By Anne Marit Hjelme

Det er søndag igjen. Ikke en sånn søndag der jeg våkner opp med en villig mann ved min side etter en altfor sen natt på byen. En kropp, uten ansikt. En dårlig samvittighet med stinkende ånde og dårlige hensikter. En flyktig fugl som flyr forbi, og som er livredd for å bygge reir. Heller ikke en søndagsmorgen med bankende hode og anger, men som starter med et sødmefylt smil om munnen. Nei da, jeg våkner bare til en ganske vanlig morgen som kaller seg søndag. Til forskjell fra de som kaller seg mandag og tirsdag, og som er bestemt av mister tikk-takk, klokken. Og med bare meg.

Faen, at det ikke er mulig å sove litt lenger da. Når en først kan. Drømmen var ekkel og gjorde meg urolig. Husker bare bruddstykker, men cellene i kroppen forteller at de har vært med på morsommere ting. Ryggen er støl og skulderen verker. Hodeløse ansikter passerer netthinnen min i noen sekunder. Mennesker fra fortid og nåtid i et herlig kaos, historier som fortelles. Det hjelper ikke å dra dynen over hodet, stemningen i kroppen forsvinner ikke. Det gjør heller ikke tankene. Om den nye dagen med alle mulighetene. Den blanke dagen med fargestifter til, som bare venter på at jeg skal ta den i bruk. Herlighet, den ligger der – uten innhold, og kan fylles og nytes og fylles enda mer. Alle ”lær-deg-selv-å-kjenne”-bøkenes oppskrift på det gode liv. Tiden som kommer og som jeg kan fylle – med akkurat det jeg selv vil. Med meditasjon,trening – med mennesker. En utmerket måte å øke min egen selvinnsikt på, lese boken jegfikk av tante Tulte til jul eller bake hjemmelaget brød til venninneklubben i neste uke. Det mangler ikke på tilbud og fyllstoff, tvert imot.

Problemet er snarere å velge. Blant konserter og filmer eller en gåtur Guds frie natur. Den er til og med gratis å bruke, naturen altså. Kafebesøk er riktignok litt dyrene, men trendy og sosialt. Skjønt, hvem snakker til hverandre bak avisene? Og hvem orker egentlig å utveksle mer enn høflige fraser etter nattens utagerende festing? Se og bli sett, er tingen. Le høyt og på de rette plassene, og bruk formuleringer og ord som viser at du har mer enn tre år på videregående skole. Så får det ikke hjelpe at en må bruke en hel dekkstift for å fjerne de blå ringene under øynene før en i det hele tatt orker å se noen andre i øynene. Miraklenes tid er heldigvis ikke forbi, og en stor takk sendes herved til kosmetikkbransjen. Som Gudskjelov har noe for enhver anledning, og dermed sørger for at vi ikke blir et isolert og ensomt folkeslag.

Det er oppi hodet mitt det er kortslutning. Orker ikke tanken på en ny dag der det må velges og handles og tas beslutninger. Orker ikke tanken på å måtte ta stilling til avisens enorme kom-deg-ut-av-sofaen-tilbud som fyller side opp og side ned. Jeg føler meg som en unge i en godtebutikk – siklende, men ute av stand til å velge blant alle godsakene. De er så overveldende mange mot lille meg. Og i denne tafatte sinnsstemningen, inntar jeg mitt egg og to brødskiver i all min alenehet.

Skjønt alene er jeg heller ikke. Problemet er bare at romkameraten min verken spiser pent eller er i det snakkesalige hjørnet. Hun bare er hun, slik kaniner gjerne liker å være. Det er forskjell på ensomhet og alenehet, sies det, selv om det innimellom er vanskelig å skille disse beslektede tilstandene fra hverandre. Spørsmålet om frivillighet er ofte det som skiller dem.

Begge har savn i seg, lengsel. Begge har sosial isolasjon ved seg. Det og ikke være sammen med andre. Selv om det også er en sannhet med modifikasjoner. Fordi det absolutt er mulig å være ensom i tosomheten. Og det er kanskje den tristeste varianten av dem alle. Å ha noen der, men likevel føle seg alene. Med seg selv og tankene sine, ikke nå frem med kommunikasjonen. Som å vandre hvileløst rundt på en folksom øy, uten å få kontakt. Bli sett. Kunne gjøre seg forstått.      Hvem har ikke kjent følelsen av ensomhet komme veltende over seg på et vrimlested med folk. Hvor alle er opptatt med seg og sitt, men bare ikke deg?  Jeg ser smilene, men de er ikke til meg. Jeg ser øynene, men de møter ikke mine.

Har du valgt å være alene i all din alenehet, kan du leve med det. Da har du tross alt valgt bort noe, eller noen, og bare gjort plass til denne ene. Deg selv. Og da er den boblende lykkefølelsen sjelden langt unna. Men det er ikke alltid sånn. Livet som singel gjør også at du stifter bekjentskap med dette andre, denne vonde følelsen av å være fortapt. Glemt, bortgjemt. Ingen å dele dagen med, opplevelsene. Ingen å prate med – selv mobiltelefonen er stille.

Det er noe rart med søndager. Denne dagen i uken da alle melder seg ut, eller kobler seg på familien. Den eneste virkelig stille dagen hele uken. Kanskje er det nettopp det som gjør den så spesiell. Larmen legger seg, støyen forsvinner. Fra motorveiene og kjøpesentrene. Og nettopp da høres larmen fra sjelen ekstra godt.