Category Archives: bøker

bøker, ensomhet, gammel, generasjon, læring, makt, mennesker, moral, motivasjon, ord, personlig utvikling, primadonnaer, svik

Skvising av seniorer

 Som sjefredaktør og daglig leder i landets største magasin for kvinner og menn over 60 år i Norge, er jeg opptatt av hvordan godt voksne arbeidstakere behandles av sine arbeidsgivere. Undersøkelser viser at svært mange bedrifter enten a) ikke ansetter folk over 55 år eller b) kvitter seg med folk som nærmer seg eller er over 55 år. Det er også min erfaring, og vi får ukentlig henvendelser fra fortvilte voksne som bekrefter dette. De forteller om hvordan de søker på stillinger, men aldri kommer til intervju. Om hvordan de på en direkte eller subtil måte blir presset ut av sine stillinger og ut av bedriften de jobber i. Med skjult aldersdiskriminering. De unge blir igjen – de eldre må ut.

Dette er en vond sirkel – der de som blir arbeidsledige med eller uten sluttpakke – ofte er for unge til å slutte i arbeidslivet. Men altså for gamle til å få en ny jobb. Ganske ufrivillig blir de uten jobb på et tidspunkt i livet der det fremdeles er mange år til de kan pensjoneres, og der de fortsatt har mye å bidra til samfunnet med. Situasjonen er både økonomisk og moralsk vanskelig. Både for enkeltmennesket og for samfunnet. Når et økende antall personer tvinges ut i tidlig «førpensjonering» og må melde seg på NAV, sløser vi med betydelige samfunnsressurser. Godt voksne arbeidstakere er ofte en ressurs for mange bedrifter. De er lærevillige- og omstillingsdyktige og pliktoppfyllende, i en fase av livet der de kan konsentrere seg fullt og helt om jobben.

Jeg er selv mangeårig næringslivsleder med personalansvar. For noen år siden ansatte jeg en redaksjonssjef på nesten 60 år og har aldri angret. Hun har vist seg svært omstillings- og tilpasningsdyktig og har gått i bresjen for store teknologiske endringsprosesser i vår mediebedrift. Mediebransjen har gjennomgått enorme omstillinger de 10 siste årene. Vi var blant de første med å tilpasse oss til en ny digital tidsalder, og det har vært en voldsom og smertefull prosess. Ikke minst fordi de tradisjonelle inntektskildene har forsvunnet og er blitt erstattet av nye. Den transformasjonsprosessen har også handlet om å erstatte gammel kompetanse med ny kompetanse, og det har vært mange kutterunder og sluttpakker. Som det også har vært i en rekke andre bransjer.

Men midt oppi disse opprivende prosessene har aldri alder på ansatte vært et tema for oss. Det handler mer om at arbeidsoppgaver flyttes eller forsvinner. Vi er nødt å omstille og endre organisasjonene for å overleve i fremtiden, alle må det. Men det er oppsiktsvekkende at så mange bedrifter tømmes for eldre medarbeidere i disse rundene. Kompetanse må gå foran alder! Det å våkne opp om morgningen, uten innhold og mening i hverdagen, er ikke en god måte å starte sin ufrivillig tidige pensjonisttilværelse på for noen. Vi lever lenger enn noen gang, i snitt til vi er godt oppi 80-årene, og det å bli skjøvet ut av arbeidslivet i midten eller slutten av 50-årene betyr at pensjonisttilværelsen i realiteten kan bli 20-30 år!

Det er jo helt sprøtt og på ingen måte bærekraftig verken for samfunnet eller menneskene. For det betyr faktisk at en risikerer å gå virkeløs og uten arbeid i en tredjedel av livet! Verken pensjonsordningen vår eller samfunnet er lagt opp til at en så stor mengde mennesker til enhver tid ikke skal bidra. Og hvor er fokuset på hva det gjør med folk å bli satt på sidelinjen på denne måten? Ikke få bidra? Ikke bli behandlet med verdighet? Har noen regnet på de direkte og indirekte kostnadene ved at så mange godt voksne nå faller utenfor arbeidslivet? Det er på tide at vi tar en offentlig diskusjon på hvordan eldre medarbeidere behandles i arbeidslivet nå. For det skjer mye – i øredøvende stillhet. Statistikken fra NAV dokumenterer det, ledigheten blant godt voksne øker betydelig. Pensjonsalderen i Norge er tross alt 67 år og mange vil jobbe til de er 72 år. Hva må gjøres???

bøker, frihet, følelser, kalorier, læring, mat, mennesker, moral, motivasjon, personlig utvikling

Du blir hva du spiser?

