Category Archives: stillhet

frihet, følelser, kjærlighet, kvinner, lykke, mennesker, motivasjon, personlig utvikling, stillhet

Bare stillhet

By Anne Marit Hjelme

Behovet for å ha et møte med meg selv, et helt stille sted, øker med alderen. Et sted hvor det bare er plass og rom og tid til meg og alt mitt. Mine tanker. Mine følelser. Et sted uten distraksjoner, der jeg virkelig kan kjenne etter og lytte til all den uroen som finnes inne i meg. Alle stemmene, «vondtene» – det ubehaget som også er en del av mitt indre landskap. Og som jeg gjerne løper fra, rømmer fra. Flytter oppmerksomheten bort fra, fordi det er lettest sånn. Minst smertefullt. Jeg fyller på med inntrykk og fart og innhold og lar meg selv være opptatt og i bevegelse. Alltid underveis, fordi stillheten er så brutalt ærlig. Så fordømt naken og sår. I møte med meg selv, uten forstyrrende lyder og lukter og andre sanseinntrykk, fyller jeg rommet med bare meg. Pusten min. Bevegelsene mine, kroppen og bevisstheten om mitt eget nærvær. Et slikt møte kan være svært krevende.

Krevende, fordi jeg må tåle meg selv. Min egen person. Hele meg, både de positive og negative sidene. Jeg kan ikke fokusere på en annen eller noe annet som en flukt fra meg selv. Jeg må tåle at de ulike deler av min personlighet kommer frem og har stemmer og meninger. Kanskje om ting jeg ikke ønsker å forholde meg til, ikke ønsker, klarer eller vil bli berørt av. Som jeg har fortrengt, gjemt bort et sted inne i meg hvor døren er lukket. Og i en travel hverdag i 2018 er det verdens enkleste sak å fylle tilværelsen med så mye støy og innhold at jeg klarer å holde dette maset på en armlengdes avstand. Helt til stillheten tar meg. Det rommet av ingenting. Det rommet av alt. I fraværet av lyder og lukter og estetiske inntrykk som døyver et indre kaos, kommer kjedsomheten lett. Vi er så vant til å bli stimulert og underholdt hele tiden, at det å sitte stille i alenehet i seg selv blir krevende. For hvor går tankene og følelsene når vi ikke dukker inn i en film, hører på podkast, er på facebook eller poster bilder på instagram? De går innover. Og i streben etter den totale stillhet – også på innsiden – må vi først lytte, og ta på alvor, den informasjonen som kommer. Det er derfor meditasjon er så bra for mange. I meditasjonen setter vi oss i en tilstand av totalt hvile, stenger den ytre verden ute, og hilser stillheten velkommen. Alle som starter med meditasjon vet hvor vanskelig det er i begynnelsen, hvordan de må bruke pusten for å fokusere på å få den indre roen.

Verdien av stillhet er undervurdert. Stillhet er blitt en ettertraktet gode, en mangelvare. Derfor er det blitt en kommersiell luksusvare som selger. Vi er så underernært på stillhet, at reiseoperatører nå tilbyr egne reisemål hvor stillheten er det som lokker. Silence-retreat i Italia. Stillhetsyoga i fjellheimen. På NSB tilbyr de egne stillevogner, Flytoget har stillesoner og på flyplasser er det egne stillerom. I barnehagen leker ungene stilleleken – alt for å dempe det totale støynivået vi har rundt oss hele tiden. Mobiler som ringer og piper. Ipader som summer. Biler som tuter. Reklameplakater som skriker mot oss. Musikk som dundrer. Folk som roper. Anleggsmaskiner som bråker. Computere som suser.

Vær stille, så jeg kan høre de indre stemmene mine. Vær stille, så jeg kan kjenne etter hva følelsene mine forteller meg. Vær stille, så jeg får mulighet til å tenke en lang tanke. «Alle» sier at vi skal lytte til det kroppen vår sier til oss, før det er for sent. Før vi møter lettveggen eller tungveggen, går tom for energi og blir helt utmattet. Men klarer den indre stemmen å nå gjennom all støyen vi omgir oss med hver eneste dag? Kanskje ikke helt av seg selv. Derfor er det smart å sette av tid til stillhet, legge det inn i kalenderen; «Et møte med meg selv».  Selv mediterer jeg jevnt og trutt, så jeg får tømt hodet for søppel og inntrykk. Og reflektere litt grundigere over livets mange sider. Det kan være at jeg bare sitter i en solstol eller bare ligger flat ut på en yogamatte og hører mine egne åndedrag. Det skal ikke mer til.

