Category Archives: kjærlighet

detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, kjærlighet, kvinner, lykke, mennesker, moral, motivasjon, ord, personlig utvikling, pusterom, stillhet

Om å skrive innover

 

By Anne Marit Hjelme

For mange av oss er det å skrive den mest effektive terapien for å skape balanse i livet. I motvind og medvind, en måte å gi uttrykk for noe av det som foregår i vårt indre univers på. Det som bobler under overflaten. Som fyller hele kroppen og vil ut, som fyller hjertet vårt og som bør utrykkes. Du trenger ikke å skrive for andre, bare for deg selv. Du bestemmer selv om noen andre skal få lese det, det er ditt eget valg. Men ofte skal brevet eller mailen ha en mottaker. Manuset ha en annen leser, for at sår skal heles. Relasjoner bedres.  Bare det å sette på papiret den strømmen av ord og setninger som kommer fra innsiden er mentalhygiene i seg selv. Befriende. Bedre enn piller og drinker i glass. For når hånden settes i bevegelse med en penn i hånden, skjer det ting. Magiske ting.

Fra et sted i deg selv, eller utenfor deg selv, strømmer det ofte på. Tankene. Følelsene. Uten helt å vite hvor det kommer fra triller formuleringene ut. Eller kanskje ikke. Uansett, det å sette seg ned med penn og papir er undervurdert. For det skjer noe med oss når vi tvinger oss selv til å sette ord på det som kontinuerlig foregår i hodet og kroppen vår. Når vi setter oss i et stille modus for å lytte til det innsiden forteller  – og deretter begynner å fylle et blankt hvitt ark. Det kalles sårbarhet. Vi avtaler et møte med den viktigste personen i eget liv, oss selv. Og har tillit til at noe styrer hvordan samtalen blir.

For den kan bli smertefull. Meget smertefull. I hodet er det mange stemmer som konkurrerer om oppmerksomheten. Det lille barnet i deg som ikke har blitt sett og hørt.  Fars formaninger, dine egne pålagte begrensninger. Og hvis det er en stund siden du har lyttet skikkelig, kan det virkelig fosse på. Også alle sabotørene dine, de indre kritikerne, vil heve sin stemme. Fortelle at du ikke er god nok, at du skal ha dårlig samvittighet. Ikke lever opp til forventingene. I møtet med oss selv skal vi være snille med oss selv. Skrive kaoset ned, få distanse til det. Betrakte det som kommer med nysgjerrighet og vennlighet. Uten å være dømmende og fordomsfull.

Jeg skriver ofte intuitivt. Starter et sted jeg ikke vet hvor ender. Begir meg ut på en reise uten endelig destinasjon. Klart det er skremmende. I mine mørkeste øyeblikk strør jeg ordene utover arket og de blander seg med tårene mine. Så virkningsfullt kan det være, å få denne innsikten. Jeg aner ikke hvor ordene kommer fra, men de treffer meg. Gjør meg klokere, berører. Det er som om innsiden min er vulkansk magma som spruter ut en visdom mitt bevisste jeg ikke har tilgang på. Det er jo helt vidunderlig, men også overveldende. For hva finnes egentlig der inne, i det ubevisste jeg?

Det ubevisste i oss rommer mye, det vet vi. Hvor mye aner vi ikke. Når du skriver deg innover, er det nettopp denne utforskingen og kartleggingen som er drivkraften. Å møte seg selv gjennom å skrive ned det du tenker på, gjør, føler – det er for mange av oss transformerende. Så, bare gjør det!

 

detgodeliv, frihet, følelser, kjærlighet, lykke, læring, mennesker, moral, motivasjon

Sjelen og den indre stemmen

By Anne Marit Hjelme

Sjelen har gjennom tidene vært noe mennesker har vært opptatt av. Finnes den eller ikke. Og hvilken hensikt har den? Jeg grubler ofte rundt det sjelelige. Overbevist om at sjelen finnes i oss, og kanskje i ting rundt oss. Rent visuelt ser jeg det for meg som en livsenergi, en brusende foss av erfaring og innsikt. Visdom. Hjertelag. Vi bruker ordet sjel på ulike måter i det hverdagslige. Sier at et hus har sjel. At vi finner sjelero på fjellet. Og i begge tilfeller legger vi mer innhold til både huset og fjellet. Vi beskriver en tilstand, bruker ordet for å verdisette det vi snakker om. Et hus med sjel er ofte et eldre hus med en historie og en atmosfære. En opplevelse av kos og hygge, tilhørighet. Et sted å føle seg hjemme. Det samme når vi sier vi finner sjelero på fjellet, eller ved havet. Vi finner roen, føler oss hjemme. I harmoni med noe. Finner hvile i oss selv.

