By Anne Marit Hjelme

Vi opplever alle situasjoner i livet der vi må si farvel til noen vi er glade i. Ikke nødvendigvis et endelig farvel, men mer et «på gjensyn til jeg ser deg igjen». Slike oppbrudd føles ofte tunge og vanskelige. Det er et følelsesmessig kaos. Glede over den andres reise og kommende opplevelser. Tristhet over avstand, egen ensomhet og savn. Over ikke å ha mulighet til å dele tid og være sammen. Vi kjemper mot tunge tanker om at vi kanskje aldri får se dette mennesket igjen, og følelsen av å bli forlatt og glemt igjen. Adskillelse gjør vondt – det er visstnok helt menneskelig å føle det slik.

Jeg opplevde selv et slikt vanskelig farvel da min datter skulle reise ut i verden på egen hånd for aller første gang, og være borte i to måneder. Det var ikke snakk om en kort reise til nabobyen, men til et sted på andre siden av kloden. Et samfunn med fattigdom, en annen kultur og et annet samfunnsregime. Der skal hun studere, få nye venner og bo i privat casa hos fremmede. Gå på det lokale universitetet om dagen, danse salsa om natten. Hun er lys og fager, blåøyd og nysgjerrig på livet. Og er heldig å kunne oppfylle sin ungpikedrøm!

Men som mamma er det hardt å slippe taket og avfinne seg med at forsørgerrollen går over i en ny «tomt rede-fase». Enda verre er det å miste kontrollen og innse at barna bare er til låns og at fuglene selv må lære seg å fly. At det ofte skjer under fjerne og eksotiske himmelstrøk – langt borte fra barndomshjemmets trygge rede – gjør det hele enda mer emosjonelt. For den fysiske avstanden bidrar til at adskillelsen oppleves sterkere. Det er ikke bare enkelt å kaste seg på et fly når reisetiden er bortimot et døgn – om mammas hjelp skulle behøves.

Nå er det heldigvis sånn at den teknologiske verden gjør det lettere for oss å være sammen og ha kontakt – dog på en annen måte. I vår globale tilværelse kan vi ringe og taste på mobilen, og snakke med hverandre på skype. I tillegg kan vi skrive hilsen til hverandre på Facebook og sende mailer – om mulighetene for datamaskin og andre tekniske hjelpemidler er tilstede. Det gjør adskillelsen enklere, selv om vi ikke kan klemme og være nære.

Med alderen må vi stadig oftere ta farvel. Det er vennepar som skiller lag og flytter på seg, barn og barnebarn som bosetter seg i utlandet og familie og venner som dør. Det er sunt å vise følelser, og lov å sørge og felle tårer i sånne situasjoner. De tårene som renner på huden lager ikke like dype riper i sjelen, sa en klok sjel til meg en gang. Det synes jeg var vakkert sagt. Det er noe forløsende ved det å kunne gråte.

Overganger i livet skal smerte og gjøre litt vondt. Det skal kjennes på innsiden at mennesker en er glad i ikke lenger er en del av hverdagen. Men samtidig er det også noe vi alle må forsone oss med. Å ta farvel med hverandre er en del av det å leve.

By Anne Marit Hjelme

For litt siden leste jeg avisen at noen har forsket på verdien av ting vi gjør og sier til hverandre, og da i kroner. Ikke overraskende har mellommenneskelige handlinger en enormt høy verdi – faktisk er et kyss og ordene «jeg er glad i deg» anslått til å ha en verdi på titalls tusen kroner. Rart, egentlig – at sånt kan måles i penger. Men vi kjenner vel alle at handlingen og ordene betyr noe for oss. Gjør oss oppløftet og glade. Styrker selvbildet og egenverdet vårt, kanskje til og med selvrespekten.

Vi lever i et samfunn hvor mennesker virker likegyldige mot hverandre. I mer enn tjue år har jeg tatt bussen til jobben hver morgen. Mer enn én gang har det slått meg hvor nær vi mennesker står og sitter i en slik situasjon, og likevel så fjernt og langt fra hverandre. For på bussen er det musestille. Alle stirrer tomt ut i luften og unngår blikkontakt, livredde for å dele sete med noen eller måtte utveksle noen ord. Vi sitter skulder mot skulder og befinner oss i vår egen lille boble – det er langt mellom smilene og vennligheten. Hadde det vært på en bar om kvelden, ville det vært utenkelig og ikke åpne munnen og komme hverandre i møte. Eller hilse på hverandre i parken på tur med hunden. Men på bussen er det greit å være arrogant, fremmed og utilnærmelig. Og begynner du å snakke, skal du vite hva du gjør.

