Monthly Archives: February 2016

frihet, følelser, pusterom, stillhet, yoga

Kunsten å koble av

Leave a comment

india2

By Anne Marit Hjelme

Det er en kunst å gjøre ingen verdens ting. Bare sitte der og glo fremfor seg. Legge seg til å sove på en benk i parken. Spille kort med naboen. Grekerne gjør det hele tiden. Og midt på dagen. I flere timer hver dag sover byene. Det er siesta. Det hevdes at det ikke skal være så vanskelig å venne seg til. Å ikke gjøre noen ting, mener jeg. Man kan foreksempel tvinne tommeltotter eller slå med kastanjetter. Eller ganske enkelt flate ut.

Men det å kjede seg er en styggedom i Norge. Ikke stuerent, liksom. For da er du både lat og teit. Barn skal underholdes, og vi foreldre fyller fritiden med så mye at vi må til kiropraktor for stress og psykolog for å finne oss selv. På Kreta har de sitt eget kjedsomhets-instrument som brukes flittig som tidsfordriv. Det er en tråd med perler i alle farger som tvinnes over tommeltottene og slås inn mot håndflaten. Slik sitter de – time etter time. Bak skranken på det spartanske supermarkedet. I baren, på busstoppet og til og med i banken. Rish, rasj. Lyden av mennesker som kjeder seg skulle tilsi at folkene kjeder seg i hjel. Men, neida. De filosoferer og grubler og tenker. “Fingertrøyten” kalles kombolói, og er nærmest for et nasjonalt symbol å regne. Som norske troll og vetter. Og minner ikke lite om jojoene. Som aldri har hatt en annen funksjon enn å få tiden til å gå.

Og tid har grekerne i bøtter og spann. Prøv aldri å få en greker til å skynde seg – det er nemlig veldig uhøflig. Gi heller ikke inntrykk av at du har dårlig tid. Da blir du oversett, på samme måte som kvinnene gjerne blir det. Derfor er hurtigmatrestauranter et ukjent begrep i det mangfoldige øyriket. Kjemisk fritt for Fridays og Peppes Pizza og Mc Donalds. Så sitter du der da, på tavernaen. Venter på vinkartet. Venter på menyen. Venter på maten. Venter på å betale. For en dobbeltarbeidende kvinne som vil at ting skal gå fort, fort, fort, fortoner seansen seg som et spennende eksperiment. Klarer du å sitte rolig, uten å skjelle ut kelneren og knipse på ham som en hund? Jo da, alt går. Men det tar noen dager før adrenalinet kommer på Hellas-frekvens. Før du senker skuldrene og bare lar tiden komme. Uten skyldfølelse. Et helt samfunn stenger ganske enkelt av og slukker lysene noen timer midt på dagen. Gjør seg øde og forlatt.

Jeg forflytter med til denne greske idyllen, vandrer gatelangs i en søvnig middelhavsby med 400 fastboende. Klokken er 15.00 og målet er noen sodabokser og solkrem. Jeg møter stengte dører og nedtrukne gitterdører overalt. Blir nesten hissig. Folk bare sitter rundt omkring. De ligger på benker – og sitter. Enten hver for seg, eller i små grupper. Gatene er folketomme og gradestokken smyger seg mot 40 grader. I skyggen. De små greske konene med grått hår og svarte kjoler har tatt kjøkkenstolen ut på trappen. De er enker og dømt til et evig liv i svarte klær for å vise sin sorg. Praten er lavmælt, og atmosfæren avslappet og vennlig. Noen menn spiller kort under rause oliventrær. Bare latteren bryter stillheten. Selv barna er rolige. De er ikke fattige, men ikke velstående heller. Murhusene er idylliske, men enkelt innredet. Folk lever med åpne dører og lar hvermannsen titte inn i deres hjem. Der det er hjerterom, er det også husrom. Derfor takker du ikke nei til en Ozo. Selv om det lokale brennevinet smaker aldri så stygt.    Gjennom generasjoner har siesta vært en selvfølge. Et pusterom som deler dagen i to. Og tillater folk å leve litt lenger om natten. I Hellas er siesta også påbudt med lov. For i følge de gamle skriftene blir ikke mennesket helt uten noen timers hvile midt på dagen. I virkeligheten handler det mer om å overleve den varme hverdagen. Ta en pause i skyggen – og bare være.

detgodeliv, følelser, mat, moral

Moralens voktere

Leave a comment

Spargel und Schinken

By Anne Marit Hjelme

Jeg våkner om natten, spill våken. Vrir meg i sengehalmen. Teller sauer og legoklosser. Har hatt tre timers dyp Tornerosesøvn – og venter fremdeles på prinsen på den hvite hesten. Men forgjeves. Til slutt overgir jeg meg til makten. Overmakten. Lusker musestille ned på kjøkkenet – for ikke å vekke opp hele huset. Det er tid for nattetoktet. Den ulovlige ferden der min svake sjel settes på prøve. I nattens mulm og mørke regjerer jeg alene. Ingen ser meg, fordømmer eller formaner. Ingen hyler opp og bærer seg med skremselspropaganda om hjertekatarr, kreft og leversvikt.

