Makt i det skjulte

By Anne Marit Hjelme

Noen ganger kjenner du det bare i magen. I ryggraden. At du blir utsatt for noe. Utsatt for en type påvirkning du ikke ønsker. En type manipulering du bare fornemmer og registrerer, uten helt å skjønne hva som skjer rundt deg. Uten å forstå spillet som spilles og hvem som er spillerne. Du merker det på kroppen og i hodet på en subtil måte. Registrerer småtingene som skjer rundt deg, ordene som sies og som ikke sies. Blikkene og usikkerheten. De innskutte bisetningene med plantet informasjon som strør rundt deg. Gjerne helt ute av en sammenheng og når du minst venter det. Informasjonen du får, som du ikke har bedt om, men som du nå må forholde deg til. Ikke sagt i klartekst, men tydelig nok. Et skjult budskap, ofte pakket inn i en smigrende og innyndende innpakning. Gjort ufarlig, gjennom humor og slengbemerkninger. Som små hint og antydninger, avvæpnende. Eller informasjon som holdes tilbake, skaper forvirring. Satt i system er det hersketeknikker, som gjentas og gjentas. Ofte i det stille, nesten litt umerkelig. Men for et følsomt sinn lett å registrere og kjenne igjen. Drypp, drypp. Av sarkasme, ord som rammer. Handlinger som rammer. Problemet er at du ikke selv forstår hva du utsettes for, at du ikke klarer å se hvordan andre utøver skjult makt for å posisjonere seg selv og sine saker. Gjerne på bekostning av deg og det du ønsker. Helt i det stille foretar de seg ting, tar beslutninger, gjør sine hoser grønne hos, drar i tråder, som resulterer i at du selv blir satt på sidelinjen. Mister innflytelse, mister kontroll.

   Jeg er så utrolig lei av den skjulte maktkampen jeg ser rundt meg på ulike arena. I næringslivet, politikken og sågar på hjemmebane. Når jeg skriver denne lederen er det den kvinnelige sjefen i Telenor som må gå. Sjefen hennes tålte henne ikke lenger, har jobbet lenge for å få henne ut. Exit. Trolig først mobilisering og planlegging helt i det stille, musestille. I lukkede rom. Tilbud om omplasseringer og andre fine og ufine forslag. Ulike metoder testes ut, helt sånn usynlig. Så får pressen kjennskap til det, og maktkampen flyttes ut i det åpne rommet. Skittentøyvasken. Alle gir miner til slett spill og svarer eplekjekt til journalistene at «nei, det foregår ingen maktkamp i Telenor» inntil meldingen om at hun går på dagen sendes ut. Pressemeldingen er velregissert og inneholder ordene «jeg er stolt av det jeg har fått til» og «nå går jeg videre til nye spennende oppgaver». Ikke et vondt ord sies høyt av noen av partene, kommentatorene sier «hun hadde ikke noe valg». Det spiller ingen rolle at du har tjenestegjort i selskapet i 30 år. Den dagen du er uønsket, er du ferdig. Over og ut. Ingen hviler på gamle meritter og penger får selv dårlig behandlete ledere til å holde kjeft. Tausheten har en pris.

    Maktkamp utøves sjelden åpenlyst, skriver Endre Sjøvold i boken sin «Makt og maktbruk i arbeidslivet». Og sier at vi ofte oppdager for sent at vi blir utsatt for maktbruk fra mennesker som ikke vil oss vel. Han oppfordrer oss nettopp til å lytte til våre følelser og ikke være så godtroende. Det holder ikke «å gjøre sitt beste og arbeide hardt og tro at det er nok til at det går oss vel». Tar vi ikke straks brodden av utidig maktbruk, er det ofte for sent. Derfor er det nødvendig å kunne gjenkjenne signaler og vite noe om hvordan man skal agere. Og nøkkelen til mestring er å bli bevisst effekten av egen og andres atferd. Jeg tror at dersom vi tør å lytte til det kroppen sier, er det lettere å oppdage og avsløre ødeleggende maktbruk. Husk at definisjonen på makt er evnen til å dra fordel av andre på tross av deres motstand.  Kjenn etter – og stol på intuisjonen din. Min er sjelden feil.

 

Vaffelens verdi

By Anne Marit Hjelme

Vaffelen er blitt en selvfølge i norsk kultur. Noe  vi alle vet hva er og som kan serveres til alle tidspunkt og i alle sammenhenger. Den er nesten generasjonsløs fordi man spiser vafler uansett om man er liten eller stor – alle elsker vafler! Hver fredag steiker vi vafler på kontoret vårt i Bergen. Alle de ansatte er begeistret for det, og for mange er det helt klart ukens høydepunkt. Det er faktisk så populært at da ledelsen bestemte at vaflene skulle erstattes med salat, ja, da hang folk virkelig med nebbet. Etter noen måneder med sutring ble vaflene gjeninnført i lunsjen, og igjen fylles våre redaksjonslokaler med duften av nysteikte vafler når det er ukeslutt. Det bringer frem smilene og er trolig også bra for trivselen og effektiviteten i organisasjonen.

