Category Archives: gammel

detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, gammel, generasjon, kjærlighet, kvinner, lykke, mennesker, Uncategorized

Realitetsorientering

Realitetsorientering er et begrep i tiden. Enkelt sagt vil det si å ha en forståelse av hvordan virkeligheter er. Virkelighetsforståelse, altså. Smak på ordet. Realiteter kan jo tolkes på så mange ulike måter. Og hva med virkeligheten, er den lik for alle? Selvsagt ikke. Som journalist gjennom flere tiår vet jeg en del om hvor forskjellig vi journalister kan rapportere om og beskrive det vi ser og opplever. Vi gjør det utfra slik vi tolker og oppfatter det som skjer, utfra vår egen «personlige» virkelighet. Som igjen er farget av våre verdier, vår kunnskap, våre holdninger og våre erfaringer. Vår oppvekst og bakgrunn. Derfor finnes det jo ikke noe som kan kalles objektiv journalistikk, den vil alltid være subjektiv og farget.

Historiefortelling fortalt gjennom fortellerens munn og penn. Basert på hva fortelleren har sett og hørt og hvordan han eller hun bearbeider inntrykkene i hodet etterpå. Både bevisste og ubevisste prosesser, fordommer og oppfatninger. Kalde fakta kjøler ned kognitive prosesser og følelser som kommer ut av kontroll. Kjølige vitenskapelige fakta basert på forskning og tall som knuses. Det er det nærmeste vi kommer «sannheten», selv om tall også kan manipuleres og brukes på feil måte. Spørsmålet er om en skal fokusere på at fire av ti over 60 år leser magasinet VIOVER60 – eller på seks av ti ikke gjør det. Om glasset er halvfullt eller halvtomt, skjønner? Det er øyet som ser og tolker som definerer «virkeligheten». Sin virkelighet.

Dette sto så soleklart for meg her om dagen. Jeg ble del av en samtale mellom to enslige voksne damer på 66 og 72 år over en kaffekopp, i heftig diskusjon om hvordan de har innrettet seg i sin alderdom. Den ene i en praktisk lettstelt leilighet på ett plan, med i heis i bygget og servicetilbud midt i byen. Den andre har nettopp kjøpt seg et eldre hus på to etasjer i landlige omgivelser, med trapper og bratt bakke. To ulike verdener, to ulike virkelighetsoppfatninger. Begge med mål om å klare seg selv lengst mulig alene – og leve lengst mulig. Den ene ved å gjøre det enkelt og praktisk for seg selv i hverdagen, den andre ved å bo slik at naturlig bevegelse med hage og trapper blir en del av «slik skal jeg holde meg frisk lengst mulig»-prosjektet.

Hvilken strategi er mest fornuftig? Bydamen var sjokkert over sin medsøsters valg og mente hun burde realitetsorientere seg. Slutte å være en romantisk drømmer, forholde seg til fakta. Fordi hun ikke kan kontrollere sin egen helse, alderdommen innheter oss. Fordi all erfaring tilsier at hun med økende alder kommer til å bli så svekket at bakker og trapper blir en hemsko. At hun risikerer å bli gissel i sitt eget hjem – fengslet i godstolen – og avhengig av andres hjelp. Bli uselvstendig og ufri. Neida, sa medsøsteren. Det er hagearbeidet og trappene og bakken som skal sørge for at hun holder seg på beina og forblir frisk. At hun kan klare seg selv og være fri. Sitte innestengt i en liten leilighet i byen dag inn og ut? No way! Det er den beste måten å bli gammel og syk på.

