva dagene skal brukes til og hva tiden min skal brukes på. Men det er jo selvsagt en gedigen livsløgn. For når jeg ser på kalenderen min, ser jeg at en måned inn i det nye året er mye allerede planlagt. Det er møter og ting som skjer, ulike treff og sammenkomster som jeg må delta i. Først og fremst fordi jeg er leder og arbeidsgiver, men også som mamma og kjæreste, venninne, søster, medmenneske og datter.

Sånn er det jo for de fleste av oss, forpliktelsene og forventningene har en tendens til å spise opp sekundene, minuttene, timene, dagene og månedene våre. Jeg feiret nyttår på Lanzarote, min vakre gresklignende kulturell øy med mye sjel og nydelig natur – midt i Atlanterhavet. Her har jeg min egen skrivestue, kontor og atelier. Med strålende utsikt over asurblått hav ligger leiligheten og de øvrige herlighetene på et høydedrag over den hvite byen. Og den blå himmelen, det blå havet, de grønne palmene og de brune vulkanfjellene inspirerer og gjør meg kreativ – også når det kommer til det å tenke spennende og uvanlige tanker. Reflektere over livet, over hvilke prioriteringer og valg jeg gjør. Hva er det som stjeler energien min? Hva er det som tar tiden min, og bruker jeg livet mitt slik jeg egentlig vil?

Livet svinger fortere og fortere. Det føles ikke som det var lenge siden jeg satt i den samme stolen og tok farvel med det forrige året. Hva har året inneholdt av sorger og gleder, av oppturer og nedturer? Hvilke valg ville jeg gjort om igjen, om jeg kunne? Og hvilke valg ser jeg har vært gode for meg? Refleksjon er undervurdert. Det å stille seg selv spørsmål, og søke å finne svarene i seg selv – er noe jeg mener vi bør gjøre gjennom hele året.

Jeg tror vi står oss på å være modige. At det å være ærlig med meg selv om hvem jeg virkelig er, og synliggjøre mine drømmer og ønsker overfor meg selv og andre – gjør meg til et mer bevisst og ekte menneske. En bedre utgave av meg selv, rett og slett. I min verden handler det om å våge å følge hjertet når jeg er overbevisst om at endring må gjøres. For at jeg skal bli gladere, litt mer begeistret og få mer livsglede.

Jeg leser nå boken «Mental trening», og er hjertens enig med forfatteren; Vi må erkjenne at vi skal dø. Bare ved å forholde oss til det faktum, tør vi å leve mer. Sterkere. Rikere – og riktigere. Og for meg handler det nettopp om å fylle dagene og et nytt år med meningsfullt innhold.

følelser, kjærlighet, lykke

Jakten på kjærligheten

Leave a comment
hand dipped strawberries in dark chocolate with a drizzle of white chocolate for a garnish
hand dipped strawberries in dark chocolate with a drizzle of white chocolate for a garnish

By Anne Marit Hjelme

Kjenner du igjen tittelen? Jakten på kjærligheten er tv-programmet om bøndene som hver sesong søker etter en kjæreste i beste sendetid. Programmet er populært og har gode seertall i alle aldersgrupper, og selv tilhører jeg dem som synes det er spennende å følge bøndene når de presenterer seg selv, velger ut potensielle kandidater – og gjør sine hoser grønne hos en eller flere utkårne. Ingrediensene er ofte; Pen mann eller kvinne søker pen kvinne eller mann med solide indre verdier og noen felles interesser.

Hun eller han må ha glimt i øyet, være god å lage mat og være snill. Så gjør det heller ingenting om hun eller han er interessert i barn, i å reise og er en smule romantisk. For de kjærlighetshungrige bøndene er det sogar ingen ulempe om den tilkomne liker hester, hunder, kyllinger, kyr eller griser. For i vår moderne tid handler også kjærligheten om å få til et interesse- og arbeidsfelleskap – selv om det ikke er helt avgjørende. For det er følelser og kjemi som er det viktigste i dag. Begjær og lidenskap. Om å sitte ved et tjern sammen ved solnedgang. Være to.