Jeg kan være i fred med alle mine laster. Gnafse sjokoladekake, uten anklagende fraser om at jeg egentlig burde ta av noen kilo. Eller ta en røyk i smug, uten hosting og harking fra omgivelsene som ganske så klart viser at de ikke setter pris på mitt nærvær. Som en ensom majestet kan jeg slurpe i meg den svarte kaffen, selv om det er usunt og bare gjør meg mer våken. Og jeg kan hente whiskyen i lillebrors kosebamse og drikke – uten skyldfølelse og fordømmende miner. Det er i grunnen i nattens mørke teppe jeg tillater meg å hente frem avgrunnen og de dypeste hemmelighetene i meg. De såre sidene som avdekker min mangel på karakterstyrke og vilje. Avdekker alle lastene jeg står ved – men likevel ikke står ved. Som jeg høyt og pompøst legaliserer, men som jeg egentlig skammer meg over. Så inderlig. Men ikke si det til noen. For vi skal jo alle være så utrolig prektige og sunne og velfunderte hele tiden. Gjøre det som er ”riktig” bare fordi det er riktig, og spise sunt bare fordi det er sunt.    Det er irriterende at min egen frie, selvstendige vilje lar seg så til de grader manipulere. Av bedrevitere og forstå-seg-påere som vet så mye bedre hva som er godt for meg. Som setter rammebetingelser for livet. Mitt liv. Får meg til å løpe asfalten varm for å få fart på forbrenningen – selv om jeg egentlig hater det. Spise Omega-3 brød med fiskeolje – selv om alle andre brød smaker bedre. Jeg spiser kylling istedenfor svin og bytter sjokoladen ut med gulrot. Dessuten er det jo bare de med lav utdannelse og mangel på sosial intelligens som fremdeles patter på sugepinner som Helserådet så sterkt advarer mot. Sier trendforskerne. Som lager lister over hva som er in og ut og putter oss i bås.

Og så oss da, som renner solstudioene ned for å kjøpe litt kunstig brunfarge og kanskje litt føflekk-kreft også. Det hjelper liksom ikke hvor mange overleger som maner til fornuft når vi først har bestemt oss for å være ulydige. For det er jo det som det etter hvert handler om. Å trosse og trasse alle pekefingrene som heves og alle disse moralens voktere. Før var det treåringens trassalder vi var opptatt av. Og den rebelske kranglevorne tenåringen. Etter hvert er det blitt mange av oss andre rebeller også. Vi opprørske og godt voksne mennesker med sunn fornuft! Vi som er lei av nattetoktene som gjør oss til umyndige og ulydige barn igjen. Som må snike seg til godteriene, og ty til allverdens tåpelige unnskyldninger.    Fytterakkern. Tenk så ynkelig og forsmedelig det er at vi gjør oss til skaptroll og nattdyr og smugnytere fordi vi er så fordømt redde. For andres kritikk og fordømmelse og nedlatende holdning. Akkurat som om de er så mye bedre. Tenk at vi er så usikre og små at vi tillater oss å bli stemplet og herset med av andres moral og etikk. Det er en tankevekker. Riktignok har noen sagt at alt godt og behagelig her i livet, enten er ulovlig, umoralsk eller fetende. Men hva er galt med å ha det litt hyggelig også? Å gripe dagen og nyte sitt otium i fred og full offentlighet. Jeg synes vi skal glemme den dårlige samvittigheten over å spise sjokolade og heller få dårlig samvittighet av å smugspise den. Og siden summen av laster visstnok er konstant, fortsetter jeg å drikke min pepsimax med andakt. Selv om pågående sjeler forteller meg at stoffer i den spiser opp hjernecellene mine. Herregud, hvor mange trenger jeg egentlig. Hjerneceller, mener jeg…

detgodeliv, følelser, gammel, generasjon

Jakten på ungdomskilden

Leave a comment

CUBA 018

By Anne Marit Hjelme

Alder er noe vi har et tveegget forhold til. På den ene siden er jo tiden noe som kommer, og årene bare en betegnelse på hvor lenge vi har vært på denne kloden. Men du spør som kjent ikke en dame i sin beste alder om hvor gammel hun er. I beste fall blir hun beæret og legger til noen år. Mest sannsynlig blir hun snydens fornærmet og trekker fra så det holder. I disse push-up-og-hold-in-tider er det også lett å bomme. Tidens tann blir visket ut og gjemt bak kostbare kremer og helsestudiobesøk.

Det er noe uforklarlig med det å eldes. Sier iallfall de som har passert middagshøyden. Og sliter seg rundt i gamle, skrukkete skinn med en 20-årings sinn på innsiden. Det er visstnok som å være innkapslet i et hylster av en rustning. Der utsiden ikke er avstemt med innsiden og schizofreni er en utbredt lidelse. Selv om vi streker aldri så mye i motbakke og blir offer for skjønnhetsidealer og skalpeller. De rikeste av oss lar kirurgene gjøre noe med skaperverket. Lar dem flikke og spikre og smi. Et stykke bedre selvtillit på lånt tid. Til huden igjen slår sprekker og bølger seg. Håret grånes og blir stivere. Og dynamikken i kroppen forsvinner. Ørene vokser og synet blir dårligere. Tennene faller ut og blæren lekker. Kroppens aldringsprosess foregår ikke i rungende taushet, dessverre, men er iøynefallende for hele verden. Og noen av oss takler det aldeles ikke.    Som moren til Trine som fremdeles kler seg i tettsittende, lilla tights med storblomstrete tunika oventil. Hun ser ut som et malerskrin i ansiktet – der leppestiften sprer seg ut i rynkene rundt munnen. Moren til Trine går gjerne med fjær i øret hun. Og bleker håret og bruker platåsko og miniskjørt. I nabolaget ler de bak ryggen hennes, og småguttene kaller henne bare “jåla”. Da hun passerte 60 år fylte de en kondom med vann og hang den på døren hennes. Hun er borettslagets vandrende fugleskremsel. Et gammelt nikkeskinn midtveis i livet som tror hun ennå lever i den glade flower-power-tiden. Og som ikke forstår at det etter hvert er gått sport i å eldes med stil.    I parken kryr det av dem. Gubber i midtlivskrisen som kjenner testosteronen bevege seg og livvidden øke. De som er kommet i panikkalderen og bytter ut kona med to tyveåringer, og som løper på seg hjerteinfarkt. Stakkarene som aldri har hatt joggesko på beina før, men som plutselig ser det som sin livsoppgave å holde tritt med konkurrentene på tredve. Disse unge jyplingene av noen muskelbunter – som går med ring i øret og bruker mascara. Som fostres opp i helsestudio og er oppdratt av en alenemor uten mannlige idealer rundt seg. Ikke så rart at disse aldrende mannfolkene føler sin posisjon truet. At den yngre garde også skifter bleier på sine barn og tar pappapermisjon, gjør ham til en enda større Marsboer. Hvis du ser bort ifra alle dem som starter på et nytt familieliv med hun på tyve. Og dermed blir moden pappa for kull nummer to eller tre eller hva det nå måtte bli. De må følge opp sin yngre make og hennes unge venner ved å farge håret og gå på Nutrilett og kjøre motorsykkel. Stakkars menn! Nå står det også å lese i avisen at gutter som vokser opp uten mannlige forbilder blir homofile. Enda mer stakkars!    Det er heldigvis slik at det er bedre å bli gammel enn ikke å bli det. Og heldigvis har forskerne slått fast at også menn som når middagshøyden sliter med premenstruelle plager. Det sitter mellom ørene. Jeg sier heldigvis jeg, for vi kvinner er leie av å bli hånet med “har du mensen eller…” når vi blir for farlige og ubehagelige. Nå er det vår tur til å ta igjen – selv om mannens klimakterium er av mer psykisk enn kroppslig art. Det kalles visstnok tvangstanker om tapt manndom, og er et desperat ønske om å vende tilbake til ungdommen. Til mannens virilitet og brunst og blomstringstid.

