By Anne Marit Hjelme
Jeg var i bisettelsen til min gode farmor. Hun ble nesten 87 år, og sovnet stille inn på et sykehjem med noen av sine kjære rundt seg. Vi visste det ville komme, hun hadde bestemt seg. I over en uke hadde hun nektet å spise, i flere dager lå hun der uten å ta til seg noe drikke. Hun var mett av dage, orket ikke mer. Et langt og strevsomt liv hadde satt sine spor i kropp og sjel, hun ønsket og trengte hvile.
Da jeg våket ved sengen hennes i denne siste tiden, var dødens kommende inntog lett å merke. Draget over ansiktet hennes. Den sammensunkne magre kroppen, huden og håret som glinset. Det var som om dødens energier tok bolig i både kropp og sjel og varslet om den forestående reisen. Pusten var ujevn, søvnen urytmisk og døsende. Jeg vet ikke om hun registrerte at vi var der, men jeg tror det. Da jeg holdt hånden hennes der i tussmørket, tenkte jeg på de båndene vi har knyttet gjennom snart 45 år. De var sterke, nære og fylt med kjærlighet. Når hun så vidt åpnet øynene og så på meg visste jeg at hun også visste det, at det nærmet seg. I korte øyeblikk fornemmet jeg hennes frykt og redsel, men beroliget med at vi var der sammen med henne. At hun ikke skulle være redd.
Jeg så meg rundt i rommet hennes, på de få eiendelene som var igjen etter et langt liv. Du kan ingenting ta med deg der du går, heter det. Noen familiebilder på veggen, noen pyntegjenstander, en lodden kosebamse. Vi forlater denne verden like tomhendte som da vi ble født inn i den, like sårbare og hjelpeløse. Det er livets syklus, ringen sluttes. I dette øyeblikk spiller det ingen rolle hvem du er, hva du har gjort eller hvor mange penger du har tjent. Ingen rolle hvilken status eller stilling du har hatt, døden avslutter alt som har vært. Dette tenkte jeg da jeg satt og tok farvel med et menneske som har betydd mye for meg.
Når noen dør, blir vi minnet om vår tildelte tid på jorden. Slutten virker brutal, den kommer plutselig og uventet. Den kan være langdryg og ubarmhjertig. Og nesten alltid er sorgen dens følgesvenn. Det er kanskje en av våre siste tabuer – døden. Den er så endelig, setter et stort punktum. Gjennom et langt liv designer vi ulikt innhold i livene våre og er stolte av å være individualister. Ha kontroll, være genuine og originale. Men for døden er vi altså alle like. Det er vanskelig å snakke om.
Min farmor ble stedt til hvile i en fin seremoni i et lite kapell, med bare de nærmeste tilstede. Vakker fiolinmusikk og hvite blomster var rammen rundt hennes levde liv. Det hadde ikke vært noen dans på roser – men det var hennes liv. Hennes skjebne. Hun var et av de snilleste og mest uselviske menneskene jeg vet om. Jeg er lykkelig for at jeg fortalte henne det.
For i møtet med døden og synet av den hvite kisten, tenker jeg nettopp at vi må bli enda flinkere til legge liv til årene våre og ta vare på hverandre mens vi kan. Vise at vi bryr oss, se hverandre og dele. I møtet med døden kommer spørsmålet – hva er egentlig meningen med livet? Kanskje det nettopp er å være medmenneske.