Arv og miljø

By Anne Marit Hjelme

Noen ganger blir du bare sittende klistret til stolen. Klarer nesten ikke å røre på deg. Kroppen er blytung, hodet forvirret, følelsene i opprør. Slik hadde jeg det etter å ha sett DNS i Bergen sin oppsetning og dramatisering av «Arv og miljø» – basert på Vigdis Hjort sin bestselgende bok med samme navn. Sjelden har et teaterstykke gjort sånt inntrykk på meg. Både innholdet og den kunstneriske formen var oppsiktsvekkende og sjelden. Et mesterverk i hvordan en med enkle virkemidler kan kommunisere så vanskelige ting som familiefeider, arv og incest på en troverdig måte. Det treffer midt i Sola Plexus – uansett hvordan din egen familiehistorie er.

For det virkelig triste med familiehistorien til Hjort, der søsteren Helga også har gitt ut sin egen bok som et motsvar til søsteren Vigdis, er at dette ikke er så uvanlig. Dessverre langt mer vanlig enn vi liker å ta innover oss. Familietragedier og familiehemmeligheter. Historier og fortellinger som blir tiet i hjel, som ødelegger relasjonene og klipper familiebånd. Hendelser som ikke tåler dagens lys, som for enhver pris må nedtones og unngås. Holdes innenfor husets fire vegger. Holdes skjult. Men som blir den store rosa elefanten i rommet, alltid nærværende. Det alle vet, men ingen snakker om. Giften.

Det handler ikke bare om seksuelle overgrep. Om følelsesmessige og psykologiske overgrep i hjemmet. Det handler også om kampen om materielle goder, om arv. Om familier som splittes og går i oppløsning – til grunne – på grunn av urettferdig fordeling av arv. Søsken som blir uvenner og bitre fiender, barn og foreldre som velger hverandre bort på grunn av forskjellsbehandling. Det er også den røde tråden i Hjorts «Arv og miljø» – skjevfordelingen av hyttene på Hvaler. Der mor og far fører over barndommens hytterike til to av fire søsken. Uten at de andre vet, og til spottpris. Handlingen utløser et kaos av følelser, en form for krigsmodus mellom søsken – og handler i bunn og grunn lite om hyttene når det kommer til stykket. Men om sårheten. Fortvilelsen. Irritasjonen. Over å ikke bli sett og anerkjent, elsket. Verdsatt like høyt av sine foreldre. Det irrasjonelle, sårbare barnet får fritt utløp i de voksne kroppene. Urettferdigheten i arveoppgjøret forsterkes av anklagene fra mor og far om at «dere var aldri på hytten» og «det er deres to søstre som har holdt stedet i alle år». Uten at noen spør, hvorfor? Hvorfor drikker Jeppe? Hvorfor følte ikke to av søsknene for å komme på hytten? Svaret ville ingen høre, det var for smertelig. Familiehemmeligheten sprakk.

Krangel om arv er en gjenganger. Alle kjenner noen som røk uklar etter at foreldrene forlot denne verden. Eller forskutterte sitt jordiske gods. Det er trist å erkjenne at så mange er villige til å sette personlige forhold og familiesituasjonen i fare fordi de skal karre til seg noe som de egentlig ikke har rett på. For det er ingen selvfølge at en arver noe etter sitt opphav. Det er ingen selvfølge at den tidligere gererasjonen skal etterlate seg penger og land og pynteting. I dag ser vi at unge mennesker låner langt over pipen fordi de kalkulerer med en millionarv. De fråtser og tar for seg av livets goder, og planlegger å dekke opp sin gjeld med foreldrenes oppsparte arvekroner. Det er på grensen til uspiselig. Det virker som om arv får frem det verste i oss. Gjør oss til grådige kannibaler – uten etikk og moral. Jeg slår et slag for rettferdigheten, ærgjerrigheten – ja. Men griskheten er utålelig. Den gjør oss små og primitive.