   Jeg har tenkt litt på hva det er som gjør at vafler er så populært. Noe mel, egg, sukker og melk rørt sammen i en kasserolle. Med en dash rømme, syltetøy og brunost på?  Ikke mer mystisk enn det, enkelt å lage, tilgjengelig for hvermannsen. Krever lite forkunnskaper, krever ikke at du er gourmetkokk eller kan briljere over grytene. At du må forberede deg og ha hyllene full av kokebøker med vanskelige oppskrifter. Og kanskje er det nettopp det vafler handler om. Det enkle og rimelige, som i tillegg smaker himmelsk? For med vaflene følger det sosiale anledninger, samvær. Gjestfrihet og kjærlighet. Over en kopp kaffe og en vaffel forenes mennesker, samtaler om smått og stort. Åpner opp hjertedøren, og slipper medmennesker inn. Uansett om det er en vaffelstund inne eller ute i det fri, stemningen øker flere hakk med de hjerteformede kakebitene. Det er min erfaring i alle fall.

   Vafler er selve symbolet på det ur-norske, tenkte vi da vi i VIOV60 startet resortene våre for langstidsferie i Spania. To ganger i uken steker vi ferske vafler på samtlige resort, og det er superpopulært. Når vaffelstunden nærmer seg, øker køen inn til vaffelstuen. Frivillige hender steker hundrevis av vaffelplater av litervis med røre. Og området fylles med forventning og en spesiell atmosfære. Det er nesten litt andektig, det å spise  norsk vaffel på tur i utlandet. Rører ved noe ekte på innsiden, barndomsminner og hyggelig samvær med mennesker man er glad i. Forbinder oss til røttene våre, minner oss om hvor vi kommer fra. Hvem vi er.

   Vaffelen er imidlertid en internasjonal verdi, som er særlig spisset i Norge. Brød, vafler, kake – alle har samme opphav. En flat kake av korn og vann stekt på begge sider på en stein. I middelalderen ble vaffelmaker et yrke, og selv kirken tok vaflene inn i varmen. Nattverdoblatene har sitt navn herfra. I middelalderens Europa var det visstnok vanlig at folk skaffet seg ekstra inntekt ved å selge vafler utenfor kirkene ved forskjellige høytider. På 1200-tallet kom det første vaffelmønstrete jernet, og i dag finner du vafler overalt. På bensinstasjoner, valgmøter, sjømannskirken og thailandske gateboder. Der det er kaffe er det ofte også vaffel. Vafler ble tidlig husmorens ære, servert med selvtillit og uuttalt overbevisning om at de var bygdas beste. Det finnes tusenvis av oppskrifter og «alle» vil sette sitt egen personlighet på den. Tilføre den ekstra lille touchen av særegen smak. Men for alle oss som har vokst opp i Toro-generasjonen fungerer posene fremdeles utmerket. Både hjemme og på tur. Både med og uten gluten.

   Verdien av en vaffel er så mye mer enn den faktiske verdien. Det er verdien av kos og glede, av langsom tid. Smaken av søtt og syrlig i en munnfull, kreative smaksopplevelser og eksperimentelle varianter. Og på samme måte som vann og mel blir lim, blir vaffelstunder limet i sosiale relasjoner. Selve symbolet på nestekjærlighet. For alle har råd og anledning til å by på en plate. Invitere naboen inn eller servere dugnadsgjengen, barnebarna eller kompisen noen hjerter. Det sies at der det er hjerterom er det husrom. Jeg vil skrive det om å si at der det er hjerterom er det vafler. For på samme måte som den korteste veien mellom to personer er et smil, så har vafler den samme effekten. Limer mennesker sammen.

 

 

Mitt sykehjemsmareritt

By Anne Marit Hjelme

Gud forby at jeg noen gang havner på et sykehjem. Jeg har investert mine aksjer hos mine to barn gjennom å gi dem en trygg og god oppvekst, og håper å ta ut et utbytte engang ved at de sørger for at mor aldri blir sittende der og sikle i et hjørne for seg selv. Uten identitet og verdighet, uten mulighet til selvbestemmelse i eget liv. Uten å være noe annet enn en fremmed på et fremmed sted – omgitt av fremmede. Helt alene, omgjort til et kasus – uten mening og retning i tilværelsen.

Mange gamle sitter der, dagen lang. Uten stimuli, uten tilbud om aktiviteter, uten mulighet til å komme seg bort, vekk. Eldre på sykehjem må stå opp når sykepleieren har tid til å hjelpe, tisse når sykepleieren har tid til å følge, spise middag når vi andre ute i samfunnet spiser lunsj og legge seg når barne-tv begynner. Det er oppskakende, det er uverdig, det er virkeligheten.