Jeg vet at dette er et utfordrende spørsmål. Det ville vært enda mer utfordrende om jeg hadde satt et utropstegn bak. Slått det hardnakket fast. Det skal jeg ikke gjøre. Jeg vet at det er provoserende, har kjent det på kroppen selv i årevis. Alle disse «besserwisserne» som har predikert om hva som er sunt og usunt å spise. Disse «helsefreakene» som har mast om at «kroppen er ditt tempel» og at du skal leve med den hele livet og derfor må behandle den aktsomt. Alle som har sammenlignet pleien av bilen med hvilket fokus vi gir kroppen vår. Dette finstemte maskineriet som vi forventer bare skal fungere og fungere, år ut og år inn. Bein og knær som skal bære oss i gode og onde dager. Hormoner som skal være i evig balanse som en del av et skjørt kjemisk program.

Jeg innrømmer det gjerne; Jeg har tatt den for gitt. Altfor lenge! Tatt for gitt at kroppen alltid skulle være der for meg. Spille på lag og være min beste venn. Tilgi meg alle synder. Leve med konsekvensene av mine dårlige valg. Reparere og fikse det jeg skader, igjen og igjen. Om att og om att. År ut og år inn. Som betingelsesløs kjærlighet mellom foreldre og barn. En symbiose av gjensidig kjærlighet, og i alle fall ikke motarbeide meg og streike. Slutte å fungere. Slutte å samarbeide. Når merker vi det, egentlig? At alt har sin pris. At det koster å ta den andre for gitt, ta kroppen for gitt. Koster å være likegyldig og behandle den stemoderlig. Det er som oftest ingen eureka-opplevelse. Mer en snikende erkjennelse når den begynner å knirke. Når de små plagene blir større, når plagene blir til sykdom. Da innser vi det ofte, at kroppen vår må tas på største alvor. At den muligens er blitt vanskjøttet. Som et kjærlighetsforhold eller et venninneforhold. Det må investeres i relasjonen, begge veier, for at det skal fungere. Sånn er det også med forholdet mellom en selv og kroppen.

Vi mennesker forenkler, forvrenger og fortrenger – hele tiden. Det er sånn hjernen vår fungerer. Jeg har i over 52 år programmert meg selv på bestemt måte for å rettferdiggjøre at jeg kan spise hva jeg vil. Når jeg vil. «Det skulle bare mangle, jeg lever bare én gang og butikkene bugner av herlige sukker og fettbomber. Klart jeg skal nyte. Ingen skal få fortelle meg hva som er bra for meg og hva som ikke er det. Jeg kjenner meg selv og kroppen min. Jeg vet hva den trenger og tåler.» Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg forledet meg selv og snakket meg inn i et spisemønster som kroppen reagerte på, og stadig oftere. Men jeg bagatelliserte, rasjonaliserte og hørte ikke etter. Derfor fikk jeg stadig flere helseplager.

Nå har jeg endret livsstilen. I løpet av tre korte måneder på et kosthold uten sukker og mye karbohydrater, er de fleste plagene borte. Blodverdiene viser at jeg teoretisk sett ikke har diabetes lenger. Og alle «farlige» verdier som øker sjansen for hjerte- og karsykdommer er nå normale. Jeg må innrømme at de gode resultatene overrasker meg. Sammen med mer bevegelse i hverdagen har altså et nytt kosthold gjort meg friskere. Mye friskere. Maten jeg nå spiser er god for kroppen min og jeg spiller nå på lag med den. Den belønner meg på sin måte, smiler til meg. Det er nesten magisk. Jeg er den første til å innrømme at jeg tok feil tidligere. At jeg har vært uklok. At jeg har vært for sta. Men jeg vil ikke ha dårlig samvittighet for «gammel moro» og uklokskap. Det hjelper ingen at jeg bebreider meg selv. Jeg har heller ikke tenkt å påføre andre dårlig samvittighet, alle får gjøre sine valg. Og ta konsekvensene av dem. Jeg tror nå på at vi blir det vi spiser. At det ikke er uten betydning hvilken mat vi putter i det fine maskineriet som kroppen er. Både egen erfaring og forskning underbygger det.