Rart, egentlig. At Vår Herre har skapt oss slik at mennene er seksuelt på topp i begynnelsen av tyveårene og kvinnene i førtiårene! Utfra den erkjennelsen bør jo vi kvinner nyte hvert år som kommer, i visshet om at alt blir så mye bedre. Mens mannfolkene i sannhet har et ganske annet problem. Jeg forstår godt jeg, at alderen kan virke tyngende. Når håndtakene i siden blir større og alt disser i nedoverbakke. Det er i sådanne stunder det er godt å vite at det går den samme veien med oss alle. Og at de aller fleste av oss er noen fattige fanter som bare drømmer om litt av Hollywoods glamour, skalpeller i jakten på den evige ungdomskilden.

detgodeliv, følelser, kalorier, mat

Kalorijaget

Leave a comment
Detox text over assorted fruits and vegetables
Detox text over assorted fruits and vegetables

By Anne Marit Hjelme

Du har garantert sett oss. Kalorijegerne. Spesialistene på karbohydrater og kilogramkalorier per hundre gram. Vi står krumrygget med jeg-er-ikke-her holdning og leser varedeklarasjonen i butikkene. Tilsynelatende på jakt etter E-stoffer og andre kunstige tilsetninger. Som sånne erklærte miljøfreakere som går amok i økologidisken. Som kun kjøper egg av frittgående høns, og ikke kan tenke seg å spise oppdrettslaks fordi den har vært i fangenskap. I virkeligheten er det fettet og sukkeret vi frykter. Verre enn Hiroshima-bomben og el-kraftanleggene på Vestlandet.    Det er valkene og bulene som er fienden. Hengemagen og disserompen og dobbelthaken.         Fytterakkern så ekkelt! Vi har ikke råd til plastiske operasjoner og silikonpupper. Eller tid til å pese opp og ned på helsestudiostepper i heftig fettforbrenning og glinsende gevanter. Vi har forlengst sluttet å smile til bildet i speilet, og klarer ikke flere fraser om “at det er det som er inni som teller”. For der er det bare dårlig selvfølelse og mørke og samvittighet som plager. Derfor sniker vi oss i hele vår bredde langs hylleradene på jakt etter lettvariantene, light-utgavene og alt det andre som lover veien til et lykkeligere liv. Et liv i størrelse trettiåtte og ikke førtito.

For det er faktisk hele forskjellen. To nummer. Forskjellen mellom himmelen og helvete. Sommeren er verst. Da vi må blottlegge vårt melkehvite, fete legeme. Skrape hår av leggene og gjøre oss mest mulig deilige. Det er tiden da alt handler om kaloribomber og ja- og nei- og litt-mat. Da du blir omgjort til en grøntfôretende kanin som bytter ut salte chilinøtter med gulrøtter. Du blir så fiksert på noe å sette tennene i, at selv en bit av en muggen skorpe fortoner seg som en Napoleonskake. Du vet disse svære, svulmende kremkakene med glasur på toppen – som bare tigger om å få komme inn i munnen. Og som klorer seg fast rundt hoftekammen i sultne fettceller, som rasjonerer i påvente av neste verdenskrig. For når du er på slankeren ser du mat overalt – til stadig påminnelse om hva du går glipp av.

De fordømte genene, faen heller – det er moren min sin skyld! At jeg ikke uhemmet kan gafle innpå med sjokolader, fleskestykker, meloner, jordbær, skillingsboller, rykende ferske brød og saftige smultringer fra svulstige salgsboder. Det verste er at jeg ikke kan gå over torget engang uten at osen fra pommesfriten i gatekjøkkenet sneier innom luktesansene. Og ødelegger dagen. For tarmene vrir seg og ber om nåde. Det er minst fem timer siden de fikk noe å boltre seg med. Det var et knusktørt klibrød med cottage cheese. Med kalorifattig agurk på toppen. Innimellom tygger jeg på Dietorelle og Lakryl for å døyve sulten. Blir sur og forbannet og synes verden egentlig er et råttent sted å være. Selv om solen skinner. For alle rundt meg sleiker på softis og griller. Dessuten heller de innpå halvlitere på uterestauranten – akkurat som det er så hyggelig.    Det er moteskaperne som har skylden for min ufrihet, klart det. Disse homofile mennene som skaper klær for fyrstikkmennesker med guttefigurer. Uten hofter og rompe og bærepose på magen. Butikkene bugner av irrgrønne og oransje miniutgaver av klesplagg som minner om størrelsen til datteren på ti. Der magen skal vises og hoftene svinge. Definitivt ikke noe for oss kvinner som har født barn. Med hvite og røde strekkmerker på magen og celluliter som aldri slipper taket.