Det gjør meg oppbrakt å besøke tradisjonelle sykehjem i Norge. Mange er ukoselige og fremstår som institusjonelle oppbevaringssteder. Med kalde farger og begrenset innredning i en stue. Lange, smale ganger med mange dører. Dører inn til rom som er blitt noens hjem. Som rommer hele liv, rom som blir fylt opp med personlige eiendeler, slik at det skal ligne et slags hjem. For huset eller leiligheten på utsiden er solgt, personen er for syk eller svak til å klare seg selv. Trenger omsorg av noen hender, hjelp til vask og stell. Til å få i seg medisiner og mat. Noen som ser etter. Det var ikke nok med hjemmehjelp lenger, familien er opptatt med sitt. Sånn ender livet seg for mange av oss, vi blir passive tilskuere til livet. På et sykehjem, uten myndighet til å påvirke noe som helst. Totalt avhengig av andres hjelp og velvilje.

Det er noe riv ruskende galt med den måten vi tenker eldreomsorg på i dette landet. Alle ønsker å klare seg selv lengst mulig, men mange kan ikke. Samfunnet må tre inn, vi har ikke kultur for at familien pleier sine gamle hjemme. Fokuset er da på penger, ressurser og hva det koster, og ikke på hva som er bra for eldre mennesker. For bryr noen seg om livskvaliteten til eldre mennesker, når de er kommet til dette stadiet i livet? Det virker ikke slik.

Det virker som om vi slutter å betrakte den gamle som en person, med egne meninger, tanker og følelser. En person med integritet og identitet, sin egen smak og sine egne behov. Det opphører liksom når vi blir en sykehjemsbeboer. Ute i samfunnet i våre lange liv styrer vi skuten selv, er individualister og unike. Bak veggene på sykehjemmet blir vi alle «like» og behandlet på samme måte. Marginaliserte og fremmedgjorte, også overfor oss selv. For hvordan er det mulig å beholde egenverdet og selvbildet på et sted hvor du ikke er noe og det du har vært ikke betyr noe som helst?

Jeg kan ikke se for meg noe verre enn å måtte forlate denne vakre verden med bleie og smekke, overlatt til meg selv og mine egne tanker og følelser. Bare sittende der og vente. Vente på at noen kommer og snakker med meg. Vente på at noen kommer med maten min. Vente på at noen kommer på besøk. Vente på muligheten for en liten luftetur. Vente på å få ta en dusj. Vente på at noen legger meg. Vente på at noen hjelper meg ut av sengen til en ny dag, med venting. Vente, vente, vente. Vente på å få ånde stille ut.

La oss feire!

By Anne Marit Hjelme

Vi er ikke så flinke i dette landet til å feire oss selv. Janteloven setter en stopper for det. For du skal ikke tro du er noe, og du er i alle fall ikke bedre enn noen andre! Javel, herr Moralpoliti – jeg hører deg! Men fordi du, Jante, ble skrevet i en tid da forfatter Aksel Sandemose ikke visste bedre. Eller som et uttrykk for det han mente var et godt bilde av «menneskenes iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned», så betyr det jo ikke at det er sant. Kanskje har det aldri vært det, kanskje er det det ikke lenger. Men fortsatt er hele det norske folk preget av disse ti påstandene som også sier at «du skal ikke tro du er klokere enn oss» og «du skal ikke tro du er like meget som oss».

Hvorfor er dette så forstemmende? Jo, nettopp fordi denne loven har tatt fra oss gleden med å feire. Store og små seire. Vi dropper feiringen, i redsel for å gjøre for mye av oss. Bli baksnakket av andre, de som er misunnelige på det vi klarer å få til. For det er i god norsk ånd å ikke skryte av oss selv eller det vi gjør eller det vi står for. Vi skal i grunnen bare holde det gående, prestere og levere og ikke stikke oss fram og i alle fall ikke slå oss på brystet fordi vi er stolte. Vi skal yte, ikke nyte.

Dersom du er en Jante må jeg advare deg; Du kommer til å bli provosert, irritert og kanskje sette kaffen i vrangstrupen nå. For jeg har nemlig tenkt å skryte UHEMMET av bursdagsbarnet som fyller 40 år neste år – og som ikke har tenkt å gå stille i dørene med det! For i dager og uker skal vi feire at dette flotte magasinet VIOVER60 – selveste jubilanten – fremdeles er en viril, spennende og oppegående blekke. Med kloke ting trykket på døde trær. Vi skal feire at bladet gjennom alle disse årene har gitt norske kvinner og menn faktakunnskap og nyttig informasjon som angår dem etter at de fyller 60 år. Også før det! Vi skal feire at vi like lenge har beveget, opprørt og gledet tusenvis av mennesker hjemme i deres private hjem. Med gode samtaler om vanskelige tema, som livet, døden og kjærligheten.  Det er ikke alle forunt å få komme inn i stuen til nesten 70.000 mennesker hver eneste måned. Som en god venninne og venn, en som man kan stole på. Vi er ydmyke for den gjestfriheten, og takker dere lesere.