For én dag kunne jeg ikke unngå å sette meg ned ved siden av en gammel klassevenninne jeg ikke hadde sett på mer enn femten år. «Hei, hvordan har du det?» spurte jeg straks plassen var inntatt – det er jo slike fraser vi gjerne bruker i sånne situasjoner. Uten helt å være forberedt på hva som skulle komme svarer hun «Ikke så bra» – og så begynner hun å fortelle. Om et liv med vold og sykdom, om tristhet og arbeidsløshet. Min tidligere klassevenninne var langt fra ferdig da jeg måtte gå av. Jeg tumlet opprørt ut av bussen, fylt med hennes tragiske historie og mye medfølelse. Angret litt på at jeg hadde stilt spørsmålet, kjente at fortellingen hennes satt i kroppen min resten av dagen – og minnet meg på at det kan være krevende å bry seg. Hun hadde behov for samtalen, og jeg inviterte til den. Om kvelden ringte jeg henne og avsluttet der vi slapp på bussen. Hun var svært takknemlig, og i dag er vi nære venninner som alltid vil være der for hverandre.

Tenk på hvor lite som skal til. Et kyss eller noen varme ord er ofte forskjellen på den gode og den litt vanskeligere dagen. Ingenting gleder mitt morshjerte mer enn når mine to voksne barn sender meg en tekstmelding hvor det lyser «Glad i deg mamma!» mot meg. Eller når min snart 20 år gamle halvskjeggede sønn kommer mot meg og gir meg et stort kyss! Da kjenner jeg at det er dette som virkelig har verdi for meg, de «små» store tingene i livet. Selv om samfunnet på mange måter kan oppleves som kaldere, kan hver og en av oss bidra til å gjøre det litt varmere ved å vise omtanke, empati og nestekjærlighet.

For meg handler det om å omsette tanke til handling – bryte ned masker og fasader vi omgir oss med og komme hverandre sårbart i møte. Som min venninne på bussen, som åpnet seg i tjue minutter og fikk en venninne for resten livet. Derfor plukker jeg opp mobilen og ringer min egen mor og sier som mine egne barn «Glad i deg mamma!» Jeg må bare huske på å si og gjøre det litt oftere.

By Anne Marit Hjelme

Brillene vi har på oss påvirker hvordan vi oppfatter virkeligheten. Løsningsfokusert tilnærming er en metode som hjelper oss å velge en måte å tenke og tilnærme seg livet på. Ikke minst når en opplever problemer og vil finne løsninger for å komme videre.  Det er en del av det som innen psykologiens termer kalles «positiv psykologi», og har sitt utspring fra familieterapien der målet er å få mennesker til å fungere bedre sammen.

Løsningsfokusert tilnæring kan best beskrives som en spesiell tenkemåte og et sett med antakelser. Antakelser om hva det å ta på seg «bevisste briller» når en tenker og handler får av konsekvenser – først og fremst i relasjonen med andre mennesker. Tanken er at ved å gi oppmerksomhet til det som fungerer, vil det bli mer av det som fungerer. Det vi leter etter, finner vi. Så i stedet for å fokusere på det som er vanskelig eller ikke fungerer – og forstørre dette og få mer av det – så finner vi ut hvordan vi bevisst kan styre det vi tenker, sier og gjør. Med det som mål å lykkes. Igjen og igjen!

Tenk deg at du tar på deg ”jeg skal lete etter det som er bra”-brillene når du møter et nytt menneske, kommer til et nytt sted eller i en ny situasjon. Sjansen er stor for at både du og den/det det gjelder får mer av det gode, positive og vakre.

En av tesene i LØFT går ut på at du ikke trenger å forstå problemet for å løse det – finn heller nøkkelen til løsning! Problem og løsning henger nødvendigvis ikke sammen. Ha fokus på ønsket tilstand og atferd. Det er ikke nødvendig å vite noe om problemet for å løse det. Det eneste du trenger å vite noe om er løsningsmønsteret, altså hva som kjennetegner situasjonen når problemet er løst. Herlig å vite!

