By Anne Marit Hjelme

Jeg har alltid vært fascinert av dette fenomenet som kalles «bygdedyret». Hva det egentlig er og hvordan det opererer. Når jeg spør folk rundt meg, hører jeg at det finnes mange oppfatninger om dette. Det som virkelig motiverte meg til å finne ut mer, var at jeg bestemte meg for å flytte fra byen og ut på bygden.

Jeg kjøpte en solrik tomt med havutsikt, og hadde søte drømmer om det gode livet på landet og den økte livskvaliteten dette skulle gi. Allerede da byggesøknaden skulle leveres inn til kommunen, møtte jeg krefter og motstand jeg verken så eller kunne identifisere. Det var avslag på avslag, naboprotester og byråkratiske feller. Huset mitt hadde for mange og for store vinduer, flatt tak og takterrasser. Det var funkis og kult, og det første huset i kommunen som ikke var av typen «Lykkebo» med skråtak og små rutede vinduer. Det var nok til at bygdedyret våknet. For selv om huset ikke utfordret eksisterende regelverk, var det nok at dets utforming utfordret bygdens sønner og døtre. Saksbehandleren likte ikke hus med flate tak. De tilhørte en mer moderne tid og den urbane virkelighet – langt fra den virkelighet han selv var en del av. Derfor sa han nei. Noen naboer sa også nei, for de tilhørte den samme sosiale kodeksen og hadde de samme holdningene. Til slutt var det politikerne i bygden som måtte på befaring – sammen med fylkesmannen. Krydret med noen avisoppslag, ble det endelig et ja. Da var det gått over to år, og jeg var møkk lei både kommunen og husprosjektet. Bygdedyret hadde fått virke og drev meg ubevisst tilbake til storbyen etter bare ett år. Jeg solgte huset i gledesrus, og så meg aldri tilbake.

Bygdedyret styres av den rurale Janteloven. Det er et sett med uskrevne regler – på linje med den vanlige urbane Janteloven – som påvirker hvordan innbyggerne tenker, snakker og handler. En av de mest synlige er skepsis til de som kommer utenfra. Det er «de og oss». Fremmede bør holdes på en viss avstand, og i alle fall om de har andre meninger og oppfatninger enn det som er bygdas allmenne. Ikke skill deg ut. Kjenn din plass i flokken. Tving på plass igjen den som skjener ut. Vis ikke følelser. Innrøm aldri, og snakk ikke om, noe som er vondt eller vanskelig. Vær kritisk mot alt nytt, fremmed og annerledes. Døm på forhånd, dyrk etterpåklokskapen, og du får rett. Forsvar alt og alle i bygda mot angrep utenfra. Tilgi aldri, glem aldri. Hakk løs på den som bryter disse reglene. Bygdedyret har ikke ett ansikt, det har mange.

Bygdedyret er altså et mangehodet moraliserende vesen, som besitter «sannheten» om hva som er galt og rett, hva som er akseptert eller ikke. Det er samfunnets kollektive oppfatning av de sosiale regler som gjelder, defineringen av «hvordan ting er her hos oss». Ethvert brudd med denne oppfatningen, vil sette bygdedyret i bevegelse. Og som på sitt verste, bidrar til å ødelegge andre mennesker og sitt eget samfunn. Som på sitt beste, verner om sine egne og bygden sin. For det er ikke sjelden vi hører om nyinnflyttede som kommer til småsamfunn med hederlige og gode intensjoner. Som jobber hardt for å bli likt og integrert i lokalsamfunnet, som vil bidra med sine ressurser og sin kunnskap. Men som etter noe tid finner det så vanskelig å være der, at de enten flytter eller går til grunne. Isolerer seg, eller går i dekning. For i bygdedyrets skygge finner du hersing, mobbing og trakassering – ofte satt i system. Subtile hersketeknikker, ensomhet og isolasjon. Utestenging og ryktespredning. Bygdedyrets vesen er nettverket av personer, relasjoner og makt – som virker sammen på en bestemt måte. Og den som har vært utsatt for bygdedyrets nådeløse handlinger, ord og blikk er sjelden upåvirket av det. De blir derimot brennmerket for livet.

Da jeg var yngre, synes jeg det var underlig at så mange mennesker forholder seg passiv til bygdedyrets uvesen og skader. At ikke flere reagerer på urett som gjøres, og står opp for den som rammes og tar til motmæle. At de stilltiende aksepterer at naboer og sambygdinger fryser ut og ødelegger andre. Jeg skjønner nå at bygdedyret er vanskelig å komme til livs. Fordi små bygdesamfunn ellers kan gå opp i limingen. Den sosiale konstruksjonen er sterk i sine sammenføyninger, nedarvet gjennom generasjoner. Det sikrer stabilitet og trygghet i små samfunn, det sikrer at innbyggerne kjenner sin plass i forhold til hverandre. At makt og posisjoner og innflytelse holdes under kontroll. Når det da kommer annerledestenkende mennesker til bygden som utfordrer det etablerte, stiller spørsmålstegn ved det eksisterende – utfordres de mørke kreftene. Ikke av ondskap, nødvendigvis. Men på grunn av frykt og uvitenhet.