Se på fenomenet ”nettsjekking”. Dette er nå den mest utbredte formen for sjekking, også for godt voksne over 60 år. Mens det tidligere ble sett på som litt stakkarslig og nerdete å surfe etter en kjæreste på nettet, er det i dag så stuerent og vanlig at få har problemer med å stå frem å fortelle at det var nettopp der de jaktet på kjærligheten. Og fant den. Stadig oftere hører vi om mennesker som lykkes i å finne en partner på denne måten, og hva er bedre enn det? Målet helliggjør middelet, og når målet er å finne kjærligheten igjen etter at man er blitt alene – da er metoden mindre viktig. Om du setter inn en annonse i avisen, går på bar eller melder deg inn i turlaget. Om du svarer på en kontaktannonse eller chatter på nettet – det viktigste er at du foretar deg noe.

For det er lite som kommer av seg selv. Du kan ønske, håpe og be. Men som oftest kreves det litt handling og initiativ – spesielt om du ikke tar til takke med det som tilfeldigvis ramler forbi. Og det er vel ikke særlig klokt. For det å finne en ”riktig” partner bør bære like opplagt som det er å finne ”riktig” jobb og ”riktig” bil for akkurat deg. Det kreves altså både research, kunnskap og nærmere kjennskap for å vite om valget er rett. Og da er det å bli kjent gjennom samtaler på nettet en fin ting. Jeg kjenner mennesker som bruker mye lenger tid på å bestemme seg for hvilken mobil de skal ha enn hvilke krav de skal stille til en partner. Da er det ikke rart at mange forhold avsluttes før de er kommet skikkelig i gang. Størst av alt er kjærligheten, synes jeg. Ta derfor jakten på alvor.

 

lyder, pusterom, stillhet, vinter

Gi meg litt stillhet

Leave a comment
sunrise on winter lake
sunrise on winter lake

By Anne Marit Hjelme

Stillhet er blitt en luksusvare som selger. Vi er så underernært på stillhet, at reiseoperatører nå tilbyr egne reisemål hvor stillheten er det som lokker. NSB tilbyr egne stillevogner, Flytoget har stillesoner og på flyplasser kommer det nå opp egne stillerom. I barnehagen leker ungene stilleleken – alt for å dempe det totale støynivået vi har rundt oss hele tiden: Mobiler som ringer og piper. I-poder som summer. Biler som tuter. Reklameplakater som skriker mot oss. Musikk som dundrer. Folk som roper. Anleggsmaskiner som bråker. Computere som suser.

Stillhet er totalt fravær av lyd og skildrer det motsatte av bråk. Å oppleve stillhet og ro er blant de viktigste årsakene til at vi går på tur og driver med andre former for friluftsliv. Hvor mange ganger har du ikke hørt utsagnet «Det er så stille at du kan høre mange lyder»? Naturens stillhet innebærer fravær av menneskeskapt lyd slik at du kan høre naturens lyder. Muligheten til å oppleve naturens stillhet er viktig for mange av oss. Det gir rekreasjon, avkobling og vi stresser ned. Studier viser at natur og naturlige sanseinntrykk har en positiv helsemessig innvirkning og gir energi – i motsetning til menneskeskapte sanseinntrykk som krever energi og gjør oss mentalt trøtte. Muligheten til å oppleve stillhet og ro – og muligheten til å slippe unna stress og mas – er svært viktig vår helse og trivsel.

Opplevelsen av stillhet er subjektiv. Noen liker lyder som andre ser på som støy. I tillegg kan visuell og annen påvirkning virke inn på opplevelsen av stillhet, fred og ro. Dette gjelder også motsatt – det er dokumentert at støy kan påvirke opplevelsen av landskapet i negativ retning. I mange kulturer benytter mennesker seg av stillhet for vise sin respekt for noe, eksempelvis sorg. Et minutts stillhet blir holdt ved en minnemarkering etter en ulykke eller ved begravelser av offentlige personer.