Ifølge mange religiøse og filosofiske tradisjoner er sjelen en selvbevisst “eterisk substans” som er unikt for ethvert vesen. Ofte tenkes det at det er sjelen som gir grunnlag for bevissthet, og den betraktes av mange som udødelig. Kroppen forlater den fysiske verden, mens sjelen blir igjen. Sjelen utgjør altså selve “selvet” hos oss mennesker, kroppen er bare hylsteret og boligen. Materiet som forvitrer og blir til jord. Mens sjelen kanskje har evig liv. Som en energi som blir værende igjen?

Jeg liker å tenke på sjelen som min indre stemme. En guide som vet mer enn min fornuft i dette livet. For kanskje er det også slik at sjelen min har levd flere liv og tar med seg erfaring jeg trenger i dette livet? At sjelen har en innsikt jeg trenger og som ikke fornuften og logikken noengang kan gi meg. Jeg er åpen for muligheten, for hvem kan overbevise meg om at det er feil så lenge ingen av oss vet? Den indre stemmen er mitt indre kompass, min veileder. Når jeg bare stopper opp og lytter, får jeg kontakt med stemmen. Den forteller meg hva som er rett og galt for akkurat meg, og gjør det lettere å ta ulike valg. Ikke sjelden hender det at fornuften og sjelen er på kollisjonskurs, den ene vil noe den andre advarer mot. Hode og hjertet samsnakker ikke og det gjør meg rådvill. Jeg blir forvirret og usikker, noen ganger handlingslammet. For hvor enkelt er det å ta beslutninger når to sterke indre krefter jobber mot hverandre og råder en i to ulike retninger?

Du kjenner det kanskje igjen, denne indre nådeløse maktkampen som virker lammende på deg. Som sliter og drar i deg og bidrar til at du aldri føler deg helt fornøyd eller lykkelig. Som gjør at alt kommer i ubalanse, om du velger feil. Min erfaring er at det er lurt å lytte til sjelen, til den indre stemmen. For dersom fornuften alene får herje, mister du lett kontakten med den du egentlig er. I verste fall mister du deg selv. For fornuften og logikken vil til enhver tid være styrt av den kunnskapen vi sitter med akkurat på det tidspunktet avgjørelsen tas. Den kan være mangelfull, den kan være gal. Hvis den bare hentes fra den ytre verden, er vi prisgitt at vi har all sann informasjon tilgjengelig. I sånne situasjoner kan det være lurt å vise tillit og stole på den indre stemmen. Noen kaller den også magefølelsen.

 

bøker, detgodeliv, døden, ensomhet, frihet, kjærlighet, lykke

Kjent helvete og ukjent himmelrike

By Anne Marit Hjelme

Papir er døende, det er «alle» enige om. At tiden for å trykke nyheter og informasjon på døde trær er utdatert og gammeldags. Opplagene på papir raser og det er i den digitale verden utviklingen skjer, det er der alle mediehusene satser tid og penger. Så vi som fortsatt lager papirmagasiner er derfor en utdøende rase. Derfor er magasinet vårt nå i en helt ny drakt! Fordi vi er sterke i troen på at det fortsatt er behov for oss og et ønske om at vi skal leve lenge i papirverden. Og da må vi kontinuerlig omstille, endre og utvikle produktet. Stillstand er å kalle på døden for tidlig.

La oss være ærlige; All endring og forandring smerter! Det gjør vondt å vrake noe som er kjent og kjært for noe annet nytt og bedre. Som kanskje ikke engang er bedre. Det gjør vondt å måtte tilpasse seg en ny virkelighet og hverdag i ukjent terreng. Med nye rutiner og endrete vaner. Med ny teknologi og nye arbeidsprosesser. Ny kompetanse og kunnskap som må læres. Det gjør også vondt med endringer i det private livet. Å erkjenne at en ikke elsker mannen sin lenger, og vil skilles. Eller mistrives på jobben. Bryte ut av noe som er trygt og kjent og erstatte det med noe annet. For mange er det bedre å bli værende i et kjent helvete enn å bevege seg mot et ukjent himmelrike. De orker ikke tanken på de mentale og fysiske endringene som må til for å skape seg et bedre liv – selv når de vet at det kan bli bedre. Omkostningene virker for store. Belastningene for mange.