 

detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, kjærlighet, kvinner, lykke, mennesker, moral, motivasjon, ord, personlig utvikling, pusterom, stillhet

Om å skrive innover

 

By Anne Marit Hjelme

For mange av oss er det å skrive den mest effektive terapien for å skape balanse i livet. I motvind og medvind, en måte å gi uttrykk for noe av det som foregår i vårt indre univers på. Det som bobler under overflaten. Som fyller hele kroppen og vil ut, som fyller hjertet vårt og som bør utrykkes. Du trenger ikke å skrive for andre, bare for deg selv. Du bestemmer selv om noen andre skal få lese det, det er ditt eget valg. Men ofte skal brevet eller mailen ha en mottaker. Manuset ha en annen leser, for at sår skal heles. Relasjoner bedres.  Bare det å sette på papiret den strømmen av ord og setninger som kommer fra innsiden er mentalhygiene i seg selv. Befriende. Bedre enn piller og drinker i glass. For når hånden settes i bevegelse med en penn i hånden, skjer det ting. Magiske ting.

Fra et sted i deg selv, eller utenfor deg selv, strømmer det ofte på. Tankene. Følelsene. Uten helt å vite hvor det kommer fra triller formuleringene ut. Eller kanskje ikke. Uansett, det å sette seg ned med penn og papir er undervurdert. For det skjer noe med oss når vi tvinger oss selv til å sette ord på det som kontinuerlig foregår i hodet og kroppen vår. Når vi setter oss i et stille modus for å lytte til det innsiden forteller  – og deretter begynner å fylle et blankt hvitt ark. Det kalles sårbarhet. Vi avtaler et møte med den viktigste personen i eget liv, oss selv. Og har tillit til at noe styrer hvordan samtalen blir.

For den kan bli smertefull. Meget smertefull. I hodet er det mange stemmer som konkurrerer om oppmerksomheten. Det lille barnet i deg som ikke har blitt sett og hørt.  Fars formaninger, dine egne pålagte begrensninger. Og hvis det er en stund siden du har lyttet skikkelig, kan det virkelig fosse på. Også alle sabotørene dine, de indre kritikerne, vil heve sin stemme. Fortelle at du ikke er god nok, at du skal ha dårlig samvittighet. Ikke lever opp til forventingene. I møtet med oss selv skal vi være snille med oss selv. Skrive kaoset ned, få distanse til det. Betrakte det som kommer med nysgjerrighet og vennlighet. Uten å være dømmende og fordomsfull.

Jeg skriver ofte intuitivt. Starter et sted jeg ikke vet hvor ender. Begir meg ut på en reise uten endelig destinasjon. Klart det er skremmende. I mine mørkeste øyeblikk strør jeg ordene utover arket og de blander seg med tårene mine. Så virkningsfullt kan det være, å få denne innsikten. Jeg aner ikke hvor ordene kommer fra, men de treffer meg. Gjør meg klokere, berører. Det er som om innsiden min er vulkansk magma som spruter ut en visdom mitt bevisste jeg ikke har tilgang på. Det er jo helt vidunderlig, men også overveldende. For hva finnes egentlig der inne, i det ubevisste jeg?

Det ubevisste i oss rommer mye, det vet vi. Hvor mye aner vi ikke. Når du skriver deg innover, er det nettopp denne utforskingen og kartleggingen som er drivkraften. Å møte seg selv gjennom å skrive ned det du tenker på, gjør, føler – det er for mange av oss transformerende. Så, bare gjør det!

 

frihet, følelser, pusterom, stillhet, yoga

Kunsten å koble av

Leave a comment

india2

By Anne Marit Hjelme

Det er en kunst å gjøre ingen verdens ting. Bare sitte der og glo fremfor seg. Legge seg til å sove på en benk i parken. Spille kort med naboen. Grekerne gjør det hele tiden. Og midt på dagen. I flere timer hver dag sover byene. Det er siesta. Det hevdes at det ikke skal være så vanskelig å venne seg til. Å ikke gjøre noen ting, mener jeg. Man kan foreksempel tvinne tommeltotter eller slå med kastanjetter. Eller ganske enkelt flate ut.