Nå skal vi feire oss selv – sammen med dere. Vår suksess skyldes deres tillit og lojalitet. Vi er til for dere, ikke omvendt. I mai neste år har vi som ambisjon å fylle Hurtigruten på turen fra Bergen til Kirkenes. Vi skal feire oss selv underveis, og vil også invitere lesere om bord når vi ligger til land i de større byene. På foredrag og kake, helt i VIOVER60 sin ånd. Noe smakfullt – til å bli klokere av. Mat for gane og hjerne. Med oss på seilasen har vi noen av våre mest lojale skribenter gjennom flere tiår. Noen av landets fremste eksperter innen personlig økonomi, jus og pensjon. De vil strø av sin kunnskap og svare på spørsmål. By på seg selv og være en del av vårt felleskap. For gjennom snart 40 år har vi jobbet for å være samlende og lage sosiale møteplasser. Våre leserturer og resort i varmen er helt spesielle. Slik vil vi også at jubileumsturen vår til Kirkenes skal bli. Verdens vakreste sjøreise blir enda vakrere i hyggelig lag. Enda bedre i trygge omgivelser og sammen med likesinnede. Med underholdning og program som er spesialdesignet, nettopp for dere.

Jeg gleder meg til å være vertskap underveis på seilaset. Vi ønsker å oppfylle drømmer, og dette er en drømmereise som står på de fleste sin «Bucket list». Også min. Du er herved invitert og hjertelig velkommen til vårt storslagne bursdagsselskap. Vi skal feire! Drit i Jante!

(fra min redaktørpenn i VIOVER60 – leder juli 2019)

 

 

Bare stillhet

By Anne Marit Hjelme

Behovet for å ha et møte med meg selv, et helt stille sted, øker med alderen. Et sted hvor det bare er plass og rom og tid til meg og alt mitt. Mine tanker. Mine følelser. Et sted uten distraksjoner, der jeg virkelig kan kjenne etter og lytte til all den uroen som finnes inne i meg. Alle stemmene, «vondtene» – det ubehaget som også er en del av mitt indre landskap. Og som jeg gjerne løper fra, rømmer fra. Flytter oppmerksomheten bort fra, fordi det er lettest sånn. Minst smertefullt. Jeg fyller på med inntrykk og fart og innhold og lar meg selv være opptatt og i bevegelse. Alltid underveis, fordi stillheten er så brutalt ærlig. Så fordømt naken og sår. I møte med meg selv, uten forstyrrende lyder og lukter og andre sanseinntrykk, fyller jeg rommet med bare meg. Pusten min. Bevegelsene mine, kroppen og bevisstheten om mitt eget nærvær. Et slikt møte kan være svært krevende.

Krevende, fordi jeg må tåle meg selv. Min egen person. Hele meg, både de positive og negative sidene. Jeg kan ikke fokusere på en annen eller noe annet som en flukt fra meg selv. Jeg må tåle at de ulike deler av min personlighet kommer frem og har stemmer og meninger. Kanskje om ting jeg ikke ønsker å forholde meg til, ikke ønsker, klarer eller vil bli berørt av. Som jeg har fortrengt, gjemt bort et sted inne i meg hvor døren er lukket. Og i en travel hverdag i 2018 er det verdens enkleste sak å fylle tilværelsen med så mye støy og innhold at jeg klarer å holde dette maset på en armlengdes avstand. Helt til stillheten tar meg. Det rommet av ingenting. Det rommet av alt. I fraværet av lyder og lukter og estetiske inntrykk som døyver et indre kaos, kommer kjedsomheten lett. Vi er så vant til å bli stimulert og underholdt hele tiden, at det å sitte stille i alenehet i seg selv blir krevende. For hvor går tankene og følelsene når vi ikke dukker inn i en film, hører på podkast, er på facebook eller poster bilder på instagram? De går innover. Og i streben etter den totale stillhet – også på innsiden – må vi først lytte, og ta på alvor, den informasjonen som kommer. Det er derfor meditasjon er så bra for mange. I meditasjonen setter vi oss i en tilstand av totalt hvile, stenger den ytre verden ute, og hilser stillheten velkommen. Alle som starter med meditasjon vet hvor vanskelig det er i begynnelsen, hvordan de må bruke pusten for å fokusere på å få den indre roen.

Verdien av stillhet er undervurdert. Stillhet er blitt en ettertraktet gode, en mangelvare. Derfor er det blitt en kommersiell luksusvare som selger. Vi er så underernært på stillhet, at reiseoperatører nå tilbyr egne reisemål hvor stillheten er det som lokker. Silence-retreat i Italia. Stillhetsyoga i fjellheimen. På NSB tilbyr de egne stillevogner, Flytoget har stillesoner og på flyplasser er det egne stillerom. I barnehagen leker ungene stilleleken – alt for å dempe det totale støynivået vi har rundt oss hele tiden. Mobiler som ringer og piper. Ipader som summer. Biler som tuter. Reklameplakater som skriker mot oss. Musikk som dundrer. Folk som roper. Anleggsmaskiner som bråker. Computere som suser.