For endring handler ofte om tap av trygghet. Det er akkurat som om det kjente i seg selv gir oss en livslenke, et fast holdepunkt i tilværelsen. Og selv når noen forteller oss at «du kan få det så mye bedre», så finner mange verken motivasjon eller energi til å skape det nye livet som kan være nærmere et himmelrike. For vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Og er vi ikke blitt oppfostret med at gresset sjelden er så mye grønnere på den andre siden?

Det er lett å lage unnskyldninger for å gjøre noe, være passiv og konserverende. Endring er handlekraft, og ofte kreves det både mot og mye arbeid for å skape nye ting. Og alltid med den faren at vi ikke vet hva resultatet blir. Vi kan tro det blir bedre, men det er en gnagende usikkerhet der. Endring uten forhåndsgitte garantier. Om et lykkeligere liv, eller et mer populært redesignet VIOVER60-magasin i ny drakt. Men det er akkurat derfor vi må våge å være i bevegelse likevel. For ved å tenke positivt om de endringene og omstillingene som skjer, tror jeg sjansen er større for et positivt og godt resultat. Når vi tenker «riktige tanker» gjør vi ofte «riktige ting» og tar valg som borger for suksess. Vi ser for oss at det blir bra, vi gjør det vi kan for at det skal bli bra – og det blir bra!

Denne formelen er min ledestjerne. Jeg har stor tro på tankens kraft. Og på menneskets evne til å endre seg, selv gjennom smerte. For hvor smertelig er det ikke og bare å bli værende i stillstand? Hvor vondt gjør det ikke å være et offer for andres valg, for omstendighetene? Hvor gnagende er ikke smerten i det kjente helvete, hvor det å holde ut blir selve livet? En sterk tro og vilje til handling utgjør mirakler. Ja, noe må vrakes for å gi plass til nye ting. Men etter hvert finner en et nytt fotfeste i det nye, og vi får tryggheten tilbake. Det nye blir inngangsbilletten til et himmelrike, hvor du både kan være litt lykkeligere og ha litt bedre livskvalitet. Vi er aller endringsagenter i vårt eget liv. Bruk makten din!

bøker, detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, kjærlighet, kvinner, lykke

Om å møte veggen

By Anne Marit Hjelme

Det er tankevekkende hvor mange som møter den etterhvert berømte veggen. Du har hørt om den? Den usynlige, metaforiske veggen som egentlig er en svart gardin som går ned i hodet eller en av-knapp som aktiviseres i kroppen. Som gjør at svært oppegående og energiske mennesker plutselig ikke klarer å stå opp om morgenen. Som gjør at tankene ikke sorteres lenger, at konsentrasjonen uteblir. At den livskraften som holder en på beina og i bevegelse ikke lenger finnes.

Jeg har sett dette på nært hold flere ganger, og det er ikke et pent syn. Direkte vondt gjør det, å se mennesker flate ut på ubestemt tid. Totalt maktesløse og uten kraft, parkert på sidelinjen i sitt eget liv. Uten styring og kontroll. Uten å vite så mye om fremtiden. Jeg har sett direktører og mennesker med mye ansvar og masse jern i ilden bli helt handlingslammet og ute av stand til å arrangere bursdagsselskap for sitt eget barn. De orket bare ikke. Klarte ikke å mobilisere energi i kroppen til gjøremålene, de ville bare sove. Ikke tenke, ikke kjenne på hvor ille og vanskelig de hadde det inne i seg. For i møtet med veggen møter en gjerne også skammen. Over å ikke strekke til, ikke klare å levere og prestere. Skammen over det kroppslige og mentale sammenbruddet, den nådeløse kollapsen. En går fra «på» til «av», fra å være «inne» til å bli helt «ute». Både i den private og den jobbmessige sfære.

En venn av meg sa at hun ble totalt koblet av det livet hun kjente og bevegde seg som en zombie i vakuum-land. På ubestemt tid. For ingen vet hvor lenge dette ørkenlandet varer. Når de mørke tunge skyene letter. Når sevjen igjen gir kraft til å fortsette. Veggen er nokså usynlig, har ingen gips eller plaster, ingen åpne sår. Det er ikke lett å se på noen at smellen har vært knallhard. At møtet med den harde veggen har vært mer enn både hjernerystelse og sjokk og avmakt på samme tid. For det er fortsatt tabu. Å innrømme at en ikke strekker til, klarer kravene. Går på trynet – selv om stadig flere gjør det. Og jeg tenker; kan det skje meg?