Men det å kjede seg er en styggedom i Norge. Ikke stuerent, liksom. For da er du både lat og teit. Barn skal underholdes, og vi foreldre fyller fritiden med så mye at vi må til kiropraktor for stress og psykolog for å finne oss selv. På Kreta har de sitt eget kjedsomhets-instrument som brukes flittig som tidsfordriv. Det er en tråd med perler i alle farger som tvinnes over tommeltottene og slås inn mot håndflaten. Slik sitter de – time etter time. Bak skranken på det spartanske supermarkedet. I baren, på busstoppet og til og med i banken. Rish, rasj. Lyden av mennesker som kjeder seg skulle tilsi at folkene kjeder seg i hjel. Men, neida. De filosoferer og grubler og tenker. “Fingertrøyten” kalles kombolói, og er nærmest for et nasjonalt symbol å regne. Som norske troll og vetter. Og minner ikke lite om jojoene. Som aldri har hatt en annen funksjon enn å få tiden til å gå.

Og tid har grekerne i bøtter og spann. Prøv aldri å få en greker til å skynde seg – det er nemlig veldig uhøflig. Gi heller ikke inntrykk av at du har dårlig tid. Da blir du oversett, på samme måte som kvinnene gjerne blir det. Derfor er hurtigmatrestauranter et ukjent begrep i det mangfoldige øyriket. Kjemisk fritt for Fridays og Peppes Pizza og Mc Donalds. Så sitter du der da, på tavernaen. Venter på vinkartet. Venter på menyen. Venter på maten. Venter på å betale. For en dobbeltarbeidende kvinne som vil at ting skal gå fort, fort, fort, fortoner seansen seg som et spennende eksperiment. Klarer du å sitte rolig, uten å skjelle ut kelneren og knipse på ham som en hund? Jo da, alt går. Men det tar noen dager før adrenalinet kommer på Hellas-frekvens. Før du senker skuldrene og bare lar tiden komme. Uten skyldfølelse. Et helt samfunn stenger ganske enkelt av og slukker lysene noen timer midt på dagen. Gjør seg øde og forlatt.

Jeg forflytter med til denne greske idyllen, vandrer gatelangs i en søvnig middelhavsby med 400 fastboende. Klokken er 15.00 og målet er noen sodabokser og solkrem. Jeg møter stengte dører og nedtrukne gitterdører overalt. Blir nesten hissig. Folk bare sitter rundt omkring. De ligger på benker – og sitter. Enten hver for seg, eller i små grupper. Gatene er folketomme og gradestokken smyger seg mot 40 grader. I skyggen. De små greske konene med grått hår og svarte kjoler har tatt kjøkkenstolen ut på trappen. De er enker og dømt til et evig liv i svarte klær for å vise sin sorg. Praten er lavmælt, og atmosfæren avslappet og vennlig. Noen menn spiller kort under rause oliventrær. Bare latteren bryter stillheten. Selv barna er rolige. De er ikke fattige, men ikke velstående heller. Murhusene er idylliske, men enkelt innredet. Folk lever med åpne dører og lar hvermannsen titte inn i deres hjem. Der det er hjerterom, er det også husrom. Derfor takker du ikke nei til en Ozo. Selv om det lokale brennevinet smaker aldri så stygt.    Gjennom generasjoner har siesta vært en selvfølge. Et pusterom som deler dagen i to. Og tillater folk å leve litt lenger om natten. I Hellas er siesta også påbudt med lov. For i følge de gamle skriftene blir ikke mennesket helt uten noen timers hvile midt på dagen. I virkeligheten handler det mer om å overleve den varme hverdagen. Ta en pause i skyggen – og bare være.

bøker, ensomhet, følelser, stillhet

Søndag alene

Leave a comment

IMG_0004

By Anne Marit Hjelme

Det er søndag igjen. Ikke en sånn søndag der jeg våkner opp med en villig mann ved min side etter en altfor sen natt på byen. En kropp, uten ansikt. En dårlig samvittighet med stinkende ånde og dårlige hensikter. En flyktig fugl som flyr forbi, og som er livredd for å bygge reir. Heller ikke en søndagsmorgen med bankende hode og anger, men som starter med et sødmefylt smil om munnen. Nei da, jeg våkner bare til en ganske vanlig morgen som kaller seg søndag. Til forskjell fra de som kaller seg mandag og tirsdag, og som er bestemt av mister tikk-takk, klokken. Og med bare meg.