Vær stille, så jeg kan høre de indre stemmene mine. Vær stille, så jeg kan kjenne etter hva følelsene mine forteller meg. Vær stille, så jeg får mulighet til å tenke en lang tanke. «Alle» sier at vi skal lytte til det kroppen vår sier til oss, før det er for sent. Før vi møter lettveggen eller tungveggen, går tom for energi og blir helt utmattet. Men klarer den indre stemmen å nå gjennom all støyen vi omgir oss med hver eneste dag? Kanskje ikke helt av seg selv. Derfor er det smart å sette av tid til stillhet, legge det inn i kalenderen; «Et møte med meg selv».  Selv mediterer jeg jevnt og trutt, så jeg får tømt hodet for søppel og inntrykk. Og reflektere litt grundigere over livets mange sider. Det kan være at jeg bare sitter i en solstol eller bare ligger flat ut på en yogamatte og hører mine egne åndedrag. Det skal ikke mer til.

 

Angstfylt paradoks

By Anne Marit Hjelme

Jeg må bare innrømme det, jeg gruer meg til å bli skikkelig gammel. Om jeg blir det. Det er et paradoks jeg sliter med, for jeg vil jo leve lengst mulig i denne fantastiske verden. Oppleve å se barna etablere seg og lage sine egne familier. Få barnebarn. Være lengst mulig sammen med mine venner. Se hvordan verden utvikler seg, kanskje oppleve førerløse fly og busser. At en kan reise til månen på ferie og finner liv på andre planeter? Paradokset ligger i at jeg vil leve lengst mulig for å oppleve mest mulig – og mer av det gode jeg allerede har erfart. Men det å bli riktig gammel, sånn rundt 85-100 år, virker utrolig skremmende. For hvordan er livet da, egentlig?

Èn ting er å være rundt 50 år, som jeg er nå, i full jobb og med god helse og god økonomi. Der jeg virkelig kan ta for meg av livets muligheter og bestemme selv. Der jeg er sjåfør i eget liv og ikke lar folk plukke meg på nesen. Der min identitet og integritet og mitt selvbilde er knyttet opp til den jeg er, det jeg gjør. Det er så lett å tenke at det alltid skal være sånn, for evig tid. At ingenting av alt dette jeg har brukt femti år av mitt liv på å bygge opp, kan tas fra meg. Bygges ned, rives bort. Men jeg frykter det skjer. At jeg på et tidspunkt i livet mister kontrollen over meg selv, livet mitt. At alt det jeg setter pris på og synes er viktig, verdiene mine, ikke betyr noe lenger.

Jeg synes lege Ingvard Wilhelmsen sier det så treffende; Vi løper og løper for å forlenge livet vårt, men tenker lite på at «de ekstra» årene faktisk kommer på slutten. I en fase av livet hvor ting er annerledes for de fleste av oss. En fase hvor kroppens forfall er merkbart, hvor livsenergien er dalende, hvor antall diagnoser øker, hvor den mentale kapasiteten endres, hvor en til slutt trenger hjelp. For å leve, for å overleve. Kanskje vi skulle prioritere tiden litt annerledes, spør han retorisk, for å tydeliggjøre at et langt liv nødvendigvis ikke betyr å ha det slik en har det idag. Men faktisk ganske annerledes. Kanskje som enke/enkemann. Kanskje på et sykehjem. Kanskje sengeliggende på sykehus.

Angsten min er knyttet opp til dette uvisse. Det ukjente. Jeg er sikker på jeg deler den med mange. Det føles så sårbart å bli riktig gammel. Ikke «gammel og frisk og klar i hodet». Men «gammel og syk og dement». Hjelpetrengende. Pleietrengende. Totalt avhengig av hjelp fra andre. Kanskje alene, nettverket forsvinner, venner og familie dør. Ensomheten. Manglende kontroll over egen økonomi, kanskje umyndiggjort.

Jeg tror det er sunt å anerkjenne at det å bli gammel er utfordrende for mange. At det ikke bare gies inntrykk av at alderdom kun er en dans på roser, en glede. Noe en skal være takknemlig for å oppleve. Vi bør kunne snakke om paradokset. At «alle» i utgangspunktet ønsker å leve lengst mulig, men at det ikke bare er enkelt å være en overlever. Det er i seg selv tankevekkende.

Gidder jeg å bruke energi på dette?

 

By Anne Marit Hjelme

Du har kanskje lagt merke til hvor enkelt det er å irritere seg over ting. Og ikke minst hvor lett det er å irritere seg over andre mennesker. Det skal ikke så mye til, egentlig. Det gjelder bare å ha de riktige «brillene» på. Du vet de nå-er-jeg-ute-etter-å-finne-feil-brillene, der det eneste du legger merke til er det som er galt eller ikke passer deg. Både med omgivelsene og med de som befinner seg rundt deg. De som ikke passer inn med meningene, atferden eller den overbevisningen du selv har og synes er riktig og sømmelig. Med disse «brillene» på, billedlig sagt, er det ingenting som går under radaren. Dette er fordømmelsens brilleglass. De som er proppfulle av forakt for andres måte å leve livet på, og som har varierende styrke på glassene – avhengig av hvor du selv er i livet. Om du selv har det dårlig eller bra.