Temperaturen rundt bordet steg noen hakk. Damene har helt ulike virkelighetsoppfatninger. Er den ene mer riktig enn den andre? Vi innretter oss i livet på ulike måter og tar ulike valg. Velger hvilke argumenter vi legger til grunn for våre valg, basert på verdiene våre og hvordan vi ønsker å leve livet. Hva som er viktig for oss. Enig eller uenig; vi må respektere hverandre og har egentlig ikke noe med hva andre gjør. Pass dine egne saker, sier jeg. Det kommer ingen oppskrift med livet. Og nettopp det er en realitet!

bøker, ensomhet, gammel, generasjon, læring, makt, mennesker, moral, motivasjon, ord, personlig utvikling, primadonnaer, svik

Skvising av seniorer

 Som sjefredaktør og daglig leder i landets største magasin for kvinner og menn over 60 år i Norge, er jeg opptatt av hvordan godt voksne arbeidstakere behandles av sine arbeidsgivere. Undersøkelser viser at svært mange bedrifter enten a) ikke ansetter folk over 55 år eller b) kvitter seg med folk som nærmer seg eller er over 55 år. Det er også min erfaring, og vi får ukentlig henvendelser fra fortvilte voksne som bekrefter dette. De forteller om hvordan de søker på stillinger, men aldri kommer til intervju. Om hvordan de på en direkte eller subtil måte blir presset ut av sine stillinger og ut av bedriften de jobber i. Med skjult aldersdiskriminering. De unge blir igjen – de eldre må ut.

Dette er en vond sirkel – der de som blir arbeidsledige med eller uten sluttpakke – ofte er for unge til å slutte i arbeidslivet. Men altså for gamle til å få en ny jobb. Ganske ufrivillig blir de uten jobb på et tidspunkt i livet der det fremdeles er mange år til de kan pensjoneres, og der de fortsatt har mye å bidra til samfunnet med. Situasjonen er både økonomisk og moralsk vanskelig. Både for enkeltmennesket og for samfunnet. Når et økende antall personer tvinges ut i tidlig «førpensjonering» og må melde seg på NAV, sløser vi med betydelige samfunnsressurser. Godt voksne arbeidstakere er ofte en ressurs for mange bedrifter. De er lærevillige- og omstillingsdyktige og pliktoppfyllende, i en fase av livet der de kan konsentrere seg fullt og helt om jobben.

Jeg er selv mangeårig næringslivsleder med personalansvar. For noen år siden ansatte jeg en redaksjonssjef på nesten 60 år og har aldri angret. Hun har vist seg svært omstillings- og tilpasningsdyktig og har gått i bresjen for store teknologiske endringsprosesser i vår mediebedrift. Mediebransjen har gjennomgått enorme omstillinger de 10 siste årene. Vi var blant de første med å tilpasse oss til en ny digital tidsalder, og det har vært en voldsom og smertefull prosess. Ikke minst fordi de tradisjonelle inntektskildene har forsvunnet og er blitt erstattet av nye. Den transformasjonsprosessen har også handlet om å erstatte gammel kompetanse med ny kompetanse, og det har vært mange kutterunder og sluttpakker. Som det også har vært i en rekke andre bransjer.

Men midt oppi disse opprivende prosessene har aldri alder på ansatte vært et tema for oss. Det handler mer om at arbeidsoppgaver flyttes eller forsvinner. Vi er nødt å omstille og endre organisasjonene for å overleve i fremtiden, alle må det. Men det er oppsiktsvekkende at så mange bedrifter tømmes for eldre medarbeidere i disse rundene. Kompetanse må gå foran alder! Det å våkne opp om morgningen, uten innhold og mening i hverdagen, er ikke en god måte å starte sin ufrivillig tidige pensjonisttilværelse på for noen. Vi lever lenger enn noen gang, i snitt til vi er godt oppi 80-årene, og det å bli skjøvet ut av arbeidslivet i midten eller slutten av 50-årene betyr at pensjonisttilværelsen i realiteten kan bli 20-30 år!