Det er mange skapslankere. Som lider i stillhet, fordi de skjemmes. Over å gafle uhemmet innpå med smør og fløte til krampen tar dem. Og deretter å få bondeanger – og sultefôre seg. Det er jo egentlig skammelig. Uverdig. Mens halvparten av verdens befolkning sulter, bruker vi enormt med energi for å kvitte oss med pyntekilo. Overvekt er jo blitt et vestlig helse- og psykisk problem. Et vemmelig bevis på vår mangel på selvbeherskelse og selvdisiplin. Vi vandrer rundt med alle våre valker kamuflert bak vinterklær – og svelger skamfølelsen ned med nok en melkesjokolade. Helt til sommeren kommer, da må vi stå til ansvar. Kle av oss og vise hele vårt velde. Da er ukebladene fulle av årets bademoter med Twiggymodeller med kunstige smil. Og vi gir Pamela og Cindy heltestatus fordi de er så flotte, og tillater at moteskaperne forteller oss hva kroppsproporsjonene våre skal være. Det er jo direkte flaut! At vi – oppegående, reflekterte, fornuftige og modne mennesker lar oss påvirke og forme på denne måten. At vi ikke har rygg og selvtillit nok til å bære alle våre kilo. Men lar oss drive fra skanse til skanse av uoppnåelige idealer – som forringer vår livskvalitet og umyndiggjør oss. Jeg skjemmes over at jeg – svake sjel – atter en gang bruker tid og krefter på å fjerne litt til av min personlighet.

Hva med å lage et opprop mot moteverdens skamløse forming av det vellykkede menneske. Hva med å slå et slag for det fargerike mangfoldet og en sunn og sterk kropp? La oss danne foreningen “Nei til avmagrete skjelettkropper” og motivere til at formfulle kvinner og menn ivaretar sine bakender og mager som de vil. La oss kaste pulver og piller i forakt mot griske, pengesterke, kommersielle, maktsyke og farlige mennesker som tjener seg søkkrike på å få deg og meg ned i størrelse. Gå og kjøp deg en is – og spis den med den beste samvittighet. For vi lar oss ikke lenger herse med!

detgodeliv, følelser, lykke, mennesker

Oppmerksom lykke

Leave a comment

juice

By Anne Marit Hjelme

Smak på ordet lykke. I all enkelthet kan dette lille ordet erstattes med det like korte ordet «glede». Ordene rommer imidlertid så mye. Opplevelse av velvære og indre harmoni. Lyst, forelskelse og kjærlighet. Vi søker og jakter på et liv uten for mange bekymringer, en tilstand av ro og sjelefred. Lykke kommer med bekreftelse, anerkjennelse, trygghet og mestring. Og ikke minst, takknemlighet. I gledens og lykkens land ligger for mange av oss selve meningen med det å være menneske. Meningen med livet. Vi bygger vår identitet rundt ønsket om å være lykkelige og ha det godt, og jobber hardt i den ytre og indre verden for å skaffe oss nettopp det gode livet. For mange handler også lykke om aktiviteter og gjøremål, om påfyll og stimulanse av musikk, kultur og kunst. For andre om tro og livssyn – eller ja, takk begge deler.

Det raser derfor mange deilige tanker gjennom mitt hode når jeg smatter på lykkeordet, og jeg kjenner at det får sving på følelseslivet. For lykke er tett bundet opp med biologiske prosesser i kroppen – ikke minst hormoner. Lykkefølelser henger sammen med flere hormoner og signalstoffer i hjernen, deriblant dopamin. Dopamin kalles ofte belønningshormon, fordi det regulerer kretsene for motivasjon og belønning i hjernen. Dopamin utskilles når vi spiser, sover, har sex – og når vi oppnår store prestasjoner. På denne måten stimulerer hjernen mennesket til å gjenta ønsket aktivitet. Hva som er lykke for deg, vet bare du. Selve lykkefølelsen kommer jo ofte i små korte, intense glimt. Eller den kan oppleves som en mer stabil og varig psykisk tilstand. Men uansett er det bare du selv som har svaret. Det som virker for meg, virker kanskje ikke for deg. Derfor er det en fordel å ha selvinnsikt og lytte til sitt indre. Svaret finnes i deg, om du tar deg tid til å lytte. Observere og kjenne etter.

Mindfullness er noe det skrives og snakkes mye om i våre dager. Enkelt forklart betyr det å trene seg på å være mer oppmerksom. Om å være tilstede i øyeblikket, og registrere ting som skjer rundt deg. Jeg synes det har mye for seg i en tid hvor tiden spinner fortere og fortere. Det var for mye plikt og alvor i livet mitt da jeg var yngre. Endeløse grå hverdager med altfor få regnbuer. Det var ikke det at jeg ikke hadde et godt liv, problemet var bare at fargene falmet. På et tidspunkt var de nesten blitt borte. Slukt av et endeløs mas om å strekke til som alenemor og yrkesaktiv, som datter og venninne. Det var krav og forventinger på alle kanter, et jag etter klokken og etter å levere på alle områder i livet. Sakte men sikkert spiste det opp optimismen og humøret mitt. Livsgleden. På de mørkeste dagene kjente jeg depresjonens skygge legge seg som et slumreteppe over meg. Eller var det bare det at jeg ikke evnet å se det gode som var rundt meg?

En god coach ba meg bli mer oppmerksom på hva som gjorde meg lykkelig. Lete frem de små øyeblikkene av fryd og glede. Ved å kjenne etter, klarte jeg etter hvert å sette meg i situasjoner hvor denne følelsen kom oftere. Det var egentlig bare små justeringer i livet mitt det handlet om – og mest av alt at jeg ble i stand til å kjenne igjen og glede meg over øyeblikkene. Solen som tittet frem. Buekorpsene som trommet i gatene. Lyden av kirkeklokker utover byen. En ispinne i varmen. Jeg jobbet også mye med meg selv for å være takknemlig. Takknemlighet er en dyd og edel vare. Når du har kontakt med denne følelsen, bobler dopaminet lettere. Det å være takknemlig over å være frisk. Over å bo i Norge. Ha en god jobb. Unger som har det bra. Foreldre som er i live. Fire årstider. Jeg lærte meg å bruke takknemlighets-brillene oftere, og så at de farget hverdagen min på en ny måte. Herlig!