Vær stille, så jeg kan høre tankene mine. Vær stille, så jeg kan kjenne etter hva følelsene mine forteller meg. Det er blitt et mantra at vi skal lytte til det kroppen vår sier til oss. Men klarer den indre stemmen å nå gjennom all støyen vi omgir oss med daglig? For egen del må jeg svare nei.    Derfor har jeg behov for å meditere litt, så jeg får tømt hodet for søppel og inntrykk. Og reflektere litt grundigere over livets sider på stille plasser. Det kan være mens jeg padler i kanoen eller står og maler bilder. Eller bare ligger flat ut på en spikermatte og hører mine egne åndedrag.    I sånne stunder føler jeg at jeg er i kontakt med meg selv, eller som dikteren Hans Bjørli sier det:

«Jeg står i morgenlyset på høgda, aleine med mitt eget spor i nysnøen. Stillheten kimer i ørene mine, – jeg kommer liksom så nær meg sjøl. Så midt i sentrum at det nesten gjør vondt.»

følelser, lykke, personlig utvikling

Naken hud

Leave a comment

 

Valentines Day background with hearts and guitar.
Valentines Day background with hearts and guitar.

By Anne Marit Hjelme

Det er utrolig deilig å kjenne naken hud mot naken hud. Kjenne den andres varme mot min egen, pulsen – ta inn dufter, være nær og sanse. Det sies at nyfødte som ikke blir tatt på når de kommer til verden, kan dø. Det forteller noe om hvor viktig det er for mennesket å bli berørt. Befølt. Strøket på. Vi har metervis med hud som lever og puster. Metervis med hudlag bestående av celler og nerver som trenger stimuli for at hjernen skal gi signaler til følelsene våre om velvære. Ømhet. Nærhet. Kjærlighet. For det å ta på hverandre handler jo om å vise omtanke. Vise at vi bryr oss, og er glade i hverandre. Vi får den bekreftelsen vi trenger for å føle oss verdsatt og elsket.

Fra barnet er nyfødt legger vi det på vårt nakne bryst og kjenner at hjerteslagene slår i takt. Det er sånn det skal være, helt naturlig og skjer også i offentlige rom. Etter hvert når vi vokser til, går den naturlige nakenheten over i bluferdighet og vi dekker oss til for hverandre. Nakenhet blir en del av vår seksuelle identitet og aktivitet. Nakne kropper møtes i elskov og nærhet mellom elskere. Vi trekker nakenheten inn i private rom.

Kroppen vår, nakenhet og seksualitet en viktig del av livene våre fra vi er ganske små. Gjennom seksualiteten uttrykker vi følelser og hengivenhet. Fortrolighet og samhørighet. Og det slutter ikke å være viktig når vi blir eldre, selv om mange unge tror at mennesker over 60 år ikke har et seksualliv. Så feil kan de altså ta! Kjønnsdriften finnes hele tiden, men seksualiteten tar en annen form. I takt med overgangsalder og lavere testosteron flyttes fokuset fra prestasjoner og teknikker til mer berøring, ømhet og gjensidig respekt. Om å øve seg i ulike former for sensivitetstrening. Om å ta i bruk hjelpemidler som gjør at lysten kan få utløp, selv om den biologiske prosessen gjør det vanskeligere å ha sex på samme måte som da vi var yngre. Lidenskapen og erotikken får bare nye uttrykksformer.

følelser, kvinner, lykke, personlig utvikling

En benk i byen

Leave a comment
Å nyte en kopp kaffe på en benk i byen gir livet mening for meg.
Å nyte en kopp kaffe på en benk i byen gir livet mening for meg.

