By Anne Marit Hjelme
Vi opplever alle situasjoner i livet der vi må si farvel til noen vi er glade i. Ikke nødvendigvis et endelig farvel, men mer et «på gjensyn til jeg ser deg igjen». Slike oppbrudd føles ofte tunge og vanskelige. Det er et følelsesmessig kaos. Glede over den andres reise og kommende opplevelser. Tristhet over avstand, egen ensomhet og savn. Over ikke å ha mulighet til å dele tid og være sammen. Vi kjemper mot tunge tanker om at vi kanskje aldri får se dette mennesket igjen, og følelsen av å bli forlatt og glemt igjen. Adskillelse gjør vondt – det er visstnok helt menneskelig å føle det slik.
Jeg opplevde selv et slikt vanskelig farvel da min datter skulle reise ut i verden på egen hånd for aller første gang, og være borte i to måneder. Det var ikke snakk om en kort reise til nabobyen, men til et sted på andre siden av kloden. Et samfunn med fattigdom, en annen kultur og et annet samfunnsregime. Der skal hun studere, få nye venner og bo i privat casa hos fremmede. Gå på det lokale universitetet om dagen, danse salsa om natten. Hun er lys og fager, blåøyd og nysgjerrig på livet. Og er heldig å kunne oppfylle sin ungpikedrøm!
Men som mamma er det hardt å slippe taket og avfinne seg med at forsørgerrollen går over i en ny «tomt rede-fase». Enda verre er det å miste kontrollen og innse at barna bare er til låns og at fuglene selv må lære seg å fly. At det ofte skjer under fjerne og eksotiske himmelstrøk – langt borte fra barndomshjemmets trygge rede – gjør det hele enda mer emosjonelt. For den fysiske avstanden bidrar til at adskillelsen oppleves sterkere. Det er ikke bare enkelt å kaste seg på et fly når reisetiden er bortimot et døgn – om mammas hjelp skulle behøves.
Nå er det heldigvis sånn at den teknologiske verden gjør det lettere for oss å være sammen og ha kontakt – dog på en annen måte. I vår globale tilværelse kan vi ringe og taste på mobilen, og snakke med hverandre på skype. I tillegg kan vi skrive hilsen til hverandre på Facebook og sende mailer – om mulighetene for datamaskin og andre tekniske hjelpemidler er tilstede. Det gjør adskillelsen enklere, selv om vi ikke kan klemme og være nære.
Med alderen må vi stadig oftere ta farvel. Det er vennepar som skiller lag og flytter på seg, barn og barnebarn som bosetter seg i utlandet og familie og venner som dør. Det er sunt å vise følelser, og lov å sørge og felle tårer i sånne situasjoner. De tårene som renner på huden lager ikke like dype riper i sjelen, sa en klok sjel til meg en gang. Det synes jeg var vakkert sagt. Det er noe forløsende ved det å kunne gråte.
Overganger i livet skal smerte og gjøre litt vondt. Det skal kjennes på innsiden at mennesker en er glad i ikke lenger er en del av hverdagen. Men samtidig er det også noe vi alle må forsone oss med. Å ta farvel med hverandre er en del av det å leve.