Og nettopp ved å identifisere kildene til lykke, kan du selv bestemme om du vil gjøre mer av noe eller gjøre noe helt nytt. Jeg er for eksempel blitt en middelaldrende eksosrype. Siden jeg var 20 år har jeg hatt lyst til å ta motorsykkellappen og kjøre stor MC. Så stoppet motet meg, jeg er for pysete. Men jeg våget derimot å søke etter en mann som kunne oppfylle drømmen min om vind i håret. Annonsen stod på trykk i BT, og det er blitt mange og lange turer på oss de siste fem årene. Vi har tilbakelagt strekningen fra Bergen til Nordkapp, kjørt Route66 og hadde i fjor sommer en fantastisk rundtur på en av de største Kanariøyene. Når jeg sitter der på Harley-setet kjenner jeg virkelig at jeg lever. Blodet bruser, dopaminet flyter og jeg kjenner meg fullstendig i flytsonen. Og det er vel mye lykke?

detgodeliv, frihet, følelser, kjærlighet

Brune øyne og spretne rumper

Leave a comment

CUBA 028

By Anne Marit Hjelme

Det er godt å være jente om sommeren, dere. Mye flott å se på! For nå har vi damer tatt etter den fremste guttesporten av alle – nemlig å ta det motsatte kjønn nærmere i øyesyn. Og da mener jeg ikke overfladisk og diskré i typisk kvinnestil. Smugtittende bak mørke solbriller. Neida. Svært synlig og betraktende og rått foretar vi vurderingene fra topp til tå. Med poengskala fra “er du gal” og “han der ville jeg ikke tatt i med greip”. Til “innertier” og “helmaks” og “dødslekkert”. En sånn åpenbar glaning, peking og stille sjikanering som ville fått bestemorgenerasjonen til å rødme. Ingen kokett småfnising, men lavmælt og tildels ondskapsfull gapskratting. Om stakkarens øyensynlige skavanker. På gutta-på-byen-vis.

For vi har i grunnen sett oss lei på å være leketøy og undervurderte objekter på et kynisk kjøttmarked. Der menn har fått operere fritt uten stempler og båser og mobbing for åpen scene. Når sannheten skal sies, er vi i grunnen drittlei av alt maset om at det er det som er inni som teller. Og fremdeles oppleve at vi blir behandlet som bondetupper uten silikonpupper og Barbiehår og fyrstikkbein. I likestillingens navn er vi begynt å vise muskler, gutter! Med dere som forbilder.    Det er faktisk ganske inspirerende å ligge der på badestranden og studere alle de lekre og udelikate kjøttstykkene som vandrer forbi. Brunbarkede muskelbunter med masse svart hår på beina og hvite tangatruser med strek mellom rumpeballene. De deilige med nesen i sky – som eier stranden og glinser som smørreklamer. For tøffe karer bruker ikke solkrem med faktor, vet du. De skjærer bare bort litt hudkreft og syr noen sting de. Og dessuten er det bare vi jenter som får sånne skumle greier.

Og så alle de rosa grisebeinene som går fritt da. Med hvite store hengemager over usexy, misfargede boxershorts. Som flodhester kaster de seg i vannet og lager oversvømmelse. Ser ut som flytebrygger med de strategiske målene 100-150-100. Men det gjør liksom ingenting. For de bærer sin korpulente korpus med hevet hode. Og gjemmer seg ikke bort i store t-skjorter og bruker hold-in og push-up og alle de andre tvangstrøyene som vi jenter utstyrer oss med. De er da barske mannfolk, for faen! Og jeg synes i grunnen det er ganske greit jeg. At de ikke vet at hunndjevlene fryder seg på deres bekostning.    Det var over et iskaldt hvitvinsglass på Zachariasbryggen at jeg oppdaget gleden ved å betrakte. Det var da min venninne i frydefull begeistring erklærte overfor jentejuntaen at nok var nok. At vi skulle slutte å late som vi er så mye bedre enn mannfolkene. Rett og slett stå frem og erklære vår rett til å glane tilbake. Dømme og granske med blikket. Snu rollene på hodet å være jegeren. Ikke det sårbare offeret. Det var da jeg ble erklært kikker. For mannfolkene plystrer, fnyser og glaner uten hemninger – som om det var en naturlov. Kaster spydige bemerkninger og dreper med blikket. Fordømt selvsikre – og med en slags enerett til den slags. Sorry, boys. Fra de innerste jentekretser kan jeg nå avsløre at dere også er omgjort til objekter. Kjøttstykker – som blir veiet og funnet for lette eller tunge.

Slankekurer og skjønnhetssalonger og moteplagg er ingen jentegreie lenger. Det er ganske ekkelt, ikke sant. Å vite at verdien på livet ditt avhenger av ytre attributter. Om du har kulemage eller mye hår. Om nesen er klumpete eller du er plattfot. En kan saktens undres hva Skaperen hadde som baktanke da han utstyrte oss med alle våre skavanker. Offentlig spottelse, kanskje. Slik at vi bruker mesteparten av livet på å leve opp til andres forventninger og idealer. Sånn har vi jentene alltid hatt det, gutter. Nå er det deres tur. Nå er det vi som skal vurdere hvem som går gjennom nåløyet. Om det er de med brune øyne eller en spretten rumpe.

For rumpen er viktig, ser du. Den skal være fast og lekker og akkurat passe stor. Stråler venninnene rundt bordet. Og de vet hva de snakker om. For det er jentene som vet hvordan ekte mannfolk skal være. Som setter kriteriene og kravene og former standarden. En ubehagelig situasjon å ære ufrivillig og maktesløs diskusjonsemne i lystige kvinnelag, karer? Tja, så var det dette med å smake sin egen medisin da.

bøker, ensomhet, følelser, stillhet

Søndag alene

Leave a comment

IMG_0004

By Anne Marit Hjelme

Det er søndag igjen. Ikke en sånn søndag der jeg våkner opp med en villig mann ved min side etter en altfor sen natt på byen. En kropp, uten ansikt. En dårlig samvittighet med stinkende ånde og dårlige hensikter. En flyktig fugl som flyr forbi, og som er livredd for å bygge reir. Heller ikke en søndagsmorgen med bankende hode og anger, men som starter med et sødmefylt smil om munnen. Nei da, jeg våkner bare til en ganske vanlig morgen som kaller seg søndag. Til forskjell fra de som kaller seg mandag og tirsdag, og som er bestemt av mister tikk-takk, klokken. Og med bare meg.