Det er jo helt sprøtt og på ingen måte bærekraftig verken for samfunnet eller menneskene. For det betyr faktisk at en risikerer å gå virkeløs og uten arbeid i en tredjedel av livet! Verken pensjonsordningen vår eller samfunnet er lagt opp til at en så stor mengde mennesker til enhver tid ikke skal bidra. Og hvor er fokuset på hva det gjør med folk å bli satt på sidelinjen på denne måten? Ikke få bidra? Ikke bli behandlet med verdighet? Har noen regnet på de direkte og indirekte kostnadene ved at så mange godt voksne nå faller utenfor arbeidslivet? Det er på tide at vi tar en offentlig diskusjon på hvordan eldre medarbeidere behandles i arbeidslivet nå. For det skjer mye – i øredøvende stillhet. Statistikken fra NAV dokumenterer det, ledigheten blant godt voksne øker betydelig. Pensjonsalderen i Norge er tross alt 67 år og mange vil jobbe til de er 72 år. Hva må gjøres???

ensomhet, frihet, følelser, gammel, makt, mennesker, moral

Utdatert

 

By Anne Marit Hjelme

Det blir stadig flere eldre i dette landet. Vi er friskere, lever lenger – vi må – og vil – stå lenger i jobb. Samfunnsøkonomer viser til at det ikke er bærekraftig for Norge at en så stor del av befolkningen som fortsatt kan være yrkesaktiv, går på trygd eller tar ut pensjon i fremtiden. Landet trenger varme hender og mennesker som bidrar med sin        arbeidskraft til velferdssamfunnet – i større del av levetiden. Bare på den måten vil vi kunne opprettholde vår høye levestandard.

Flott, flott, flott! Men hva er det egentlig som skjer der ute i virkelighetens verden? Jo, mange seniorer vil jobbe lenge – men får ikke lov. De blir ufrivillig utestengt fra arbeidslivet og stemplet som utdatert! Det er kanskje ett av de største paradoksene vi har i dag. «Alle» sier at vi må stå lenger i jobb – men nesten ingen vil ansette eller ha seniorer ansatt. Er det ikke underlig? Foruroligende? Uetisk? Uansvarlig? Og skal vi bare sitte stilltiende og observere at det er slik – uten at mer gjøres?

Da jeg skulle ansette redaksjonssjef i VI OVER 60, valgte jeg en dame på snart 60 år. Det vakte oppsikt. For hvem ansetter «en gammel kjerring» i mediebransjen dag? Eller i andre bransjer? Ikke mange. Og det som er skikkelig utfordrende er at næringslivsledere i undersøkelser svarer «ja» på at de kan tenke seg å ansette personer over 55 år – men de gjør det ikke! Og det er her problemet ligger; det er politisk korrekt for en leder å si at de er positive til å ansette eldre medarbeidere, men i virkeligheten skjer det nesten aldri. Det er altså avstand mellom det som sies og det som gjøres. Denne dobbelt-   moralen må det kastes lys på. Trollet må sprekke. Sannheten må frem. For med den kommende eldrebølgen, aktualiseres dette ytterligere.

Både det faktum at seniorer ikke blir ansatt i nye stillinger – og det at de presses ut av sine stillinger før de selv ønsker å gå og er i sin «beste alder» – er urovekkende. Vi lever i gjennomsnitt til vi er langt opp i 80-årene. Det å bli skjøvet ut av arbeidslivet før du er 60 år er både et samfunnsproblem og en utfordring for mennesket selv. I verste fall mister du jobben midt i 50-årene på grunn av nedskjæringer og omstillinger – og kommer aldri tilbake til arbeidslivet igjen. Blir en Naver, fordi ingen kaller deg inn til intervjuer på nye jobber. Ingen gir deg en sjanse, et jobbtilbud. Du er utdatert. Parkert. Uinteressant som arbeidstaker. Det er utallige historier om godt utdannede og kompetente kvinner og menn i 50-årene som søker og søker, uten å komme i betraktning til jobber de er kvalifiserte til. Selvsagt finnes det hederlige unntak, for all del, men det store bildet er mørkt og dystert; holdningene til eldre arbeidstakere er ikke gode i norsk næringsliv. Det kalles også aldersdiskriminering.

