Category Archives: primadonnaer

Skvising av seniorer

 Som sjefredaktør og daglig leder i landets største magasin for kvinner og menn over 60 år i Norge, er jeg opptatt av hvordan godt voksne arbeidstakere behandles av sine arbeidsgivere. Undersøkelser viser at svært mange bedrifter enten a) ikke ansetter folk over 55 år eller b) kvitter seg med folk som nærmer seg eller er over 55 år. Det er også min erfaring, og vi får ukentlig henvendelser fra fortvilte voksne som bekrefter dette. De forteller om hvordan de søker på stillinger, men aldri kommer til intervju. Om hvordan de på en direkte eller subtil måte blir presset ut av sine stillinger og ut av bedriften de jobber i. Med skjult aldersdiskriminering. De unge blir igjen – de eldre må ut.

Dette er en vond sirkel – der de som blir arbeidsledige med eller uten sluttpakke – ofte er for unge til å slutte i arbeidslivet. Men altså for gamle til å få en ny jobb. Ganske ufrivillig blir de uten jobb på et tidspunkt i livet der det fremdeles er mange år til de kan pensjoneres, og der de fortsatt har mye å bidra til samfunnet med. Situasjonen er både økonomisk og moralsk vanskelig. Både for enkeltmennesket og for samfunnet. Når et økende antall personer tvinges ut i tidlig «førpensjonering» og må melde seg på NAV, sløser vi med betydelige samfunnsressurser. Godt voksne arbeidstakere er ofte en ressurs for mange bedrifter. De er lærevillige- og omstillingsdyktige og pliktoppfyllende, i en fase av livet der de kan konsentrere seg fullt og helt om jobben.

Jeg er selv mangeårig næringslivsleder med personalansvar. For noen år siden ansatte jeg en redaksjonssjef på nesten 60 år og har aldri angret. Hun har vist seg svært omstillings- og tilpasningsdyktig og har gått i bresjen for store teknologiske endringsprosesser i vår mediebedrift. Mediebransjen har gjennomgått enorme omstillinger de 10 siste årene. Vi var blant de første med å tilpasse oss til en ny digital tidsalder, og det har vært en voldsom og smertefull prosess. Ikke minst fordi de tradisjonelle inntektskildene har forsvunnet og er blitt erstattet av nye. Den transformasjonsprosessen har også handlet om å erstatte gammel kompetanse med ny kompetanse, og det har vært mange kutterunder og sluttpakker. Som det også har vært i en rekke andre bransjer.

Men midt oppi disse opprivende prosessene har aldri alder på ansatte vært et tema for oss. Det handler mer om at arbeidsoppgaver flyttes eller forsvinner. Vi er nødt å omstille og endre organisasjonene for å overleve i fremtiden, alle må det. Men det er oppsiktsvekkende at så mange bedrifter tømmes for eldre medarbeidere i disse rundene. Kompetanse må gå foran alder! Det å våkne opp om morgningen, uten innhold og mening i hverdagen, er ikke en god måte å starte sin ufrivillig tidige pensjonisttilværelse på for noen. Vi lever lenger enn noen gang, i snitt til vi er godt oppi 80-årene, og det å bli skjøvet ut av arbeidslivet i midten eller slutten av 50-årene betyr at pensjonisttilværelsen i realiteten kan bli 20-30 år!

Det er jo helt sprøtt og på ingen måte bærekraftig verken for samfunnet eller menneskene. For det betyr faktisk at en risikerer å gå virkeløs og uten arbeid i en tredjedel av livet! Verken pensjonsordningen vår eller samfunnet er lagt opp til at en så stor mengde mennesker til enhver tid ikke skal bidra. Og hvor er fokuset på hva det gjør med folk å bli satt på sidelinjen på denne måten? Ikke få bidra? Ikke bli behandlet med verdighet? Har noen regnet på de direkte og indirekte kostnadene ved at så mange godt voksne nå faller utenfor arbeidslivet? Det er på tide at vi tar en offentlig diskusjon på hvordan eldre medarbeidere behandles i arbeidslivet nå. For det skjer mye – i øredøvende stillhet. Statistikken fra NAV dokumenterer det, ledigheten blant godt voksne øker betydelig. Pensjonsalderen i Norge er tross alt 67 år og mange vil jobbe til de er 72 år. Hva må gjøres???

Om primadonnaer og andre

happy child in a clear white snow
happy child in a clear white snow

By Anne Marit Hjelme

Du kan ha nytte av å vite litt mer om primadonnaer, selv om du selv ikke er en. Kunnskap er som kjent makt – og det vet primadonnaen bedre enn noen andre. På folkelig vis omtaler vi en primadonna som en som er litt ”høy på pæren”, altså høy på seg selv. En mann eller kvinne som oppfatter seg selv som bedre enn andre, og som derfor krever særbehandling. Vi kaller det gjerne primadonnanykker, når en slik person forlanger mer enn det som sees på som rimelig. De mener de er verdt så mye, at alle andre må ta hensyn til dem.

”Primadonnaer” kaller også samfunnsforskere gruppen som er født mellom 1968 og 1980, fikk jeg vite på en forelesning på BI forleden. Selv er jeg 1966-modell, og går så vidt klar.

Generasjon X ser på seg selv som helt uunnværlige, og mener de må behandles deretter. De mener å besitte en gullsnipp-kompetanse som gjør at de forlanger å få særbehandling for eksempel i arbeidslivet. En primadonna identifiserer seg så sterkt med jobben sin, at hun ”er det hun gjør”. Hun er psykolog, sier ikke at hun jobber med menneskesinnet. Hun er journalist, sier ikke at hun skriver. Mens en i generasjoner før skilte mellom ånd og hånd, er generasjon X blitt jobben sin. De skiller ikke mellom det hånden og ånden gjør, mellom privat- og jobbliv. Jobben er med dem hele tiden.

De har overdreven tro på egen betydning og egne prestasjoner, og ekshibisjonistisk behov for oppmerksomhet og beundring. I tillegg er de hypersensitive til kritikk, og klarer ikke å skille person og sak fordi selv konstruktiv kritikk oppleves som et personlig angrep. Det sier seg selv at det krevende å omgås slike, og ikke minst lede dem. De vil jo ikke la seg lede, fordi de selv vet best.

Nå er ”generasjon Y” på vei opp og fram – og inn i yrkeslivet. Det er de som er født midt på 80-tallet og fram til nå, altså dine barnebarn og oldebarn. Disse unge er, ifølge de samme forskerne, skrudd sammen på en helt annen måte. Ingen primadonnanykker, selv om de også er ambisiøse og prestasjonsorienterte. De kjennetegnes imidlertid med å være langt mer lojale og verdibaserte enn generasjon X. Selvrealiserende, men familieorienterte. De skal ikke gifte seg med jobben, og tar ofte en pause i utdanning og yrkeslivet for å jobbe frivillig og drive dugnadsarbeid. Generasjon Y er opptatt av mening, og er mindre primadonnaer – men altså, fortsatt oppmerksomhetskrevende! De vil ikke bli psykolog, de vil bli berømt. Derfor deltar de i Idol, Farmen og Big Brother på TV, og drømmer om å bli kjendis. Ikke på grunn av noe de har utrettet eller gjort, men fordi de har dummet seg ut på TV.

Og jeg tenker, hjeeeeelp! Det var den barneoppdragelsen!