By Anne Marit Hjelme

Som ung dame flyttet jeg til et lite hvitt hus med en stor grønn hage med eple- og plommetrær. Den lille hvite idyllen lå som en oase midt mellom betongsblokker i en bydel utenfor Bergen, og mange kikket misunnelig over gjerdet når jeg sto med rumpen i været og luket. Det var den gang jeg elsket å grave i jorden og hadde grønne fingrer. Den gang jeg fylte opp min lille Honda 600 med planter og jordsekker fra hagesenteret, og var på stadig jakt etter rullestein og annen dekorasjon til blomsterbedene. Det var ikke den ting jeg ikke plantet i; gamle toaletter, gamle utslagsvasker og urner. Jeg elsket blomster og farger som passet sammen, og frydet meg daglig over vekst og frodighet. Siden jeg var ung og i etableringsfasen, gjorde det heller ingenting å gå med gressklipperen to ganger i uken for å holde den store plenen fin. Den velpleide hagen rundt det lille hvite huset ble min stolthet. Min hobby. Mitt fristed. Et litt privat sted og bare være til.

Da jeg passerte 40 år realiserte jeg drømmen om å bo midt i byen blant eksos, biler, utesteder og butikker. I et lite smau fant jeg det lille hvite bergenshuset som til forveksling minnet om den grønne idyllen fra yngre dager. Men hagen manglet. I smauet var det to grønne trær og en liten jordhaug med mulighet til å plante noen blomster. Jeg ble den lykkelige eier av disse grønne flekkene innimellom brosteinen, og plantet litt i postkasser og krukker. Det var ikke ett mål med grønn plen, men det gjorde nytten. De grønne fingrene mine fikk jord å leke med. Og ga mye livsglede.

Ungene flyttet ut og det var på tide å bytte ut det gamle smale huset med en praktisk toppleilighet på ett plan. Jeg hadde tenkt at jeg i alle fall måtte ha en balkong å drikke kaffe på når vårsolen banket på vinduene. Leiligheten jeg kjøpte hadde alt jeg var på jakt etter – utenom balkong. Den ligger i en gammel ærverdig bygård midt i Bergen sentrum, og midt i en hovedgate med gjennomgangstrafikk og mye mennesker. Fra vinduet ser jeg mot byfjell, museer og gågate – og opptil flere grønne lunger. Det er parkene. Og de grønne benkene. Stedene hvor slitne urbane byhoder finner hvile. Hvor en kan sette seg ned og kjenne annet enn asfalt og brostein under føttene. Høre duene kurre.

Det er på en sånn benk midt i byen jeg tenker at livet er en spennende reise. At verdiene våre endrer seg med livsfasene og er bestemmende for hva vi opplever som viktig. Jeg har fremdeles glede av å kjenne jord på hendene og plante blomster. Men enda viktigere er det blitt å kunne sitte på en benk midt i det åpne uterommet, se på mennesker og hustak og bare nyte byens impulser og atmosfære. Og kjenne at jeg midt der på den grønne plenen i parken er en av mange urbane sjeler som må ut av hjemmets lune rede for å nyte solstrålene. Et snev av en kontinental vind blåser på meg der jeg sitter og smiler. Det er herlig uforpliktende og befriende å bare være – selv i et folkerikt byrom.

Uncategorized

Bygdedyret

Leave a comment
Bygdedyret finnes alle steder, også der solen skinner.
Bygdedyret finnes alle steder, også der solen skinner.

By Anne Marit Hjelme

Jeg har alltid vært fascinert av dette fenomenet som kalles «bygdedyret». Hva det egentlig er og hvordan det opererer. Når jeg spør folk rundt meg, hører jeg at det finnes mange oppfatninger om dette. Det som virkelig motiverte meg til å finne ut mer, var at jeg bestemte meg for å flytte fra byen og ut på bygden.

Jeg kjøpte en solrik tomt med havutsikt, og hadde søte drømmer om det gode livet på landet og den økte livskvaliteten dette skulle gi. Allerede da byggesøknaden skulle leveres inn til kommunen, møtte jeg krefter og motstand jeg verken så eller kunne identifisere. Det var avslag på avslag, naboprotester og byråkratiske feller. Huset mitt hadde for mange og for store vinduer, flatt tak og takterrasser. Det var funkis og kult, og det første huset i kommunen som ikke var av typen «Lykkebo» med skråtak og små rutede vinduer. Det var nok til at bygdedyret våknet. For selv om huset ikke utfordret eksisterende regelverk, var det nok at dets utforming utfordret bygdens sønner og døtre. Saksbehandleren likte ikke hus med flate tak. De tilhørte en mer moderne tid og den urbane virkelighet – langt fra den virkelighet han selv var en del av. Derfor sa han nei. Noen naboer sa også nei, for de tilhørte den samme sosiale kodeksen og hadde de samme holdningene. Til slutt var det politikerne i bygden som måtte på befaring – sammen med fylkesmannen. Krydret med noen avisoppslag, ble det endelig et ja. Da var det gått over to år, og jeg var møkk lei både kommunen og husprosjektet. Bygdedyret hadde fått virke og drev meg ubevisst tilbake til storbyen etter bare ett år. Jeg solgte huset i gledesrus, og så meg aldri tilbake.