Når du bruker disse brillene, er det som om du bevisst og ubevisst leter etter det som ikke er bra for at du selv skal få det litt bedre. For hvis du ikke føler seg helt frisk, er det alltid en trøst at noen andre har det dårligere. Hvis du har noen kilo for mye, ser du garantert tjukkasen på senteret. Og hvis du røyker, er det alltid noen som røyker dobbelt så mye som deg. Heldigvis! På den måten klarer vi å leve med oss selv, vårt skjøre legeme og vår sårbare sjel. Ved å ta mismotets briller på, støvsuger vi verden rundt oss på jakt etter det ikke-perfekte. Det mismodige, det vi kan kritisere andre for. For selv å føle oss bittelitt bedre og holde ut.

Det er ikke rart det er krig i verden. At søsken krangler, at naboer ligger i rettssaker med hverandre. Overalt er det menneskets blikk alt starter med. Hva er det vi ser etter – og hvilke «briller» har vi på? Mange begynner å bli lei av den positive psykologiens måte å betrakte verden på. Glasset er ikke halvtomt, men halvfullt. Det finnes ikke problemer, bare utfordringer. Jadda. Litt negativitet er vel heller ikke å forakte, når realiteten tilsier det. Det blir noe veldig kunstig og rart over den kollektive positive programmeringen der «alt ordner seg». Bare du tenker riktig, altså positivt. For når du har levd en stund, vet du at det ikke alltid holder. Noen ganger er livet bare jævlig, noen ganger er mennesker onde. Å vende det andre kinnet til og være positiv når psykopaten banker deg, er ikke bare dumt. Det er farlig også.

Men selv om det å være positiv hele tiden nesten er blitt en farse, slår jeg et slag for økt bevissthet rundt hvordan en selv kan programmere hjernen ved nettopp å ikle seg «usynlige positive briller». Briller med et filter av tålmodighet, vennlighet og raushet. Et filter som farger omgivelsene og møtene mellom medmennesker i varme farger. Som fjerner feilsøkingen og heller belyser det gode og fine i møter. For det er utrolig mye en kan irritere seg over her i verden, hvis en vil. Hele tiden, hvert minutt på dagen. Men er det spesielt klokt? Hensiktsmessig? Gir det deg god livskvalitet?

Jeg tror ikke det. Og hver gang jeg irriterer meg over noe nå, tar jeg en fot i bakken og spør meg selv; Gidder jeg å bruke energi på dette? Svaret er ofte nei. For livet er så utrolig kort og jeg lever i en verden der mye faktisk bare er i-lands-irritasjons-problemer. Altså, ikke særlig vesentlige i den store sammenheng.

 

Når de gamle skiller seg

By Anne Marit Hjelme

Ektepar over 60 år skiller seg nå mest! Aldri før har så mange gamle mennesker som engang sa «ja, til døden skiller oss ad» gått ut av ektestanden. Mens statistikken er nedadgående for de yngre, er økningen dramatisk for folk over 60 år. Det at mor og far velger å gå fra hverandre i høy alder er et nytt fenomen. Det at bestemor og bestefar velger hverandre vekk. At de ikke lenger holder ut, selv om de snart skal dø, eller i alle fall er i en siste livsfase, det rører ved noe dypt i oss. Rokker ved troen på at noe er ekte, varig. Det får oss til å stille spørsmål ved verdien av forpliktelse og samhørighet. Utfordrer budskapet om evig troskap og det å stå ved hverandres side, uansett. I motgang og medgang. For det at mennesker i 60, 70 og 80 årene faktisk flytter fra hverandre. Bryter opp med hverandre, bryter ut av den etablerte familiestrukturen, det er mer enn selv voksne kan bære. For trodde du det var enklere for de voksne barna som for lengst har flyttet ut av redet å forholde seg til at mor og far splitter opp? Neida.

Dermed brister illusjonen om «at det å holde sammen mens ungene er små» fullstendig. Det er nesten motsatt. Selv som voksen oppfører vi oss som barn når våre rollemodeller feiger ut og ikke gidder lenger. Når de river opp bindingen som holder familien sammen. Når de setter seg selv og sine behov foran behovet for at familien trenger en matriark og en patriark å se opp til. Overhoder, som hører sammen. Som yin og yang, som sol og måne, som mørket og lyset. Utfyller hverandre. Bare fordi de vil realisere seg selv og være individualistiske, leve ut sine drømmer og være egoistiske. Hvorfor kan de ikke bare fortsette å late som om de er lykkelige og harmoniske, så ikke grunnfjellet i hverdagslivet rister? Alt det vi unge trodde på, om våre foreldre. At de for alltid var forent i minner og historien og foreldreskapet. Og ikke hadde et liv og en identitet, hver for seg. Alt det vi trodde på, fortellingen om virkeligheten vår, forsvinner over natten. Som en vegg som faller ut, en dør som lukker seg. For foreldrene er jo ikke hvem som helst. De er opphav og gener, forbilder og læremestre.