bøker, detgodeliv, frihet, kvinner, lykke, makt, Uncategorized

Hyggehat

 By Anne Marit Hjelme

Ord skaper virkelighet. Og nye ord bidrar til en ny virkelighetsforståelse. Noen ganger slår nye ord rot i dagligtalen vår og blir en del av hverdagsspråket vårt, nesten uten at vi merker det. Noen kommer inn i ordboken, andre gjør det ikke. Hvert år kåres «årets ord» av Språkrådet og i 2018 ble dette ordet «skjebnelandsmøte». I 2017 var det «falske nyheter, i 2016 «hverdagsintegrering» og i 2015 var det «det grønne skiftet». Ordene i kåringen har vært aktuelle i det gjeldende året og har gode språklige kvaliteter. Mange av de er også kreative.

Her om dagen ble jeg introdusert for et nytt ord som har dukket opp i det danske språket. «Hyggehat». Det er betegnelsen på danske kvinner som sitter sammen på kafe eller i andre sosiale settinger, og klager på mennene sine. De klager over at mennene ikke er gode nok i sengen, ikke henger opp klær, ikke trekker i snoren, ikke rydder sokkene sine, ikke tar seg av ungene eller tørker opp smulene på bordet. I dette «hyggehatet» fremstår det som en konkurranse mellom kvinnene om å klage mest og ha den verste mannen. De hygger seg med hatet, i stedet for å ta det opp med den det gjelder. For nettopp denne anbefalingen ble gitt av psykologer som kjenner til fenomenet; Ta det opp med den det gjelder – i stedet for å baksnakke og sverte. På den måten får alle det bedre!

Jeg tenker det finnes en del «hyggehat» i Norge også, både blant kvinner og menn. Baksnakking og sverting av andre er nærmest en hobby for enkelte. Som bruker enhver anledning til å snakke ned sine medmennesker. Ikke bare i forhold til de valgene de tar, men også den personligheten og holdningene de har. Ulikhet bidrar til fremmedgjøring. Det er så mye enklere å like noe og noen som ligner en selv. Som står for det samme, har det samme synet i ulike spørsmål. Det er mindre utfordrende og farlig, opprettholder ens eget verdensbilde og fortelling om virkeligheten. Den fortellingen vi forteller oss selv om livet, for å forstå vår plass i verden. Meningen med tilværelsen og de tingene som skjer rundt oss. I en kompleks verden har vi behov for å forenkle og kategorisere. Bare på den måten klarer vi å leve med oss selv som menneske. Da er det god støtte i å finne mennesker som tenker, føler og handler likt oss selv. Det forsterker mestringsfølelsen og tilhørigheten. Får oss til å være en del av et felleskap vi drar kjensel på.

Kvinnene som bedriver «hyggehat» møtes selvfølgelig i et kvinnefelleskap. De maner frem en felles ytre fiende, mannen, og besudler ham så godt de kan i den sosiale hyggeboblen de deler. Men vi kan være enige om at det ikke er særlig konstruktivt. Det kan til og med være ødeleggende, fordi ord skaper virkelighet. Og hva har en med seg hjem i møte med denne mannen som er så nedsnakket? Trolig mindre respekt og utarming av kjærligheten.

Så kan det være at «hyggehat» bare kan sees på som en måte å ventilere ut dritt på. At det ikke er så vondt ment, men mer enn tidtrøyte en bedriver i sosiale lag hvor andre samtaleemner ikke fungerer som det samme limet. For skittkasting har åpenbart den funksjonen at det samler og forener. Det er lettere å sitte i små avlukker og lukkede rom og tømme den verbale avfallsbøtten, enn det er å ta ting direkte opp med den det gjelder. Det krever mot og ærlighet. Og alle vet at risikoen ved å baksnakke og bli avvist er langt mindre enn den er ved direkte konfrontasjon. Derfor kommer «hyggehatet» til å fortsette til evig tid, dessverre.

bøker, detgodeliv, døden, ensomhet, frihet, kjærlighet, lykke

Kjent helvete og ukjent himmelrike

By Anne Marit Hjelme

Papir er døende, det er «alle» enige om. At tiden for å trykke nyheter og informasjon på døde trær er utdatert og gammeldags. Opplagene på papir raser og det er i den digitale verden utviklingen skjer, det er der alle mediehusene satser tid og penger. Så vi som fortsatt lager papirmagasiner er derfor en utdøende rase. Derfor er magasinet vårt nå i en helt ny drakt! Fordi vi er sterke i troen på at det fortsatt er behov for oss og et ønske om at vi skal leve lenge i papirverden. Og da må vi kontinuerlig omstille, endre og utvikle produktet. Stillstand er å kalle på døden for tidlig.