En annen antakelse er at atferd som gis oppmerksomhet, gjentar seg. Vi skal derfor være varsom med å be noen om å slutte med noe – eller ikke gjøre noe. Svar som begynner med ikke har en tendens til å opprettholde problemet. Så er det også viktig å vite at språk skaper virkeligheter. Språk er ikke uskyldig, og merkelapper kan være voldelige. Språket har stor betydning for fortolkninger, oppfatninger og handlinger. Jo mer vi snakker om de tingene som fremdeles er problematiske, jo mer skapes en forventning om at ting ikke lar seg endre. Det er noe å tenke på neste gang du får lyst å bruke karakteristikker om en annen, og gnager på de samme tingene – igjen og igjen. Da kan du være ganske sikker på at du bidrar til å holde det levende.

En annen fin ting i LØFT er antakelsen om at de som saken gjelder, vet best. «Eksperthjelpen» om hva som virker, finnes altså lokalt. Troen på at små endringer skaper større, er også tiltalende. Hvert enkelt fremskritt begynner i det små, og skyldes et enkelt menneske. Ta derfor et skritt av gangen! Gjør noe annet når det du gjør ikke virker. Sikte deg inn på små, enkle endringer som raskt lar seg konstatere. Det øker sannsynligheten for å lykkes raskt. Små endringer øker sannsynligheten for å utløse større endringer – det er det vi kaller «ringer i vannet» …

Ved å være en praktiserende LØFTER gjør du ikke bare livet enklere for andre, men også for deg selv. Du slutter ikke å få problemer, men du tilnærmer deg dem på en annen måte. Du slutter ikke å få kontroverser med andre mennesker, men du finner gode måter å løse dem på. Tankesettet kan ses på som en liten lykkepille som bærer bud om mer harmoni, glede og målbare resultater.

By Anne Marit Hjelme

Verdiene våre er styrende for hva vi synes er viktig her i livet og hvordan vi handler. Hver eneste dag gjør vi valg som er fundamentert i det vi opplever som det mest betydningsfulle for oss til enhver tid. Og verdibegrepet har fått ny aktualitet i en tid hvor mange av oss knapt har tid til å kjenne etter hvordan vi har det. Hvordan har jeg det, egentlig? Det kan være lurt å stille seg dette spørsmålet med jevne mellomrom, om ikke annet for å bli bevisst hvordan du lever. Og for å ha muligheter til å korrigere kursen om nødvendig.

Det gjelder ikke minst for deg som ser fram til en rolig pensjonisttilværelse, og som plutselig befinner deg i klemmen mellom å skulle være en god forelder og besteforelder – og det å ta seg av egne eldre foreldre. «Sandwich-generasjonen» kalles vi som blir skvist av forventningene om hvordan vi må stille opp og ta vare på generasjonene før og etter oss. Og så er det alle vi som har «ventet» med å gjøre alt til barna er store og vi får mer tid – og som fyller opp dagene med gjøremål i redsel for å gå glipp av noe.

Det kan være heseblesende og slitsomt å skulle innfri egne og andres forventninger om hva vi skal bruke tiden vår på, når det vi egentlig vil mest av alt er å slakke tempoet – og bare være. Vi er mange som trenger å stoppe opp og stille spørsmålet: Hva er viktig for meg? Hva er viktigst, og hvorfor? Og hvordan må jeg da prioritere for å leve i tråd med mitt eget verdigrunnlag og være tro mot meg selv?

Mine livsverdier er ærlighet, kjærlighet, familie, respekt og raushet. De har vært relativt konstante gjennom hele mitt voksne liv, men blir sterkere og svakere i ulike livsfaser – avhengig av hva jeg opplever som viktigst akkurat da. Da barna mine var små, var det å gå ned i arbeidstid viktig for meg. Fridagen hver uke ga muligheter for ro og gode samtaler, sene morgenstunder – og nærhet og berøring med ungene.

Finnes det noe mer berikende enn å legge kinnet mot et barnekinn, stryke over bløtt hår og bløt barnehud – kjenne pusten fra et lite menneske? Vi brukte fredagene til å knytte enda tettere bånd, til å leke og være nær hverandre. Vi vet at barn som ikke berøres kan dø. At kroppens største organ er huden. Den må pleies og tas vare på. Og en av de rimeligste og beste måtene å gi den næring på er å berøre den, stryke på den, ta på den.