Når de gamle skiller seg i dag er det fordi de lever lenger og er friske og ungdommelige mye lenger ut i livsfasen. Samfunnet stigmatiserer ikke de skilte, derimot bejubler vi de som står på egne bein og tar egne valg. Som følger sine drømmer og ikke lar alder stå i veien for å leve livet til fulle. Dette ene livet vi har. De gamle har bedre økonomi og mye frihet, og de kopierer barnas levestil. De vil ta for seg av livets goder og finne seg selv og egen identitet. Da spiller det ingen rolle om de har passert 67 eller 75 år. Vi lever i mulighetenes tidsalder. Dersom vi ikke er lykkelige nok, tilfredse der vi er, søker vi lykken andre steder. Også hos andre mennesker. Ingen trenger å være i et dødt forhold selv om diamantbryllupet er feiret. Det er bedre å være alene, enn å være med feil person, sier vi gjerne. Og fordi Tinder bare er noen tastetrykk unna, kan selv seniorer, de gamle, boltre seg i sjekkemarkedet. Finne en ny partner, eller bare velge å være alene. Fordi det er bedre sånn.

Så får vi heller tåle at barn og barnebarn gråter over at bestemor og bestefar går fra hverandre for egen lykke. De gamle er på ingen måte gamle lenger – alt kan skje. Og hvem er mest egoistiske, egentlig?

 

SOME-livet og vi

By Anne Marit Hjelme

Hvilket forhold har du til SOME – sosiale medier? Digitale nettsider og apper som tilrettelegger for å skape og dele innhold, for å delta i sosiale nettverk. Det mest kjente nettverket er Facebook, men også Snapchat, Twitter og Instagram er mye brukt. På disse stedene kan du enkelt holde kontakt med venner, kollega og familie. Du kan finne frem til gamle klassekamerater, spore opp ungdomskjæresten og finne deg en ny kjæreste på en datingtjeneste i voksen alder. Det finnes apper til det meste, både nyttige og unyttige ting. Til glede og underholdning. Eller bare som tidtrøyte. Sosiale medier har totalt endret måten vi kommuniserer med og til hverandre på – både privat og på jobb. I sosiale medier får vi nå de siste nyhetene, politiske budskap, personlige skildringer og blogger, markedsføring av produkter og det meste av offentlig informasjon.

Vi blir holdt oppdatert om kjendiseri, dødsfall, ulykker og tragedier. Får innsikt i hva som skjer i nærområdet, i byen vår, landet vårt og hele kloden. Verdens begivenheter er bare et tastetrykk unna, noen centimeter fra kjøkken- og nattbordet. Bare sekunder etter at noe skjer blafrer de internasjonale nyhetene opp på en skjerm foran deg. Om det er på en SMART-telefon, IPad, nettbrett eller et TV-apparat. Det plinger på meldingsvarselet og setter blodpumpen i sving. Flyulykken, jordskjelvet, orkanen, biluhellet og storbrannen er aldri lenger enn et blikk unna og du er med der det skjer, når det skjer.

Langt unna er heller ikke folks privatliv, eller skal vi heller kalle det «folks SOME-liv». For ikke visste jeg at så mange mennesker elsker å gå på toppturer på fjellet. At så mange løper så ofte hel- og halvmaraton verden rundt. At så mange bruker timevis på kjøkkenet og lager de lekreste gourmetretter – som selvsagt postes på veggen på Instagram eller Facebook. Jeg ante heller ikke at så mange «venner» av meg i sosiale medier var så aktive på ski og skateboard og med løpeskoene som det de tilsynelatende er. At de reiser til eksotiske steder som Bora Bora og Dubai i feriene, og frekventerer London, Berlin og Roma i langhelgene. For det finnes ikke en dag i mitt digitale liv at jeg ikke blir påminnet om hvor spreke og flinke og sunne alle folkene rundt meg er. Hvor bereiste og kontinentale folk er blitt. Hele tiden. Alltid. Bestandig. Verden er blitt en boltrende lekeplass for store voksne barn. En godisbutikk med et rikt utvalg. Et sted for dem med penger og anledning – tid til å bruke på seg selv og mennesker de bryr seg om.

Og SOME er plassen å vise seg fram, utstillingsvinduet. Stedet som forteller hvem du er, som definerer deg. Og du er din egen journalist, fotograf og redaktør. Ingen stopper deg, bare dine egne sperrer. Dine holdninger og verdier. For med sosiale medier står Janteloven for fall. Du skal nemlig tro at du er noe, at du er bedre enn andre. Og på millioner av små skjermer i de tusen hjem, ser du og blir sett. Får vist deg frem, og blir vurdert. Liker. Smilefjes. Kommentarer.

