By Anne Marit Hjelme

Jeg tenker at kjærlighet kan være så mye. Den har ingen spesiell form, selv om mange tillegger den et spesielt utseende. Ofte formet som er hjerte. Men selve kjærligheten er synlig i seg selv i all sin usynlighet. Den anes. Føles. Sees. Kjennes. Det meste av det vi gjør er styrt av kjærlighet, eller mangel på den. Når den mangler føles det tungt og vanskelig, og får oss mennesker til å gjøre dumme ting. Slemme ting. Uforståelige ting. Det er som oftest ikke fordi vi er onde i oss selv, men fordi vi lider. Er underernærte på livets viktigste kildevann. I mengder er det rene trollvannet og afroditium på samme tid. Det gir energi og livsglede. Og der det er mye kjærlighet, blir det ofte mer. Godt avler godt.

Kjærlighet er ikke rettferdig fordelt i befolkningen. Den kommer ikke i jevne doser. Og den fører ikke bare gode ting med seg. Fra tid til annen kan vi alle kjenne på følelsen av sjalusi og redselen for å bli forlatt. På fraværet av intimitet og nærhet. Hormoner i ubalanse, ujevnt humør og opplevelsen av og ikke ha verdi. Mangel på bekreftelse fra andre mennesker. Små barn er helt avhengig av kjærlighet for å utvikle seg til å bli mennesker. Og får de ikke det de trenger, gjør de krav på det. Skriker. Trasser. Er ulydige. Ikke fordi de er slemme, men fordi de vil ha oppmerksomhet. De tørster etter trøst og kjærlighet, og ber om det på sin måte.

Når barna vokser til, fortsetter behovet for å bli sett og anerkjent. Særlig hos foreldrene, som er livslange rollemodeller og forbilder. Trassalderen fra de er tre år avløses av ungdomsopprør og perioder med avstand på vei mot voksenlivet. Det er krav om nærhet og avstand på samme tid. Behov for private rom for å finne seg selv. Men selv i perioder hvor avstanden til poden er som størst, trenger han deg. For i voksenlivet fremstår kjærligheten i en ny drakt. Ofte litt mer skjult og kamuflert, vanskeligere å få øye på for 20-åringen som får nei når han ber pappa kjøpe snus til ham. Eller 35-åringen som ikke får låne penger til nettpokerspillet. Avslagene er gjort i kjærlighet, selv om det kan være vanskelig å få øye på – der og da.

Vi mennesker har ulike strategier for hvordan vi viser at vi er glade i noen. Og vi tar imot på ulike måter. I et selskap jeg var i for litt siden ble det konsumert store mengder alkohol. Flere generasjoner var samlet for å feire bestefars 80-års dag, og spriten fløt. Det ble skålt og sunget. Familiemedlemmer som ellers har problemer med å snakke med hverandre åpnet opp og ble både ærlige og sentimentale. Det var både fint og trist å være vitne til. Fint fordi det ble sagt gode ting mellom mennesker som trengte å si og høre disse tingene. Trist fordi de ikke klarer å si dette til hverandre uten at Kong Alkohol bruser i blodet.

Kjærlighet handler om følelser, og følelser kan være vanskelige å forholde seg til. Men når det kommer til stykket er det jo ikke alltid nødvendig å si ordene ”jeg er glad i deg” for at noen skal vite, er det vel?