Selvsagt. Veggen spør ikke om alder eller kjønn. Ikke om sivilstand eller posisjon. Den er som en lumsk sykdom som kommer snikende. Igler seg innpå uten at en er helt klar over det. Før det har gått for langt. Jeg har selv i perioder av livet kjent på det jeg kaller «lettveggen». Da kroppen har gitt så mange urovekkende signaler som jeg har valgt å overse, at jeg bare ble helt utladet. Tom og kraftløs. Sengeliggende. Det er mange røde lamper og varselsignal, men hvor ofte tar vi oss tid til å lytte og eventuelt korrigere kursen?

Ikke ofte nok. Og derfor går det i utforbakke med altfor mange. Jeg har tro på at noen er mer disponert enn andre i møte med veggen. At ulik helse, psyke og mental styrke gjør en forskjell. Men jeg mener det er farlig å tro at utbrenthet og depresjon, som ofte er de medisinske uttrykkene for veggen, ikke kan ramme selv de som kjenner seg uovervinnelige og sterke. For krav, stress og andre miljøpåvirkninger kan over tid tære på kreftene og slukke selv den kraftigste flamme. Og det er jo gjerne den som brenner mye og ofte, som brenner ut…

detgodeliv, frihet, følelser, kjærlighet

Brune øyne og spretne rumper

Leave a comment

CUBA 028

By Anne Marit Hjelme

Det er godt å være jente om sommeren, dere. Mye flott å se på! For nå har vi damer tatt etter den fremste guttesporten av alle – nemlig å ta det motsatte kjønn nærmere i øyesyn. Og da mener jeg ikke overfladisk og diskré i typisk kvinnestil. Smugtittende bak mørke solbriller. Neida. Svært synlig og betraktende og rått foretar vi vurderingene fra topp til tå. Med poengskala fra “er du gal” og “han der ville jeg ikke tatt i med greip”. Til “innertier” og “helmaks” og “dødslekkert”. En sånn åpenbar glaning, peking og stille sjikanering som ville fått bestemorgenerasjonen til å rødme. Ingen kokett småfnising, men lavmælt og tildels ondskapsfull gapskratting. Om stakkarens øyensynlige skavanker. På gutta-på-byen-vis.

For vi har i grunnen sett oss lei på å være leketøy og undervurderte objekter på et kynisk kjøttmarked. Der menn har fått operere fritt uten stempler og båser og mobbing for åpen scene. Når sannheten skal sies, er vi i grunnen drittlei av alt maset om at det er det som er inni som teller. Og fremdeles oppleve at vi blir behandlet som bondetupper uten silikonpupper og Barbiehår og fyrstikkbein. I likestillingens navn er vi begynt å vise muskler, gutter! Med dere som forbilder.    Det er faktisk ganske inspirerende å ligge der på badestranden og studere alle de lekre og udelikate kjøttstykkene som vandrer forbi. Brunbarkede muskelbunter med masse svart hår på beina og hvite tangatruser med strek mellom rumpeballene. De deilige med nesen i sky – som eier stranden og glinser som smørreklamer. For tøffe karer bruker ikke solkrem med faktor, vet du. De skjærer bare bort litt hudkreft og syr noen sting de. Og dessuten er det bare vi jenter som får sånne skumle greier.

Og så alle de rosa grisebeinene som går fritt da. Med hvite store hengemager over usexy, misfargede boxershorts. Som flodhester kaster de seg i vannet og lager oversvømmelse. Ser ut som flytebrygger med de strategiske målene 100-150-100. Men det gjør liksom ingenting. For de bærer sin korpulente korpus med hevet hode. Og gjemmer seg ikke bort i store t-skjorter og bruker hold-in og push-up og alle de andre tvangstrøyene som vi jenter utstyrer oss med. De er da barske mannfolk, for faen! Og jeg synes i grunnen det er ganske greit jeg. At de ikke vet at hunndjevlene fryder seg på deres bekostning.    Det var over et iskaldt hvitvinsglass på Zachariasbryggen at jeg oppdaget gleden ved å betrakte. Det var da min venninne i frydefull begeistring erklærte overfor jentejuntaen at nok var nok. At vi skulle slutte å late som vi er så mye bedre enn mannfolkene. Rett og slett stå frem og erklære vår rett til å glane tilbake. Dømme og granske med blikket. Snu rollene på hodet å være jegeren. Ikke det sårbare offeret. Det var da jeg ble erklært kikker. For mannfolkene plystrer, fnyser og glaner uten hemninger – som om det var en naturlov. Kaster spydige bemerkninger og dreper med blikket. Fordømt selvsikre – og med en slags enerett til den slags. Sorry, boys. Fra de innerste jentekretser kan jeg nå avsløre at dere også er omgjort til objekter. Kjøttstykker – som blir veiet og funnet for lette eller tunge.