Faen, at det ikke er mulig å sove litt lenger da. Når en først kan. Drømmen var ekkel og gjorde meg urolig. Husker bare bruddstykker, men cellene i kroppen forteller at de har vært med på morsommere ting. Ryggen er støl og skulderen verker. Hodeløse ansikter passerer netthinnen min i noen sekunder. Mennesker fra fortid og nåtid i et herlig kaos, historier som fortelles. Det hjelper ikke å dra dynen over hodet, stemningen i kroppen forsvinner ikke. Det gjør heller ikke tankene. Om den nye dagen med alle mulighetene. Den blanke dagen med fargestifter til, som bare venter på at jeg skal ta den i bruk. Herlighet, den ligger der – uten innhold, og kan fylles og nytes og fylles enda mer. Alle ”lær-deg-selv-å-kjenne”-bøkenes oppskrift på det gode liv. Tiden som kommer og som jeg kan fylle – med akkurat det jeg selv vil. Med meditasjon,trening – med mennesker. En utmerket måte å øke min egen selvinnsikt på, lese boken jegfikk av tante Tulte til jul eller bake hjemmelaget brød til venninneklubben i neste uke. Det mangler ikke på tilbud og fyllstoff, tvert imot.

Problemet er snarere å velge. Blant konserter og filmer eller en gåtur Guds frie natur. Den er til og med gratis å bruke, naturen altså. Kafebesøk er riktignok litt dyrene, men trendy og sosialt. Skjønt, hvem snakker til hverandre bak avisene? Og hvem orker egentlig å utveksle mer enn høflige fraser etter nattens utagerende festing? Se og bli sett, er tingen. Le høyt og på de rette plassene, og bruk formuleringer og ord som viser at du har mer enn tre år på videregående skole. Så får det ikke hjelpe at en må bruke en hel dekkstift for å fjerne de blå ringene under øynene før en i det hele tatt orker å se noen andre i øynene. Miraklenes tid er heldigvis ikke forbi, og en stor takk sendes herved til kosmetikkbransjen. Som Gudskjelov har noe for enhver anledning, og dermed sørger for at vi ikke blir et isolert og ensomt folkeslag.

Det er oppi hodet mitt det er kortslutning. Orker ikke tanken på en ny dag der det må velges og handles og tas beslutninger. Orker ikke tanken på å måtte ta stilling til avisens enorme kom-deg-ut-av-sofaen-tilbud som fyller side opp og side ned. Jeg føler meg som en unge i en godtebutikk – siklende, men ute av stand til å velge blant alle godsakene. De er så overveldende mange mot lille meg. Og i denne tafatte sinnsstemningen, inntar jeg mitt egg og to brødskiver i all min alenehet.

Skjønt alene er jeg heller ikke. Problemet er bare at romkameraten min verken spiser pent eller er i det snakkesalige hjørnet. Hun bare er hun, slik kaniner gjerne liker å være. Det er forskjell på ensomhet og alenehet, sies det, selv om det innimellom er vanskelig å skille disse beslektede tilstandene fra hverandre. Spørsmålet om frivillighet er ofte det som skiller dem.

Begge har savn i seg, lengsel. Begge har sosial isolasjon ved seg. Det og ikke være sammen med andre. Selv om det også er en sannhet med modifikasjoner. Fordi det absolutt er mulig å være ensom i tosomheten. Og det er kanskje den tristeste varianten av dem alle. Å ha noen der, men likevel føle seg alene. Med seg selv og tankene sine, ikke nå frem med kommunikasjonen. Som å vandre hvileløst rundt på en folksom øy, uten å få kontakt. Bli sett. Kunne gjøre seg forstått.      Hvem har ikke kjent følelsen av ensomhet komme veltende over seg på et vrimlested med folk. Hvor alle er opptatt med seg og sitt, men bare ikke deg?  Jeg ser smilene, men de er ikke til meg. Jeg ser øynene, men de møter ikke mine.

Har du valgt å være alene i all din alenehet, kan du leve med det. Da har du tross alt valgt bort noe, eller noen, og bare gjort plass til denne ene. Deg selv. Og da er den boblende lykkefølelsen sjelden langt unna. Men det er ikke alltid sånn. Livet som singel gjør også at du stifter bekjentskap med dette andre, denne vonde følelsen av å være fortapt. Glemt, bortgjemt. Ingen å dele dagen med, opplevelsene. Ingen å prate med – selv mobiltelefonen er stille.

Det er noe rart med søndager. Denne dagen i uken da alle melder seg ut, eller kobler seg på familien. Den eneste virkelig stille dagen hele uken. Kanskje er det nettopp det som gjør den så spesiell. Larmen legger seg, støyen forsvinner. Fra motorveiene og kjøpesentrene. Og nettopp da høres larmen fra sjelen ekstra godt.

 

detgodeliv, frihet, følelser, stillhet

Et hus på landet

Leave a comment

kamerabilder 651

By Anne Marit Hjelme

Jeg våkner en morgen, og bare vet det. At jeg må skaffe meg et hus på landet. Ikke en sånn falleferdig, rivningsklar rønne som forlengst har sett sine solskinnsdager. Heller ikke et oppussingshungrig pengesluk som skriker etter kjærlighet og omtanke. Nei, da tenker jeg mer på et moderne og lettstelt hus av det urbane slaget. Uten sprosser og skodder og gress på taket. Men med store vindusflater, åpne løsninger og flotte takterrasser. Av typen penthouse-light i distriktet.        Mens jeg kler meg for jobbdagen undrer jeg på hvor disse altoppslukende tankene kom fra. Er det nok en virkelighetsfjern romantisk drøm om det gode livet på landsbygden?  Med rautende kuer og bjelleklang fra sauer som aldri sover. Eller er det en dyptliggende lengsel etter det gode og enklere liv som herjet underbevisstheten min?