 

Utdatert

 

By Anne Marit Hjelme

Det blir stadig flere eldre i dette landet. Vi er friskere, lever lenger – vi må – og vil – stå lenger i jobb. Samfunnsøkonomer viser til at det ikke er bærekraftig for Norge at en så stor del av befolkningen som fortsatt kan være yrkesaktiv, går på trygd eller tar ut pensjon i fremtiden. Landet trenger varme hender og mennesker som bidrar med sin        arbeidskraft til velferdssamfunnet – i større del av levetiden. Bare på den måten vil vi kunne opprettholde vår høye levestandard.

Flott, flott, flott! Men hva er det egentlig som skjer der ute i virkelighetens verden? Jo, mange seniorer vil jobbe lenge – men får ikke lov. De blir ufrivillig utestengt fra arbeidslivet og stemplet som utdatert! Det er kanskje ett av de største paradoksene vi har i dag. «Alle» sier at vi må stå lenger i jobb – men nesten ingen vil ansette eller ha seniorer ansatt. Er det ikke underlig? Foruroligende? Uetisk? Uansvarlig? Og skal vi bare sitte stilltiende og observere at det er slik – uten at mer gjøres?

Da jeg skulle ansette redaksjonssjef i VI OVER 60, valgte jeg en dame på snart 60 år. Det vakte oppsikt. For hvem ansetter «en gammel kjerring» i mediebransjen dag? Eller i andre bransjer? Ikke mange. Og det som er skikkelig utfordrende er at næringslivsledere i undersøkelser svarer «ja» på at de kan tenke seg å ansette personer over 55 år – men de gjør det ikke! Og det er her problemet ligger; det er politisk korrekt for en leder å si at de er positive til å ansette eldre medarbeidere, men i virkeligheten skjer det nesten aldri. Det er altså avstand mellom det som sies og det som gjøres. Denne dobbelt-   moralen må det kastes lys på. Trollet må sprekke. Sannheten må frem. For med den kommende eldrebølgen, aktualiseres dette ytterligere.

Både det faktum at seniorer ikke blir ansatt i nye stillinger – og det at de presses ut av sine stillinger før de selv ønsker å gå og er i sin «beste alder» – er urovekkende. Vi lever i gjennomsnitt til vi er langt opp i 80-årene. Det å bli skjøvet ut av arbeidslivet før du er 60 år er både et samfunnsproblem og en utfordring for mennesket selv. I verste fall mister du jobben midt i 50-årene på grunn av nedskjæringer og omstillinger – og kommer aldri tilbake til arbeidslivet igjen. Blir en Naver, fordi ingen kaller deg inn til intervjuer på nye jobber. Ingen gir deg en sjanse, et jobbtilbud. Du er utdatert. Parkert. Uinteressant som arbeidstaker. Det er utallige historier om godt utdannede og kompetente kvinner og menn i 50-årene som søker og søker, uten å komme i betraktning til jobber de er kvalifiserte til. Selvsagt finnes det hederlige unntak, for all del, men det store bildet er mørkt og dystert; holdningene til eldre arbeidstakere er ikke gode i norsk næringsliv. Det kalles også aldersdiskriminering.

Kan noen forklare meg hvorfor dette skjer? En rekke undersøkelser viser at voksne arbeidstakere både leverer og er sultne nok. At de omstiller seg til nye tider og har lyst å jobbe lenge. For mange er jobben selve livet, deres identitet er tett knyttet til det å bidra til samfunnet. Det å bli utestengt fra arbeidslivet nesten 30 år før forventet dødsalder, har både en økonomisk og en menneskelig side. Hva skal vi bruke livet til når den siste tredjedelen av det er utenfor arbeidslivet på lediggang og små pensjoner? Det er heller ikke samfunnsmessig bærekraftig over tid. Regnestykkene går ikke opp. Både politikere og næringslivsledere må våkne. Selv har jeg aldri angret på ansettelsen jeg gjorde.

Omvalg

By Anne Marit Hjelme

Det å tenke seg grundig om før du skal foreta viktige valg, er aldri dumt. Noen sier at det ikke er lurt å ta slike valg i det hele tatt, dersom du er lei deg eller ting rundt deg er kaos. Da er det bedre å vente til det indre kaoset løses opp og støvet legger seg, slik at du tenker klarere.