Slankekurer og skjønnhetssalonger og moteplagg er ingen jentegreie lenger. Det er ganske ekkelt, ikke sant. Å vite at verdien på livet ditt avhenger av ytre attributter. Om du har kulemage eller mye hår. Om nesen er klumpete eller du er plattfot. En kan saktens undres hva Skaperen hadde som baktanke da han utstyrte oss med alle våre skavanker. Offentlig spottelse, kanskje. Slik at vi bruker mesteparten av livet på å leve opp til andres forventninger og idealer. Sånn har vi jentene alltid hatt det, gutter. Nå er det deres tur. Nå er det vi som skal vurdere hvem som går gjennom nåløyet. Om det er de med brune øyne eller en spretten rumpe.

For rumpen er viktig, ser du. Den skal være fast og lekker og akkurat passe stor. Stråler venninnene rundt bordet. Og de vet hva de snakker om. For det er jentene som vet hvordan ekte mannfolk skal være. Som setter kriteriene og kravene og former standarden. En ubehagelig situasjon å ære ufrivillig og maktesløs diskusjonsemne i lystige kvinnelag, karer? Tja, så var det dette med å smake sin egen medisin da.

følelser, generasjon, kjærlighet, sandwichgenerasjonen

Sandwichgenerasjonen

Leave a comment

coverfebr

By Anne Marit Hjelme

De som trodde at den mest strevsomme livsfasen var da de hadde små barn, har trolig gjort seg nye erfaringer senere i livet. Jeg skal på ingen måte underkjenne hvor slitsomt og krevende det er å være småbarnsforeldre, det husker jeg nemlig veldig godt. Barna mine er nå voksne og har for lengst forlatt redet. Men jeg husker godt at folk stadig sa til meg at ”det blir lettere når de blir større” og ”det er mest kostbart når de er små” – og jeg trodde på dem. Så feil de tok!

Riktignok endrer det fysiske omsorgsbehovet seg mye når barna slutter med bleier, kan gå og kle på seg selv. Det er også deilig å slippe utgiftene til grøt, barnemat og bleier. Men sett opp mot de utfordringene som kommer senere i livsløpet, har jeg mange ganger tenkt at livet var enkelt den gang jeg var småbarnsmor! For omsorgsbehovet endret bare karakter, fra et fysisk til et mer mentalt plan. Tenåringer som trenger en verbal sparringspartner og tydelig voksenperson, som trenger grenser og kjærlighet i bøttevis. Ikke er det billig heller, å kle opp og utstyre de håpefulle og betale for deres fritidsaktiviteter og gode liv. Så flytter de ut av foreldrehjemmet, og hva skjer da? Jo, den åpne lommeboken fortsetter å være åpen.

For nå tar de unge lang utdannelse og lever mange år med trang økonomi, studielån og små utsikter til å kjøpe egen bolig. Derfor leier de, og trenger hjelp til å betale det høye depositumet og fylle kjøleskapet. De sliter mentalt og følelsesmessig med foreldre som skiller seg, med å finne seg selv og fikse sin egen kjærlighetssorg. Og fordi de er et produkt av den såkalte ”curling-generasjonen”, er de ikke godt vant med å ta ansvar for seg selv og sin egen situasjon. De forventer at noen andre rydder opp for dem, og tåler motgang dårlig. Derfor må vi foreldre hjelpe dem både psykisk og økonomisk – langt opp i voksen alder.

Så starter de egen familie og får barn selv, og da ønsker de at besteforeldrene skal være der med tid, omsorg og hjelpende hender. Og midt oppi dette omsorgsarbeidet med de voksne barna og barnebarn, skal også eldre foreldre følges opp! Mange eldre er syke og ensomme, og trenger at barna deres gir og viser omsorg. Det er helt forståelig alt sammen, men også veldig slitsomt og krevende. For døgnet har bare 24 timer, mange av oss har ti–tolv timers arbeidsdager – og må stå i arbeid til vi er nesten 75 år for å få full pensjon.