La oss være ærlige; All endring og forandring smerter! Det gjør vondt å vrake noe som er kjent og kjært for noe annet nytt og bedre. Som kanskje ikke engang er bedre. Det gjør vondt å måtte tilpasse seg en ny virkelighet og hverdag i ukjent terreng. Med nye rutiner og endrete vaner. Med ny teknologi og nye arbeidsprosesser. Ny kompetanse og kunnskap som må læres. Det gjør også vondt med endringer i det private livet. Å erkjenne at en ikke elsker mannen sin lenger, og vil skilles. Eller mistrives på jobben. Bryte ut av noe som er trygt og kjent og erstatte det med noe annet. For mange er det bedre å bli værende i et kjent helvete enn å bevege seg mot et ukjent himmelrike. De orker ikke tanken på de mentale og fysiske endringene som må til for å skape seg et bedre liv – selv når de vet at det kan bli bedre. Omkostningene virker for store. Belastningene for mange.

For endring handler ofte om tap av trygghet. Det er akkurat som om det kjente i seg selv gir oss en livslenke, et fast holdepunkt i tilværelsen. Og selv når noen forteller oss at «du kan få det så mye bedre», så finner mange verken motivasjon eller energi til å skape det nye livet som kan være nærmere et himmelrike. For vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Og er vi ikke blitt oppfostret med at gresset sjelden er så mye grønnere på den andre siden?

Det er lett å lage unnskyldninger for å gjøre noe, være passiv og konserverende. Endring er handlekraft, og ofte kreves det både mot og mye arbeid for å skape nye ting. Og alltid med den faren at vi ikke vet hva resultatet blir. Vi kan tro det blir bedre, men det er en gnagende usikkerhet der. Endring uten forhåndsgitte garantier. Om et lykkeligere liv, eller et mer populært redesignet VIOVER60-magasin i ny drakt. Men det er akkurat derfor vi må våge å være i bevegelse likevel. For ved å tenke positivt om de endringene og omstillingene som skjer, tror jeg sjansen er større for et positivt og godt resultat. Når vi tenker «riktige tanker» gjør vi ofte «riktige ting» og tar valg som borger for suksess. Vi ser for oss at det blir bra, vi gjør det vi kan for at det skal bli bra – og det blir bra!

Denne formelen er min ledestjerne. Jeg har stor tro på tankens kraft. Og på menneskets evne til å endre seg, selv gjennom smerte. For hvor smertelig er det ikke og bare å bli værende i stillstand? Hvor vondt gjør det ikke å være et offer for andres valg, for omstendighetene? Hvor gnagende er ikke smerten i det kjente helvete, hvor det å holde ut blir selve livet? En sterk tro og vilje til handling utgjør mirakler. Ja, noe må vrakes for å gi plass til nye ting. Men etter hvert finner en et nytt fotfeste i det nye, og vi får tryggheten tilbake. Det nye blir inngangsbilletten til et himmelrike, hvor du både kan være litt lykkeligere og ha litt bedre livskvalitet. Vi er aller endringsagenter i vårt eget liv. Bruk makten din!

bøker, detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, kjærlighet, kvinner, lykke

Om å møte veggen

By Anne Marit Hjelme

Det er tankevekkende hvor mange som møter den etterhvert berømte veggen. Du har hørt om den? Den usynlige, metaforiske veggen som egentlig er en svart gardin som går ned i hodet eller en av-knapp som aktiviseres i kroppen. Som gjør at svært oppegående og energiske mennesker plutselig ikke klarer å stå opp om morgenen. Som gjør at tankene ikke sorteres lenger, at konsentrasjonen uteblir. At den livskraften som holder en på beina og i bevegelse ikke lenger finnes.

