Vi lever i skammens tidsalder. Det finnes ikke grenser for hva vi skal skamme oss over. Stort og smått, viktig og uviktig. Både moralsk og sosialt, kjenne på denne sterke følelsen av ubehag. Følelsen av å ha vist en dårlig side av oss selv, og dermed avslørt oss selv. Hvor mislykket, ubrukelig og umoralsk vi er som menneske. Fy skam deg! Vi sier det til barna våre når de vokser opp. Planter den dårlige følelsen i dem så tidlig at de for alltid kjenner det på innsiden når de har gjort noe galt. Noe andre opplever som galt. Foreldrene, omgivelsenene.

Skamfølelsen er et viktig korrektiv i forhold til andre. Den holder oss på plass, både sosialt, moralsk og kulturelt. Gir et varsel om at vi er i ferd med å falle utenfor, hvis vi sier eller gjør noe dumt. Nyttig, når den får oss til å følge sosiale spilleregler i et samfunn. Passe inn. Men ofte unyttig, fordi det vi ofte skammer oss over er ting vi ikke selv har kontroll over. At magen rumler høyt, at du slipper ut tarmluft, at du snubler på gaten, at du mister jobben uforskyldt. Vi rødmer og vil synke i et hull i bakken. Grave oss ned.

Skam er en stor følelse som får oss til å føle oss liten. En av de største og mørkeste følelsene vi har, fordi den er så sterkt knyttet til selvfølelsen vår. Egenverdet. Måten vi ser på oss selv. Skam får oss til å ville skjule eller gjemme oss for andres blikk. Andres fordømmelse. I vår vestlige ros-kultur der vi flasher våre vellykkede liv på Instagram og Facebook, ligger skammen tett under overflaten. For hva med alle oss som ikke har så spennende liv? Ikke fyller fritiden med kule aktiviteter? Ikke blir invitert på middager og galleriåpninger? Hva med alle oss som bare har en «normal» hverdag med en vanlig jobb og middag på bordet og sofakvelder foran TV. Skal vi bare gå hen å skamme oss i hjel? Det føles litt sånn.

Klart det finnes viktige og riktige ting å skamme seg over. Handlinger som gjøres som ikke burde vært gjort fremkaller skyldfølelse. Og skamfølelse i mennesket for å ha gjort den dumme handlingen. Skam er ofte på sin plass. Skam finnes i alle kulturer, og det er positivt. Fungerer som et korrektiv og kompass, og er nødvendig for at det mellommenneskelige samspillet skal fungere. Problemet er når den sosiale skammen skaper hindringer for livsglede og livsutfordring. Når vi skammer oss over hvordan vi ser ut, over de overflødige kiloene, lidelsene vi påfører oss selv gjennom dårlig livsstil. Skammer oss over å ikke eldes med stil, lar oss selv forfalle. Over den seksuelle legningen vår, avvikene utenfor det som er definert som normalen.

Flyskam er det hotteste ordet nå. Skam over å fly mye, fordi det er politisk ukorrekt og miljøfiendtlig. To ord satt sammen på en ny måte. Fly og skam. Og plutselig er det noe vi alle må forholde oss til i hverdagen. Forsvare at vi gjør. Føler oss blottlagt, avkledd og avslørt når vi bestiller flybilletter i stedet for tog. Pinlig berørt av andres blikk. Hva med å sette sammen flere ord til nyord? Jeg har allerede lest om oljefondskam og cruiseskam. Hva med spiseskam? Karbohydratskam? Dieselbilskam? Fedmeskam? Aldringsskam? Sånn kan jeg fortsette, det er enkelt å finne ting vi burde skamme oss over. Fy deg, er du helt skamløs? Neida, ikke skamløs. Bare møkk lei av å leve i en samtid som velter seg med skam-begrepet! La oss skamme oss litt mindre og fremme andre gode og betydelige følelser i livet; Glede og takknemlighet, for eksempel.