Faen, at det ikke er mulig å sove litt lenger da. Når en først kan. Drømmen var ekkel og gjorde meg urolig. Husker bare bruddstykker, men cellene i kroppen forteller at de har vært med på morsommere ting. Ryggen er støl og skulderen verker. Hodeløse ansikter passerer netthinnen min i noen sekunder. Mennesker fra fortid og nåtid i et herlig kaos, historier som fortelles. Det hjelper ikke å dra dynen over hodet, stemningen i kroppen forsvinner ikke. Det gjør heller ikke tankene. Om den nye dagen med alle mulighetene. Den blanke dagen med fargestifter til, som bare venter på at jeg skal ta den i bruk. Herlighet, den ligger der – uten innhold, og kan fylles og nytes og fylles enda mer. Alle ”lær-deg-selv-å-kjenne”-bøkenes oppskrift på det gode liv. Tiden som kommer og som jeg kan fylle – med akkurat det jeg selv vil. Med meditasjon,trening – med mennesker. En utmerket måte å øke min egen selvinnsikt på, lese boken jegfikk av tante Tulte til jul eller bake hjemmelaget brød til venninneklubben i neste uke. Det mangler ikke på tilbud og fyllstoff, tvert imot.

Problemet er snarere å velge. Blant konserter og filmer eller en gåtur Guds frie natur. Den er til og med gratis å bruke, naturen altså. Kafebesøk er riktignok litt dyrene, men trendy og sosialt. Skjønt, hvem snakker til hverandre bak avisene? Og hvem orker egentlig å utveksle mer enn høflige fraser etter nattens utagerende festing? Se og bli sett, er tingen. Le høyt og på de rette plassene, og bruk formuleringer og ord som viser at du har mer enn tre år på videregående skole. Så får det ikke hjelpe at en må bruke en hel dekkstift for å fjerne de blå ringene under øynene før en i det hele tatt orker å se noen andre i øynene. Miraklenes tid er heldigvis ikke forbi, og en stor takk sendes herved til kosmetikkbransjen. Som Gudskjelov har noe for enhver anledning, og dermed sørger for at vi ikke blir et isolert og ensomt folkeslag.

Det er oppi hodet mitt det er kortslutning. Orker ikke tanken på en ny dag der det må velges og handles og tas beslutninger. Orker ikke tanken på å måtte ta stilling til avisens enorme kom-deg-ut-av-sofaen-tilbud som fyller side opp og side ned. Jeg føler meg som en unge i en godtebutikk – siklende, men ute av stand til å velge blant alle godsakene. De er så overveldende mange mot lille meg. Og i denne tafatte sinnsstemningen, inntar jeg mitt egg og to brødskiver i all min alenehet.

Skjønt alene er jeg heller ikke. Problemet er bare at romkameraten min verken spiser pent eller er i det snakkesalige hjørnet. Hun bare er hun, slik kaniner gjerne liker å være. Det er forskjell på ensomhet og alenehet, sies det, selv om det innimellom er vanskelig å skille disse beslektede tilstandene fra hverandre. Spørsmålet om frivillighet er ofte det som skiller dem.

Begge har savn i seg, lengsel. Begge har sosial isolasjon ved seg. Det og ikke være sammen med andre. Selv om det også er en sannhet med modifikasjoner. Fordi det absolutt er mulig å være ensom i tosomheten. Og det er kanskje den tristeste varianten av dem alle. Å ha noen der, men likevel føle seg alene. Med seg selv og tankene sine, ikke nå frem med kommunikasjonen. Som å vandre hvileløst rundt på en folksom øy, uten å få kontakt. Bli sett. Kunne gjøre seg forstått.      Hvem har ikke kjent følelsen av ensomhet komme veltende over seg på et vrimlested med folk. Hvor alle er opptatt med seg og sitt, men bare ikke deg?  Jeg ser smilene, men de er ikke til meg. Jeg ser øynene, men de møter ikke mine.

Har du valgt å være alene i all din alenehet, kan du leve med det. Da har du tross alt valgt bort noe, eller noen, og bare gjort plass til denne ene. Deg selv. Og da er den boblende lykkefølelsen sjelden langt unna. Men det er ikke alltid sånn. Livet som singel gjør også at du stifter bekjentskap med dette andre, denne vonde følelsen av å være fortapt. Glemt, bortgjemt. Ingen å dele dagen med, opplevelsene. Ingen å prate med – selv mobiltelefonen er stille.

Det er noe rart med søndager. Denne dagen i uken da alle melder seg ut, eller kobler seg på familien. Den eneste virkelig stille dagen hele uken. Kanskje er det nettopp det som gjør den så spesiell. Larmen legger seg, støyen forsvinner. Fra motorveiene og kjøpesentrene. Og nettopp da høres larmen fra sjelen ekstra godt.