Kan noen forklare meg hvorfor dette skjer? En rekke undersøkelser viser at voksne arbeidstakere både leverer og er sultne nok. At de omstiller seg til nye tider og har lyst å jobbe lenge. For mange er jobben selve livet, deres identitet er tett knyttet til det å bidra til samfunnet. Det å bli utestengt fra arbeidslivet nesten 30 år før forventet dødsalder, har både en økonomisk og en menneskelig side. Hva skal vi bruke livet til når den siste tredjedelen av det er utenfor arbeidslivet på lediggang og små pensjoner? Det er heller ikke samfunnsmessig bærekraftig over tid. Regnestykkene går ikke opp. Både politikere og næringslivsledere må våkne. Selv har jeg aldri angret på ansettelsen jeg gjorde.

døden, ensomhet, følelser, gammel, generasjon

Mitt sykehjemsmareritt

By Anne Marit Hjelme

Gud forby at jeg noen gang havner på et sykehjem. Jeg har investert mine aksjer hos mine to barn gjennom å gi dem en trygg og god oppvekst, og håper å ta ut et utbytte engang ved at de sørger for at mor aldri blir sittende der og sikle i et hjørne for seg selv. Uten identitet og verdighet, uten mulighet til selvbestemmelse i eget liv. Uten å være noe annet enn en fremmed på et fremmed sted – omgitt av fremmede. Helt alene, omgjort til et kasus – uten mening og retning i tilværelsen.

Mange gamle sitter der, dagen lang. Uten stimuli, uten tilbud om aktiviteter, uten mulighet til å komme seg bort, vekk. Eldre på sykehjem må stå opp når sykepleieren har tid til å hjelpe, tisse når sykepleieren har tid til å følge, spise middag når vi andre ute i samfunnet spiser lunsj og legge seg når barne-tv begynner. Det er oppskakende, det er uverdig, det er virkeligheten.

Det gjør meg oppbrakt å besøke tradisjonelle sykehjem i Norge. Mange er ukoselige og fremstår som institusjonelle oppbevaringssteder. Med kalde farger og begrenset innredning i en stue. Lange, smale ganger med mange dører. Dører inn til rom som er blitt noens hjem. Som rommer hele liv, rom som blir fylt opp med personlige eiendeler, slik at det skal ligne et slags hjem. For huset eller leiligheten på utsiden er solgt, personen er for syk eller svak til å klare seg selv. Trenger omsorg av noen hender, hjelp til vask og stell. Til å få i seg medisiner og mat. Noen som ser etter. Det var ikke nok med hjemmehjelp lenger, familien er opptatt med sitt. Sånn ender livet seg for mange av oss, vi blir passive tilskuere til livet. På et sykehjem, uten myndighet til å påvirke noe som helst. Totalt avhengig av andres hjelp og velvilje.

Det er noe riv ruskende galt med den måten vi tenker eldreomsorg på i dette landet. Alle ønsker å klare seg selv lengst mulig, men mange kan ikke. Samfunnet må tre inn, vi har ikke kultur for at familien pleier sine gamle hjemme. Fokuset er da på penger, ressurser og hva det koster, og ikke på hva som er bra for eldre mennesker. For bryr noen seg om livskvaliteten til eldre mennesker, når de er kommet til dette stadiet i livet? Det virker ikke slik.

Det virker som om vi slutter å betrakte den gamle som en person, med egne meninger, tanker og følelser. En person med integritet og identitet, sin egen smak og sine egne behov. Det opphører liksom når vi blir en sykehjemsbeboer. Ute i samfunnet i våre lange liv styrer vi skuten selv, er individualister og unike. Bak veggene på sykehjemmet blir vi alle «like» og behandlet på samme måte. Marginaliserte og fremmedgjorte, også overfor oss selv. For hvordan er det mulig å beholde egenverdet og selvbildet på et sted hvor du ikke er noe og det du har vært ikke betyr noe som helst?

