By Anne Marit Hjelme

For en tid tilbake møtte jeg på en person på min vei som gjerne vil være ”mer” enn det hun er. Som solgte seg inn til å løse oppgaver hun ikke mestret, som hadde store tanker om mye som hun ikke klarte å få til. En verdensmester på alle områder, men som alltid skyldte på andre når hun ikke lykkes. Jeg synes det er litt trist å møte mennesker som ikke klarer å fylle de skoene de har tatt på seg – de er bare så altfor store. Som ser på seg selv som grandiose og suverene på områder de åpenbart ikke har kompetanse på. Vil fremstå smarte og flinke. Det virker som de trenger beundring og aksept fra omgivelsene – det gir næring til deres ego. Og vi tror gjerne på dem, for de er veltalende og karismatiske. Virker tillitsvekkende og troverdige. De har lært kunsten å selge seg selv.

Problemet er bare at det snart blir så altfor tydelig for omverden at de lover mer enn de kan holde, etterstreber å ha evner, egenskaper og talenter de ikke har. Og så forledes vi til å tro på det bildet de tegner av seg selv, inntil vi avslører dem. Tar dem med buksene nede. I usannhet, omtrentlighet og løgn. De vil så gjerne, men får det ikke til. De prøver og prøver, og bruker ordene som maktmiddel på veien. Men i min verden er det ikke velpolerte, friserte ord som teller – det er handling. For meg blir mennesker ”mer” når det er samsvar mellom det de sier og det de gjør. Det viser integritet og karakter. Og ikke minst – et sunt selvbilde.

Nå lever jeg etter den regelen at folk som oftest er mer enn det du ser, og ønsker derfor å gi de jeg møter en sjanse. Det kan være den narkomane mannen som selger =Oslo på Karl Johan. Han er ikke bare narkoman, men noen sin sønn og kanskje kjæreste. Han er kanskje pappa selv, og har et yrkesliv bak seg. Han er et menneske med ønsker, håp og drømmer om en godt og lykkelig liv. Et menneske med tanker og følelser, men som har gjort dårlige valg. Han er så mye mer enn det skrøpelige mennesket han fremstår som i gatebildet, han har sin historie og sin personlighet. Evner og talenter. Det er bare ikke så lett å få på øye på – der og da.

Til forskjell fra møter med mennesker som vil være mer enn de er, gjør ofte narkomane seg til mindre enn det de er. Forakten fra samfunnet og medmennesker, og et dårlig selvbilde bidrar gjerne til det. I møtet med mennesker som har gjort dårlige valg for seg selv – og andre – opplever vi ofte ydmykhet og lavmælthet. De gjør seg uunselige og vil helst ikke bli sett. De verdsetter sjelden seg selv, og venter ikke å bli verdsatt av andre. Skoene de har på seg viser seg ofte å være så altfor små.

Jeg pleier å si at det er bedre å bli undervurdert enn overvurdert, og vet at det er litt flåsete sagt. Men i de situasjoner jeg kjenner at jeg blir undervurdert, kan jeg overraske positivt. Selv foretrekker jeg å ha på meg passe store sko som jeg kjenner sitter godt på foten og gir meg et trygt fotfeste. Vi kan ikke være gode i alt, men alle er gode i noe. Det handler bare om å ha god nok selvinnsikt til å vite hva.