Jeg snakker selvsagt om den kjente tidsklemma for oss i den såkalte ”sandwichgenerasjonen”. Vi er middelaldrende, vi har god økonomi og er ganske friske. Vi er glade i barna, barnebarna og foreldrene våre. Men vi er også glade i og må ta vare på oss selv i dette skviset. Så jeg skriver om Frans Assisis kjente bønn og sier: Gi meg styrke til å hjelpe der jeg kan, mot til å si nei når det blir for mye – og klokhet nok til å tyde kroppens signaler før den sier stopp.

 

detgodeliv, frihet, følelser, kjærlighet

Det forpliktende paret

Leave a comment
Valentines Day background with hearts and guitar.
Valentines Day background with hearts and guitar.

By Anne Marit Hjelme

De fleste møter kjærligheten en eller annen gang i livet – heldigvis. For noen blir den flyktig og kortvarig, for andre lang og intens. Og – for en etter hvert mindre gruppe mennesker – blir den livslang og varig. Dypere og sterkere med årene. Som en god årgangsvin.

Mange lever alene mot egen vilje, og er på livslang jakt etter den store kjærligheten. Den som varer. Vi ønsker å finne det medmennesket som utfyller oss og gjør oss hel. Sjelevennen. Den spesielle personen som gjør at vi blir sett og ivaretatt, begjært og elsket. Det gjelder om du er 19 eller 64 år. Vi slutter aldri å drømme om å være to og oppleve magien som kjærligheten er. Den fantastiske kraften og energien som utspiller seg mellom to mennesker som vil hverandre vel. Som deler tid sammen, tanker og følelser. Som vever livene sine sammen og gjør hverandre god og trygg. Så derfor undrer jeg meg over hvorfor den er så vanskelig å ta vare på, når vi først finner og opplever den?

Psykolog og samlivsterapeut Sissel Gran skriver mye fornuftig om kjærlighet i moderne tid, synes jeg. Hun er opptatt av at kjærligheten må pleies på en annen måte i dag enn tidligere – ikke minst fordi det er så mange «nye» fristelser og så mye «ny» selvstendighet hos både kvinner og menn. Ny teknologi og nye møteplasser gjør det enklere enn før å finne seg en ny partner, å være utro og få dekket behov utenfor selve parforholdet. Økonomisk frihet hos kvinner gjør det enklere å klare seg selv. Det betyr også en ny frihet for menn som ikke lenger føler seg forpliktet til å ta vare på og forsørge. Derfor er det enklere å gå, forlate hverandre.

Gran er opptatt av at en i større grad nå enn før må definere selve paret. Når vi ikke lenger gifter oss eller får barn sammen, slik mange modne mennesker gjør, må «limet» i relasjonen være et annet. Alt som varer er basert på en form for forpliktelse. I moderne tid handler det gjerne om å forplikte og tydeliggjøre «paret». Deg og meg – og det paret vi utgjør. Det er altså ikke bare to individer i et parforhold, det er også en tredjepart som hun kaller selve «parforholdet». Det er det vi to skaper sammen. Det vi lover hverandre. Det vi legger inn av individuelle ting i parforholdet vårt; tid, kjærlighet, ressurser. Og ikke minst – hvor tydelig vi viser våre omgivelser at vi er et par. At vi er to. At vi har valgt hverandre og hører sammen. Dette er viktig, sier hun, i en tid hvor forpliktelse er mangelvare. For siden kjærligheten krever innsats og må ha næring, krever den også tillit og trygghet. Først da våger vi å åpne hjertene våre og gi oss hen. Slippe den andre helt inn.

Det er ganske modig å gjøre det, egentlig. Men de fleste av oss ville ikke vært foruten. For – størst av alt er fortsatt kjærligheten. Også i moderne tid.

detgodeliv, generasjon, kjærlighet, mennesker

Lek mer!

Leave a comment
happy snowmen
happy snowmen

By Anne Marit Hjelme

Hverdagen til mange av oss er fylt med mye plikt og alvor. Det er altfor lett å la alle «må» og «bør» og «skal» styre innholdet i dagene. Fra vi er små blir vi flasket opp med påbud, forbud og forventninger som skal innfries, og vi er blitt så flinke til å ordne og fikse at vår livskvalitet kun måles etter hva vi presterer og leverer til enhver tid. Vi er blitt så supereffektive og produktive, at vi ikke lenger tar oss tid til bare å ha det moro. Til å leke. Det er fortsatt noe politisk ukorrekt, uansvarlig og umodent over det å bruke sin dyrebare tid på ting vi mener hører barndommens rike til. Om det er quiz, lage dukkehus, kjøre elektrisk tog eller male silketrykk. Men når bestemte vi oss for at det må være slik?