Jeg kan ikke se for meg noe verre enn å måtte forlate denne vakre verden med bleie og smekke, overlatt til meg selv og mine egne tanker og følelser. Bare sittende der og vente. Vente på at noen kommer og snakker med meg. Vente på at noen kommer med maten min. Vente på at noen kommer på besøk. Vente på muligheten for en liten luftetur. Vente på å få ta en dusj. Vente på at noen legger meg. Vente på at noen hjelper meg ut av sengen til en ny dag, med venting. Vente, vente, vente. Vente på å få ånde stille ut.

døden, ensomhet, frihet, følelser, gammel, kjærlighet, lykke, mennesker, moral, motivasjon, personlig utvikling

Angstfylt paradoks

By Anne Marit Hjelme

Jeg må bare innrømme det, jeg gruer meg til å bli skikkelig gammel. Om jeg blir det. Det er et paradoks jeg sliter med, for jeg vil jo leve lengst mulig i denne fantastiske verden. Oppleve å se barna etablere seg og lage sine egne familier. Få barnebarn. Være lengst mulig sammen med mine venner. Se hvordan verden utvikler seg, kanskje oppleve førerløse fly og busser. At en kan reise til månen på ferie og finner liv på andre planeter? Paradokset ligger i at jeg vil leve lengst mulig for å oppleve mest mulig – og mer av det gode jeg allerede har erfart. Men det å bli riktig gammel, sånn rundt 85-100 år, virker utrolig skremmende. For hvordan er livet da, egentlig?

Èn ting er å være rundt 50 år, som jeg er nå, i full jobb og med god helse og god økonomi. Der jeg virkelig kan ta for meg av livets muligheter og bestemme selv. Der jeg er sjåfør i eget liv og ikke lar folk plukke meg på nesen. Der min identitet og integritet og mitt selvbilde er knyttet opp til den jeg er, det jeg gjør. Det er så lett å tenke at det alltid skal være sånn, for evig tid. At ingenting av alt dette jeg har brukt femti år av mitt liv på å bygge opp, kan tas fra meg. Bygges ned, rives bort. Men jeg frykter det skjer. At jeg på et tidspunkt i livet mister kontrollen over meg selv, livet mitt. At alt det jeg setter pris på og synes er viktig, verdiene mine, ikke betyr noe lenger.

Jeg synes lege Ingvard Wilhelmsen sier det så treffende; Vi løper og løper for å forlenge livet vårt, men tenker lite på at «de ekstra» årene faktisk kommer på slutten. I en fase av livet hvor ting er annerledes for de fleste av oss. En fase hvor kroppens forfall er merkbart, hvor livsenergien er dalende, hvor antall diagnoser øker, hvor den mentale kapasiteten endres, hvor en til slutt trenger hjelp. For å leve, for å overleve. Kanskje vi skulle prioritere tiden litt annerledes, spør han retorisk, for å tydeliggjøre at et langt liv nødvendigvis ikke betyr å ha det slik en har det idag. Men faktisk ganske annerledes. Kanskje som enke/enkemann. Kanskje på et sykehjem. Kanskje sengeliggende på sykehus.

Angsten min er knyttet opp til dette uvisse. Det ukjente. Jeg er sikker på jeg deler den med mange. Det føles så sårbart å bli riktig gammel. Ikke «gammel og frisk og klar i hodet». Men «gammel og syk og dement». Hjelpetrengende. Pleietrengende. Totalt avhengig av hjelp fra andre. Kanskje alene, nettverket forsvinner, venner og familie dør. Ensomheten. Manglende kontroll over egen økonomi, kanskje umyndiggjort.

