Skvising av seniorer

 Som sjefredaktør og daglig leder i landets største magasin for kvinner og menn over 60 år i Norge, er jeg opptatt av hvordan godt voksne arbeidstakere behandles av sine arbeidsgivere. Undersøkelser viser at svært mange bedrifter enten a) ikke ansetter folk over 55 år eller b) kvitter seg med folk som nærmer seg eller er over 55 år. Det er også min erfaring, og vi får ukentlig henvendelser fra fortvilte voksne som bekrefter dette. De forteller om hvordan de søker på stillinger, men aldri kommer til intervju. Om hvordan de på en direkte eller subtil måte blir presset ut av sine stillinger og ut av bedriften de jobber i. Med skjult aldersdiskriminering. De unge blir igjen – de eldre må ut.

Dette er en vond sirkel – der de som blir arbeidsledige med eller uten sluttpakke – ofte er for unge til å slutte i arbeidslivet. Men altså for gamle til å få en ny jobb. Ganske ufrivillig blir de uten jobb på et tidspunkt i livet der det fremdeles er mange år til de kan pensjoneres, og der de fortsatt har mye å bidra til samfunnet med. Situasjonen er både økonomisk og moralsk vanskelig. Både for enkeltmennesket og for samfunnet. Når et økende antall personer tvinges ut i tidlig «førpensjonering» og må melde seg på NAV, sløser vi med betydelige samfunnsressurser. Godt voksne arbeidstakere er ofte en ressurs for mange bedrifter. De er lærevillige- og omstillingsdyktige og pliktoppfyllende, i en fase av livet der de kan konsentrere seg fullt og helt om jobben.

Jeg er selv mangeårig næringslivsleder med personalansvar. For noen år siden ansatte jeg en redaksjonssjef på nesten 60 år og har aldri angret. Hun har vist seg svært omstillings- og tilpasningsdyktig og har gått i bresjen for store teknologiske endringsprosesser i vår mediebedrift. Mediebransjen har gjennomgått enorme omstillinger de 10 siste årene. Vi var blant de første med å tilpasse oss til en ny digital tidsalder, og det har vært en voldsom og smertefull prosess. Ikke minst fordi de tradisjonelle inntektskildene har forsvunnet og er blitt erstattet av nye. Den transformasjonsprosessen har også handlet om å erstatte gammel kompetanse med ny kompetanse, og det har vært mange kutterunder og sluttpakker. Som det også har vært i en rekke andre bransjer.

Men midt oppi disse opprivende prosessene har aldri alder på ansatte vært et tema for oss. Det handler mer om at arbeidsoppgaver flyttes eller forsvinner. Vi er nødt å omstille og endre organisasjonene for å overleve i fremtiden, alle må det. Men det er oppsiktsvekkende at så mange bedrifter tømmes for eldre medarbeidere i disse rundene. Kompetanse må gå foran alder! Det å våkne opp om morgningen, uten innhold og mening i hverdagen, er ikke en god måte å starte sin ufrivillig tidige pensjonisttilværelse på for noen. Vi lever lenger enn noen gang, i snitt til vi er godt oppi 80-årene, og det å bli skjøvet ut av arbeidslivet i midten eller slutten av 50-årene betyr at pensjonisttilværelsen i realiteten kan bli 20-30 år!

Det er jo helt sprøtt og på ingen måte bærekraftig verken for samfunnet eller menneskene. For det betyr faktisk at en risikerer å gå virkeløs og uten arbeid i en tredjedel av livet! Verken pensjonsordningen vår eller samfunnet er lagt opp til at en så stor mengde mennesker til enhver tid ikke skal bidra. Og hvor er fokuset på hva det gjør med folk å bli satt på sidelinjen på denne måten? Ikke få bidra? Ikke bli behandlet med verdighet? Har noen regnet på de direkte og indirekte kostnadene ved at så mange godt voksne nå faller utenfor arbeidslivet? Det er på tide at vi tar en offentlig diskusjon på hvordan eldre medarbeidere behandles i arbeidslivet nå. For det skjer mye – i øredøvende stillhet. Statistikken fra NAV dokumenterer det, ledigheten blant godt voksne øker betydelig. Pensjonsalderen i Norge er tross alt 67 år og mange vil jobbe til de er 72 år. Hva må gjøres???