Jeg har sett dette på nært hold flere ganger, og det er ikke et pent syn. Direkte vondt gjør det, å se mennesker flate ut på ubestemt tid. Totalt maktesløse og uten kraft, parkert på sidelinjen i sitt eget liv. Uten styring og kontroll. Uten å vite så mye om fremtiden. Jeg har sett direktører og mennesker med mye ansvar og masse jern i ilden bli helt handlingslammet og ute av stand til å arrangere bursdagsselskap for sitt eget barn. De orket bare ikke. Klarte ikke å mobilisere energi i kroppen til gjøremålene, de ville bare sove. Ikke tenke, ikke kjenne på hvor ille og vanskelig de hadde det inne i seg. For i møtet med veggen møter en gjerne også skammen. Over å ikke strekke til, ikke klare å levere og prestere. Skammen over det kroppslige og mentale sammenbruddet, den nådeløse kollapsen. En går fra «på» til «av», fra å være «inne» til å bli helt «ute». Både i den private og den jobbmessige sfære.

En venn av meg sa at hun ble totalt koblet av det livet hun kjente og bevegde seg som en zombie i vakuum-land. På ubestemt tid. For ingen vet hvor lenge dette ørkenlandet varer. Når de mørke tunge skyene letter. Når sevjen igjen gir kraft til å fortsette. Veggen er nokså usynlig, har ingen gips eller plaster, ingen åpne sår. Det er ikke lett å se på noen at smellen har vært knallhard. At møtet med den harde veggen har vært mer enn både hjernerystelse og sjokk og avmakt på samme tid. For det er fortsatt tabu. Å innrømme at en ikke strekker til, klarer kravene. Går på trynet – selv om stadig flere gjør det. Og jeg tenker; kan det skje meg?

Selvsagt. Veggen spør ikke om alder eller kjønn. Ikke om sivilstand eller posisjon. Den er som en lumsk sykdom som kommer snikende. Igler seg innpå uten at en er helt klar over det. Før det har gått for langt. Jeg har selv i perioder av livet kjent på det jeg kaller «lettveggen». Da kroppen har gitt så mange urovekkende signaler som jeg har valgt å overse, at jeg bare ble helt utladet. Tom og kraftløs. Sengeliggende. Det er mange røde lamper og varselsignal, men hvor ofte tar vi oss tid til å lytte og eventuelt korrigere kursen?

Ikke ofte nok. Og derfor går det i utforbakke med altfor mange. Jeg har tro på at noen er mer disponert enn andre i møte med veggen. At ulik helse, psyke og mental styrke gjør en forskjell. Men jeg mener det er farlig å tro at utbrenthet og depresjon, som ofte er de medisinske uttrykkene for veggen, ikke kan ramme selv de som kjenner seg uovervinnelige og sterke. For krav, stress og andre miljøpåvirkninger kan over tid tære på kreftene og slukke selv den kraftigste flamme. Og det er jo gjerne den som brenner mye og ofte, som brenner ut…

bøker, ensomhet, følelser, stillhet

Søndag alene

Leave a comment

IMG_0004

By Anne Marit Hjelme

Det er søndag igjen. Ikke en sånn søndag der jeg våkner opp med en villig mann ved min side etter en altfor sen natt på byen. En kropp, uten ansikt. En dårlig samvittighet med stinkende ånde og dårlige hensikter. En flyktig fugl som flyr forbi, og som er livredd for å bygge reir. Heller ikke en søndagsmorgen med bankende hode og anger, men som starter med et sødmefylt smil om munnen. Nei da, jeg våkner bare til en ganske vanlig morgen som kaller seg søndag. Til forskjell fra de som kaller seg mandag og tirsdag, og som er bestemt av mister tikk-takk, klokken. Og med bare meg.