Jeg tror det er sunt å anerkjenne at det å bli gammel er utfordrende for mange. At det ikke bare gies inntrykk av at alderdom kun er en dans på roser, en glede. Noe en skal være takknemlig for å oppleve. Vi bør kunne snakke om paradokset. At «alle» i utgangspunktet ønsker å leve lengst mulig, men at det ikke bare er enkelt å være en overlever. Det er i seg selv tankevekkende.

detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, gammel, Uncategorized

Når de gamle skiller seg

By Anne Marit Hjelme

Ektepar over 60 år skiller seg nå mest! Aldri før har så mange gamle mennesker som engang sa «ja, til døden skiller oss ad» gått ut av ektestanden. Mens statistikken er nedadgående for de yngre, er økningen dramatisk for folk over 60 år. Det at mor og far velger å gå fra hverandre i høy alder er et nytt fenomen. Det at bestemor og bestefar velger hverandre vekk. At de ikke lenger holder ut, selv om de snart skal dø, eller i alle fall er i en siste livsfase, det rører ved noe dypt i oss. Rokker ved troen på at noe er ekte, varig. Det får oss til å stille spørsmål ved verdien av forpliktelse og samhørighet. Utfordrer budskapet om evig troskap og det å stå ved hverandres side, uansett. I motgang og medgang. For det at mennesker i 60, 70 og 80 årene faktisk flytter fra hverandre. Bryter opp med hverandre, bryter ut av den etablerte familiestrukturen, det er mer enn selv voksne kan bære. For trodde du det var enklere for de voksne barna som for lengst har flyttet ut av redet å forholde seg til at mor og far splitter opp? Neida.

Dermed brister illusjonen om «at det å holde sammen mens ungene er små» fullstendig. Det er nesten motsatt. Selv som voksen oppfører vi oss som barn når våre rollemodeller feiger ut og ikke gidder lenger. Når de river opp bindingen som holder familien sammen. Når de setter seg selv og sine behov foran behovet for at familien trenger en matriark og en patriark å se opp til. Overhoder, som hører sammen. Som yin og yang, som sol og måne, som mørket og lyset. Utfyller hverandre. Bare fordi de vil realisere seg selv og være individualistiske, leve ut sine drømmer og være egoistiske. Hvorfor kan de ikke bare fortsette å late som om de er lykkelige og harmoniske, så ikke grunnfjellet i hverdagslivet rister? Alt det vi unge trodde på, om våre foreldre. At de for alltid var forent i minner og historien og foreldreskapet. Og ikke hadde et liv og en identitet, hver for seg. Alt det vi trodde på, fortellingen om virkeligheten vår, forsvinner over natten. Som en vegg som faller ut, en dør som lukker seg. For foreldrene er jo ikke hvem som helst. De er opphav og gener, forbilder og læremestre.

Når de gamle skiller seg i dag er det fordi de lever lenger og er friske og ungdommelige mye lenger ut i livsfasen. Samfunnet stigmatiserer ikke de skilte, derimot bejubler vi de som står på egne bein og tar egne valg. Som følger sine drømmer og ikke lar alder stå i veien for å leve livet til fulle. Dette ene livet vi har. De gamle har bedre økonomi og mye frihet, og de kopierer barnas levestil. De vil ta for seg av livets goder og finne seg selv og egen identitet. Da spiller det ingen rolle om de har passert 67 eller 75 år. Vi lever i mulighetenes tidsalder. Dersom vi ikke er lykkelige nok, tilfredse der vi er, søker vi lykken andre steder. Også hos andre mennesker. Ingen trenger å være i et dødt forhold selv om diamantbryllupet er feiret. Det er bedre å være alene, enn å være med feil person, sier vi gjerne. Og fordi Tinder bare er noen tastetrykk unna, kan selv seniorer, de gamle, boltre seg i sjekkemarkedet. Finne en ny partner, eller bare velge å være alene. Fordi det er bedre sånn.

Så får vi heller tåle at barn og barnebarn gråter over at bestemor og bestefar går fra hverandre for egen lykke. De gamle er på ingen måte gamle lenger – alt kan skje. Og hvem er mest egoistiske, egentlig?

 

detgodeliv, døden, ensomhet, gammel, mennesker, moral

Hørt om alderisme?