I mine yngre dager fikk jeg en flau smak i munnen når voksne menn jeg intervjuet med fynd og stolthet uttalte at «jeg har heldigvis beholdt gutten i meg». Og viste til at de kjørte gamle veteranbiler, laget modellfly eller spilte fotball fremdeles – akkurat som om det å være «en guttunge» var et kvalitets- og karaktertegn.

I voksen alder innser jeg at det både er viktig og verdifullt å beholde barnet i seg så lenge en lever. For er ikke det bare en annen måte å si ja til livet på? Å kunne ta frem den genuine, uslipte diamanten som kjennetegner barns uskyldige nysgjerrighet og lek?

Da jeg sertifiserte meg som coach i voksen alder, ble jeg utfordret på at jeg hadde for mye ansvar i livet mitt og for lite moro. I altfor mange år hadde jeg overhørt ordene «lyst» og «vil», og glemt hvor gøy jeg synes det var å ake i full fart ned bakkene og hyle i pur begeistring. Jeg hadde visket bort minnet om den gode følelsen jeg får når jeg maler med akrylfarger og sitringen når jeg tar karusell på tivoli.

Leken virket så unyttig og bortkastet at jeg ikke så at jeg i all min effektivitet valgte bort selve livsgleden og det som ga meg energi. Da jeg våknet opp og innså det, møtte jeg også min sjelevenn og kjæreste. Han kom som svar på min bønn om å få mer moro og glede inn i livet, og åpnet både hjertedøren og andre dører hos meg. Døren til lekerommet. Der inne møtte han den lille jenta som lengtet etter å stå på slalåmski, kjøre motorsykkel og utforske nye steder, men som savnet en lekekamerat å gjøre det sammen med. Av og til trenger vi andre mennesker for å realisere egne drømmer.

Men la ikke alenetilværelsen stoppe deg fra å leke mer. For gjennom leken og lekenheten forenes vi i en felles lidenskap som inviterer til nye bekjentskaper og sosiale nettverk. Lite er så samlende som det å dele en felles hobby eller interesse. I leken lar vi maskene falle og trer ut av rollene vi daglig fyller. Vi hengir oss til fantasiens verden, til skapergleden og kreativiteten. Viser sider ved oss selv som ellers kan være vanskelig å få øye på. Kanskje er det nettopp i lekenheten vi har kontakt med den vi virkelig er?

generasjon, kjærlighet, primadonnaer

Om primadonnaer og andre

Leave a comment
happy child in a clear white snow
happy child in a clear white snow

By Anne Marit Hjelme

Du kan ha nytte av å vite litt mer om primadonnaer, selv om du selv ikke er en. Kunnskap er som kjent makt – og det vet primadonnaen bedre enn noen andre. På folkelig vis omtaler vi en primadonna som en som er litt ”høy på pæren”, altså høy på seg selv. En mann eller kvinne som oppfatter seg selv som bedre enn andre, og som derfor krever særbehandling. Vi kaller det gjerne primadonnanykker, når en slik person forlanger mer enn det som sees på som rimelig. De mener de er verdt så mye, at alle andre må ta hensyn til dem.

”Primadonnaer” kaller også samfunnsforskere gruppen som er født mellom 1968 og 1980, fikk jeg vite på en forelesning på BI forleden. Selv er jeg 1966-modell, og går så vidt klar.

Generasjon X ser på seg selv som helt uunnværlige, og mener de må behandles deretter. De mener å besitte en gullsnipp-kompetanse som gjør at de forlanger å få særbehandling for eksempel i arbeidslivet. En primadonna identifiserer seg så sterkt med jobben sin, at hun ”er det hun gjør”. Hun er psykolog, sier ikke at hun jobber med menneskesinnet. Hun er journalist, sier ikke at hun skriver. Mens en i generasjoner før skilte mellom ånd og hånd, er generasjon X blitt jobben sin. De skiller ikke mellom det hånden og ånden gjør, mellom privat- og jobbliv. Jobben er med dem hele tiden.

De har overdreven tro på egen betydning og egne prestasjoner, og ekshibisjonistisk behov for oppmerksomhet og beundring. I tillegg er de hypersensitive til kritikk, og klarer ikke å skille person og sak fordi selv konstruktiv kritikk oppleves som et personlig angrep. Det sier seg selv at det krevende å omgås slike, og ikke minst lede dem. De vil jo ikke la seg lede, fordi de selv vet best.