 

detgodeliv, frihet, følelser, stillhet

Et hus på landet

Leave a comment

kamerabilder 651

By Anne Marit Hjelme

Jeg våkner en morgen, og bare vet det. At jeg må skaffe meg et hus på landet. Ikke en sånn falleferdig, rivningsklar rønne som forlengst har sett sine solskinnsdager. Heller ikke et oppussingshungrig pengesluk som skriker etter kjærlighet og omtanke. Nei, da tenker jeg mer på et moderne og lettstelt hus av det urbane slaget. Uten sprosser og skodder og gress på taket. Men med store vindusflater, åpne løsninger og flotte takterrasser. Av typen penthouse-light i distriktet.        Mens jeg kler meg for jobbdagen undrer jeg på hvor disse altoppslukende tankene kom fra. Er det nok en virkelighetsfjern romantisk drøm om det gode livet på landsbygden?  Med rautende kuer og bjelleklang fra sauer som aldri sover. Eller er det en dyptliggende lengsel etter det gode og enklere liv som herjet underbevisstheten min?

Jeg velger å tro at det er lengselen etter mindre stress, grønne enger og ta-naturopplevelsene-tilbake som kaller. Ivrig og målrettet søker jeg etter tilgjengelige objekter på nettet. Den ene åpenbaringen etter den andre viser seg på skjermen. Det er mye å velge mellom, mange drømmer til salgs. Og hver gang flytter jeg mentalt inn og tar bolig. Innreder og ser for meg teselskapet på terrassen. At jeg ikke er blitt “kallet” tidligere! På en grønn flekk med skog på baksiden og fjorden på forsiden er jeg klar til å bygge nytt rede. Langt borte fra byens larm og støyende trafikk, eksos og estetiske forsøpling. Et farvel til bilhorn og fulle ungdommer, til billige kebabkiosker og hard asfalt. Alt dette skal jeg bytte ut med gruslagte smale veier, en nedlagt bensinstasjon og kilometervis mellom hver lyktestolpe. Jeg kan ikke tenke meg noe mer idyllisk og politisk korrekt enn lang avstand til nærmeste nabo, hjort i hagen og basar på lokalet hver lørdag.

Rart hvordan drømmer kan realiseres og livet ommøbleres. I løpet av kort tid er jeg dronning på åskammen og ihuga tilhenger av “the simple living”. Du vet – den bevegelsen som setter det naturlige og enkle i sentrum. Som forlengst har tatt et oppgjør med de kommersielle kreftene, og sverger til grønn te og mer kontakt med egne verdier. De som spør hva vi egentlig vil med livene våre. Og som ber oss se med kritiske briller på samfunnsutviklingen, forbruksmønsteret og den egosentriske kulturen som råder. En “simple livinger” vil ikke jobbe helsen av seg for noen skillinger. Ikke kaste plast og papir i samme beholder, men kildesortere og grave dritten ned i hagen. Det handler om etikk og moral, om å ta et standpunkt. Og jeg har tatt mitt – og flyttet mot strømmen og på landet. Det føles godt å ha samvittighet!

Jeg smatter på det der jeg ligger, i hengekøyen. Hører på fuglene som sloss om å nå den høyeste tonen. Bekken som siler på min venstre side, båten som tøffer forbi. På himmelen er det minst ti soler og stillheten er øredøvende. Det er et postkort uten frimerke. Det skal ikke sendes til andre enn meg selv, har ingen hilsen på. Det er en ensom nytelse uten bruk av store ord. Det er den indre følelsen av velvære som teller. I hengekøyen får jeg tid til det vi alle lengter etter i tidsklemmen mellom kontoret og sengen – refleksjon og ettertanke. I buddhismen heter det at hvis man eier mer enn syv ting, så er det tingene som eier deg. Jeg titter meg dovent rundt og slår fast at jeg fremdeles er et gissel. Ting-gissel. En simpel wannabe. Ser på det nye uterommet med det siste innen utemøbler og komfort. Tenker på boblebadet og det amerikanske kjøleskapet. For ikke å glemme grillen i kjøkkenøyen og flatskjermene – i flertall. Luksus vil noen kalle det.

Mens jeg ligger der og veier verdiene mine opp mot det livet jeg har skapt meg, innser jeg at “simple living” slettes ikke handler om å flytte på landet. Snarere handler det om å gjøre bevisste valg for å redusere forbruket og maksimere gleden og nytelsen – for mindre penger. Det trenger ikke koste skjorta å ha fred i sjelen og nyte tilværelsen. Det er de små grep i hverdagen som teller. Tenker jeg altså, mens jeg duver frem og tilbake i min aha-lignede boble.