By Anne Marit Hjelme

Ikke jeg heller, før jeg leste et intervju med psykologspesialist Linn-Heidi Lunde. Den mangeårige skribenten i VIOVER60 har nå skrevet bok om myter om aldring, og der omtaler hun begrepet. På samme måte som det regnes som sosialt uakseptabelt å gi uttrykk for homofobe, rasistiske og kjønnsdiskriminerende holdninger, bør det samme gjelde når det kommer til eldre. Noe som ikke er tilfelle i dag, sier hun, og legger til at det ser ut som om det derimot er allmenn aksept for negative og nedvurderende ytringer om eldre. Ytringer som senil, geriatrisk og fossil – som kan virke stereotypiske, stigmatiserende og holdningsdannende. Alderisme handler altså om synet på eldre, på samme måte som rasisme brukes om synet på innvandrere.

Jeg snakker en del om dette med alder når jeg holder foredrag. Om hvor vanskelig og ubehagelig det er blitt for mange, i et samfunn som forherliger det unge og sexy. Det friske og det spreke. Aldersfobi – altså, redselen for å bli eldre (les: gammel) – utarter seg på de mest besynderligste måter. Ikke bare ved at folk løper til kosmetiske kirurger og pumper inn Botox i lepper og kinn for å holde på ungdommeligheten. Men også på den måten at når noen får et tilbud på magasinet VIOVER60 i postkassen, ja, da blir de skikkelig fornærmet. Og noen forbannet! Undersøkelsene våre viser at landet innbyggere deler seg i to; De som aksepterer alderen sin, og de som ikke gjør det. Så kan en undres over denne halvdelen som ikke klarer å forholde seg til det å bli eldre. Har det nettopp med alderisme å gjøre? Holdningene fra de andre i samfunnet – som plasserer dem i en «gamlis-boks» de ikke vil være i? Kjenner seg igjen i? En boks der de er stemplet som avskrevne, utdaterte og uinteressante? Som oldiser? Jeg tror det.

Det er jo ikke det å bli eldre i seg selv som er hovedproblemet. Vi lever lenger, er friskere og mer vitale enn tidligere. Problemet er oppfatningen i samfunnet, hvordan «folk flest» ser på eldre – og behandler dem. Og altfor ofte på en dårlig og nedvurderende måte! Mytene er mange; Myten om at aldring gir forfall og skrøpelighet. Om at eldre får svekket sin kognitive funksjon, og svekket sin motivasjon og omstillingsevne. Myten om at aldring svekker våre kreative evner. Og at man blir ensom og isolert. Virkeligheten er annerledes, viser nyere forskning. Mange av mytene er nettopp det, myter. Det er altså oppfatningene om det å bli gammel som er gammeldagse og utdaterte!

Hva er det som skremmer oss sånn? Alder er jo kun et tall på hvor lenge vi har vært i livet. Burde vi ikke anerkjenne alderen og det å bli gammel som et positivt gode, noe å være stolt av? «Jøss, du har klart å holde deg i live lenge! Kjusa deg! Det står det respekt av. Håper jeg er så heldig som deg og klarer å holde meg levende lengst mulig». Døden er jo alternativet til livet, så hvorfor trakassere noen som bare overlever?

 

detgodeliv, følelser, gammel, generasjon

Jakten på ungdomskilden

Leave a comment

CUBA 018

By Anne Marit Hjelme

Alder er noe vi har et tveegget forhold til. På den ene siden er jo tiden noe som kommer, og årene bare en betegnelse på hvor lenge vi har vært på denne kloden. Men du spør som kjent ikke en dame i sin beste alder om hvor gammel hun er. I beste fall blir hun beæret og legger til noen år. Mest sannsynlig blir hun snydens fornærmet og trekker fra så det holder. I disse push-up-og-hold-in-tider er det også lett å bomme. Tidens tann blir visket ut og gjemt bak kostbare kremer og helsestudiobesøk.