Nå er ”generasjon Y” på vei opp og fram – og inn i yrkeslivet. Det er de som er født midt på 80-tallet og fram til nå, altså dine barnebarn og oldebarn. Disse unge er, ifølge de samme forskerne, skrudd sammen på en helt annen måte. Ingen primadonnanykker, selv om de også er ambisiøse og prestasjonsorienterte. De kjennetegnes imidlertid med å være langt mer lojale og verdibaserte enn generasjon X. Selvrealiserende, men familieorienterte. De skal ikke gifte seg med jobben, og tar ofte en pause i utdanning og yrkeslivet for å jobbe frivillig og drive dugnadsarbeid. Generasjon Y er opptatt av mening, og er mindre primadonnaer – men altså, fortsatt oppmerksomhetskrevende! De vil ikke bli psykolog, de vil bli berømt. Derfor deltar de i Idol, Farmen og Big Brother på TV, og drømmer om å bli kjendis. Ikke på grunn av noe de har utrettet eller gjort, men fordi de har dummet seg ut på TV.

Og jeg tenker, hjeeeeelp! Det var den barneoppdragelsen!

 

følelser, kjærlighet, lykke

Kjærlighetsbehovet

Leave a comment

usa - route66 377

By Anne Marit Hjelme

Jeg tenker at kjærlighet kan være så mye. Den har ingen spesiell form, selv om mange tillegger den et spesielt utseende. Ofte formet som er hjerte. Men selve kjærligheten er synlig i seg selv i all sin usynlighet. Den anes. Føles. Sees. Kjennes. Det meste av det vi gjør er styrt av kjærlighet, eller mangel på den. Når den mangler føles det tungt og vanskelig, og får oss mennesker til å gjøre dumme ting. Slemme ting. Uforståelige ting. Det er som oftest ikke fordi vi er onde i oss selv, men fordi vi lider. Er underernærte på livets viktigste kildevann. I mengder er det rene trollvannet og afroditium på samme tid. Det gir energi og livsglede. Og der det er mye kjærlighet, blir det ofte mer. Godt avler godt.

Kjærlighet er ikke rettferdig fordelt i befolkningen. Den kommer ikke i jevne doser. Og den fører ikke bare gode ting med seg. Fra tid til annen kan vi alle kjenne på følelsen av sjalusi og redselen for å bli forlatt. På fraværet av intimitet og nærhet. Hormoner i ubalanse, ujevnt humør og opplevelsen av og ikke ha verdi. Mangel på bekreftelse fra andre mennesker. Små barn er helt avhengig av kjærlighet for å utvikle seg til å bli mennesker. Og får de ikke det de trenger, gjør de krav på det. Skriker. Trasser. Er ulydige. Ikke fordi de er slemme, men fordi de vil ha oppmerksomhet. De tørster etter trøst og kjærlighet, og ber om det på sin måte.

Når barna vokser til, fortsetter behovet for å bli sett og anerkjent. Særlig hos foreldrene, som er livslange rollemodeller og forbilder. Trassalderen fra de er tre år avløses av ungdomsopprør og perioder med avstand på vei mot voksenlivet. Det er krav om nærhet og avstand på samme tid. Behov for private rom for å finne seg selv. Men selv i perioder hvor avstanden til poden er som størst, trenger han deg. For i voksenlivet fremstår kjærligheten i en ny drakt. Ofte litt mer skjult og kamuflert, vanskeligere å få øye på for 20-åringen som får nei når han ber pappa kjøpe snus til ham. Eller 35-åringen som ikke får låne penger til nettpokerspillet. Avslagene er gjort i kjærlighet, selv om det kan være vanskelig å få øye på – der og da.

Vi mennesker har ulike strategier for hvordan vi viser at vi er glade i noen. Og vi tar imot på ulike måter. I et selskap jeg var i for litt siden ble det konsumert store mengder alkohol. Flere generasjoner var samlet for å feire bestefars 80-års dag, og spriten fløt. Det ble skålt og sunget. Familiemedlemmer som ellers har problemer med å snakke med hverandre åpnet opp og ble både ærlige og sentimentale. Det var både fint og trist å være vitne til. Fint fordi det ble sagt gode ting mellom mennesker som trengte å si og høre disse tingene. Trist fordi de ikke klarer å si dette til hverandre uten at Kong Alkohol bruser i blodet.

Kjærlighet handler om følelser, og følelser kan være vanskelige å forholde seg til. Men når det kommer til stykket er det jo ikke alltid nødvendig å si ordene ”jeg er glad i deg” for at noen skal vite, er det vel?