Jeg har i grunnen misforstått det hele og ser nå lyset. Designhuset på landet er bare juks og fanteri, et gedigent selvbedrag. For en enklere måte å leve på krever mer enn nærhet til naturen og selvplukkede egg fra egne høns. Det krever mot og tålmodighet, tro og kunnskap. Og en indre overbevisning som aldri gir en fred når fristelsene banker på, si nei til alt som kan kjøpes for penger. Det handler om å vise måtehold og si at nok er nok, når det er det. Sette menneskene i sentrum og la ting være nettopp det – døde gjenstander.

Jeg får en brå oppvåkning den ettermiddagen. En smertefull erkjennelse som krever handling og tillit til hjertets klang. Derfor lusker jeg inn i stuen, skrur på laptopen og leter meg frem til “bolig tilsalgs” annonsene på nettet. Det er ikke så mange hus tilsalgs på landet lenger. Det er bra, da ordner det seg – det er sikkert flere drømmere der ute. Og jeg kan returnere til min enkle ettroms-leilighet i byen i visshet om at min periode med “heavy living” er forbi. Det var ingen lengsel. Det var bare et øyeblikks innskytelse.

 

lyder, pusterom, stillhet, vinter

Gi meg litt stillhet

Leave a comment
sunrise on winter lake
sunrise on winter lake

By Anne Marit Hjelme

Stillhet er blitt en luksusvare som selger. Vi er så underernært på stillhet, at reiseoperatører nå tilbyr egne reisemål hvor stillheten er det som lokker. NSB tilbyr egne stillevogner, Flytoget har stillesoner og på flyplasser kommer det nå opp egne stillerom. I barnehagen leker ungene stilleleken – alt for å dempe det totale støynivået vi har rundt oss hele tiden: Mobiler som ringer og piper. I-poder som summer. Biler som tuter. Reklameplakater som skriker mot oss. Musikk som dundrer. Folk som roper. Anleggsmaskiner som bråker. Computere som suser.

Stillhet er totalt fravær av lyd og skildrer det motsatte av bråk. Å oppleve stillhet og ro er blant de viktigste årsakene til at vi går på tur og driver med andre former for friluftsliv. Hvor mange ganger har du ikke hørt utsagnet «Det er så stille at du kan høre mange lyder»? Naturens stillhet innebærer fravær av menneskeskapt lyd slik at du kan høre naturens lyder. Muligheten til å oppleve naturens stillhet er viktig for mange av oss. Det gir rekreasjon, avkobling og vi stresser ned. Studier viser at natur og naturlige sanseinntrykk har en positiv helsemessig innvirkning og gir energi – i motsetning til menneskeskapte sanseinntrykk som krever energi og gjør oss mentalt trøtte. Muligheten til å oppleve stillhet og ro – og muligheten til å slippe unna stress og mas – er svært viktig vår helse og trivsel.

Opplevelsen av stillhet er subjektiv. Noen liker lyder som andre ser på som støy. I tillegg kan visuell og annen påvirkning virke inn på opplevelsen av stillhet, fred og ro. Dette gjelder også motsatt – det er dokumentert at støy kan påvirke opplevelsen av landskapet i negativ retning. I mange kulturer benytter mennesker seg av stillhet for vise sin respekt for noe, eksempelvis sorg. Et minutts stillhet blir holdt ved en minnemarkering etter en ulykke eller ved begravelser av offentlige personer.

Vær stille, så jeg kan høre tankene mine. Vær stille, så jeg kan kjenne etter hva følelsene mine forteller meg. Det er blitt et mantra at vi skal lytte til det kroppen vår sier til oss. Men klarer den indre stemmen å nå gjennom all støyen vi omgir oss med daglig? For egen del må jeg svare nei.    Derfor har jeg behov for å meditere litt, så jeg får tømt hodet for søppel og inntrykk. Og reflektere litt grundigere over livets sider på stille plasser. Det kan være mens jeg padler i kanoen eller står og maler bilder. Eller bare ligger flat ut på en spikermatte og hører mine egne åndedrag.    I sånne stunder føler jeg at jeg er i kontakt med meg selv, eller som dikteren Hans Bjørli sier det:

«Jeg står i morgenlyset på høgda, aleine med mitt eget spor i nysnøen. Stillheten kimer i ørene mine, – jeg kommer liksom så nær meg sjøl. Så midt i sentrum at det nesten gjør vondt.»