Lek mer!

happy snowmen
happy snowmen

By Anne Marit Hjelme

Hverdagen til mange av oss er fylt med mye plikt og alvor. Det er altfor lett å la alle «må» og «bør» og «skal» styre innholdet i dagene. Fra vi er små blir vi flasket opp med påbud, forbud og forventninger som skal innfries, og vi er blitt så flinke til å ordne og fikse at vår livskvalitet kun måles etter hva vi presterer og leverer til enhver tid. Vi er blitt så supereffektive og produktive, at vi ikke lenger tar oss tid til bare å ha det moro. Til å leke. Det er fortsatt noe politisk ukorrekt, uansvarlig og umodent over det å bruke sin dyrebare tid på ting vi mener hører barndommens rike til. Om det er quiz, lage dukkehus, kjøre elektrisk tog eller male silketrykk. Men når bestemte vi oss for at det må være slik?

I mine yngre dager fikk jeg en flau smak i munnen når voksne menn jeg intervjuet med fynd og stolthet uttalte at «jeg har heldigvis beholdt gutten i meg». Og viste til at de kjørte gamle veteranbiler, laget modellfly eller spilte fotball fremdeles – akkurat som om det å være «en guttunge» var et kvalitets- og karaktertegn.

I voksen alder innser jeg at det både er viktig og verdifullt å beholde barnet i seg så lenge en lever. For er ikke det bare en annen måte å si ja til livet på? Å kunne ta frem den genuine, uslipte diamanten som kjennetegner barns uskyldige nysgjerrighet og lek?

Da jeg sertifiserte meg som coach i voksen alder, ble jeg utfordret på at jeg hadde for mye ansvar i livet mitt og for lite moro. I altfor mange år hadde jeg overhørt ordene «lyst» og «vil», og glemt hvor gøy jeg synes det var å ake i full fart ned bakkene og hyle i pur begeistring. Jeg hadde visket bort minnet om den gode følelsen jeg får når jeg maler med akrylfarger og sitringen når jeg tar karusell på tivoli.

Leken virket så unyttig og bortkastet at jeg ikke så at jeg i all min effektivitet valgte bort selve livsgleden og det som ga meg energi. Da jeg våknet opp og innså det, møtte jeg også min sjelevenn og kjæreste. Han kom som svar på min bønn om å få mer moro og glede inn i livet, og åpnet både hjertedøren og andre dører hos meg. Døren til lekerommet. Der inne møtte han den lille jenta som lengtet etter å stå på slalåmski, kjøre motorsykkel og utforske nye steder, men som savnet en lekekamerat å gjøre det sammen med. Av og til trenger vi andre mennesker for å realisere egne drømmer.

Men la ikke alenetilværelsen stoppe deg fra å leke mer. For gjennom leken og lekenheten forenes vi i en felles lidenskap som inviterer til nye bekjentskaper og sosiale nettverk. Lite er så samlende som det å dele en felles hobby eller interesse. I leken lar vi maskene falle og trer ut av rollene vi daglig fyller. Vi hengir oss til fantasiens verden, til skapergleden og kreativiteten. Viser sider ved oss selv som ellers kan være vanskelig å få øye på. Kanskje er det nettopp i lekenheten vi har kontakt med den vi virkelig er?

Leave a Reply