Du blir hva du spiser?

Jeg vet at dette er et utfordrende spørsmål. Det ville vært enda mer utfordrende om jeg hadde satt et utropstegn bak. Slått det hardnakket fast. Det skal jeg ikke gjøre. Jeg vet at det er provoserende, har kjent det på kroppen selv i årevis. Alle disse «besserwisserne» som har predikert om hva som er sunt og usunt å spise. Disse «helsefreakene» som har mast om at «kroppen er ditt tempel» og at du skal leve med den hele livet og derfor må behandle den aktsomt. Alle som har sammenlignet pleien av bilen med hvilket fokus vi gir kroppen vår. Dette finstemte maskineriet som vi forventer bare skal fungere og fungere, år ut og år inn. Bein og knær som skal bære oss i gode og onde dager. Hormoner som skal være i evig balanse som en del av et skjørt kjemisk program.

Jeg innrømmer det gjerne; Jeg har tatt den for gitt. Altfor lenge! Tatt for gitt at kroppen alltid skulle være der for meg. Spille på lag og være min beste venn. Tilgi meg alle synder. Leve med konsekvensene av mine dårlige valg. Reparere og fikse det jeg skader, igjen og igjen. Om att og om att. År ut og år inn. Som betingelsesløs kjærlighet mellom foreldre og barn. En symbiose av gjensidig kjærlighet, og i alle fall ikke motarbeide meg og streike. Slutte å fungere. Slutte å samarbeide. Når merker vi det, egentlig? At alt har sin pris. At det koster å ta den andre for gitt, ta kroppen for gitt. Koster å være likegyldig og behandle den stemoderlig. Det er som oftest ingen eureka-opplevelse. Mer en snikende erkjennelse når den begynner å knirke. Når de små plagene blir større, når plagene blir til sykdom. Da innser vi det ofte, at kroppen vår må tas på største alvor. At den muligens er blitt vanskjøttet. Som et kjærlighetsforhold eller et venninneforhold. Det må investeres i relasjonen, begge veier, for at det skal fungere. Sånn er det også med forholdet mellom en selv og kroppen.

Vi mennesker forenkler, forvrenger og fortrenger – hele tiden. Det er sånn hjernen vår fungerer. Jeg har i over 52 år programmert meg selv på bestemt måte for å rettferdiggjøre at jeg kan spise hva jeg vil. Når jeg vil. «Det skulle bare mangle, jeg lever bare én gang og butikkene bugner av herlige sukker og fettbomber. Klart jeg skal nyte. Ingen skal få fortelle meg hva som er bra for meg og hva som ikke er det. Jeg kjenner meg selv og kroppen min. Jeg vet hva den trenger og tåler.» Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg forledet meg selv og snakket meg inn i et spisemønster som kroppen reagerte på, og stadig oftere. Men jeg bagatelliserte, rasjonaliserte og hørte ikke etter. Derfor fikk jeg stadig flere helseplager.

Nå har jeg endret livsstilen. I løpet av tre korte måneder på et kosthold uten sukker og mye karbohydrater, er de fleste plagene borte. Blodverdiene viser at jeg teoretisk sett ikke har diabetes lenger. Og alle «farlige» verdier som øker sjansen for hjerte- og karsykdommer er nå normale. Jeg må innrømme at de gode resultatene overrasker meg. Sammen med mer bevegelse i hverdagen har altså et nytt kosthold gjort meg friskere. Mye friskere. Maten jeg nå spiser er god for kroppen min og jeg spiller nå på lag med den. Den belønner meg på sin måte, smiler til meg. Det er nesten magisk. Jeg er den første til å innrømme at jeg tok feil tidligere. At jeg har vært uklok. At jeg har vært for sta. Men jeg vil ikke ha dårlig samvittighet for «gammel moro» og uklokskap. Det hjelper ingen at jeg bebreider meg selv. Jeg har heller ikke tenkt å påføre andre dårlig samvittighet, alle får gjøre sine valg. Og ta konsekvensene av dem. Jeg tror nå på at vi blir det vi spiser. At det ikke er uten betydning hvilken mat vi putter i det fine maskineriet som kroppen er. Både egen erfaring og forskning underbygger det.