   Jeg tror det er smart, har selv erfart det en rekke ganger i livet. Ulempen med å være handlekraftig er at det kan gå for fort i svingene. At en ikke har brukt lang nok tid på å vurdere konsekvensene av det valget som skal tas. For det å ta valg er i seg selv en stor påkjenning for mange. Noen velger å ikke velge, det er også et valg. Men i min verden er det ikke et alternativ. Livet som leder, mor, datter og kjæreste inviterer ikke til det. Daglig tar jeg en rekke beslutninger, store og små. Det er ikke alltid jeg liker å måtte gjøre det. Noen ganger er det deilig å bare slippe å måtte ta stilling. Flyte med, og se hvor det bringer meg. Men veldig klokt er det sjeldent.

   For når jeg vegrer meg for å ta valg, ja, da velger ofte andre for meg. På mine vegne. Og det setter jeg lite pris på. Og nettopp det at jeg ønsker å være sjåfør i eget liv, tvinger meg til å ta valg selv når jeg ikke føler meg hundre prosent overbevist. Jeg er ikke mer modig enn de fleste, men noen ganger tar jeg modige valg. Noen vil si dristige. Selv vurderer jeg dem som oftest som vel gjennomtenkte og reflekterte. Når andre tenker at jeg handler på impuls, har jeg selvsnakket med meg selv i lengre tid. Iallfall når det gjelder litt større spørsmål. Vurdert frem og tilbake, veiet for og imot. Prøvd å tenke hva som er det verste som kan skje.

    Nylig tok jeg et stort valg der jeg tok omvalg. Før det var for sent. Det er lov det, å tenke seg om, igjen. Og kjenne etter. Noen ganger er det du frykter mest at du skal angre på et valg du tok. At du foretar deg noe som ikke kan gjøres om, rettes på. Etter ni år på kanariøyen Lanzarote hadde jeg fått det for meg at jeg skulle selge min lille skrivestue der. Fordi investeringen hadde doblet seg på disse årene. Fordi det er langt og dyrt å fly. Fordi det ikke går direktefly hele året. Fordi, fordi, fordi.

    Så reiser jeg ned til øyen min, møter megler, forteller venner og naboer, skaffer kasser, bestiller flyttesending hos posten – mitt handlingsmodus er upåklagelig og jeg hodet mitt tar alle rasjonelle beslutninger på strak arm. Jeg blir som en maskin, en ustoppelig Duracell-kanin. Fikser og trikser. Tilrettelegger. Etter mange år som alenemor er jeg en mester i organisering. Som leder er jeg vant med å kjøre prosesser, lage og følge planer. Men midt oppi det hele stopper jeg opp og kjenner på smerten i brystet, tårene i øyekroken. Undres over den manglende gleden ved avgjørelsen, den høylytte stemmen fra et sted langt der inne i meg som roper. Stopp, stopp, stopp. Hva holder du på med – selge drømmen din? Der står jeg altså, med listene mine og alle beslutningene, og kjenner en øredøvende uro inne i meg. Kjenner hvor usikker jeg er, fortvilet over min egen ubesluttsomhet. Over at hodet og hjertet ikke snakker samme språk. Vil ikke, vil ikke, vil ikke. Det er som om jeg plutselig forstår hjertespråket. Denne klare meldingen som kommer fra midt i kroppen et sted, sjelen. Følelsen er overveldende. Jeg må snu i tide.

   Og det gjør jeg. Kansellerer det hele. Ombestemmer meg, og føler meg umiddelbart mange kilo lettere. Omvalg er undervurdert. I denne situasjonen handlet det om å ta meg selv og mine behov og ønsker på alvor. Ingen andre steder i verden, og jeg har reist mye, finner jeg sånn sjelero som på denne spanskgreske hvite og blå vulkanøyen. Ingen steder får jeg så mye kvalitets-ro. Stille tid i estetisk vakre omgivelser, krydret med refleksjon og opplevelser. Jeg er ikke ferdig med dette stedet, denne tilstanden. Trolig blir jeg det aldri.