Jeg velger å tro at det er lengselen etter mindre stress, grønne enger og ta-naturopplevelsene-tilbake som kaller. Ivrig og målrettet søker jeg etter tilgjengelige objekter på nettet. Den ene åpenbaringen etter den andre viser seg på skjermen. Det er mye å velge mellom, mange drømmer til salgs. Og hver gang flytter jeg mentalt inn og tar bolig. Innreder og ser for meg teselskapet på terrassen. At jeg ikke er blitt “kallet” tidligere! På en grønn flekk med skog på baksiden og fjorden på forsiden er jeg klar til å bygge nytt rede. Langt borte fra byens larm og støyende trafikk, eksos og estetiske forsøpling. Et farvel til bilhorn og fulle ungdommer, til billige kebabkiosker og hard asfalt. Alt dette skal jeg bytte ut med gruslagte smale veier, en nedlagt bensinstasjon og kilometervis mellom hver lyktestolpe. Jeg kan ikke tenke meg noe mer idyllisk og politisk korrekt enn lang avstand til nærmeste nabo, hjort i hagen og basar på lokalet hver lørdag.

Rart hvordan drømmer kan realiseres og livet ommøbleres. I løpet av kort tid er jeg dronning på åskammen og ihuga tilhenger av “the simple living”. Du vet – den bevegelsen som setter det naturlige og enkle i sentrum. Som forlengst har tatt et oppgjør med de kommersielle kreftene, og sverger til grønn te og mer kontakt med egne verdier. De som spør hva vi egentlig vil med livene våre. Og som ber oss se med kritiske briller på samfunnsutviklingen, forbruksmønsteret og den egosentriske kulturen som råder. En “simple livinger” vil ikke jobbe helsen av seg for noen skillinger. Ikke kaste plast og papir i samme beholder, men kildesortere og grave dritten ned i hagen. Det handler om etikk og moral, om å ta et standpunkt. Og jeg har tatt mitt – og flyttet mot strømmen og på landet. Det føles godt å ha samvittighet!

Jeg smatter på det der jeg ligger, i hengekøyen. Hører på fuglene som sloss om å nå den høyeste tonen. Bekken som siler på min venstre side, båten som tøffer forbi. På himmelen er det minst ti soler og stillheten er øredøvende. Det er et postkort uten frimerke. Det skal ikke sendes til andre enn meg selv, har ingen hilsen på. Det er en ensom nytelse uten bruk av store ord. Det er den indre følelsen av velvære som teller. I hengekøyen får jeg tid til det vi alle lengter etter i tidsklemmen mellom kontoret og sengen – refleksjon og ettertanke. I buddhismen heter det at hvis man eier mer enn syv ting, så er det tingene som eier deg. Jeg titter meg dovent rundt og slår fast at jeg fremdeles er et gissel. Ting-gissel. En simpel wannabe. Ser på det nye uterommet med det siste innen utemøbler og komfort. Tenker på boblebadet og det amerikanske kjøleskapet. For ikke å glemme grillen i kjøkkenøyen og flatskjermene – i flertall. Luksus vil noen kalle det.

Mens jeg ligger der og veier verdiene mine opp mot det livet jeg har skapt meg, innser jeg at “simple living” slettes ikke handler om å flytte på landet. Snarere handler det om å gjøre bevisste valg for å redusere forbruket og maksimere gleden og nytelsen – for mindre penger. Det trenger ikke koste skjorta å ha fred i sjelen og nyte tilværelsen. Det er de små grep i hverdagen som teller. Tenker jeg altså, mens jeg duver frem og tilbake i min aha-lignede boble.

Jeg har i grunnen misforstått det hele og ser nå lyset. Designhuset på landet er bare juks og fanteri, et gedigent selvbedrag. For en enklere måte å leve på krever mer enn nærhet til naturen og selvplukkede egg fra egne høns. Det krever mot og tålmodighet, tro og kunnskap. Og en indre overbevisning som aldri gir en fred når fristelsene banker på, si nei til alt som kan kjøpes for penger. Det handler om å vise måtehold og si at nok er nok, når det er det. Sette menneskene i sentrum og la ting være nettopp det – døde gjenstander.

Jeg får en brå oppvåkning den ettermiddagen. En smertefull erkjennelse som krever handling og tillit til hjertets klang. Derfor lusker jeg inn i stuen, skrur på laptopen og leter meg frem til “bolig tilsalgs” annonsene på nettet. Det er ikke så mange hus tilsalgs på landet lenger. Det er bra, da ordner det seg – det er sikkert flere drømmere der ute. Og jeg kan returnere til min enkle ettroms-leilighet i byen i visshet om at min periode med “heavy living” er forbi. Det var ingen lengsel. Det var bare et øyeblikks innskytelse.

 

døden, frihet, følelser, generasjon

Når livene endres på sekunder

Leave a comment

IMG_0110

By Anne Marit Hjelme

En i familien min har slitt med dårlig helse det siste året. Det begynte med små ”vondter” her og der, men utviklet seg relativt raskt til langt mer alvorlige ting. Etter måneder med usikkerhet og utredninger, sykehusopphold og masse prøver, tok sykehistorien en dramatisk vending da han plutselig ble rammet av et kraftig hjerneslag. Som lyn fra klar himmel – og svært oppskakende for ham selv og oss pårørende. Fra å være en mann med ukjent diagnose, ble han nå en slagpasient med alvorlige lammelser, taleproblemer og fullstendig hjelpetrengende. Fra den ene dagen til den andre ble håpet om snarlig bedring også endret. For når blodproppen hindrer hjernen i å få nok blod, skjer det store skader på små minutter. Noe funksjonalitet blir kanskje aldri det samme igjen, noe kan trenes opp og bli nesten som før. Men noe forsvinner aldri: Erkjennelsen om hvor fort livet kan endre seg.