Bygdedyret styres av den rurale Janteloven. Det er et sett med uskrevne regler – på linje med den vanlige urbane Janteloven – som påvirker hvordan innbyggerne tenker, snakker og handler. En av de mest synlige er skepsis til de som kommer utenfra. Det er «de og oss». Fremmede bør holdes på en viss avstand, og i alle fall om de har andre meninger og oppfatninger enn det som er bygdas allmenne. Ikke skill deg ut. Kjenn din plass i flokken. Tving på plass igjen den som skjener ut. Vis ikke følelser. Innrøm aldri, og snakk ikke om, noe som er vondt eller vanskelig. Vær kritisk mot alt nytt, fremmed og annerledes. Døm på forhånd, dyrk etterpåklokskapen, og du får rett. Forsvar alt og alle i bygda mot angrep utenfra. Tilgi aldri, glem aldri. Hakk løs på den som bryter disse reglene. Bygdedyret har ikke ett ansikt, det har mange.

Bygdedyret er altså et mangehodet moraliserende vesen, som besitter «sannheten» om hva som er galt og rett, hva som er akseptert eller ikke. Det er samfunnets kollektive oppfatning av de sosiale regler som gjelder, defineringen av «hvordan ting er her hos oss». Ethvert brudd med denne oppfatningen, vil sette bygdedyret i bevegelse. Og som på sitt verste, bidrar til å ødelegge andre mennesker og sitt eget samfunn. Som på sitt beste, verner om sine egne og bygden sin. For det er ikke sjelden vi hører om nyinnflyttede som kommer til småsamfunn med hederlige og gode intensjoner. Som jobber hardt for å bli likt og integrert i lokalsamfunnet, som vil bidra med sine ressurser og sin kunnskap. Men som etter noe tid finner det så vanskelig å være der, at de enten flytter eller går til grunne. Isolerer seg, eller går i dekning. For i bygdedyrets skygge finner du hersing, mobbing og trakassering – ofte satt i system. Subtile hersketeknikker, ensomhet og isolasjon. Utestenging og ryktespredning. Bygdedyrets vesen er nettverket av personer, relasjoner og makt – som virker sammen på en bestemt måte. Og den som har vært utsatt for bygdedyrets nådeløse handlinger, ord og blikk er sjelden upåvirket av det. De blir derimot brennmerket for livet.

Da jeg var yngre, synes jeg det var underlig at så mange mennesker forholder seg passiv til bygdedyrets uvesen og skader. At ikke flere reagerer på urett som gjøres, og står opp for den som rammes og tar til motmæle. At de stilltiende aksepterer at naboer og sambygdinger fryser ut og ødelegger andre. Jeg skjønner nå at bygdedyret er vanskelig å komme til livs. Fordi små bygdesamfunn ellers kan gå opp i limingen. Den sosiale konstruksjonen er sterk i sine sammenføyninger, nedarvet gjennom generasjoner. Det sikrer stabilitet og trygghet i små samfunn, det sikrer at innbyggerne kjenner sin plass i forhold til hverandre. At makt og posisjoner og innflytelse holdes under kontroll. Når det da kommer annerledestenkende mennesker til bygden som utfordrer det etablerte, stiller spørsmålstegn ved det eksisterende – utfordres de mørke kreftene. Ikke av ondskap, nødvendigvis. Men på grunn av frykt og uvitenhet.