Berøring handler om flere ting, og mest av alt om sansene våre. Vi kan berøre hverandres hud, lepper og kropper. Og vi kan berøre hverandres sjeler og hjerte. Begge deler er like viktig for vår livskvalitet, vårt selvbilde og selvfølelse. For hvilken verdi vi selv mener vi har, uavhengig av hva vi presterer og leverer.

Gi en klem, et stryk, et kyss, et ord – det er mange måter å berøre på. Kjenn på den deilige følelsen som oppstår mellom mennesker som klemmer. Som stryker på armen. Som klapper på skulderen. Det vennskapelige kysset på kinnet, eller det mer lidenskapelige for elskende. Den verdsettende følelsen som oppstår i møtet mellom to som bruker ordene på riktig måte. Som anerkjenner og respekterer, som deler og byr. Det er i møte med andre mennesker jeg blir meg og du deg – derfor er samhandlingen og berøringen så verdifull. Et smil kan berøre, en sang, et bilde, en handling og et dikt det samme. La oss berøre hverandre mer – på alle plan.

By Anne Marit Hjelme

Det er noe herlig oppstemt og positivt med våren, den bærer bud om lyset og varmen – om gleden og optimismen. Det er lettere å være positiv når gradestokken går oppover og kveldene blir lengre. Tenk positivt, sier vi til naboen når han i forbifarten nevner nedstemtheten og aleneheten. Eller kollegaen som sliter med gikten – eller vennen som er redd for barnets rusproblemer. Tenk positivt – for det går heldigvis mot lysere tider… Har du hørt den før?

Det er forskjell på å tenke positivt og det å praktisere positiv tenkning og ha et positivt menneskesyn. Fordi det nesten er blitt et skjellsord å si ”at du må tenke positivt” – fordi det da blir ansett for å være en lettvint måte å bagatellisere andres livsutfordringer på – kan det være nyttig å dvele litt ved forskjellene. Vi mener selvsagt ikke at folks problemer forsvinner bare fordi de tar på seg et eplekjekt smil. Eller at problemer ikke finnes og alltid bare er utfordringer hvis en bare har den rette innstillingen. Det vil være å ikke ta folk på alvor. For selv om ”det å være positiv” ofte blir forbundet med ”det å være smilende og blid og ta ting som de kommer”, er det ikke dét positiv tenkning først og fremst handler om.

Det handler mer om å velge å ha en positiv tilnærming til det som skjer med en selv, til livet og menneskene rundt seg. Også de vanskelige tingene. Om å ha et bevisst forhold til om glasset er halvfullt eller halvtomt. Evnen til å skille mellom det en kan gjøre noe med, og det en ikke kan. Hvilke deler av fortellingen en ønsker å belyse. Og legge merke til hva forskjellen gjør med egne følelser, psyke, atferd – og ikke minst med relasjonen til andre.

Den positive tekningen fokuserer på det som fungerer, i stedet for det som ikke gjør det. På virkningen av å gjøre mer av det en tidligere har lykkes med. Den ser på mennesket som en ressurs som trenger anerkjennelse, tilbakemeldinger og respekt. Som et individ med selvstendige meninger, tanker og følelser – det fokuseres på løsningene og mulighetene.

Det betyr ikke at problemene ikke finnes eller at de skal unngås. Snarere tvert imot, det er en erkjennelse av at de må opp i lyset og løses – på en måte som bidrar til å sikre god livskvalitet og verd for de involverte. For egentlig ønsker vi jo bare å være lykkelige?

Det gode med å tenke i positive baner, er at positivt tiltrekker positivt – på samme måte som negativt tiltrekker negativt. Vi trekker altså gode og dårlige ting inn i livet vårt, ofte uten å være klar over det selv. Derfor er det godt å vite at ”det å tenke positivt” alltid vil være bra – selv når smilet i speilet er falskt og strevsomt. For når vi vet at den korteste veien mellom to mennesker er et smil, kan det tenkes at det er nok til å få den positive spiralen i gang.

Welcome to WordPress. This is your first post. Edit or delete it, then start writing!