Faen, at det ikke er mulig å sove litt lenger da. Når en først kan. Drømmen var ekkel og gjorde meg urolig. Husker bare bruddstykker, men cellene i kroppen forteller at de har vært med på morsommere ting. Ryggen er støl og skulderen verker. Hodeløse ansikter passerer netthinnen min i noen sekunder. Mennesker fra fortid og nåtid i et herlig kaos, historier som fortelles. Det hjelper ikke å dra dynen over hodet, stemningen i kroppen forsvinner ikke. Det gjør heller ikke tankene. Om den nye dagen med alle mulighetene. Den blanke dagen med fargestifter til, som bare venter på at jeg skal ta den i bruk. Herlighet, den ligger der – uten innhold, og kan fylles og nytes og fylles enda mer. Alle ”lær-deg-selv-å-kjenne”-bøkenes oppskrift på det gode liv. Tiden som kommer og som jeg kan fylle – med akkurat det jeg selv vil. Med meditasjon,trening – med mennesker. En utmerket måte å øke min egen selvinnsikt på, lese boken jegfikk av tante Tulte til jul eller bake hjemmelaget brød til venninneklubben i neste uke. Det mangler ikke på tilbud og fyllstoff, tvert imot.

Problemet er snarere å velge. Blant konserter og filmer eller en gåtur Guds frie natur. Den er til og med gratis å bruke, naturen altså. Kafebesøk er riktignok litt dyrene, men trendy og sosialt. Skjønt, hvem snakker til hverandre bak avisene? Og hvem orker egentlig å utveksle mer enn høflige fraser etter nattens utagerende festing? Se og bli sett, er tingen. Le høyt og på de rette plassene, og bruk formuleringer og ord som viser at du har mer enn tre år på videregående skole. Så får det ikke hjelpe at en må bruke en hel dekkstift for å fjerne de blå ringene under øynene før en i det hele tatt orker å se noen andre i øynene. Miraklenes tid er heldigvis ikke forbi, og en stor takk sendes herved til kosmetikkbransjen. Som Gudskjelov har noe for enhver anledning, og dermed sørger for at vi ikke blir et isolert og ensomt folkeslag.

Det er oppi hodet mitt det er kortslutning. Orker ikke tanken på en ny dag der det må velges og handles og tas beslutninger. Orker ikke tanken på å måtte ta stilling til avisens enorme kom-deg-ut-av-sofaen-tilbud som fyller side opp og side ned. Jeg føler meg som en unge i en godtebutikk – siklende, men ute av stand til å velge blant alle godsakene. De er så overveldende mange mot lille meg. Og i denne tafatte sinnsstemningen, inntar jeg mitt egg og to brødskiver i all min alenehet.

Skjønt alene er jeg heller ikke. Problemet er bare at romkameraten min verken spiser pent eller er i det snakkesalige hjørnet. Hun bare er hun, slik kaniner gjerne liker å være. Det er forskjell på ensomhet og alenehet, sies det, selv om det innimellom er vanskelig å skille disse beslektede tilstandene fra hverandre. Spørsmålet om frivillighet er ofte det som skiller dem.

Begge har savn i seg, lengsel. Begge har sosial isolasjon ved seg. Det og ikke være sammen med andre. Selv om det også er en sannhet med modifikasjoner. Fordi det absolutt er mulig å være ensom i tosomheten. Og det er kanskje den tristeste varianten av dem alle. Å ha noen der, men likevel føle seg alene. Med seg selv og tankene sine, ikke nå frem med kommunikasjonen. Som å vandre hvileløst rundt på en folksom øy, uten å få kontakt. Bli sett. Kunne gjøre seg forstått.      Hvem har ikke kjent følelsen av ensomhet komme veltende over seg på et vrimlested med folk. Hvor alle er opptatt med seg og sitt, men bare ikke deg?  Jeg ser smilene, men de er ikke til meg. Jeg ser øynene, men de møter ikke mine.

Har du valgt å være alene i all din alenehet, kan du leve med det. Da har du tross alt valgt bort noe, eller noen, og bare gjort plass til denne ene. Deg selv. Og da er den boblende lykkefølelsen sjelden langt unna. Men det er ikke alltid sånn. Livet som singel gjør også at du stifter bekjentskap med dette andre, denne vonde følelsen av å være fortapt. Glemt, bortgjemt. Ingen å dele dagen med, opplevelsene. Ingen å prate med – selv mobiltelefonen er stille.

Det er noe rart med søndager. Denne dagen i uken da alle melder seg ut, eller kobler seg på familien. Den eneste virkelig stille dagen hele uken. Kanskje er det nettopp det som gjør den så spesiell. Larmen legger seg, støyen forsvinner. Fra motorveiene og kjøpesentrene. Og nettopp da høres larmen fra sjelen ekstra godt.