I SOME kan vi være den vi vil være. Vi kan presentere det beste ved oss selv, gjennom bilder og ord. Gi små fragmenter av vårt liv, designe og tilpasse. Det er sjelden gråtedagene som postes, de grå hverdagene med havregrøt og surmelk. Selv om noen deler dødsfall og begravelser og alvorlig sykdom, er mye av det som deles på SOME fremdeles paraplydrinker, godvær, solnedganger og lykkelige øyeblikk. Jeg tenker det henger sammen med at vi alle trenger et pusterom, et hvileskjær fra et dagligliv preget av ansvar, plikt og trivialiteter. Vi trenger å lage vårt eget «visionboard» der vi skaper det livet vi egentlig ønsker oss, det vi drømmer om. Det blir den offisielle fortellingen om vårt liv, det vi vil skape mer av. Mer sol, mer varme, mer skigåing, mer trening, mer sunn mat, mer fri, mer gourmetmat, mer yoga, mer langsom tid, mer reising, mer, mer, mer. Kanskje lurt å ha i bakhodet dette, når vi surfer på nettet og kikker på profilene til alle menneskene vi er «venner» med, og lurer på hvorfor alle andre har så spennende og interessante liv. Kanskje er det bare SOME-livet deres som skinner…  

 

#metoo

Du kan ikke ha unngått å legge merke til den verdensomspennende kampanjen #metoo, som startet med at en kvinnelig skuespiller i USA anklaget en kjent regissør for seksuell trakassering – og fortalte om det på sosiale medier. I et innlegg på sin egen Facebook-vegg oppfordret hun andre kvinner til også å stå frem med sine historier. Hun trodde nemlig ikke at hun var alene om disse erfaringene. Og dermed eksploderte det! I alle tenkelige digitale kanaler, i land over hele verden, står nå kvinner frem og sier «metoo. Kraften og styrken i denne massive responsen hadde ingen forutsett, og i skrivende stund avsløres det daglig nye navn og personer som enten har begått seksuelle overgrep eller har utøvd seksuell trakassering mot kvinner. Enten privat eller på jobb.

Det er ikke noe nytt at kvinner har måttet tåle mye uønsket atferd fra det andre kjønn gjennom alle tider. Historiebøkene er fulle av fortellinger om hvordan kvinner holder ut krenkelser og biter i seg smerten, fornedrelsen og sinnet. For skammen er utholdelig. Nesten ikke til å leve med, selv i 2017. For det finnes ingen sterkere og større følelse enn skam. Skam er samlebegrepet som rommer frustrasjon, avmakt, sinne og frykt. Skam er alle dårlige følelsers mor. Motstykket til gleden og lykken, til selve livskilden. Skammen dreper selvfølelsen og tapper deg for annerkjennelse. Den tar bolig i deg som en klo og slipper ikke taket før du tar den på alvor og erkjenner at den trolig ikke går over av seg selv. Skammen trenger hjelp til å smuldre opp, oppløses og forsvinne. Og den beste hjelperen er deg selv. Ved å ta et oppgjør med den, konfrontere – og tilgi deg selv. Gi derfor slipp på den dårlige samvittigheten, den mater skammen.

Når kvinner over hele verden nå tar til gatene for å demonstrere mot en styggedom som har vært tiet i hjel gjennom alle tider. Når menn i alle aldre og fasonger nå må gå fra jobbene sine. Når TV og sosiale medier og aviser nå er på kokepunktet og debatterer seksuell trakassering i alle kanaler, ja, da er det håp om at noe godt vil komme ut av det. At all denne forløsningen av skam, dette søsterskapet av kvinner som forenes i en felles kamp, faktisk fører til en endring. Holdningsendring. Atferdsendring. En endring der seksuell krenkelse av personer, om det er kvinner eller menn, får konsekvenser for den som utøver det. Altfor mange har i altfor lang tid fått slippe altfor billig unna. Det er en erkjennelse av at menneskeheten ikke er så raffinerte som vi liker å tro, så intelligente og kloke. For hadde vi vært det, ville ikke dette vært et problem i 2017. Da ville vi for lengst forstått og akseptert at det finnes grenser – og at det å overstige andres grenser på ulike måter ikke er greit. Det er faktisk både umoralsk, uetisk og skadelig.

Selv husker jeg hvordan gode mannlige journalistkollega advarte meg som 22-åring mot en atferd jeg kunne møte i den bransjen jeg da skulle jobbe i. Det tok meg ikke lang tid å gjøre egne erfaringer. Og jeg glemmer aldri hvor forvirret jeg ble første gangen den dresskledde kilden min nærmest overfalt meg med tungen sin under et intervju. Og hvor handlingskraftig jeg var den gangen jeg kjørte kneet mitt opp i skrittet på en kollega, som trodde at smil og latter var en invitasjon til noe mer. Gifte meg, småbarnsmor og naiv ute i manneverden. Så, #metoo! La oss håpe at de som har svin på skogen og uakseptabel oppførsel nå overtar skammen. Og kjenner litt på den tunge ryggsekken selv.

 

 

Morsødeøy.no er stedet for deg som er opptatt av refleksjon, verdispørsmål og eksistensielle tema rundt det å være menneske. Tekster av Anne Marit Hjelme, emblacoaching.no. Jeg er journalist, redaktør og coach. Du når meg på annemarit@emblacoaching.no. Mine tekster kan ikke kopieres og brukes av andre uten mitt samtykke. Copyright.