Det er noe uforklarlig med det å eldes. Sier iallfall de som har passert middagshøyden. Og sliter seg rundt i gamle, skrukkete skinn med en 20-årings sinn på innsiden. Det er visstnok som å være innkapslet i et hylster av en rustning. Der utsiden ikke er avstemt med innsiden og schizofreni er en utbredt lidelse. Selv om vi streker aldri så mye i motbakke og blir offer for skjønnhetsidealer og skalpeller. De rikeste av oss lar kirurgene gjøre noe med skaperverket. Lar dem flikke og spikre og smi. Et stykke bedre selvtillit på lånt tid. Til huden igjen slår sprekker og bølger seg. Håret grånes og blir stivere. Og dynamikken i kroppen forsvinner. Ørene vokser og synet blir dårligere. Tennene faller ut og blæren lekker. Kroppens aldringsprosess foregår ikke i rungende taushet, dessverre, men er iøynefallende for hele verden. Og noen av oss takler det aldeles ikke.    Som moren til Trine som fremdeles kler seg i tettsittende, lilla tights med storblomstrete tunika oventil. Hun ser ut som et malerskrin i ansiktet – der leppestiften sprer seg ut i rynkene rundt munnen. Moren til Trine går gjerne med fjær i øret hun. Og bleker håret og bruker platåsko og miniskjørt. I nabolaget ler de bak ryggen hennes, og småguttene kaller henne bare “jåla”. Da hun passerte 60 år fylte de en kondom med vann og hang den på døren hennes. Hun er borettslagets vandrende fugleskremsel. Et gammelt nikkeskinn midtveis i livet som tror hun ennå lever i den glade flower-power-tiden. Og som ikke forstår at det etter hvert er gått sport i å eldes med stil.    I parken kryr det av dem. Gubber i midtlivskrisen som kjenner testosteronen bevege seg og livvidden øke. De som er kommet i panikkalderen og bytter ut kona med to tyveåringer, og som løper på seg hjerteinfarkt. Stakkarene som aldri har hatt joggesko på beina før, men som plutselig ser det som sin livsoppgave å holde tritt med konkurrentene på tredve. Disse unge jyplingene av noen muskelbunter – som går med ring i øret og bruker mascara. Som fostres opp i helsestudio og er oppdratt av en alenemor uten mannlige idealer rundt seg. Ikke så rart at disse aldrende mannfolkene føler sin posisjon truet. At den yngre garde også skifter bleier på sine barn og tar pappapermisjon, gjør ham til en enda større Marsboer. Hvis du ser bort ifra alle dem som starter på et nytt familieliv med hun på tyve. Og dermed blir moden pappa for kull nummer to eller tre eller hva det nå måtte bli. De må følge opp sin yngre make og hennes unge venner ved å farge håret og gå på Nutrilett og kjøre motorsykkel. Stakkars menn! Nå står det også å lese i avisen at gutter som vokser opp uten mannlige forbilder blir homofile. Enda mer stakkars!    Det er heldigvis slik at det er bedre å bli gammel enn ikke å bli det. Og heldigvis har forskerne slått fast at også menn som når middagshøyden sliter med premenstruelle plager. Det sitter mellom ørene. Jeg sier heldigvis jeg, for vi kvinner er leie av å bli hånet med “har du mensen eller…” når vi blir for farlige og ubehagelige. Nå er det vår tur til å ta igjen – selv om mannens klimakterium er av mer psykisk enn kroppslig art. Det kalles visstnok tvangstanker om tapt manndom, og er et desperat ønske om å vende tilbake til ungdommen. Til mannens virilitet og brunst og blomstringstid.

Rart, egentlig. At Vår Herre har skapt oss slik at mennene er seksuelt på topp i begynnelsen av tyveårene og kvinnene i førtiårene! Utfra den erkjennelsen bør jo vi kvinner nyte hvert år som kommer, i visshet om at alt blir så mye bedre. Mens mannfolkene i sannhet har et ganske annet problem. Jeg forstår godt jeg, at alderen kan virke tyngende. Når håndtakene i siden blir større og alt disser i nedoverbakke. Det er i sådanne stunder det er godt å vite at det går den samme veien med oss alle. Og at de aller fleste av oss er noen fattige fanter som bare drømmer om litt av Hollywoods glamour, skalpeller i jakten på den evige ungdomskilden.