Marginene er ørsmå. I løpet av bare noen sekunder kan livet vårt endre helt innhold. Vi kan også miste det, dø brått og uventet. Det er i møte med vår egen og andres sårbarhet jeg virkelig skjønner hvor lett det er å gå seg vill i tanker og handlinger. Miste fokus på hva som virkelig betyr noe, og glemme å verdsette det å ha en god helse. Vi haster og løper, vi stresser og maser og tar oss knapt tid til å kjenne etter hvor godt det kan være å være tilstede. Her og nå! Og så dør vi. Eller blir alvorlig syk. For det er gjerne i møte med sykdom vi erkjenner at vi har tatt livet for gitt. At vi innser at det å være frisk og rørlig ikke er en selvfølge. At det som rammer andre, også kan ramme oss selv.

Livet er ikke rettferdig, og det er ingen som har fått utstedt en garanti om at livet slik det engang var, vil fortsette å være nettopp slik. Det eneste vi vet, er at alt er i endring – også vår egen psykiske og fysiske bolig. Vi eldes, vi påfører kropp og sinn slitasje – og ingen vet med sikkerhet hva kroppen tåler. Det er ikke slik at de som drikker tran og spiser sunt, er de som spares for plager og skrantende helse. Arv og miljø, gode gener som beskytter oss! Visst er det oppmuntrende å tenke seg at vi har trukket vinnerloddet når det kommer til dette. Men ofte er det et selvbedrag og en vrangforestilling. For mennesket er i seg selv et sårbart vesen, vi er komponert så finurlig at det bare skal noen hormoner i ubalanse til før likevekten forstyrres. En jernmangel eller et for høyt blodtrykk, og vips – det blir utskrevet resept for å utbedre ”skaden”. Ubalansen må fikses, slik at den ikke fører til ytterligere ubalanse, sykdom og død.

Når skaden har oppstått eller sykdommen har rammet, jobbes det hardt for å gjenskape en form for helhet. For mange handler det om å bli helt frisk, for andre om å få best mulig livskvalitet og funksjonalitet resten av livet. Uansett handler det om verdighet og identitet, om å få den rammede til å akseptere sin skjebne og finne seg til rette i livet med nye rammebetingelser. Det er ikke enkelt, selv ikke for oss som står ved siden av og ikke er direkte rammet. For sykdom i seg selv er ofte så begrensende på livsutfoldelsen og mulighetene, at det å være for positiv nesten er en hån mot den som er rammet. På den andre siden er det nettopp det å være optimistisk, som gir håp. Og hvem har rett til å ta fra noen håpet?

følelser, generasjon, kjærlighet, sandwichgenerasjonen

Sandwichgenerasjonen

Leave a comment

coverfebr

By Anne Marit Hjelme

De som trodde at den mest strevsomme livsfasen var da de hadde små barn, har trolig gjort seg nye erfaringer senere i livet. Jeg skal på ingen måte underkjenne hvor slitsomt og krevende det er å være småbarnsforeldre, det husker jeg nemlig veldig godt. Barna mine er nå voksne og har for lengst forlatt redet. Men jeg husker godt at folk stadig sa til meg at ”det blir lettere når de blir større” og ”det er mest kostbart når de er små” – og jeg trodde på dem. Så feil de tok!

Riktignok endrer det fysiske omsorgsbehovet seg mye når barna slutter med bleier, kan gå og kle på seg selv. Det er også deilig å slippe utgiftene til grøt, barnemat og bleier. Men sett opp mot de utfordringene som kommer senere i livsløpet, har jeg mange ganger tenkt at livet var enkelt den gang jeg var småbarnsmor! For omsorgsbehovet endret bare karakter, fra et fysisk til et mer mentalt plan. Tenåringer som trenger en verbal sparringspartner og tydelig voksenperson, som trenger grenser og kjærlighet i bøttevis. Ikke er det billig heller, å kle opp og utstyre de håpefulle og betale for deres fritidsaktiviteter og gode liv. Så flytter de ut av foreldrehjemmet, og hva skjer da? Jo, den åpne lommeboken fortsetter å være åpen.

For nå tar de unge lang utdannelse og lever mange år med trang økonomi, studielån og små utsikter til å kjøpe egen bolig. Derfor leier de, og trenger hjelp til å betale det høye depositumet og fylle kjøleskapet. De sliter mentalt og følelsesmessig med foreldre som skiller seg, med å finne seg selv og fikse sin egen kjærlighetssorg. Og fordi de er et produkt av den såkalte ”curling-generasjonen”, er de ikke godt vant med å ta ansvar for seg selv og sin egen situasjon. De forventer at noen andre rydder opp for dem, og tåler motgang dårlig. Derfor må vi foreldre hjelpe dem både psykisk og økonomisk – langt opp i voksen alder.

Så starter de egen familie og får barn selv, og da ønsker de at besteforeldrene skal være der med tid, omsorg og hjelpende hender. Og midt oppi dette omsorgsarbeidet med de voksne barna og barnebarn, skal også eldre foreldre følges opp! Mange eldre er syke og ensomme, og trenger at barna deres gir og viser omsorg. Det er helt forståelig alt sammen, men også veldig slitsomt og krevende. For døgnet har bare 24 timer, mange av oss har ti–tolv timers arbeidsdager – og må stå i arbeid til vi er nesten 75 år for å få full pensjon.

Jeg snakker selvsagt om den kjente tidsklemma for oss i den såkalte ”sandwichgenerasjonen”. Vi er middelaldrende, vi har god økonomi og er ganske friske. Vi er glade i barna, barnebarna og foreldrene våre. Men vi er også glade i og må ta vare på oss selv i dette skviset. Så jeg skriver om Frans Assisis kjente bønn og sier: Gi meg styrke til å hjelpe der jeg kan, mot til å si nei når det blir for mye – og klokhet nok til å tyde kroppens signaler før den sier stopp.